Bokhyllelesing: Eleanor Catton

Bildekilde: Bokelskere

Den unge Walter Moody ankommer Hokitika på New Zealand om kvelden den 27. januar 1866 etter en uvanlig strabasiøs sjøreise. Den var faktisk av slik karakter at han ikke helt tør å tenke på den. For han kan vel ikke ha sett rett -? Etter å ha funnet fram til Crown Hotel, ønsker han derfor å adsprede tankene en smule, slik at han, om så bare for ei stund, skal slippe å tenke på det han har opplevd. Han går derfor henimot røkesalongen på hotellet, bare for å komme inn i et rom som er fullt og stille på samme tid. Det er tolv menn der inne, tretten med Moody, men ingen av dem ser i hans retning. Nei, alle er besynderlig fokusert på seg sjøl og sitt, og så totalt avvisende at leseren (ikke Moody, som er utslitt) aner ugler i mosen. Hva er det Moody, og vi, har tråkka inn i? Og hvem er de tolv?

Det virker først som om det er ei helt tilfeldig forsamling i salongen. Men når Moody gransker deres bekledning og deres ulike væremåter og ser hvordan de nærmest vokter på hverandre, kommer han fram til at det ikke kan være tilfelle likevel. Leseren veit allerede dette, for vi har fått opplysninger i kapittelteksten om at vi i løpet av kapittelet blant anna skal forstyrre en hemmelig rådslagning. Vi veit dessuten også, av personfortegnelsen i begynnelsen av boka, at vi har å gjøre med tolv stjerner og relaterte hus, også tolv i tallet, sju planeter med hver sin relaterte påvirkning, og ett stykk terra firma, som oppgis som avdød. Alle disse er mennesker, rettere sagt romanpersoner, som vi finner i verket De strålende. Og en av disse personene er Walter Moody.

Bildekilde: Boktanker

Og Moody hadde nok til slutt blitt helt fortvila om ikke skipsmegleren Thomas Balfour hadde tatt ordet og vendt seg mot han. Balfour ønsker å utfritte og bli kvitt den uventa gjesten, slik at det uhyre viktige og ytterst hemmelige rådslagningsmøtet kan fortsette, mens Moody bare vil sitte ei stund, slappe av og prate. Han skjønner at denne ansamlinga av menn er et tverrsnitt av innbyggerne i Hokitika, med både simple arbeidere og blærete investorer og alt i mellom, men mer enn noe annet vil han vite hva alle disse gjør i røkesalongen på Crown Hotel akkurat nå, helt samtidig. Så da han blir bedt om å fortelle, adlyder han. Han seilte fra Australia med barken "Godspeed", forteller han, hvorpå forsamlinga rundt han holder pusten, og stemninga blir, om mulig, enda mer trykka. Balfour vil vite om kapteinen, hvem var det? Moody trekker på skuldrene. Det kunne vel aldri være en brysk, mørk fyr med et digert sølvskimrende arr i fjeset, trukket fra øyekroken og ned til munnviken med en lang, bua strek, som en halvmåne? Jo, det var det. Kaptein Carver. Kaptein Francis Carver.

Når det går opp for de tolv at den nyankomne jyplingen faktisk kan sitte på informasjon som har betydning for dem, velger de å fortelle sin historie, altså årsaken til at de er samla til rådslagning på Crown Hotel nettopp denne kvelden. Og slik blir vi med Walter Moody inn i Hokitikas mørkeste avkroker, der hemmeligheter skjules i bibler og kjolestoffer, der både mennesker, kister, kuler og gull blir borte, og der en aldri helt veit hvem en kan stole på.

Den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985) blei med sin historiske roman De strålende (The Luminaries, 2013, på norsk i 2015) den yngste mottakeren av Bookerprisen noensinne. I tillegg er De strålende, med sine 832 sider på engelsk, den lengste boka som har blitt belønna med utmerkelsen. På grunn av lengden - den er på 784 sider på norsk - har jeg lenge venta med å lese boka, men det var det jo aldeles ingen grunn til! Fra jeg begynte til jeg blei ferdig tok det ei uke - jeg leste omtrent hundre sider daglig og opplevde å bli trukket med inn i en svært fascinerende verden, der tjue menneskers skjebner veves inn i hverandre på intrikat, spennende og fornøyelig vis. Boka kunne mer enn gjerne vært lenger! Men da måtte Catton trolig gått bort ifra de ytre rammene sine.

Bildekilde: Boktanker

Det mest originale med boka er nemlig de ytre rammene - det vil si komposisjonen. Catton legger astrologiske prinsipper til grunn, altså ei forestilling om at våre menneskeskjebner påvirkes eller styres av hvordan stjernene og planetene på himmelen står i forhold til hverandre. Tilbake i 1865 og 1866, åra romanen utspiller seg i, var det mange som søkte mot astrologi og brukte det til å forklare brå, uventa og unaturlige hendelser. Dette elementet bruker Catton aktivt i boka, til å strukturere innholdet og handlinga i romanen og avgrense det som faktisk skjer i verkets mange kapitler og hoveddeler. For eksempel består boka av tolv hoveddeler, der hver del har et tilhørende horoskop. Her finner vi stjernetegna i dyrekretsen, navnene på alle stjernene, og hvordan disse påvirkes i det følgende. Innafor hoveddelene finner vi mange kapitler, der nesten alle har navn som for eksempel "Merkur i skytten", "Sann måneknute i jomfruen" og "Solen i vannmannen". For de av dere som er interesserte i og skolerte innafor astrologi, er det mye symbolikk, frampek og smarte grep å hente her.

Men som om ikke dette med astrologi var nok, er Catton også bevisst på lengden av hver hoveddel. Vi begynner med fullmåne og første del, med tittelen "En sfære inni en sfære", er 332 sider lang. Neste del er på 148 sider, så følger tredje del på 94 (alle tolv er partall!). Hun forsetter å redusere hoveddelene helt systematisk i takt med månens reduksjon fra full mot ny - til tolvte del, med tittelen "Den gamle måne i nymånens armer", som kun er på fire sider. En skulle kanskje tro at forfatteren, ved å underlegge seg slike fikse tvangstrøyer, ikke ville klare å innfri, ei heller følge opp de strikse rammene med innhold. Men det gjør Catton, så til de grader.

Bildekilde: Boktanker

For inn i denne særprega komposisjonen bringer Catton som nevnt mer enn tjue ulike mennesker. Og deres liv veves så uhyre elegant inn i hverandres. Ingenting er tilfeldig, hvert menneske gjøres rede for, og vi blir ettertrykkelig kjent med han eller henne, sakte men sikkert kan vi være med på å nøste fram en sammenheng: Anna, for eksempel, som jobber for én, bor hos en annen, ruser seg med nummer tre, var hos nummer fire, blei funnet av femtemann, fengsla av den sjette, hjulpet av nummer sju. Men hun har også ei fortid som involverer minst tre andre. Ei slik skildring av menneskers liv framstår som svært reell og troverdig. For når vi tenker etter, er det jo slik det er. Vi omgås, er avhengig av, prisgitt menneskene rundt oss - og vi dominerer, bestemmer over og drar nytte av andre. Hele tida. Kanskje ofte ubevisst, men likevel: Hele tida. Og det tilfeldige, uskyldige, spontane og uanstrengte ved slike forhold trekkes fram her. Catton dissekerer relasjonene. Og viser dem fram til oss på nytt. Slik blir vi stadig kjent med nye sannheter, nye versjoner av en og samme historie. Og samtidig gir hun hovedintrigen mer og mer fylde, dybde og intensitet.

Store deler av åpninga av romanen fordeles mellom et handlingsreferat, der Walter Moody er fokaliseringsinstansen, og ei gjenfortelling av tidligere hendelser, ført i munnen på Thomas Balfour og kumpanene hans. Tidvis kan komposisjonen minne om kinesiske esker, med fortellinger inni fortellingene. Flere og flere stemmer kommer til, og når boka er utlest, er alle tjue blitt hørt. Fokaliseringa veksler, og Catton beveger seg uanstrengt mellom personene sine. Fortellerstemmen er allvitende, men tilbaketrukket og nokså nøktern. Catton skildrer interiør og detaljer, lukt og smak, vær og hav slik at det er som om vi også stod der, på kaia i Hokitika, nylig ankommet med "Godspeed". Hun refererer samtaler og tegner karakterer så nyansert at det aldri er noe problem å holde disse tjue, og flere til, fra hverandre, og når de går nedover hovedgata så det knepper i stokker og gnisser i nystrøkne buksebein, går vi rett bak og ser dem løfte på hatten og snurre på barten. Og vi er med inn i banken, der vi holder pusten sammen med gullgraverne som leverer fra seg ukas fangst og venter på at gullstøvet blir veid og prisa. Vi vandrer videre til avisa, der også vi må tørke trykksverte av fingrene etter å ha satt morgendagens førsteside. Og vi sitter på hotellet, i røkesalongen, der lufta er tung av sigarrøyk og fukt fra kvelden der ute, regnet pøser ned og havet står rett på, urolig, rullende. Vi skvetter også når døra brått slås opp, og guttungen velter inn, søkkvåt, og vi må bare lese litt fortere der han hiver etter pusten mens han endelig klarer å sette ord på det han har sett: "Godspeed", som har ankra opp ute i Hokitikabukta, har gått på grunn!

Og alle disse detaljene, hendelsene, personene, fortellingene, variasjonen i språk og vinkling, får en nesten til å glemme at det er ei kriminalgåte som ligger og ulmer i fundamentet i historia. For Crosbie Wells, den forfylla eneboeren, er død. Og noen er ansvarlig. Eller er det kanskje flere? Hvem gjorde hva? Hvem har motiv? Hvem lurer hvem? Og hvordan henger det hele sammen, egentlig? De strålende er helt enkelt ei utrolig god bok, der komposisjon, struktur og innhold henger så nøye sammen at det er en fryd å finne forbindelser og skjulte hentydninger, avdekke hemmeligheter og lese avsnitt om igjen for å få med seg alle frampek, hint og paralleller. Det kan ikke ha vært en helt enkel oversetterjobb for Kyrre Haugen Bakke (f. 1946) å ta på seg et så monumentalt og sammenhengende verk, men samtidig kan jeg forestille meg at det må ha vært en spennende prosess. Likevel ville jeg nok brukt litt lenger tid, slik at slurvefeil og stavefeil og alt for direkte oversettelser kunne blitt luka ut (vi sier for eksempel ikke ark med papir - sheet of paper - på norsk). Men dette blir flisespikkeri. For fakta er at De strålende stråler, og Catton leverer svært, svært godt. Ikke rart det blei pris! Jeg håper ikke du lar deg avskrekke av lengden på verken innlegget mitt eller boka - for dette er ei skikkelig kosebok du bør unne deg sjøl.