Bokhyllelesing: Eleanor Catton

Bildekilde: Bokelskere

Den unge Walter Moody ankommer Hokitika på New Zealand om kvelden den 27. januar 1866 etter en uvanlig strabasiøs sjøreise. Den var faktisk av slik karakter at han ikke helt tør å tenke på den. For han kan vel ikke ha sett rett -? Etter å ha funnet fram til Crown Hotel, ønsker han derfor å adsprede tankene en smule, slik at han, om så bare for ei stund, skal slippe å tenke på det han har opplevd. Han går derfor henimot røkesalongen på hotellet, bare for å komme inn i et rom som er fullt og stille på samme tid. Det er tolv menn der inne, tretten med Moody, men ingen av dem ser i hans retning. Nei, alle er besynderlig fokusert på seg sjøl og sitt, og så totalt avvisende at leseren (ikke Moody, som er utslitt) aner ugler i mosen. Hva er det Moody, og vi, har tråkka inn i? Og hvem er de tolv?

Det virker først som om det er ei helt tilfeldig forsamling i salongen. Men når Moody gransker deres bekledning og deres ulike væremåter og ser hvordan de nærmest vokter på hverandre, kommer han fram til at det ikke kan være tilfelle likevel. Leseren veit allerede dette, for vi har fått opplysninger i kapittelteksten om at vi i løpet av kapittelet blant anna skal forstyrre en hemmelig rådslagning. Vi veit dessuten også, av personfortegnelsen i begynnelsen av boka, at vi har å gjøre med tolv stjerner og relaterte hus, også tolv i tallet, sju planeter med hver sin relaterte påvirkning, og ett stykk terra firma, som oppgis som avdød. Alle disse er mennesker, rettere sagt romanpersoner, som vi finner i verket De strålende. Og en av disse personene er Walter Moody.

Bildekilde: Boktanker

Og Moody hadde nok til slutt blitt helt fortvila om ikke skipsmegleren Thomas Balfour hadde tatt ordet og vendt seg mot han. Balfour ønsker å utfritte og bli kvitt den uventa gjesten, slik at det uhyre viktige og ytterst hemmelige rådslagningsmøtet kan fortsette, mens Moody bare vil sitte ei stund, slappe av og prate. Han skjønner at denne ansamlinga av menn er et tverrsnitt av innbyggerne i Hokitika, med både simple arbeidere og blærete investorer og alt i mellom, men mer enn noe annet vil han vite hva alle disse gjør i røkesalongen på Crown Hotel akkurat nå, helt samtidig. Så da han blir bedt om å fortelle, adlyder han. Han seilte fra Australia med barken "Godspeed", forteller han, hvorpå forsamlinga rundt han holder pusten, og stemninga blir, om mulig, enda mer trykka. Balfour vil vite om kapteinen, hvem var det? Moody trekker på skuldrene. Det kunne vel aldri være en brysk, mørk fyr med et digert sølvskimrende arr i fjeset, trukket fra øyekroken og ned til munnviken med en lang, bua strek, som en halvmåne? Jo, det var det. Kaptein Carver. Kaptein Francis Carver.

Når det går opp for de tolv at den nyankomne jyplingen faktisk kan sitte på informasjon som har betydning for dem, velger de å fortelle sin historie, altså årsaken til at de er samla til rådslagning på Crown Hotel nettopp denne kvelden. Og slik blir vi med Walter Moody inn i Hokitikas mørkeste avkroker, der hemmeligheter skjules i bibler og kjolestoffer, der både mennesker, kister, kuler og gull blir borte, og der en aldri helt veit hvem en kan stole på.

Den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985) blei med sin historiske roman De strålende (The Luminaries, 2013, på norsk i 2015) den yngste mottakeren av Bookerprisen noensinne. I tillegg er De strålende, med sine 832 sider på engelsk, den lengste boka som har blitt belønna med utmerkelsen. På grunn av lengden - den er på 784 sider på norsk - har jeg lenge venta med å lese boka, men det var det jo aldeles ingen grunn til! Fra jeg begynte til jeg blei ferdig tok det ei uke - jeg leste omtrent hundre sider daglig og opplevde å bli trukket med inn i en svært fascinerende verden, der tjue menneskers skjebner veves inn i hverandre på intrikat, spennende og fornøyelig vis. Boka kunne mer enn gjerne vært lenger! Men da måtte Catton trolig gått bort ifra de ytre rammene sine.

Bildekilde: Boktanker

Det mest originale med boka er nemlig de ytre rammene - det vil si komposisjonen. Catton legger astrologiske prinsipper til grunn, altså ei forestilling om at våre menneskeskjebner påvirkes eller styres av hvordan stjernene og planetene på himmelen står i forhold til hverandre. Tilbake i 1865 og 1866, åra romanen utspiller seg i, var det mange som søkte mot astrologi og brukte det til å forklare brå, uventa og unaturlige hendelser. Dette elementet bruker Catton aktivt i boka, til å strukturere innholdet og handlinga i romanen og avgrense det som faktisk skjer i verkets mange kapitler og hoveddeler. For eksempel består boka av tolv hoveddeler, der hver del har et tilhørende horoskop. Her finner vi stjernetegna i dyrekretsen, navnene på alle stjernene, og hvordan disse påvirkes i det følgende. Innafor hoveddelene finner vi mange kapitler, der nesten alle har navn som for eksempel "Merkur i skytten", "Sann måneknute i jomfruen" og "Solen i vannmannen". For de av dere som er interesserte i og skolerte innafor astrologi, er det mye symbolikk, frampek og smarte grep å hente her.

Men som om ikke dette med astrologi var nok, er Catton også bevisst på lengden av hver hoveddel. Vi begynner med fullmåne og første del, med tittelen "En sfære inni en sfære", er 332 sider lang. Neste del er på 148 sider, så følger tredje del på 94 (alle tolv er partall!). Hun forsetter å redusere hoveddelene helt systematisk i takt med månens reduksjon fra full mot ny - til tolvte del, med tittelen "Den gamle måne i nymånens armer", som kun er på fire sider. En skulle kanskje tro at forfatteren, ved å underlegge seg slike fikse tvangstrøyer, ikke ville klare å innfri, ei heller følge opp de strikse rammene med innhold. Men det gjør Catton, så til de grader.

Bildekilde: Boktanker

For inn i denne særprega komposisjonen bringer Catton som nevnt mer enn tjue ulike mennesker. Og deres liv veves så uhyre elegant inn i hverandres. Ingenting er tilfeldig, hvert menneske gjøres rede for, og vi blir ettertrykkelig kjent med han eller henne, sakte men sikkert kan vi være med på å nøste fram en sammenheng: Anna, for eksempel, som jobber for én, bor hos en annen, ruser seg med nummer tre, var hos nummer fire, blei funnet av femtemann, fengsla av den sjette, hjulpet av nummer sju. Men hun har også ei fortid som involverer minst tre andre. Ei slik skildring av menneskers liv framstår som svært reell og troverdig. For når vi tenker etter, er det jo slik det er. Vi omgås, er avhengig av, prisgitt menneskene rundt oss - og vi dominerer, bestemmer over og drar nytte av andre. Hele tida. Kanskje ofte ubevisst, men likevel: Hele tida. Og det tilfeldige, uskyldige, spontane og uanstrengte ved slike forhold trekkes fram her. Catton dissekerer relasjonene. Og viser dem fram til oss på nytt. Slik blir vi stadig kjent med nye sannheter, nye versjoner av en og samme historie. Og samtidig gir hun hovedintrigen mer og mer fylde, dybde og intensitet.

Store deler av åpninga av romanen fordeles mellom et handlingsreferat, der Walter Moody er fokaliseringsinstansen, og ei gjenfortelling av tidligere hendelser, ført i munnen på Thomas Balfour og kumpanene hans. Tidvis kan komposisjonen minne om kinesiske esker, med fortellinger inni fortellingene. Flere og flere stemmer kommer til, og når boka er utlest, er alle tjue blitt hørt. Fokaliseringa veksler, og Catton beveger seg uanstrengt mellom personene sine. Fortellerstemmen er allvitende, men tilbaketrukket og nokså nøktern. Catton skildrer interiør og detaljer, lukt og smak, vær og hav slik at det er som om vi også stod der, på kaia i Hokitika, nylig ankommet med "Godspeed". Hun refererer samtaler og tegner karakterer så nyansert at det aldri er noe problem å holde disse tjue, og flere til, fra hverandre, og når de går nedover hovedgata så det knepper i stokker og gnisser i nystrøkne buksebein, går vi rett bak og ser dem løfte på hatten og snurre på barten. Og vi er med inn i banken, der vi holder pusten sammen med gullgraverne som leverer fra seg ukas fangst og venter på at gullstøvet blir veid og prisa. Vi vandrer videre til avisa, der også vi må tørke trykksverte av fingrene etter å ha satt morgendagens førsteside. Og vi sitter på hotellet, i røkesalongen, der lufta er tung av sigarrøyk og fukt fra kvelden der ute, regnet pøser ned og havet står rett på, urolig, rullende. Vi skvetter også når døra brått slås opp, og guttungen velter inn, søkkvåt, og vi må bare lese litt fortere der han hiver etter pusten mens han endelig klarer å sette ord på det han har sett: "Godspeed", som har ankra opp ute i Hokitikabukta, har gått på grunn!

Og alle disse detaljene, hendelsene, personene, fortellingene, variasjonen i språk og vinkling, får en nesten til å glemme at det er ei kriminalgåte som ligger og ulmer i fundamentet i historia. For Crosbie Wells, den forfylla eneboeren, er død. Og noen er ansvarlig. Eller er det kanskje flere? Hvem gjorde hva? Hvem har motiv? Hvem lurer hvem? Og hvordan henger det hele sammen, egentlig? De strålende er helt enkelt ei utrolig god bok, der komposisjon, struktur og innhold henger så nøye sammen at det er en fryd å finne forbindelser og skjulte hentydninger, avdekke hemmeligheter og lese avsnitt om igjen for å få med seg alle frampek, hint og paralleller. Det kan ikke ha vært en helt enkel oversetterjobb for Kyrre Haugen Bakke (f. 1946) å ta på seg et så monumentalt og sammenhengende verk, men samtidig kan jeg forestille meg at det må ha vært en spennende prosess. Likevel ville jeg nok brukt litt lenger tid, slik at slurvefeil og stavefeil og alt for direkte oversettelser kunne blitt luka ut (vi sier for eksempel ikke ark med papir - sheet of paper - på norsk). Men dette blir flisespikkeri. For fakta er at De strålende stråler, og Catton leverer svært, svært godt. Ikke rart det blei pris! Jeg håper ikke du lar deg avskrekke av lengden på verken innlegget mitt eller boka - for dette er ei skikkelig kosebok du bør unne deg sjøl.

Glitterscenen

Bildekilde: Bokelskere

Hva skjedde egentlig den varme seinsommerdagen i 1969? Den dagen det alltid blir snakka om seinere, i alle fall her i Trakten. Dagen da den amerikanske jenta drukna i de mørke og voldsomme understrømmene i Buletjern, iført ei rød kåpe av plast. Og så: Björn. Kjæresten hennes. Med moped og radio. Død, han også, rett bortpå søskenbarngården. Og etterpå: Alt dette med Doris. Rita som flytter og aldri, aldri mer kommer tilbake. Solveig som blir. Og Bengt, som er mer rotløs enn noensinne.

Det som foregår med og mellom ungdommene denne sommeren, preger Trakten i lang tid etterpå. Alle kjenner til hendelsene, og ryktene går på bygda. Om Tobias og friherreinnen for eksempel. Og Søster Blå og Søster Rød. Søskenbarnmoren og søskenbarnfaren. Men hva var det som egentlig skjedde? Folk lar seg fascinere og forundre, og de dikter med på rykter og fortellinger, legger til det de har sett og hørt, eller tror de har sett og hørt, gjør historia til sin egen. Slik som Doris og Sandra gjør noen år etterpå. Den gangen ved Buletjern var de ikke en gang blitt tenåringer. De var bare barn. Som så finner sammen i fantasiene og iscenesetter et spill rundt det som hendte ved Buletjern, med Den amerikanske jenta, Björn og Gutten i skogen. Sandra, som bor i den mer vasstrukne delen av skogen med et halvferdig svømmebasseng i kjelleren. Doris, som like etterpå slipper inn på søskenbarngården, og denne gangen for godt.

Og så er det de som er enda yngre. Som heller ikke kan la være å se eller høre noe. Og som igjen blander rykter og fortellinger inn i sin egen historie, som ikke kan unngå å preges av død og ulykker og det triste og vonde som følger med. Slik som Maj-Gun og Suzette. Fortida og Trakten trekker dem mot hverandre, binder dem sammen, men hvem er de, egentlig? Og hvordan henger deres skjebner sammen med Vinterhagen og Rosenhagen, Glasshuset og ikke minst Glitterscenen? Og hvilke roller spiller Ulla og Johanna oppi alt dette?

Glitterscenen (på norsk i 2011) er oppfølgeren til Den amerikanske jenta (på norsk i 2007). Boka har undertittelen "Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd", som går som et omkved boka igjennom. Romanene er skrevet av finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961), en svært prisbelønt finsk forfatter som skriver på svensk. Begge bøkene er blitt oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946 - det eneste jeg reagerer på her er hvorfor han plutselig ikke skriver Trakten med stor T lenger) og er utgitt på Pax forlag. Jeg leste Den amerikanske jenta for flere år tilbake, da jeg var på studietur i Finland. Og det var noe med stemninga i bok og land, forfatterens syngende, finlandssvenske tone, språket og miljøet som klaffa noe helt enormt. Jeg hadde en suveren leseropplevelse! Og har, helt sia hjemreisa, hatt lyst til å lese oppfølgeren. For når noen lager et kriminalmysterium der løsninga uteblir, er det ikke til å unngå at en undrer seg, grubler og ser for seg ulike scenarier. Kanskje en til og med dikter litt, slik personene i boka gjør.

Og Monika Fagerholm spinner videre på disse fortellingene vi lager oss. Hun virker fascinert av historiefortelling som fenomen, av dannelsen av identitet, av valg og påvirkning, drømmer, tilfeldigheter, lengsler og hemmeligheter. Og ikke minst hvordan vi aktivt bruker fortellinger, myter, rykter, sanger og sitater for å legitimere oss sjøl, danne oss sjøl. Flik for flik skriver hun fram personene sine, for å snu dem like etterpå og avsløre helt nye sider for leseren. Hun skildrer hvordan vi påvirkes og dannes, hvordan vi avviker, endres, faller tilbake igjen. Og hvordan vi bevisst og ubevisst kan legge lokk på større eller mindre deler av oss sjøl for kort eller lang tid. Fagerholm lar personene sine puste og protestere, men hun vikler dem inn i et stadig strammere nett, der alle har sin funksjon, sin oppgave, sitt sted å være akkurat når det gjelder. Scenene spiller hun igjen og igjen for oss, med ørsmå endringer, en ny detalj, en ny replikk, et nytt perspektiv, slik at den stadig blir tillagt ny vekt, og vi alltid må korrigere oppfatninga vår. 

Og alt begynner altså denne dagen i 1969. Eller, egentlig begynner det vel litt før. Det begynner med at hun kommer. Hun, den amerikanske jenta, som egentlig heter Eddie de Wire. Hun som er den første kjæresten til Björn og kanskje Bengt sin også. Vi veit at hun drukner, et fall fra Loreklippen, djupt ned i de mørke, strømmende vannmassene. Vi veit at hun ikke blir funnet før mange år etterpå, når vannet plutselig er klart nok til at en kan se henne der hun stiger opp, plutselig løsna fra noe som har holdt henne igjen på bunnen. Håret utover. Den røde plastkåpa fortsatt på. Vi veit også at det var vitner til det som skjedde i 1969. Og vi skjønner raskt i løpet av denne romanen at det er flere som veit sannheten. Bare ikke vi.

Fagerholm har komponert aldeles ypperlig, igjen, og hun skriver med driv og kraft og puls, enten det er om alle disse drømmene og ambisjonene vi har for livet - drømmer og ambisjoner vi ser gå i grus -  eller om Dødens Engel, livet i kiosken, tanta i Portugal, tida da Suzette stakk av, barnedyret, Gårdsbestyreren eller om Doris. Hele tida spinner hun rundt disse ungjentene, seinere kvinnene, og utforsker deres livsvilkår, muligheter og faktiske liv. Hun spør ikke, men det er der likevel: Hva skjedde? Hvorfor blei det ikke slik hun drømte om? Med litteratur, dans, musikk, berømmelse... Og videre, hva holder oss igjen, hva hindrer oss, de rundt, oss sjøl? Enkelte scener er svært sterke, men Fagerholm velter seg verken i detaljer eller i grusomheter, nei, her er hun stram og presis i skildringene, slik at hun holder på hemmelighetene nesten helt fram til slutten og vi nesten ikke merker at det er så fælt, alt sammen. Og når vi da får visshet -.

Språket er drivende godt, og Fagerholm har et unikt grep om setningene, som tillater henne å bryte opp på uventa steder. Det kan virke noe stakkato i begynnelsen, men en finner raskt flyten og ser logikken, rytmen, pusten. Hun ligger tett på hovedpersonene sine, sjøl om hun skildrer dem i tredjeperson og uanstrengt beveger seg fra skjebne til skjebne. Vi får sympati med dem alle, den tjukke og røykende Maj-Gun med alle flosklene, Suzette med de store øya, som ingen egentlig kjenner, flittige Solveig som alltid forsøker å gjøre det som er rett. De forteller om seg sjøl, fra barndom og ungdomstid, og Fagerholm har fletta historiene deres nøye sammen, slik at helheten er en billedvev.

Men i denne billedveven, hva er sannhet? Hva er et minne? Hva veit vi sikkert, og hva skapes underveis? Hva er drøm? Hva er virkelighet? Det er ikke godt å si, men Fagerholm utforsker, nesten endevender fortida til disse jentene i sin jakt etter svar. Og vi er med, tett på, i den forlatte sjøbua, på søskenbarngården, hos Gårdsbestyreren, i tvillinghusene inne i sentrum som kalles Java og Sumatra, på Loreklippen. Vi er med og klipper filler, vi sladrer i kiosken, vi er på kirkegården med og uten maske, vi er på nattklubb, vi er ute i uværet, vi er på Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd -.

Øve, prøve, gjennomføre

Bildekilde: Bokelskere

Nyheten om at den unge jenta Victoria over lengre tid har hatt et seksuelt forhold til musikklæreren sin, Mr. Saladin, sender sjokkbølger gjennom lokalsamfunnet. Folk skriker opp om overgrep, grove overgrep, og barnemishandling og manglende grensesetting. Affæren, først antatt ufrivillig fra hennes side, blir til gjenstand for sladring og ryktespredning, den trekkes fram i dagspressa og diskuteres hyppig over alt hvor folk ferdes. Svært mange drives av lysten etter å vite mer, som når og hvor og hvordan, hvor lenge og på hvilken måte, hvordan han var og hvordan hun var. Men stort sett møter de taushet, noe som får fantasien til å løpe løpsk.

Mr. Saladin permitteres og forlater skolen; Victoria holder seg hjemme og forsvinner slik fra skolen over en lengre periode. Tilbake sitter både medelever, foreldre og lærere med drøssevis av spørsmål. Hvordan kunne noe slikt skje? Hvor lenge skjedde det før vi fant ut av det? Mødrene er engstelige og ser med gru på de mannlige ansatte, fedrene er sinte, venninnene til Victoria føler seg forbigåtte og utelatte, ungjentene går med pulearmbånd i plast for markere seg og alle mener at de så eller hørte noe, et blikk, et tonefall, en gest, en skikkelse, en skygge, endringer i lyset, lyder. Ja, det var jo slik Victoria og Mr. Saladin blei oppdaga i utgangspunktet, at noen hørte lydene av dem. Lydene av et par på sitt mest private.

Den som derimot ikke forsvinner fra skolen, er Isolde, lillesøsteren til Victoria. Hun veit kanskje mer om saken enn noen andre, bortsett fra Victoria og Mr. Saladin, da. For eksempel veit hun at affæren ikke er over, sjøl om alle tror den er det. Og hun veit at den er veldig frivillig fra Victorias side. Hun veit også at hun blir behandla annerledes nå, og at det gir henne muligheter. Isolde spiller saksofon, og tar privattimer hver uke. Saksofonlæreren er et svært nysgjerrig og visuelt menneske som lever seg inn i alt Isolde forteller, og som bare ønsker at hun skal fortelle mer. Det gir Isolde en følelse av makt.

Og flere ungjenter befinner seg plutselig der: De kjenner at de har vunnet noe ved denne affæren, de har fått ei kraft. De felles rådgivningstimene på skolen fungerer kanskje mest mot sin antatte virkning, og jentene blir brått bevisste hvordan de blir sett på, og hvilken makt dette fokuset på dem kan gi. En annens lyster og fantasier gir dem muligheter til manipulasjon for å oppnå det de ønsker seg. De lærer fort hvordan de kan tilpasse seg blikkene, innfri forventninger eller bryte helt. Og det blir et spill, en farlig leik, der jentene gis definisjonsrett og oversikt, der de voksne mister kontroll.

Parallelt med Isoldes musikalske hverdag på jenteskolen, følger vi også Stanley, som tas opp på teaterskolen samme høst som affæren blir kjent. Skolene ligger tett ved hverandre, slik at elever fra musikkskolen av og til omgås de noe eldre elevene ved teaterskolen. Også på teaterskolen går ryktene om eleven og læreren fra musikkskolen, og særlig det seksuelle aspektet fascinerer. Nybegynnerkullet får i oppgave å sette opp et egenprodusert stykke i løpet av det første året, og finner etter hvert fram til sin egen versjon av historia om Victoria og Mr. Saladin.

Innafor disse konkrete og tidsmessige rammene utspilles romanen Prøve. Den er på en og samme tid både masteroppgava og debutromanen til den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985 - ja, Bookerprisvinner Catton). Boka kom først ut i 2008, og kom på norsk i 2010. Boka hun mottok Bookerprisen for, er som kjent The Luminaries (2013), på norsk De strålende (2015). Begge bøkene er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946). Kort fortalt består Prøve av et noenlunde normalt handlingsforløp med noenlunde normale personer, fortalt på en helt uvanlig måte. Den er rett og slett fascinerende, og svært imponerende teknisk sett.

Boka har fjorten kapitler, som igjen er inndelt i kortere tekster. Tekstene som omhandler musikkskolen består av oddetallskapitlene, undertitlene er ukedager og tekstene er skrevet i presens. Her er det Isolde, Julia, Bridget og saksofonlæreren som står i sentrum. For teaterskolen er det dertil partallskapitler, undertitlene er måneder og tekstene er skrevet i preteritum. Stanley trer fram som hovedperson. Bortsett fra noen utvalgte, som Isolde, Oliver, Julia, Stanley, Felix og Bridget, omtales alle andre elever som jenta eller gutten, eller førstealten, kontrabassen, perkusjonisten og førstetrombonen. De ansatte ved de to skolene lyder stort sett sine yrkestitler, som saksofonlæreren, rådgiveren, Improlæreren, Bevegelseslæreren og Rollelæreren.

Del for del trekkes romanen framover med en ganske særprega stemning. Alt skildres i tredjeperson og ses utenfra. Vi er med på saksofonøvinger og får vite detaljer om affæren. Dagene er varme og lange og preges av rådgiverens småprat, jentenes ulike iscenesettelser av ymse situasjoner, saksofonlærerens forkjærlighet for skuespill og dramatikk samt skildringer av spesielle detaljer. Saksofonlæreren forsøker å spleise Isolde og Julia og går svært langt i sitt spill. På teaterskolen, også kalt Akademiet, er tonen er ganske annen. Lærerne blander seg ikke inn i elevenes privatliv på samme måte, de er kjøligere, profesjonelle, de holder sin avstand nesten konsekvent. Her trekkes vi med inn på øvelser og følelsesmessige utleveringer, teorier om dramatikk og ulike iscenesettelser. Også her skildrer Catton et rikt utvalg detaljer, alt knytta til skuespillets verden.

Og det er skuespillet det dreier seg om, det er fellestrekket og omdreiingspunktet. Affæren er bare en katalysator for å bråvende på fastlåste og forutsigbare maktstrukturer. Skuespillet, det å spille, er det ikke noe vi gjør hele tida, enten vi vil eller ikke? Vi påtar oss ei rolle, som elev eller som lærer, som den bråkete eleven eller den strenge læreren. I venneflokken har vi kanskje ei anna rolle, med familien atter en annen. Noen av disse rollene er vi oss svært bevisste. Stanley, for eksempel, skal bruke sin egen kropp og sine egne erfaringer for å spille andre. Isolde bruker sin nyvunne status for å spille på andre. Victorias hemmelighold av affæren fører til brudd med hennes tidligere rolle - når hun kommer tilbake på skolen, er hun nesten som en annen elev sosialt sett. Andre roller er oss ubevisste.

Iscenesettelsen av virkeligheten, av reelle situasjoner og ekte historier og levd liv, inneholder ikke så reint få spark til dagens kjendisdyrking, behovet for horrorhistorier fra virkeligheten og manges ønske om å snoke i andres liv gjennom sosiale medier og så videre. I det hele tatt er det mange som får passet sitt påskrevet her. Catton er en uredd skildrer, hun er direkte og nådeløs, og lar jentene framstå som dumme eller slu der det er nødvendig, guttene er kåte eller sjølgode og lærerne er sjølopptatte og pompøse. Men hun har også rom for klokskap og vidd og eksperimenter av mange slag. Stanley står for ett av disse, når han brått påtar seg psykologfarens ståsted i en diskusjon, som opprinnelig var en humoristisk ment samtaleåpner. På Akademiet har de også mange eksperimenter, for å se hvordan studentene reagerer under ulike forhold og hvordan de forholder seg til det å spille ei rolle.

Men det er igjen dette skuespillet. Det å gi forestillinger av at en er en annen, det å øve på noe annet enn det som er kjent og trygt, det å prøve å leve seg inn i noen andres tanker og følelser, å gjennomføre å leve som en annen. Kort sagt: Å bruke andres liv, fiksjonelle eller ikke. Affæren åpner for endringer og refleksjon, for maktnytelse og økt begjær - være seg for personer, roller eller makta. Jentene skal komme til å dyrke dette skuespillet, og de benytter en hver anledning til å spille roller. At de kanskje sårer noen med spillet sitt, bryr de seg ikke om. Jakten på en stadig ny og større scene gjør dem hensynsløse. Til slutt veit de ikke en gang sjøl hva som er virkelighet og hva som er et spill, noe som gjør dem til svært upålitelige fortellere. Leseren må med andre ord følge godt med.

Dette framstår kanskje som kaotisk eller utilgjengelig, men er ingen av delene. Catton har solid kontroll på historia si, og bruker virkemidlene godt. Boka er bevisst pusla sammen av mange, mange avsnitt som er plassert i en bestemt rekkefølge. Av og til er det kronologiske hopp, men det har ikke så mye å si for helheten. Budskapet er likevel tydelig, og når boka er utlest, vil en bare begynne forfra igjen for å lese teksten med nye øyne, med avslutningas visshet. Språket er svært godt, originalt og konsekvent, akkurat som historia Eleanor Catton forteller. En strålende debut!

Bølle på døra

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det godt å gi etter for en helt plutselig innskytelse, og la leselysta overvinne lesefornuften og alle mulige forsøk på å nå årets lesemål. Jeg gjorde det, og angrer ikke! Boka heter Bølle på døra (2010, på norsk i 2012 ved Kyrre Haugen Bakke f. 1946), den er skrevet av amerikanske Jennifer Egan (f. 1962) som mottok både Pulitzer og NBCCA for nevnte bok i 2011. Boka, som er på 382 sider, blei slukt i løpet av et par dager. Men den er vanskelig å skrive om, for jeg må gripe fatt i materialet på en helt annen måte enn ellers.

Grovt sagt sirkler boka rundt musikk og tid over en periode på omtrent førti år. Men er den ei novellesamling eller en roman? Det har egentlig ikke så mye å si. Egan sier sjøl at hun ønska polyfoni; ulike stemmer, perspektiver og opplevelser av hendelser, samtaler og særlig tid. Det har hun i aller høyeste grad fått til, for boka gir inntrykk av å streife, som når vi lar blikket gli over et ukjent sted for første gang. Vi merker oss noen få detaljer. Lukt, lys, stemning, et menneske eller to. Så er sekundet over og blikket glir videre. Vi går videre. Egan har forsøkt å fange litt av slike øyeblikk, fange erkjennelsen som slår oss i det vi ser oss over skuldra og oppdager at vi ikke lenger er unge, og hun prøver å skildre musikkens taktfaste pulsslag gjennom livet.

En teksts hovedperson kan være biperson i den neste. Egan henter dem fram som i ei fiskebeinsflette, stadig utenfra, inn mot midten, borte i vrimmelen. Slik er tekstene og menneskene vevd sammen, på kryss og tvers av tid og sted, der musikk og minner er viktige bindeledd. Videre er boka bygd opp som en gammeldags LP-plate eller kassett, med ei A-side og ei B-side, og kapitlene har titler som minner om sangtitler. Når kapitlet eller novella er slutt, er også dens sang over. Og vi kastes videre til den neste, som er helt ulik i fokus, rytme og temperament.

Den unge Sasha åpner bokas første fortelling. Hun er assistent for musikkprodusent Bennie Salazar, men hun er også kleptoman og smertelig klar over det. Hennes historie leveres med oppbrutt kronologi, men den er likevel så fast, det er retning og kraft og vidd og tæl. Hun har med seg en ung mann hjem en kveld, og han tar seg et bad i badekaret hun har på kjøkkenet. Vi fortsetter med Bennie i neste tekst, Sasha er nå biperson. Bennie er skilt og forsøker å kombinere omsorg for sønnen og et siste krafttak for å redde sitt eget skinn (og jobb). Musikken dunker i teksten, og dens kontrast er Bennies følsomhet. I tredje tekst møter vi Bennie som tenåring, pønkrockbandet hans og den kyniske, men også legendariske produsenten Lou. Her er det et vilt kaos av følelser og musikk, og en rå røst, som tør å avskrive Lou som gammel: Hovedpersonen Rhea.

Vi bølger videre, i ei blanding av musikk og tid, til Afrika og en yngre Lou, på ferie med de eldste barna og sin nyeste, unge erobring, som seinere blir hans kone, bare fordi han må bevise et poeng. Men der de er nå, akkurat nå, tenker de ikke på slikt. De er på safari og bor på overdådige hoteller. En av de innfødte de møter skal vise seg å seinere bli far og deretter bestefar, blant annet til en gutt som heter Joe. Når Joe blir voksen gifter han seg med Lulu, skriver Egan, og den samme Lulu er en viktig person i to andre tekster. Mosaikken blir større og større, men det er stadig Sasha og Bennie vi vender tilbake til. De dukker opp i nesten alle tekstene, i periferien, som bindeledd eller reine tilfeldigheter. Som mennesker en streifer forbi på gata, og husker at en en gang kjente, men ikke nå lenger -. Mot slutten konsentrerer vi oss om Sasha og hennes familie. Hun er nå kunstner og har lagt livet i storbyen bak seg. Men Bennie fortsetter. Og nå har han funnet seg en ny assistent, Lulu, og en ny samarbeidspartner, en mann som en gang var på besøk i en av storbyens leiligheter der han tok et bad i et badekar på kjøkkenet.

Særlig strukturen i boka er elegant og profesjonelt uttenkt og utført. Jeg kan se for meg at Egan har brukt lang tid på å pusle sammen ulike tekster, ulike scener og avsnitt, for å få riktig rekkefølge. Og rekkefølgen er vesentlig her, slik at ikke alt for mye avsløres med en gang. I sin helhet har boka lite ytre spenning, mens de enkelte tekstene har en svært varierende grad av spenning - fra det konkrete løveangrepet og søken etter diktatoren i jungelen, til leitinga i Napoli og power point-gjengivelsen av pauser i ulike låter. Spenninga ligger hovedsaklig i hvem som er folkaliseringsinstansen denne gangen, og hvilket lys hun eller han kaster over situasjoner og mennesker vi tidligere har lest om. Hver stemme bringer med seg noe nytt og vi som leser blir stadig berika, der vi samler alt til ei historie. Den kjennes virkelig. Det er noe likt i måten alt blir fortalt på, men grunnfølelsen i tekstene er likevel såpass ulik at en tror på at dette kommer fra forskjellige mennesker.

Videre har forfatteren gått inn for å skildre musikk og populærkultur, noe som er gjort på en glatt og tilsynelatende enkel måte. Hun tegner et tidsriktig tidsbilde med massevis av tidskoloritt og populærkulturelle referanser, som sikkert er kjempekult for alle som veit hva hun hinter til, og som er ganske tomt for oss andre. Men dette er også ett av få elementer som trekker ned. Ellers er musikken og særlig pønkrocken skildra såpass åpent at alle som klarer å skape et indre lydbilde henger med. 

Det er vanskelig å snakke om at boka har ett bestemt plot, for det har den ikke. Felles tematikk for tekstene er som skrevet over tid og musikk. Det er tida som er bølla, tida herser med alle, er lik for alle, og den går, uansett om en er stjerneprodusent med tusen ting å gjøre eller om en flykter fra sitt eget liv og gjemmer seg i Napoli. En kan aldri kontrollere tida, aldri forutsi framtida. Tid oppleves ulikt, føles ulikt, erfares ulikt. Men likevel har vi noen av de samme erfaringene om tid, at den for eksempel går fort eller langsomt. Egan skildrer alt sammen - de plutselige tidshoppene, tida der vi står stille, der vi ikke lenger er med i vår egen tid, nåtid, fortid, ettertid. Personene bølger med i tida, eller rettere sagt med tida, kommer mot oss, forlater oss, kommer mot oss igjen. Utover dette er ikke boka "samla" slik andre romaner er, derfor heller jeg mer mot å kalle dette for ei novellesamling - sjøl om det står roman på omslaget. For Egan har skrevet fram en polyfoni, men uten virvar og støy. Dette er reint, velforma, konsentrert og dyktig gjennomført. Men kanskje litt for flinkt og kontrollert?

Bølle på døra er like fullt ei kul bok. Den har mye humor, mye overskudd, og Egan har gitt mange av personene sine et sympatisk, syrlig og røft blikk på verden. Men boka har også mye mørke. Personene strever seg gjennom dette vanskelige livet, det er alkohol og dop og grenseløs oppførsel, ulykkelige kjærlighetshistorier, mennesker som opplever seg sjøl som misforståtte og mislykka, det er vonde depresjoner og fæle ulykker. Men alt formidles med omsorg, og med denne evnen til å se og å være på ett sted, og samtidig ha tidas avstand til alt.  

Ett lurer jeg likevel på, og det er om denne boka er varig. Om jeg vil huske stemninga, disse menneskene, musikken, replikkene, tida, om noen uker eller måneder også. Og ikke minst om boka vil stå seg i flere år framover, eller om dens virkning opphører, fordi den er for avhengig av at leserne tar de populærkulturelle referansene for å forstå bokas innhold. Når eller hvis pønkkulturen forsvinner, hvilke referansepunkter vil da står igjen? Ironisk nok er det noe kun tida vil vise.