Othello

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i Venezia i Italia når stykket tar til og første akt settes i gang. Den unge venetianske adelskvinna Desdemona og den mauriske generalen Othello, som lenge har vært betatt av hverandre og som i hemmelighet har inngått ekteskap, blir avslørt. Det er et hardt slag for den overbeskyttende far Brabantio, som helst skulle sett datteren sammen med en helt annen mann. Like ille er det for adelsmannen Roderigo, som er forelska i Desdemona og som har bedt Brabantio om å få lov til å gifte seg med henne. Begge har slik ei høne å plukke med Othello, da de mener at han er skyld i deres problemer. Men Othello reddes av nyhetene som kommer: Tyrkerne er i ferd med å angripe Kypros, og Othello må reise umiddelbart.

Slik kastes vi rett inn i ett av William Shakespeares (1564-1616) store dramatiske verker, Othello fra 1603. Stykket er delt opp i fem akter, og er svært konsentrert i tematikk, handling, tid og rom etter første akt, som altså foregår i Venezia. I de fire andre aktene er vi på Kypros. Othello er stykkets hovedperson og protagonist, mens motstanderen og antagonisten er den forræderiske psykopaten Iago, en usedvanlig kjip renkesmed som bare vil ha makt og som styres av en eneste følelse: Sjalusi. Han går ikke av veien for å trekke i trådene eller påvirke direkte med baksnakking, manipulering, juging og reint oppspinn. Slik får også stykket et truende aspekt og oppleves som utrygt - Iago er så utilregnelig av hva som helst kan skje. Slik går det også.

Othello drives av plikt, være seg til sine øverstkommanderende, sitt land eller til Desdemona. Han har et godt rykte, jobber bra som soldat, er godt likt av sine menn og er høyt elska av kona. Og egentlig er han en veldig flott fyr, hadde det ikke vært for at Iago tramper og stamper og insisterer på å plante sjalusifrøet i Othellos hjerte og sinn. Iago er slangen i paradiset, gallen av væsker, den motbydelige løgnhals som kun vil mele sin egen kake. Han drives av sjalusien og er rasende fordi han er blitt forbigått; Othello forfremma en annen mann, Cassio, over han, en mann Iago anser å være en langt dårligere soldat enn han sjøl. Iago vil gjøre alt han kan for å ta igjen, og det med renter. Når han tenker seg om, er det jo også slik at Othello har en bedre stilling, mer lønn, høyere anseelse, bedre rykte, vakrere kone... Jo, det er like greit å bli kvitt hele fyren.

Slik går Iago i gang med sin nøye uttenkte plan. Han legger opp til konflikter, framprovoserer slåsskamper, forgifter Othellos sinn, lurer Desdemona, juger for kona si, presser og tvinger andre soldater til å gjøre drittjobbene for seg, så langt det er mulig, alt for å nøre opp under sinne og frustrasjon, raseri og misunnelse, og deretter rette det mot Othello. Så lener han seg tilbake og venter på at alt skal utspille seg slik han har tenkt. Dessverre for Iago går ikke alt etter planen, han må blant annet gripe inn og stikke litt med kniven. Men det fine mellom Othello og Desdemona sønderrives, ingenting blir som før og alt ender skrekkelig tragisk.

Stykket er merkbart mer enspora enn for eksempel Hamlet, som handler om mye mer enn én følelse. Men likevel er dette et språklig uovertruffent, livfullt, variert, ordrikt og kraftfullt maktspill der vi også i dag uten tvil har mye å lære. I vår tid legges glansbildene ut på sosiale medier så alle kan se hvor vellykka vi er, og det grønne sjalusimonsteret kan lett ta bolig i oss. De andre er jo alltid rikere, penere, sunnere, ryddigere, stiligere, og har større hus, kulere biler, mer eksklusive ferier og mye mer designprodukter enn det du noensinne ville kjøpt. Vi lever i en sammenligningskultur, der vi stadig måler oss opp mot hverandre. Med hvilken rett? Og til hvilken pris? Othello minner oss om hvilke fatale og tragiske konsekvenser et slikt usunt perspektiv kan ha, der vi hele tida jager etter mer og aldri er fornøyde, framfor å være glade for det vi har, den vi er og det vi får til.

Det har vært mange diskusjoner rundt Othello opp igjennom (hundre)åra, for eksempel når det kommer til Othellos etnisitet og kontrastene dette skaper mellom han og Desdemona. Er det egentlig et ekteskap med ei reell framtid? Jeg vil ikke gå videre inn på dette her, da det er veldig godt belagt andre steder. Men det er et originalt og modig grep fra Shakespeares side å gi hovedrolla til en maurer, altså en mørk mann. Effekten av dette, i et hvitt Europa, må ha vært enorm. Jeg tror ikke at vi i dag helt kan forestille oss hvordan det må ha vært.

Historia om Othello og Desdemona er ikke bare Shakespeares, slik mange tror. Ei italiensk fortelling fra 1565, ført i pennen av Giovanni Battista Giraldi (1504-1573), er den opphavlige. Riktignok har Shakespeare foretatt en adaptasjon, men hovedkonflikten er den samme, noe som i sin tur kan være utgangspunkt for en debatt omkring Shakespeares mange tekstlån og utstrakte bruk av intertekstualitet. Men jeg skal la også dette ligge, da jeg ikke ønsker å legge føringer på andre lesere.

Fordi følelsen Shakespeare appellerer til i Othello er så alminnelig og lett å leve seg inn i, vil stykket trolig fortsatt stå seg i framtida også. Mange hundre år fra nå, når verden kanskje er helt annerledes, er følelsene fortsatt likedan, vil jeg tro, da jeg deler blant anna Sigrid Undsets (1882-1949) perspektiv på "menneskenes hjerter" - på godt og vondt. Det er alltid en der ute som du misunner, om så bare bittelitt. Bare husk på å ikke gi næring til slike følelser, verken hos deg sjøl eller andre, så får vi det så mye bedre, alle sammen. Og glemmer vi oss, ja da får vi jammen ty til Shakespeare igjen!

Kongespeil

Bildekilde: Bokelskere

Speil, speil på veggen der,
hvem er mektigst i landet her?

Vi skriver 1066 og svaret er sjølsagt Harald Hardråde (1015-1066). Han er kongen, sterk og frykta. Han er upålitelig, urimelig og umettelig. Nye områder skal herjes, okkuperes, kues! Med skip, sverd og slag farer han fram som ei mare, med dragekrot i stavnen, raslende brynje og blinkende hjelm. Gud og Jesus kan ha seg langt pokker i vold, her er ikke plass for slike mjuke greier og kvinnelige dygder! Gi han heller et saftig blot -. Så kan han, Harald, være den største kongen av alle, koste hva det koste vil!

Taktisk, viljesterk og kravstor er han, i ett og alt. Ellisiv har ikke så mye hun skulle ha sagt når Harald får det for seg å utkalle leidangen for å segle til England på et nytt hærtog. Så ufattelig mange skip! Så ufattelig mange unge gutter -. Ellisiv kjenner Harald godt etter mange års ekteskap. Hun har aldri vært redd for å si sin mening. Også nå protesterer hun, hun trenger da vel ikke være dronning i England også! Men Haralds snakk er så overbevisende. Han er tross alt den som er best egna til å ta makta. Og det er ustabilt i England nå. Tenk hvilket rike han vil få!

De legger ut fra Norge med god bør. Med på kongeskipet er dronning Ellisiv. Hennes og Haralds to døtre er også om bord. Maria er nesten voksen og trolova med en dyktig og god mann på et annet skip. Veslejenta Ingegerd, oppkalt etter Ellisivs svenske mor, er mest med ammen sin. På toktet er også Haralds frillesønn Olav, som en slags nestkommanderende. Han skal endelig få farga sverdet rødt! Den andre frillesønnen er igjen i Norge for å skjøtte kongsnavnet.

På Orknøyene stanser leidangen for å vinne mer støtte hos jarlen. Flere skip slutter seg til den veldige flåten i havgapet. Atter en gang stevner de mot England. Men denne gangen må Ellisiv se dem fare. Harald har bedt henne så vakkert om å egge han til strid, slik som før, sjøl om det strider mot hennes kristne tro. Hun ber om å få slippe, vil ikke bære ansvaret for slikt. Men Haralds vesen er vinnende. Og Ellisiv husker de mange slagene hun har sett og vært i. Stridslarmen. Blanke sverd som glimter i sola før de treffer hverandre med harde hugg. Lukta av blod. Haralds kropp over hennes etterpå. Så sterk. Uovervinnelig.

Dagene går uten nytt fra England. Ukene også. Det som skulle være en kort, brå kamp, nærmest som et strandhugg å regne, virker å gli over i noe annet. Ellisiv ser stadig mot horisonten, etter skip, etter tegn. Men ikke annet enn fugler kommer glidende. Bølgene slår mot fjellknauser og stup, steiner og fjell, ustanselig. Alltid brusende, sprutende, i veldige kast. Vinden farer hardt over det øde landskapet. Regnet pisker henne i ansiktet. Så ser hun det. Seglet. Stavnen. Skipet.

De segler langsomt, skipene som kommer. De er ikke mange. Ellisiv speider med stivt blikk etter kongeskipet, etter merket, etter Harald! Men skipet kommer ikke. Harald kommer ikke. Og budet hun får høre, etterlater henne i en vektløs tilstand midt i mellom drøm og våkenhet. Som dråpene som løsriver seg fra bølgene idet de slår mot land, faller hun.

Hele Norges sagadronning Vera Henriksen (1927-2016) skriver med Kongespeil (1980) fram ei mektig og troverdig historie om en av Norges barskeste konger. Men vi får ikke den tradisjonelle fortellinga her, slik den er ført i pennen av Snorre Sturlason (1179-1241). Nei, her kommer Ellisivs egen versjon, der Haralds tause år får språk, der Haralds handlinger får farge, der hans tanker forklares og der vi også forstår følelsene til denne mannen, hvis overmodige åtak på England skulle ende vikingtida som æra her i Norge. Og desto viktigere handler romanen om Ellisiv, Haralds hustru fra Kiev (1025-1067) og hennes liv, først som barn og ungdom i sin hjemby Kiev, der faren Jaroslav (978-1054) var konge, dernest som dronning i Norge og deretter som degradert dronning i eksil, fratatt heder og ære, penger, makt, personlige eiendeler, smykker og til og med sine egne barn.

Smerte er altså noe hun er vant til, denne Ellisiv. En må kanskje kjenne på det, om en skal leve med Harald, som alltid har baktanker og sin egen agenda, som bruker menneskene rundt seg slik han vil og nærmest kaster dem fra seg etterpå. Men Ellisiv nekter å la seg kaste, og skaper seg et liv på ny. Hun er sterk i vilje og sinn, kanskje det er derfor hun ikke eier slik frykt? Likevel blir hun fullstendig perpleks når hun mottar nyheten om Haralds fall. Sjøl om hun nesten venta det -.

Hun frykter dette nye livet. Livet uten Harald, hennes livs kjærlighet, som hun trassa seg til å gifte seg med for mer enn tjue vintre sia. Og i sin kaotiske, bunnløse sorg, gjenkjenner hun en annen som sørger. Frillesønnen Olav, sønnen etter Harald og Tora. Tora, som tok hennes plass -. I øya til Olav ser Ellisiv mye av seg sjøl. Hun ser raseriet hun levde med så lenge. Hun ser beundringa. Hun ser savnet. Olav og Ellisiv møtes i Haralds ettermæle, i rotet av følelser og lengsler, i intensiteten som fins i kjærlighet og hat. Og i sitt forsøk på å forstå Harald og hans liv og akseptere at han nå er borte, ender Ellisiv opp med å fortelle sin egen historie.

Romanen er fint utforma og materialet er godt disponert. I starten tar Henriksen seg tid til å bli kjent med personene, og vi loses forsiktig, men bestemt inn i vikingtida, og blir gradvis presentert for konfliktene som danner bakteppet for historia som skal følge. Når vi seiler ut på havet, har vi allerede etablert Harald som kompromissløs og kan hende litt farlig, mens Ellisiv er en mer usikker på. Er hun mjuk og svak, er hun klok nok til å holde tann for tunge og velge sine kamper, eller setter hun Haralds jordiske liv over sitt eget åndelige? I perioden på Orknøyene blir vi mer kjent med både henne og Olav, forholdene der, prestene, været og landskapet. Henriksen balanserer naturskildringer og Ellisivs psyke på en mesterlig måte. Deretter tar teksten mer og mer form av en dialog, av og til rein monolog, der Ellisiv forteller og forklarer, og der både hun og Olav konfronteres med sitt eget forhold til den avdøde. Men går det an å hate og å elske samme menneske på samme tid?

Kontrastene mellom den stormannsgale og brutale kongen, den erfarne og djupt troende dronninga og den unge og ydmyke frillesønnen er store. Likevel makter Henriksen å få fram komplekse personligheter hos dem alle, slik at vi som leser ikke bare ser dem for oss, men også lever oss inn i fortellingene deres og tror på dem. Ellisivs historie formidles hele tida i tredjeperson, men oppleves nesten som en førstepersonsfortelling. Den er spennende og tett, og vi blir godt kjent med Ellisiv. Hun er en sympatisk og pålitelig forteller, sjøl om en ikke alltid liker det hun har å si. Henriksen lar Ellisiv beholde et historisk sus, samtidig som hun uttrykker følelsene og tankene sine på en slik måte at det ikke er vanskelig å forstå henne.

Henriksen har benytta seg av mange kilder for å få til et mest mulig korrekt historisk bakteppe, og denne grundigheten avspeiles når Ellisiv kommer inn på detaljer i sin personlige historie. Her er det mange navn og årstall å holde styr på, og da er det både spennende og imponerende når dette stemmer overens med andre middelalderkilder. Henriksen har også fletta inn flere skaldekvad i teksten for å skape et mer autentisk preg. Ikke bare var det en vanlig uttrykksform gjennom mange hundre år og en ettertrakta kunst mange beherska, men Harald var også en svært god skald sjøl. Noen av kvadene i teksten tilskrives han, noe som gjør teksten enda mer spennende. Andre har Henriksen skrevet sjøl, og også disse fungerer. Bakerst i boka finner en mer informasjon om personer, hendelser, kilder, begreper og steder, noe som er flott for en vitebegjærlig leser. Også den velvalgte tittelen får et par linjer.

Kongespeil er en interessant, drivende god og spennende fortelling om ei kvinne midt i livet, der hun skuer bakover for å kunne håndtere nåtida, og samtidig inviterer leseren med på refleksjonene hun foretar seg. Perfekt lesing en stille søndag.

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

Middlemarch

Bildekilde: Bokelskere

I lange tider har jeg gått og lurt på hvordan jeg skal klare å skrive om ei bok som Middlemarch. Det er en roman så rik og kompleks at det er vanskelig å yte den rettferdighet. Her fins et digert persongalleri, vekslende fokaliseringsinstanser, lange og kompliserte konfliktlinjer, mye historie, psykologisering og karakterutvikling, masse humor, presise skildringer av både mennesker og landskap, detaljrikt interiør, samfunnskritikk, politiske redegjørelser, fornuftsekteskap, kjærlighetsekteskap og ikke minst hemmeligheter. Og alt går for seg mellom åra 1829-1832. Men jeg skal i alle fall gi omtalen et forsøk, sjøl om jeg kjenner allerede nå at den blir litt annerledes enn den pleier.

Omdreiingspunktet i romanen, som finner sted i den fiktive småbyen med samme navn som boka, er den unge kvinna Dorothea. Ved bokas begynnelse er hun kun nitten år gammel, foreldreløs, en from kristen og en glødende idealist. Hun vil lese, lære, studere, arbeide, misjonere og gjøre godt! Og hun vil mer enn gjerne gå sin framtidige ektemann til hånde, slik at hun kan ta del i hans meningsfylte arbeide.

Dorothea beiles til av den unge adelsmannen James. Hun er lynende intelligent og svært kunnskapsrik, men ser ikke sjøl at han er interessert i henne, rett og slett fordi hun ikke fins interessert i en mann som han. James følger hennes nykker og lytter mye, han deler hennes oppfatning om sosialt arbeid og bedring av bøndenes kår, blant annet gjennom å bygge nye boliger til dem, som Dorothea har tegna. Slike store prosjekter tar han på seg, han finansierer og følger opp, mens Dorothea til stadighet spørres til råds. Han tenker hele tida at hun en dag, snart, etter hans mange hint, vil se han på en annerledes måte og forstå hva han vil. Ikke rart han blir overraska når han plutselig finner ut at Dorothea er forlova med en helt annen mann.

Dorothea vil nemlig ikke gifte seg av kjærlighet, men av plikt. Hun vil være altoppofrende og i nesegrus beundring for sin langt overlegne mann. Hun vil lykkes med ekteskapet gjennom sine dygder - kjærlighet vil være et hyggelig pluss. Hun tror hun har funnet en slik mulighet i mr. Causabon. Han er klok og lærd, prest som han er, og hun finner han svært spennende. Bare tanken på hans intellekt! Hun ser ikke den gustne huden, flekkene i ansiktet, den forutinntatte holdninga, legger ikke merke til blikkene han sender henne, hvordan han ordlegger seg eller snur seg bort. Arbeidet hans, tenker hun, vil det være en glede å ta del i, og det vil berike oss begge!

Mr. Causabon derimot, er langt mer nøktern. Han har funnet ut at han, ved å ta seg ei ung kone, kan få litt pludring og stell og selskap på sine eldre dager. Og kanskje kan han slippe utgifter til sekretær - men aldri skal hun, ei kvinne! innvies i arbeidet om verdens religioner. Til det er arbeidet alt for viktig, han har jo tross alt holdt på med det i mange år og studert mye, ved sida av å være prest. Og hun, hun er bare ei kvinne. Men dette, akk, dette forstår ikke Dorothea før det er alt for seint. Da er hun allerede mrs. Causabon.

Bildekilde: Boktanker

Og slik er vi allerede langt inne i romanen, en roman som er så sammenfletta og velkomponert at det er vanskelig å bare følge én person eller ei handling. Alt veves sammen, slik at liv og konfliktlinjer krysses, noen bare én gang, andre gang på gang. For eksempel er det slik at Dorothea treffer unge mr. Ladislaw når hun er på bryllupsreise i Roma. Ladislaw blir umiddelbart fascinert, men kan jo ikke si noe som helst, da han er en slektning av mr. Causabon, som også er hans velgjører. Hjemme i England har James gjenopptatt sine besøk hos mr. Brooke, Dorotheas onkel, men nå er det ikke lenger Dorothea han er ute etter å snakke med, men søstera hennes, Celia. Hva tenker Dorothea om det når ekteparet Causabon kommer hjem igjen?

En annen som kommer til Middlemarch, er den unge legen Tertius Lydgate. Vil han klare å holde på pasienter, han som ikke gjør ting slik folk i Middlemarch er vant til? Han blir raskt husvarm hjemme hos ordførerfamilien Vincy, der sønnen i huset, surrehuet Fred, bare er opptatt av hva barndomsvennen Mary synes. Mary på sin side, er ikke så veldig opptatt av hva Fred tenker, hun er nemlig ansatt på Stone Court og har mer enn nok å gjøre. Freds søster, Rosamond, er skikkelig imponert over dr. Lydgate, noe hennes onkel, mr. Bulstrode, lukter ikke er bra. Men legen finner at mrs. Causabon er en langt mer interessant karakter enn Rosamond. Han må nemlig på sjukebesøk både hos Causabons og på Stone Court, der alle venter på at den gamle Peter Featherstone skal dø, og han er forøvrig Freds onkel.

Og mer enn dette vil jeg egentlig ikke fortelle, annet enn å gjenta at dette er gnistrende, glimrende og glitrende prosa! Teksten er utrolig god, og overraskende humoristisk. Jeg blei også imponert over hvor moderne boka er i både stil og tone - langt fra for eksempel stilen til Jane Austen (1775-1817) og Charles Dickens (1812-1870). En jeg-forteller skildrer alt i tredjeperson og kommer med leserhenvendelser og noen kommentarer underveis, men helt uten at det oppleves som påtrengende. Grunnstemninga i verket er sympatisk og varm, sjøl om forfatteren favner vidt tematisk, drøfter komplekse problemstillinger og skildrer vanskelige situasjoner. Middlemarch er en planlagt og godt strukturert roman, og den er en fryd å lese. Her tas alt på kornet, fra fyllerør og hestekjøp som ikke går som det skal, til beiling og fastlåste situasjoner. Forfatteren, britiske Mary Anne Evans (1819-1880), bedre kjent som George Eliot, har begått et mesterverk, intet mindre.

Bildekilde: Boktanker

Så har romanen med rette klassikerstatus i sitt hjemland, og er en roman som uten problem kan leses og nytes til det fulle også i dag, hundre og femti år etter at den kom ut. For Eliot gjør som Undset, og som så mange andre skarpe intellekter: Hun skildrer det menneskelige, vår natur, våre instinkter og vår biologi, vårt behov for å beskytte, elske, hjelpe, skjule, glemme. Alle disse små og store tingene som gjør oss til den vi er, fra varme til smålighet, latter og fortvilelse. Eliot lar oss føle det brå kastet med hodet og tolke det åpne blikket, med fornøyelig vidd og stor klokskap. Det er aldeles praktfullt utført. 

Eliot lar tanker og følelser få masse plass i teksten, uten at det romantiseres. For sjøl om det er snakk om giftermål i romanen, er dette langt ifra ei romantisk bok. Eliot plukker fra hverandre idyllen som vi kjenner så godt fra sosiale medier, og hun tar oss med inn bak fasaden, der skammen er så sterk at tårene står i øya når banken kommer for å vurdere verdiene i innboet. Hun skildrer panikken og angsten som følger når en forstår at livet ikke blir slik en tror. Hun makter å fryse øyeblikket og fange alle de forvirrende sanseinntrykka. Og scenene fra det ekteskapelige livet er grusomme, der leseren sammen med forfatteren forstår omfanget av kommunikasjonssvikten, men der personene står for langt inne i seg sjøl til å kunne tre ut. Nøktert males det fram hvordan den skjødesløse Fred nesten slår hele familien Garth konkurs. Og hvem kjenner vel ikke en type som den håpløse onkel Brooke? På dødsleiet til den gamle og utrivelige Featherstone står det mer enn en gribb som mener at han har krav på både gods og gull og litt til. Og hvor langt er en egentlig villig til å gå for å skjule sine mørkeste hemmeligheter? Her er det massevis av minneverdige personer, og det at romanen er såpass lang, gjør at en lærer dem å kjenne, for deretter å bli glad i dem og savne dem noe helt enormt når boka er ferdig. 

Middlemarch er ei helt suveren bok som rommer alt, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den må være minst like suverent oversatt av Mona Lyche Ramberg (f. 1939). I frykt for å skrive hele boka i hjel, skal jeg avslutte med ei oppfordring: Les Middlemarch! Den er vel verdt tida og tankene og alt som vil følge, og vil for meg bli stående som en av de bøkene som endra meg, og som jeg derfor ikke kan leve uten. 

Leseplaner 2020

Etter at alle oppsummeringer er unnagjort etter alle kunstens regler, kan jeg begynne med den obligatoriske planlegginga av året som kommer. Det skal kikkes og smugleses, glanes og vurderes, lister skal på plass, mange avveiinger skal foretas og endelige valg skal fattes. Ja, det er mye jobb, men minst like mye kos! Hva leseåret 2020 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal være.

Med tre små, mann og stort hus, stor hage, to biler, en romslig garasje, hekker, busker og trær, kompostbinge, gjerder, leikehus og full jobb har jeg i utgangspunktet nok å holde på med, om en ikke skal begynne å blande inn interesser og aktiviteter også. Derfor tør jeg ikke å sette det generelle lesemålet til mer enn 50 titler. I fjor fikk jeg lest 66 bøker, så det virker kanskje litt pinglete. Men i fjor var jeg i permisjon, nå skal jeg jobbe. Det er en massiv forskjell. Jeg kan ha flaks og lese som bare det gjennom hele året, eller, som er litt mer realistisk, oppleve at det er hektisk hjemme og på jobb, at hverdagen handler om lekser, kjøring hit og dit, middag og rydding, at jeg slokner sjøl etter å ha lagt barna og at helgene er forbeholdt familiens aktiviteter og det så absolutt nødvendige husarbeidet. Da er det ikke mye tid igjen til å lese.

Derfor, altså, holder jeg meg på 50 bøker. Alt over blir et pluss. Og jeg vil fortsette slik jeg gjorde i fjor, med henholdsvis Bokhyllelesing og Alfabetlesing. Det fungerer så godt for meg at jeg rett og slett ikke ser hvorfor opplegget skal endres på. Men når jeg kikker på alt som foregår hos andre bokbloggere, blir jeg mildt sagt frista. Det er et rikt utvalg av lesesirkler å velge i, og det er jo så moro å lese! Likevel melder jeg meg ikke på noe sted, jeg får heller ta en spontan deltakelse hvis jeg plutselig får tid og anledning.

I flere år har jeg øremerka en del av årets lesemål, og det vil jeg også fortsette med. Elleve titler skal leses i forbindelse med Bokhyllelesing 2020, akkurat som i fjor. I Alfabetlesing skal jeg forsøke å ta for meg resten av alfabetet, fra bokstaven M til Å. Dette tilsvarer 17 runder av leseutfordringa, men da jeg sannsynligvis ikke har titler på alle bokstaver, krympes det en smule, slik at jeg trolig ender opp med omtrent tolv runder. For eksempel tror jeg ikke at jeg har bøker som begynner på Q eller Æ, og det er minst like dårlig med titler på X og Ø. Jeg tar det jeg har, men om jeg ikke har titler som begynner på den aktuelle bokstaven, går jeg videre til neste bokstav. Disse to leseutfordringene gir meg til sammen 23 titler, og jeg er da nesten halvveis til lesemålet allerede.

De resterende 27 titlene som skal leses for å nå lesemålet, styres i år som i åra før av to grunnleggende prinsipper:

 1. Å lese ut av egne ulesthyller, og implisitt her ligger en formulering om å ikke kjøpe nye bøker til lesesirklene, men ta fra det stadig voksende boklageret.

 2. Lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere, hvis overvekt helst med overvekt av førstenevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av et langt leseår. Jeg fikk ikke innfridd alle i fjor, derfor blir det en viss grad av resirkulering i år også, i kombinasjon med noe nytt. Ønskebøker for 2020 blir som følger, i ikke ordna rekkefølge:

  1. Eleanor Cattons De strålende

  2. Iliaden

  3. Amalie Skram

  4. Den gylne notatbok

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Det annet kjønn

  8. Noe av Shakespeare

  9. Bøkene om Dina

10. Falkejakt

11. De fortapte spillemenn

12. Historien av Elsa Morante

13. Bodvars saga

14. Samlinga Kors, sverd og rose

Slik blei altså ønskeboklista for 2020 - ett punkt mindre enn i fjor. Men også i år består alle punktene av titler som har vært i heimen gjennom mange år, bøker som jeg mer enn gjerne vil lese, men ikke helt har tatt meg tid til så langt. Det blir spennende! Om du har noen av de samme titlene på leselista, eller noen av de samme forfatterne, er det bare hyggelig om du tar kontakt, så vi kan lese sammen.

Og med det er leseåret 2020 endelig sparka i gang!

Leseåret 2019

Leseåret 2019 er ved veis ende, og det er på tide med ei lita oppsummering. Hvor mye er lest, hva er lest, hvilke ønskebøker gjenstår og er jeg fornøyd med innsatsen, både når det kommer til lesing og skriving?

Det første som slår meg, er at jeg har hatt mer tid og mer ro til å lese i 2019 enn året før. Og det har jeg satt veldig pris på. Det er stort sett kveldene som har vært via lesing, og som regel har det blitt en time eller to. Slik fikk jeg plutselig lest mange bøker! Deretter kommer det andre som slår meg, og som er en naturlig konsekvens av det forrige, nemlig at jeg har lest en god del mer, kanskje mye mer, i år enn i fjor. I 2018 blei det kun 36 leste bøker (men alle som har hatt en baby i hus veit jo hvordan det er). I 2019 er babyen blitt større, og hu mor får gjort så mye mer!

Antall leste bøker i 2019 lander på 66 ulike titler. Og det er jeg veldig godt fornøyd med! I tillegg kommer som alltid det jeg leser for barna, fra Emil og Harry Potter til Alice Andersen og bøkene om Julia, samt lydbøker vi hører sammen. Favoritten i fjor var Lånerne - samtlige gikk rundt og tralla på sangen i mange uker etterpå. Men det som er enda bedre, er at jeg har kost meg så innmari med lesinga! Jeg har lest variert, men stort sett likt alt, kun med et par unntak, og virkelig fått sansen for tjukke bøker. Det var en gledelig, høyst velkommen overraskelse.

Antallet leste bøker tilsvarer fem og en halv bok per måned, eller 1,2 bøker per uke, nesten en dobling fra det rekordlave antallet leste bøker fra i fjor. I starten av 2019 leste jeg riktignok ikke så mye, men det tok seg opp mot sommeren. Jeg trodde at det var et blaff av sommerles for meg også, men det viste seg å vare, og ikke minst tilta utover høsten. Og i jula leste jeg også masse. Herlig!

Totalt blei det 75 blogginnlegg i 2019 - også dette ei økning fra i fjor, da jeg ikke fikk skrevet mer enn 62 innlegg. Og jeg har vært mye jevnere, og skrevet minst fire, men stort sett seks, og av og til sju eller åtte innlegg per måned. Det har vært et komfortabelt nivå å ligge på, ikke minst fordi det har vært gjennomførbart uten stress. For i det øyeblikket en begynner å mase og stresse og slutter å kose seg, da er det ikke noe poeng å holde på lenger.

Videre er fjorårets bokfordeling slik:

- 61 av 66 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er de tre største kategoriene romaner med 30 titler, noveller med 20 titler og dramatikk med 5

- 5 av 66 titler går under kategorien sakprosa

- 34 titler er skrevet av kvinner, 32 er skrevet av menn

- samtlige bøker var henta fra egne ulesthyller

Noen av bøkene var spesielle i 2019, og det er disse jeg kaller ønskebøker - bøker jeg veldig gjerne vil lese i inneværende år. For 2019 var det disse:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind, gjenstår halvannet)

  2. Ei bok av A. S. Byatt

  3. Larmen og vreden av William Faulkner

  4. Den gylne notatbok

  5. Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Det annet kjønn

  8. Per Olov Enquists sjølbiografi

  9. Ian McEwans Nøtteskall

10. Falkejakt

11. De fortapte spillemenn

12. Jane Austens Fornuft og følelse

13. Christianus Sextus av Johan Falkberget

14. Noe av William Shakespeare

15. Arkitekt

Jeg er ikke i mål med hele lista, men jeg har stått på! Jeg fikk endelig lest ut alt av Kielland, og Byatt fikk jeg også lest. Larmen og vreden leste jeg sammen med Birthe i høst, mens Den gylne notatbok fortsatt er ulest. Margaret Atwood blei lest i sommer, Duun har jeg venta med. Enquist innleda året, Nøtteskall er lest, mens Falkejakt fortsatt er ulest sammen med De fortapte spillemenn. Austen koste jeg meg med! Hele trilogien om Christianus Sextus kan jeg krysse av, Shakespeare tok jeg for meg i november, mens Arkitekt blei lest i januar, rett etter Enquist. Det betyr at jeg kan legge inn mange nye ønskebøker for 2020! 

Og med det gjenstår det bare å takke for 2019! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

Bokhyllelesing 2020

Kjære alle sammen, nå braker det løs igjen! Bokhyllelesing 2020 er i gang! Og allerede nå kan dere begynne med planlegging og påmelding. Kriterier er som kjent at boka du leser må være henta fra din egen haug, stor eller liten, med uleste bøker, slik at denne på sikt minker (i alle fall i teorien, men det forutsetter jo at det går mer ut enn det kommer nytt inn...). Dessuten må boka passe sånn høvelig med den aktuelle rundens kriterier, eller i alle fall være inspirert av dem.

Om du har blogg eller ikke, er ikke så farlig, og det er heller ikke så nøye om du legger ut innlegg om bøkene i løpet av riktig lesemåned, men det er veldig hyggelig om du gjør det. Det viktigste er å delta og å få orden på de hersens ulesthyllene som bare fylles opp og fylles opp. En god idé kan være å begynne bakerst i kronologien (for eksempel etter når du fikk eller kjøpte den aktuelle boka), slik at du fort ser den effekten systematisk lesing har, men her står du naturligvis helt fritt.

Det er Bjørg som er opphavskvinna bak prosjektet og leseutfordringa fra 2014, men seint på høsten samme år fikk jeg være med på å klekke ut kategorier for 2015. I 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020 har jeg gjort jobben på egenhånd, og jeg håper at resultatet faller i smak hos de fleste. Noen kategorier er tatt helt bort til fordel for nye, andre er snevra inn eller åpna opp i håp om at det da vil være enklere å finne ei bok som passer. Ellers er alt som før, vi er åpne for bokbytter og avmeldinger, og aksepterer tidlig og seint publiserte innlegg, både før og etter lesemåneden.

Mange vil kanskje savne en mulighet til å lese på kryss og tvers av ulike sjangre, og derfor vil jeg presisere at der det ikke står noe konkret i avgrensinga kriteriene gir, har du mulighet til å gjøre nettopp det. For å bruke første runde i 2015 som et eksempel: Ei bok med grønt omslag kan være en klassiker, ei 1001-bok, en ny, norsk roman, ei barnebok, en ungdomsroman, et skuespill, en sakprosautgivelse, en biografi, ei faktabok og så videre. Du står med andre ord helt fritt! Den største avgrensinga er faktisk dine egne ulesthyller.

Under følger altså kategorier og bolker for Bokhyllelesing 2020. Hvis du ønsker å melde deg på, kan du gjøre det i kommentarfeltet under eller på sida som heter Bokhyllelesing 2020 (egen side her). Dersom du har spørsmål eller innspill, er det naturligvis bare å ta kontakt. Solid deltakelse, gjerne dokumentert med løpende blogginnlegg og/eller kommentarer underveis, vil, i år som i fjor, ved hjelp av loddtrekning premieres med ei bokpakke ved årets slutt. Å lese gammelt lønnes altså med nytt! Og det er vel ikke så verst?

Og uten mer snikksnakk, her er opplegget! Ta gjerne kontakt om det er noe du lurer på.

FØRSTE RUNDE - JANUAR

- Les ei bok med grønt omslag

ANDRE RUNDE - FEBRUAR

- Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1850-1950

TREDJE RUNDE - MARS

- Les ei bok med en veldig kort tittel

FJERDE RUNDE - APRIL

- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nordisk råds litteraturpris

FEMTE RUNDE - MAI

- Les ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk

SJETTE & SJUENDE RUNDE - JUNI & JULI

- Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese  

ÅTTENDE RUNDE - AUGUST 

- Les en historisk roman

NIENDE RUNDE - SEPTEMBER

- Les ei bok i en sjanger du ikke vanligvis leser

TIENDE RUNDE - OKTOBER

- Les ei dikt- eller novellesamling

ELLEVTE RUNDE - NOVEMBER

- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur

TOLVTE RUNDE - DESEMBER

- Les ei julebok 

Velkommen til alle sammen, lykke til med bokvalgene og god les!

Bokhyllelesing 2019 - ei oppsummering

Leseåret 2019 er historie, og de ivrigste av oss er i god vei med det neste. Før Bokhyllelesing 2020 presenteres, skal fjoråret oppsummeres. Her finner du ut hvordan det egentlig gikk med Bokhyllelesing 2019 - hvilke kategorier vi har hatt og når vi har hatt dem, hvem som har lest og hva som er blitt lest, og lenker til alle innlegg som er blitt skrevet. Er det noe som mangler, så rop ut!

I første runde leste vi bøker med røde omslag.
Disse fullførte:
Åslaug leste Augusta og Bjørnstjerne av Gerd Brantenberg
Aud Venke leste Arr av A. A. Olafsdottir
Anita leste Se på oss nå av Geir Gulliksen
Hedda leste Imot kunsten av Tomas Espedal
Berit (beroene) leste Atten grader minus av Stefan Ahnhem
Berit (beritbok) leste Mischling av Affinity Konar

I andre runde leste vi bøker som blei skrevet eller utgitt på 1800-tallet.
Disse fullførte:
Åslaug leste Den fortryllende vandringsmann av Nikolaj S. Leskov
Hedda leste Sne og Tre par av A. L. Kielland og Dobbeltgjengeren av F. Dostojevskij
Aud Venke leste Den bortkomne Faderen av Arne Garborg
Berit (beritbok) leste Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

I tredje runde leste vi bøker av ikke-europeiske forfattere.
Disse fullførte:
Berit (beritbok) leste Guden for små ting av Arundhati Roy
Gro leste Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood
Hedda leste Pedro Páramo av Juan Rulfo
Åslaug leste Ringen er sluttet av Belva Plain

I fjerde runde leste vi oppfølgere.
Disse fullførte:
Anita leste Katharina-koden av Jørn Lier Horst
Gro leste Heksen av Camilla Läckberg
Åslaug leste Mercedes-snittet av Anne Mette Hancock
Hedda leste Christianus Sextus. I hammerens tegn av Johan Falkberget

I femte runde leste vi bøker av forfattere vi ikke hadde lest før.
Disse fullførte:
Anita leste Resten av dagen av Kazuo Ishiguro
Hedda leste Hvis du vil av Helle Helle

I sjette og sjuende runde leste vi tjukke bøker vi lenge hadde utsatt å lese.
Disse fullførte:
Åslaug leste Åttitallet av Ketil Bjørnstad
Anita leste flere bøker av Lucinda Riley
Hedda leste Outlander. Under jegermånen av Diana Gabaldon

I åttende runde leste vi novelle- eller diktsamlinger.
Disse fullførte:
Anita leste Kantslag av Dorte Nors
Åslaug leste Kunstgleder av Inger Hagerup og Elsa Hagen
Hedda leste Du smiler mot meg fra et falmet bilde av Margaret Skjelbred og Poesiar etter Henrik Wergeland av Jon Fosse

I niende runde leste vi bøker med lange titler.
Disse fullførte:
Åslaug leste Fanny og mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen
Hedda leste Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk av Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa
Anita leste Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann av Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen

I tiende runde leste vi bok nummer elleve i ulestbunken/ulesthylla.
Disse fullførte:
Åslaug leste Kjerringleksikon av Catharina Ingelman-Sundberg
Anita leste Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen
Hedda leste Iliaden av Homer

I ellevte runde leste vi bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur.
Disse fullførte:
Anita leste Gater i mørke av Patrick Modiano
Åslaug leste I dag ville jeg helst ikke møtt meg selv av Herta Müller
Hedda leste Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill

I tolvte runde leste vi julebøker.
Disse fullførte:
Anita leste Winterkringen av Janne S. Drangsholt
Åslaug leste Snøsøsteren av Maja Lunde
Hedda leste Tante Pose av Gabriel Scott og Guds kvern maler langsomt av Agatha Christie

***

Tusen takk til alle dere som er med! Det er kjempegøy at dere leser ut av bokhyllene deres sammen med meg. Jeg håper dere har god nytte av de ulike kategoriene, og at det er moro å finne bøker som passer og (tvangs)lese på en litt uvanlig måte. Takk for innsats, engasjement, kommentarer, tenking, lesing og skriving - enten det var litt eller mye, av og til eller hver gang. Dere er en flott lesegjeng! Og interessa deres er hovedårsaken til at jeg fortsetter med lesesirkelen i ett år til. Ja, og det at jeg ikke kan leve uten lister. Men i år kan det hende at jeg har falt litt av og mista oversikta, også på listene, derfor håper jeg du sier ifra om dine leste bøker har falt helt ut. 

I år som i fjor og som året før og året før det igjen også, ser vi at mange deltakere er med i de første rundene, men at leseinnsatsen dabber litt av etter hvert. Mot jul er det ofte få igjen. Men det er helt naturlig, tenker jeg. Som en av dere en gang skreiv, og som sikkert flere har tenkt eller kjent på: Det er jo ikke helt enkelt å vite hva en vil lese nesten ett år i forveien! Og når livet i tillegg kommer i veien, har en som regel ikke noe valg. Men jeg syns det er bedre å gå prøve og feile, enn å ikke forsøke i det hele tatt. Takk igjen til alle dere som forsøker! Så over til trekkinga (ett lodd per deltakelse - jo flere leste bøker, jo flere lodd): Vinneren av Bokhyllelesing 2019s bokpakke er GRO! Bokpakka kommer til deg så fort jeg får adressa di.

Takk igjen for all innsats - Bokhyllelesing 2020 skal etter planen starte opp i morra. Hva sier dere, skal vi ta ei runde til?

Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!