Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Bildekilde: Bokklubben

Den korte romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg har blitt gjenstand for stor omtale sia den kom ut i 2009. Mye av omtalen er til dels veldig positiv, og som alltid fører det til at jeg er noe avventende i min lesing. Nå som det derimot har gått noen år, og forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979) fortsatt høster av sin debut og i tillegg har gitt ut ei diktsamling og ytterligere to romaner, er det vel ganske trygt å gi seg i kast med boka. Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg henta den fram tidligere denne måneden.

Bokas hovedperson heter Mathea Martinsen, og hun forteller sin historie til oss i førsteperson. Hun er en utypisk romanfigur i kraft av sitt kjønn og sin alder, og ikke minst sitt levevis: Som ei krokete, gammel dame boende i blokk, på vei ut av eksistensen, med et stille og beskjedent liv bak seg, med få venner, knapt med bekjente, ingen særskilte talenter, skrint med interesser, og helt uten opprørske hendelser, ville utflukter eller eventyrlige reiser som referansepunkter, er hun lett å karakterisere som et "ingenting". Alvoret i dette, å være et ingenting, å ikke bety noe for noen, å leve usett, uhørt, så i ett med bakgrunn og kulisser at en blir en del av det, er noe Skomsvold har tatt innover seg. Hun lar Mathea framstå som svært ensom. Sjøl i tosomheten er hun ensom. En vond, altoppslukende og ordløs ensomhet.

Romanen er episodisk og det hoppes en del fram og tilbake i tid, slik at vi blir kjent med henholdsvis både den unge og den gamle Mathea. Ikke at det er så store forskjeller. Hun er alltid den som er litt utafor. Hun blir ofte glemt. Ingen ser henne, ingen er interessert i henne. Hun tilbringer friminuttene på skolen med å telle steinene i skolegården. Helt til lynet slår ned i henne, og hun faktisk må på sjukehus. Når hun kommer tilbake, er det ingen som har tenkt på henne. De husker henne ikke lenger, eller kanskje de bare ikke bryr seg. Bare Epsilon.

Mathea og Epsilon, Epsilon og Mathea. Et stillestående ekteskap i blokka ved Lutvann i Oslo. Han jobber i Statistisk Sentralbyrå, hun er hjemme. Kanskje hun baker, eller strikker en ørevarmer, eller klekker ut setninger som rimer. Hun åpner dorullene perfekt og er levende opptatt av nyhetssendingene, særlig de med Einar Lunde. Matheas liv er lite, og hun går fullstendig opp i alt hun gjør. Hun framstår som folkesky og uhyre privat, kan hende hun lurer seg sjøl til å tro at hun ikke trenger noen? Hun har jo Epsilon. Men han varer ikke evig.

Mathea innser at livet snart er over, og at hun ikke har levd i det hele tatt. Hun blir ikke ringt til, hun får ikke besøk. Hun vinner aldri noe, men hun deltar jo ikke heller. Hun kvier seg for å gå i butikken eller på eldresenteret, hun er redd for å snakke med folk, hun er redd for å dø. Samtidig er hun kanskje mest redd for at hun skal dø uten at noen veit at hun har levd. Skal hennes liv være for ingenting? Skal hun leve og dø uten å ha satt sitt merke på jorda? 

Hvem er Mathea Martinsen? Mathea er usikker, til og med i telefonkatalogen er det flere av henne, og hun veit ikke hva som skiller den ene fra den andre. Mathea strever og lager en tidskapsel, en boks hun kan grave ned og som kan være hennes ettermæle. Men boksen blir gravd opp fordi borettslaget får ny flaggstang og igjen er det ingenting som kan stå igjen etter henne, være hennes arv. De hadde en gang en hund, hun og Epsilon, men den drukna. En gang var det noe som vokste i henne også, men det gikk ikke, og hun blei så tom etterpå. 

Nå er det bare tomhet igjen. Tomhet og ensomhet og gjøremål som skal forkle en heftig sorg. En angst så sterk at den presser henne til å gjøre noe, til å gå ut, til å snakke med noen. Og hun gjør det! Sjøl om hjertet hamrer i kroppen, og sjøl om hun ikke aner hva hun skal si, sjøl om hun er så redd at hun nesten løper opp bakkene på vei hjem. Men hun gjør det, hun har sagt noe, de svarer! Hun er noen. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet ei lita bok med mye humor, sjarm og varme, særlig i skildringene av Mathea. Hun er ei snurrig lita dame vi alle har et slags forhold til, for vi ser henne sitte på med bussen, mate duene, tviholde på veska si på vei over gata, kjefte ut noen på butikken, klappe en hund. Vi ser henne, men vi tenker ikke over at hun er der. Ser vi henne da, egentlig? 

Kombinert med varmen og humoren, er den dystre tematikken. Det å være aleine, det å snart skulle dø. Og å være redd for det som skal komme, og helt aleine med angsten, angsten for mennesker, for det sosiale spillet, for framtida. Det er svært presist skildra, og det er mange vonde setninger for en følsom leser. Kombinasjonen av disse to elementene gjør romanen ganske unik. Den er slik et bilde på Mathea: Utapå er den stram, tynn og vanskelig å få øye på. Inni er den kvikk, uvanlig frisk og morsom, underfundig, trist og mørk. Et helt menneske er samla mellom to permer, et helt liv har fått sin plass. Mathea er i all sin elde og angst sprell levende og ikke klar for å dø. Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet et nydelig og rørende ettermæle.