60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no

I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.