mandag 21. desember 2015

Biografi: Sigrid Undset

Bildekilde: Bokelskere
Den eneste norske kvinna som noensinne har mottatt Nobelprisen i litteratur (1928), blir ofte bare referert til som dikterdronningen (etter biografien av Sigrun Slapgard i 2007). For min del kan det gjerne skrives med stor D og gjøres offisielt. Jeg sikter naturligvis til Sigrid Undset (1882-1949), den mørke, alvorlige skjønnheten som har skrevet enestående verker som Jenny (1911), Kristin Lavransdatter (1920-1922) og bøkene om Olav Audunssøn (1925-1927). Men hvem var hun, egentlig? Det forsøker Gidske Anderson (1921-1993) å finne ut av i denne biografien, som jeg har lest i forbindelse med Ingalills biografisirkel.

Og det er et svært sympatisk forsøk Anderson gjør. Gradvis, stegvis, bit for bit og del for del, sirkler hun inn mennesket Sigrid Undset. For meg vil hun alltid være både mektig og magisk - hun skriver så godt at det nesten ikke er til å tro, hadde det ikke vært for at hennes litterære personer, hendelser og stemninger setter seg i kroppen på leseren. Det skyhøye nivået litteraturen hennes holder, kan fylle hvem som helst med ærefrykt - å ganske enkelt bli imponert er simpelthen ikke nok. Sigrid Undsets bøker står i særstilling i Norge så vel som i resten av verden. Hun er rett og slett unik, og det gjør henne også en smule skrekkinngytende. Derfor er det veldig spennende å endelig skulle gyve løs på en biografi om Sigrid Undset.

Ja, hun er skrekkinngytende, mektig og magisk. Men Sigrid Undset er også så mye mer, som jeg aldri hadde tenkt over at denne kvinna var eller kunne være. For eksempel skriver Gidske Anderson veldig tidlig i boka at det første barnet til Ingvald og Charlotte Undset utvilsomt er skarp i hodet, men samtidig tung. Både fysisk tung, fordi hun er storvokst og høy, men også tung i tanken. Hun er ikke lett og sprudlende, som søstrene sine, hun bruker lang tid på alt, hun sanser med hele seg, hun iakttar og grubler, hun svarer seint og snakker langsomt, nesten dovent. Og er det noe som ikke interesserer henne, lar hun det bare være, hun bryr seg ikke om hva andre syns. Videre er hun ikke sosial som søstrene, hun får ikke lett venner, hun er inneslutta, mutt - når hun blir voksen sies det om henne at hun ikke eier sjarm. Men nå foregriper jeg kronologien. Derfor vender vi nå tilbake til start.

Starten på Sigrid Undsets liv, hvor begynner det? Naturligvis hos foreldrene, Charlotte og Ingvald Undset. Det er i alle fall her Anderson begynner å nøste. Hun tar far Ingvald først, bondegutten fra Trøndelag som blei en berømt arkeolog. Deretter den danske mora med røtter hos fiffen i Kalundborg. Hvordan møtes så disse to? Jo, når Ingvald Undset er på en av sine mange stipendreiser i Danmark, for å studere arkeologiske funn på museene, slikt som det er så lite av i Norge. De er forlova i mange år før det endelig blir de to, å gifte seg koster penger, de skal på bryllupsreise og de må også ha et sted å bo. Men i 1881 blir det dem. Og på bryllupsreisa gjennom Europa ligger det vesle frøet som skal bli Sigrid Undset på lur. Hun blir født 20. mai 1882 i Kalundborg, i kanselliråd Gyths gård. Deretter bærer det hjem til Norge og Kristiania.

Barndommen til Sigrid Undset domineres av tre elementer. Charlotte Undset snur hver krone, syr klær, lager mat og gjør alt hun kan for at familien skal holde sin stand, i tillegg til at hun oppdrar tre jenter, hjelper og pleier mannen. Men det er kaldt i huset, skolen koster penger og familien har ikke noe ekstra. For det andre merker det oppvakte barnet nokså tidlig at det er noe med faren. At han plutselig ikke er som før. At han må reise bort på kurbad, ikke stipendreiser. At han arbeider, men at mora må hjelpe. Den energiske, glupe og systematiske Ingvald Undset tappes langsomt for krefter. Først kan han ikke gå så langt som før, slik at de må flytte nærmere universitetet. Deretter må de finne en leilighet i første etasje, for han kan ikke lenger gå i trapper. Så får han problemer med å gå sjøl korte turer. Så kan han ikke gå lenger. Og for Sigrid Undset er dette veldig vanskelig. Faren hennes, som hun er så glad i, endrer seg. Hun frykter noe stort og skummelt og trekker seg unna.

Hun trekker seg inn i fantasien. Der skaper hun sine egne verdener, hun blander sammen arkeologi og historie, myter og eventyr, datidas populærlitteratur, folkeviser, sagalitteratur, kunnskap fra skolen, diskusjoner hun har overhørt hjemme og mye mer. Og hun forteller for småsøstrene Ragnhild og Signe. Hun fortryller dem med sine vidunderlige, spennende og fantastiske historier, slik at de helt glemmer den grimme virkeligheten rundt dem, som domineres av uro, fattigdom og sjukdom. Men Sigrid kan ikke glemme. Hun ser, sjøl om hun ikke vil se. Og når hun er 11 år, skjer det hun frykter mest av alt: Ingvald Undset dør. Og for de fire damene som er igjen i den Undsetske husholdning, blir livet enda verre.

Dette er altså utgangspunktet hun har, denne eminente Sigrid Undset. Skarphet, tunghet. Klisterhjerne og steil motvillighet. En glødende ivrig og altoppslukende fantasi, samt en nådeløs evne til å betrakte alt rundt seg som det er. Evne til å slå vekk alt hun ikke bryr seg om, og til å lære seg alt om det hun finner interessant. Og en stor, stor sorg, som setter seg i kroppen, i sinnet, i minnet. Gidske Anderson skriver så fint om dette, om hvor monumentalt Sigrid Undset opplevde det å miste faren sin, samt hvordan de hadde det, bare hun og han, da han var frisk og de kunne gå på oppdagelsesferd i skogen, da han var sjuk og hun leste islendingesagaene for han. Og Undset sjøl skriver om disse minnene i erindringsboka Elleve aar fra 1934. Det er mange rørende avsnitt.

Bildekilde: Bjerkebek.no
En slik dobbelthet, eller dynamikk, innad i mennesket Sigrid Undset, kaster Anderson tidlig lys over. Og hun fortsetter å trekke trådene videre, nøste på to ender av samme garnnøste, boka igjennom. Sigrid Undset er et komplekst menneske. Hun er motsetningsfylt, og derfor også spennende. I ungdommen fnyser hun av alt som har med religion å gjøre, hun er en gudløs. Men så konverterer hun som kjent til katolisismen i løpet av sitt voksne liv. Hun er en vidgjeten og besk polemiker i sine unge år, og hun er mot kvinnesak, ekteskapsbrudd, abort - ei kvinne er sin mann underlegen, mener hun. Men hennes eget ekteskap starter også med et ekteskapsbrudd, og hun viser i ord og handling at hun verken er underlegen sin egen mann, eller noen annens. Hun sier nei til gratis skoleplass ved Ragna Nielsens skole seint i tenåra, hun vil ikke ta i mot almisser, hun har da sin stolthet. Men sjøl tar hun til seg ektemannens barn fra første ekteskap, for hun kan gjerne gi almisser. Hun arbeider ti år som kontordame i Kristiania og forsørger mora og søstrene, men misliker det så sterkt at hun vurderer å ta sitt eget liv. Samtidig er det kontordamenes liv hun skildrer i mange av sine tekster nettopp fra Kristiania.

Et sted i boka står det, som et sitat, at Sigrid Undset verken var interessert i menn eller i kvinner. Hun var interessert i intelligens. Hun ville være sammen med de som hadde noe å tilby, de hun kunne kvesse sine tanker på, eller mot, eller med. Som Anderson bemerker mange ganger, Sigrid Undset var skarp. Da hun lærte å lese, var det historieboka som blei brukt. Hun leste litteratur for voksne studenter da hun var barn. Hun leste både norsk, dansk, svensk og norrønt for faren sin, og lærte seg også engelsk og tysk ganske tidlig. Da hun flytta inn på det som skulle bli Bjerkebæk i 1919, telte biblioteket hennes over tusen titler. I tillegg kom skjønnlitteraturen.

Anderson skriver varmt om Undset. Aldri er hun fordømmende eller unnskyldende, hun sirkler inn et menneske med alle dets sider, gode som dårlige. Og Andersons prosjekt er å forstå: Hvem var hun, Dikterdronningen? Hun som skreiv så levende bøker, med nærmest virkelige mennesker? Hvordan kan et vanlig menneske skrive slik? Svaret er naturligvis at Sigrid Undset ikke var et helt vanlig menneske. Hun hadde uvanlig stor arbeidskraft, var fysisk sterk og hadde en imponerende rask hjerne, fylt til randen med kunnskap som hun sjøl hadde erverva seg gjennom utstrakt lesing. Og som faren, dreiv hun i perioder rovdrift på seg sjøl: I Kristianiaåra, da hun jobba som sekretær, skreiv hun om natta med kaffe og sigaretter som bensin i nattemørket. I åra som småbarnsmor (og hun har tre!), følger hun samme oppskrift. Resultatet er en utslitt mamma og den sterke trilogien om Kristin Lavransdatter.

Og det er ikke rart en blir en utslitt mamma. På ti år møter hun mannen i sitt liv, Anders Castus Svarstad (1869-1943), de tar et valg om å være sammen sjøl om det innebærer hemmelighetskremmeri og juging til skilsmissa hans går i orden to år seinere, de får tre barn sammen (1913, 1915 og 1919), og så er det slutt. Kanskje mest av alt fordi begge to først og fremst er kunstnere, deretter foreldre. De setter seg sjøl først, egen karriere, egne behov, ikke den andres, familiens, eller barnas. Ikke slik å forstå at de er dårlige foreldre - Sigrid Undset gjorde virkelig alt hun kunne. Da den første sønnen hennes, Anders junior, kom til verden, blei det tydelig klart at han var sjuk. Livstruende var det, og Sigrid kjempa i mange måneder for at han skulle beholde livet, hun amma alt hun kunne, nesten uten melk, sjøl om legene sa hun skulle gi opp. De var inn og ut hos alskens leger i Roma, til slutt dro hun hjem med den dødssjuke gutten. Og Sigrid Undsets stahet seira. Men verre er det med Svarstads innsats.

Han er vel ikke akkurat en drømmepappa. Kunsten kom foran alt. Det er mulig at noen har vært inne på tanken før, uten å si noe, men det må jo ha vært noe gæli med Anders Svarstad. Jeg tenker ikke på det faktum at han forlot familien sin, det hadde han allerede gjort en gang tidligere, og mannen hadde samvittighet til å sette barna sine på barnehjem mens han sjøl hang rundt i Belgia eller London og malte bilder. Men Svarstad var med på å produsere seks barn. Fra første ekteskap hadde han to jenter og en gutt, og gutten, Truls, viste tidlig sterke tegn på å være åndssvak. Fra ekteskapet med Sigrid Undset hadde han to gutter og ei jente, og jenta, Maren Charlotte, hadde en hjerneskade i tillegg til epilepsi. Å avle fram seks barn, hvorav to er mentalt sjuke, er i beste fall rein uflaks, men mest sannsynlig er det vel en annen årsak også.

Men nok ubegrunna spekulasjoner omkring Anders Svarstad. Faktum er at det blei et brudd mellom han og Undset, men sjøl om de ikke klarte å leve sammen, fortsatte de å stå hverandre svært nær. Mange av hans fineste bilder er av henne. Mange av hennes bøker er inspirert av han, av dem. Og hva med relasjonen mellom Kristin og Erlend, som begynner som en stormende forelskelse mellom ei ung og uerfaren jente og en voksen tobarnsfar? Dette middelalderlivet som Undset skildrer så godt fikk brått dobbelt klangbunn, for under Kristin og Erlend, under deres kamp for samliv og liv, ser jeg plutselig Sigrid og Anders også. De har åpenbart vært veldig glade i hverandre. Men så gikk det ikke slik de ønska. Og nettopp slik er det mellom Kristin og Erlend også, slik er det når en vil leve på ulikt vis, på familiegården eller aleine til fjells. Hun vil ha et hjem, hun vil skrive. Han vi reise, han vil male. 

Gidske Anderson følger Undset videre, inn i katolisismen, i de bejubla åra når hun mottar Nobelprisen i litteratur, og under okkupasjonen, når Undset, som er så sterkt i mot Hitler og nazismen at verkene hennes blir ulovlige på tysk, måtte flykte fra Norge. Hun drar til USA, og reiser rundt og holder foredrag. Hun kommer hjem etter krigen, men da er hun plutselig blitt gammel. Hun blir bare 67 år, men hun har kommet ut med nesten ei bok hvert eneste år, sia debuten i 1907 til hennes siste utgivelse i 1947. Hun har skrevet hele livet, levd av det, levd med det. Og hun har hatt en formidabel suksess. Men det har hatt sin pris.

Mye kan sikkert sies om boka til Gidske Anderson, og mye er også blitt sagt sia den kom ut i 1989. Jeg forstår godt hvorfor den blei en publikumssuksess! En føler at en er med, hele veien, mens Anderson sirkler. En føler at en kommer nærmere og nærmere et menneske som i utgangspunktet er utilnærmelig. Og til slutt er det nesten - nesten! - så en kjenner Sigrid Undset littegrann. En ser i alle fall med et noe annet blikk på bildene av den strikse, stramme dama med de mørke øya, en ser at det er mer der, mye mer, enn kjølig avvisning. Jeg syns jeg ser det samme djupe alvoret som før, men også et skjær av morskap, av humor, en fandenivoldsk råskap, et vidd. 

Hele Sigrid Undset vil jeg aldri få taket på. Hun er fortsatt skrekkinngytende, mektig og magisk. Men nå kjenner jeg henne litt bedre, jeg gleder meg over hennes særheter, lar meg imponere av hennes intellekt og respekterer hennes livsvalg. Og jeg kan lese det, henne, inn i verkene hun skapte, bøkene som fortsatt leses, som står seg og holder, fordi hun som skreiv, så så skarpt. Fordi "Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

10 kommentarer:

  1. Dette var en fantastisk innføring i boka som Gidsken Anderson har skrevet, og en hyllest til Sigrid Undset. Ja, hun var nok en sterk kvinne, en magisk og stor forfatter. Har lest en del av henne og om henne, og vært på Bjerkebek og sett det flotte huset og hagen hennes der. Takk for fint innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Ja, jeg er helt oppslukt av Sigrid Undset, forfatterskapet og livet hennes. Hun er imponerende. Jeg skulle gjerne vært på Bjerkebæk sjøl, så det misunner jeg deg.

      Riktig god jul til deg og dine!

      Slett
  2. Flott innlegg! Jeg husker jeg ble så utrolig sugd inn i historien hennes da jeg leste Tordis Ørjasæters biografi "Menneskenes hjerter" for noen år siden, jeg kjenner litt av det når jeg leser ditt innlegg. Jeg har siden vært på Bjerkebæk og omvisning der, og det var meget spesielt. Har du lest noen av de andre biografiene, Ørjasæters eller Slapgårds? Andersons biografi kan jeg ikke huske å ha sett.
    Jeg driver også nå og leser Maleren av Slapgård, om Svarstad. - Var det noe galt med ham? Nå ble jeg nysgjerrig.. Men var de ikke slik disse kunstnermennene? Familien kom i andre rekke.
    Ha en fin kveld.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Anita! Jeg har ikke lest noen av de andre biografiene, men vil gjerne. Jeg er veldig fascinert av Undset og tenker at i enhver framstilling er det mange historier som ikke blir fortalt. Det hadde vært spennende med et annet perspektiv enn Andersons. Den er forresten fra 1989, så det er kanskje derfor du ikke har sett den. Min utgave er fra 2003.

      Tror ikke det var noe beviselig galt med Svarstad, nei. Det var bare en tanke jeg fikk da jeg skjønte at to av seks av barna hans var tilbakestående. Når ett barn i en familie har et syndrom o.l., er det jo ofte en tilfeldighet. Men ikke når det er to. Og i og med at det er far Svarstad som er fellesnevneren her, tenkte jeg rett og slett at "defekten" hang på hans DNA. Men det er, som jeg skriver, en ubegrunna spekulasjon.

      Og du har så rett - familien kom ofte i andre rekke for disse mannfolka. Slik er det vel i større grad for kunstnere enn for andre, uansett, fordi kunsten er så oppslukende. Og naturligvis var det mer av det for hundre år sia enn nå. Men det stakk inni meg likevel, da jeg leste det. Jeg kan ikke unngå å se på mine egne barn - skal de settes på barnehjem fordi mamma eller pappa skal ut å male? Utenkelig!

      Ønsker deg en riktig god jul!

      Slett
    2. Ja, jeg tror også at det alltid vil være nye vinklinger, kanskje også noe nytt i enhver nye biografi, selv om de viktigste trekkene nok vil være der.
      Jeg skulle visst om boka fra 1989, men det var nok en fase i livet mitt hvor det skjedde alt for mye og mindre tid til lesing, og holde seg oppdatert på utgivelser. Kanskje har jeg bare glemt det også. "Menneskenes hjerter" av Ørjasæter kom jo i 1993, altså ikke så mange år etter. Leste den i jula - 94. Oppslukt, og informerte familien min med jevne mellomrom om hva som skjedde, husker jeg.. (de ble vel drit lei av meg.). Den kom ut i Den norske bokklubben i 1993.

      Tror det er mange barn som ble/er forsømt i kunsterfamilier..

      Takk , en riktig god jul til deg også.:)

      Slett
    3. Å, sånne leseropplevelser er fantastiske! Der en bare blir helt full av boka, universet den formidler, stemninga, personene, og lever mer der enn i sitt eget her og nå... Jeg hadde det sånn med "Den afrikanske farm" og "Den blinde morderen" for mange år tilbake. Herlig! Jeg noterer meg tittelen!

      Ja, dessverre tror jeg du har rett i det. Er det ikke blant anna det Byatt tematiserer i "Barnas bok"?

      Slett
    4. Jo, Byatt gjør det i Barnas bok, ja. Den har jeg i hylla, enda ulest dessverre...
      Linn Ullmanns De urolige beskriver også en form for forsømmelse, eller skal vi si fravær. Moren sørget jo for henne, materielt sett, men var alene med datteren fra hun var tre år, og mye borte, og faren var også veldig opptatt---

      Slett
    5. Den er ulest her også, kanskje 2016 blir året? Har lest om "De urolige", den virker interessant. Men jeg prioriterer nok Byatt, i og med at jeg allerede har den på lur.

      Ha en fortsatt god jul, Anita!

      Slett
  3. Takk for fint og lærerrikt innlegg.
    Synes jeg også begynner å kjenne henne nå etter å ha lest flere biografiinnlegg. Kom også over en biografi i foreldrehjemmet tidligere idag - bare tilfeldig slengt på et bord - skrevet av mann, husker ikke hva han het i farta. Måtte anstrenge meg for å ikke ta den med til sengs. Igjen - god jul!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Jeg føler at jeg har jobba meg nedover og innover i livet og personligheten hennes, og hun er virkelig fascinerende. Har kost meg sånn med boka, så takk for biosirkel og lesemulighet!

      Kan ha vært biografien til A. H. Winsnes eller Just Bing, kanskje? Ta med, ta med, til sengs, til sjøs, til fjells! Hadde vært veldig moro å lese om de biografiene også.

      Slett