onsdag 15. januar 2020

Middlemarch

Bildekilde: Bokelskere
I lange tider har jeg gått og lurt på hvordan jeg skal klare å skrive om ei bok som Middlemarch. Det er en roman så rik og kompleks at det er vanskelig å yte den rettferdighet. Her fins et digert persongalleri, vekslende fokaliseringsinstanser, lange og kompliserte konfliktlinjer, mye historie, psykologisering og karakterutvikling, masse humor, presise skildringer av både mennesker og landskap, detaljrikt interiør, samfunnskritikk, politiske redegjørelser, fornuftsekteskap, kjærlighetsekteskap og ikke minst hemmeligheter. Og alt går for seg mellom åra 1829-1832. Men jeg skal i alle fall gi omtalen et forsøk, sjøl om jeg kjenner allerede nå at den blir litt annerledes enn den pleier.

Omdreiingspunktet i romanen, som finner sted i den fiktive småbyen med samme navn som boka, er den unge kvinna Dorothea. Ved bokas begynnelse er hun kun nitten år gammel, foreldreløs, en from kristen og en glødende idealist. Hun vil lese, lære, studere, arbeide, misjonere og gjøre godt! Og hun vil mer enn gjerne gå sin framtidige ektemann til hånde, slik at hun kan ta del i hans meningsfylte arbeide.

Dorothea beiles til av den unge adelsmannen James. Hun er lynende intelligent og svært kunnskapsrik, men ser ikke sjøl at han er interessert i henne, rett og slett fordi hun ikke fins interessert i en mann som han. James følger hennes nykker og lytter mye, han deler hennes oppfatning om sosialt arbeid og bedring av bøndenes kår, blant annet gjennom å bygge nye boliger til dem, som Dorothea har tegna. Slike store prosjekter tar han på seg, han finansierer og følger opp, mens Dorothea til stadighet spørres til råds. Han tenker hele tida at hun en dag, snart, etter hans mange hint, vil se han på en annerledes måte og forstå hva han vil. Ikke rart han blir overraska når han plutselig finner ut at Dorothea er forlova med en helt annen mann.

Dorothea vil nemlig ikke gifte seg av kjærlighet, men av plikt. Hun vil være altoppofrende og i nesegrus beundring for sin langt overlegne mann. Hun vil lykkes med ekteskapet gjennom sine dygder - kjærlighet vil være et hyggelig pluss. Hun tror hun har funnet en slik mulighet i mr. Causabon. Han er klok og lærd, prest som han er, og hun finner han svært spennende. Bare tanken på hans intellekt! Hun ser ikke den gustne huden, flekkene i ansiktet, den forutinntatte holdninga, legger ikke merke til blikkene han sender henne, hvordan han ordlegger seg eller snur seg bort. Arbeidet hans, tenker hun, vil det være en glede å ta del i, og det vil berike oss begge!

Mr. Causabon derimot, er langt mer nøktern. Han har funnet ut at han, ved å ta seg ei ung kone, kan få litt pludring og stell og selskap på sine eldre dager. Og kanskje kan han slippe utgifter til sekretær - men aldri skal hun, ei kvinne! innvies i arbeidet om verdens religioner. Til det er arbeidet alt for viktig, han har jo tross alt holdt på med det i mange år og studert mye, ved sida av å være prest. Og hun, hun er bare ei kvinne. Men dette, akk, dette forstår ikke Dorothea før det er alt for seint. Da er hun allerede mrs. Causabon.

Bildekilde: Boktanker
Og slik er vi allerede langt inne i romanen, en roman som er så sammenfletta og velkomponert at det er vanskelig å bare følge én person eller ei handling. Alt veves sammen, slik at liv og konfliktlinjer krysses, noen bare én gang, andre gang på gang. For eksempel er det slik at Dorothea treffer unge mr. Ladislaw når hun er på bryllupsreise i Roma. Ladislaw blir umiddelbart fascinert, men kan jo ikke si noe som helst, da han er en slektning av mr. Causabon, som også er hans velgjører. Hjemme i England har James gjenopptatt sine besøk hos mr. Brooke, Dorotheas onkel, men nå er det ikke lenger Dorothea han er ute etter å snakke med, men søstera hennes, Celia. Hva tenker Dorothea om det når ekteparet Causabon kommer hjem igjen?

En annen som kommer til Middlemarch, er den unge legen Tertius Lydgate. Vil han klare å holde på pasienter, han som ikke gjør ting slik folk i Middlemarch er vant til? Han blir raskt husvarm hjemme hos ordførerfamilien Vincy, der sønnen i huset, surrehuet Fred, bare er opptatt av hva barndomsvennen Mary synes. Mary på sin side, er ikke så veldig opptatt av hva Fred tenker, hun er nemlig ansatt på Stone Court og har mer enn nok å gjøre. Freds søster, Rosamond, er skikkelig imponert over dr. Lydgate, noe hennes onkel, mr. Bulstrode, lukter ikke er bra. Men legen finner at mrs. Causabon er en langt mer interessant karakter enn Rosamond. Han må nemlig på sjukebesøk både hos Causabons og på Stone Court, der alle venter på at den gamle Peter Featherstone skal dø, og han er forøvrig Freds onkel.

Og mer enn dette vil jeg egentlig ikke fortelle, annet enn å gjenta at dette er gnistrende, glimrende og glitrende prosa! Teksten er utrolig god, og overraskende humoristisk. Jeg blei også imponert over hvor moderne boka er i både stil og tone - langt fra for eksempel stilen til Jane Austen (1775-1817) og Charles Dickens (1812-1870). En jeg-forteller skildrer alt i tredjeperson og kommer med leserhenvendelser og noen kommentarer underveis, men helt uten at det oppleves som påtrengende. Grunnstemninga i verket er sympatisk og varm, sjøl om forfatteren favner vidt tematisk, drøfter komplekse problemstillinger og skildrer vanskelige situasjoner. Middlemarch er en planlagt og godt strukturert roman, og den er en fryd å lese. Her tas alt på kornet, fra fyllerør og hestekjøp som ikke går som det skal, til beiling og fastlåste situasjoner. Forfatteren, britiske Mary Anne Evans (1819-1880), bedre kjent som George Eliot, har begått et mesterverk, intet mindre.

Bildekilde: Boktanker
Så har romanen med rette klassikerstatus i sitt hjemland, og er en roman som uten problem kan leses og nytes til det fulle også i dag, hundre og femti år etter at den kom ut. For Eliot gjør som Undset, og som så mange andre skarpe intellekter: Hun skildrer det menneskelige, vår natur, våre instinkter og vår biologi, vårt behov for å beskytte, elske, hjelpe, skjule, glemme. Alle disse små og store tingene som gjør oss til den vi er, fra varme til smålighet, latter og fortvilelse. Eliot lar oss føle det brå kastet med hodet og tolke det åpne blikket, med fornøyelig vidd og stor klokskap. Det er aldeles praktfullt utført. 

Eliot lar tanker og følelser få masse plass i teksten, uten at det romantiseres. For sjøl om det er snakk om giftermål i romanen, er dette langt ifra ei romantisk bok. Eliot plukker fra hverandre idyllen som vi kjenner så godt fra sosiale medier, og hun tar oss med inn bak fasaden, der skammen er så sterk at tårene står i øya når banken kommer for å vurdere verdiene i innboet. Hun skildrer panikken og angsten som følger når en forstår at livet ikke blir slik en tror. Hun makter å fryse øyeblikket og fange alle de forvirrende sanseinntrykka. Og scenene fra det ekteskapelige livet er grusomme, der leseren sammen med forfatteren forstår omfanget av kommunikasjonssvikten, men der personene står for langt inne i seg sjøl til å kunne tre ut. Nøktert males det fram hvordan den skjødesløse Fred nesten slår hele familien Garth konkurs. Og hvem kjenner vel ikke en type som den håpløse onkel Brooke? På dødsleiet til den gamle og utrivelige Featherstone står det mer enn en gribb som mener at han har krav på både gods og gull og litt til. Og hvor langt er en egentlig villig til å gå for å skjule sine mørkeste hemmeligheter? Her er det massevis av minneverdige personer, og det at romanen er såpass lang, gjør at en lærer dem å kjenne, for deretter å bli glad i dem og savne dem noe helt enormt når boka er ferdig. 

Middlemarch er ei helt suveren bok som rommer alt, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den må være minst like suverent oversatt av Mona Lyche Ramberg (f. 1939). I frykt for å skrive hele boka i hjel, skal jeg avslutte med ei oppfordring: Les Middlemarch! Den er vel verdt tida og tankene og alt som vil følge, og vil for meg bli stående som en av de bøkene som endra meg, og som jeg derfor ikke kan leve uten. 

2 kommentarer:

  1. Kan ikke skjønne at jeg har gått glipp av anmeldelsen din! Men bedre sent enn aldri :D

    Helt enig i at dette er en roman det var vanskelig å skrive om, så kompleks som den er. Men jeg synes du har virkelig fått frem hvorfor den er verdt å lese og hva som er bra med dette mesterverket. Det var en fryd å lese boken, og nå en fryd å lese innlegget ditt om den :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Jeg har glemt meg litt bort her, jeg! Takk for hyggelig kommentar:)

      Jeg har vært sjuk over lengre tid nå, og ser virkelig fram til å bli frisk. Har fått hver eneste infeksjon som er å oppdrive, virker det som. Håper du og dine er friske:) Gleder meg til neste bok!

      Slett