Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen

Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

En beretning om blindhet

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja

Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Middlemarch

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine

Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Havboka

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 

Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 

Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?

Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

Havboka

Bildekilde: Bokelskere

Endelig er det min tur til å ta for meg boka med den lange tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den blei utgitt på Oktober forlag i 2015 og er skrevet av forfatter og journalist Morten Andreas Strøksnes (f. 1965). Boka er en omarbeida versjon av en artikkelserie som kretser rundt samme tema, å fange håkjerring og alt det fører med seg, som stod på trykk i Dag og Tid forut for utgivelsen. Boka mottok både Brageprisen og Kritikerprisen for beste sakprosabok i 2015.

Rammene er enkle og tydelige: Kompisene Morten (Osloboer) og Hugo (Lofotværing), som har kjent hverandre lenge, har lyst til å fange ei håkjerring. Det skal de gjøre i havstrømmene utafor Lofoten, nærmere bestemt Skrova - der Hugo eier, driver og bor på Aasjordbruket - hvor de veit at denne digre haifisken noen ganger svømmer forbi, riktignok på svært djupt vann. Hvordan de skal klare å gjennomføre ei slik umulig oppgave, i en bitteliten gummibåt, beskrives godt i boka, og avsnittene som omhandler ett stykk dødt skotsk høylandsfe, som skal gjøre nytte som agn, blei lest høyt flere ganger her i heimen, og vi lo så tårene spruta. Det var en god start!

Men det er ikke barebare å fange ei håkjerring. Noen ganger blir utstyret borte (kan det være håkjerringa?), eller båten streiker (ikke håkjerringa, men veldig frustrerende). Og været kan de i alle fall ikke styre, er det truende nok, så legger de ikke ut, sjøl om det skal mye til for å skremme disse karfolka, som begge står støtt i båten (når sant skal sies har faktisk Morten et klumsete øyeblikk eller to). Men er det noe de begge har respekt for, så er det naturkreftene. Kanskje håkjerringa også er ei slags naturkraft? Med skinn så skarpt som barberblader når du lar handa gli feil vei, og lysende grønne øyne, uten øyelokk, fulle av parasitter...

I en episodisk, lett og skildrende stil fordelt på 38 kapitler følger vi Morten og Hugo videre i prosjektet. Og innimellom fortellinga om Morten og Hugo (eller rettere sagt, i de lange mellomspilla når Morten og Hugo ikke er på havet), lar Morten tankene fare vidt og fritt om havet og folket som bor så tett på det, og som til en hver tid må forholde seg til det, enten det er blankt og blikkstille, sjøgrønt og skummende eller svart og stormende. Han vever og spinner og trekker med seg tanker og viten fra grekerne og fram til i dag, og bruker ei brei tverrfaglig tilnærming. I et velfylt noteapparat fins flere opplysninger for den som ønsker det.

I løpet av ett år og fire omfattende forsøk på å fange håkjerring, makter Strøksnes å belyse havet på svært mange ulike måter. Han skriver om myter og historier, språk og begreper, fiskere og båter, vinder og vær, fisk og ufisk, klima og miljø. Og i tillegg trekker han inn litteratur, historie, billedkunst, sanger og ikke minst forskning. Alt for å engasjere leseren i prosjektet å fange håkjerring, og deretter videre i politikk, miljødebatt og etikk, parallelt med at han lar oss synke lenger og lenger ned i havet, der det bor så mange arter at vi trolig bare kjenner til ti prosent. Han leder vei til korallrevene utafor norskekysten som ødelegges av trålere. Til det stummende mørket. Til håkjerringas naturlige habitat.

Havboka har en smart struktur og en klok utporsjonering av kunnskap, som ikke trøtter leseren, men som heller ansporer til refleksjon. De 38 kapitlene er egentlig artikler, men jeg syns både form og innhold ligger tett opp til essayet. Strøksnes skildrer havets skapninger slik de er, overraskende intelligente, med rare anordninger, skapt for å overleve i kulde og mørke, skumle og stygge som de absolutt kan være. Delikat er det ikke, skildringene av parasitter og infeksjoner, hud som kan felles under angrep, pigger over hele kroppen, konstant sultfølelse og bestialske drap på andre arter så vel som individer av egen art. Men det er fascinerende og interessant, lett og lesverdig, humoristisk, saklig og spennende. Og det at Strøksnes hele tida endrer utgangspunkt hvorfra han betrakter havet og haien, gjør dette til god lesing for hele familien.

Så gjenstår det bare å få greie på om Morten og Hugo fikk tak i denne håkjerringa, da. Etter å ha forsøkt så mange ganger, perfeksjonert agnet, krokene, tauet og kjettinga. Hva tror du? Les, og finn ut av det! Og kos deg med boka og historiene og ikke minst havet.

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland

I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget

Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields

Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi

Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë

En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale

...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner

Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes

Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson

Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan

Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing

Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

Krimfri påskelektyre

Med påska kommer også krimmen her til lands, en noe sær tradisjon om en sammenligner med andre land, men like fullt noe de fleste av oss har et forhold til, på godt og vondt. Bøker og lydbøker kjøpes inn og stables ned i kofferter og bager før turen går til hytta, boksidene leses og vendes i et voldsomt tempo, mysteriene brer om seg på tv, på radio, i bøker og blader, på nettet, på melkekartongene og sjøl i kryssordformatet. Sjøl synes jeg det fort blir litt for mye krim, og her kommer derfor noen forslag til annen ferielektyre - for de av dere som også liker det.

Amalie Skram - Forrådt
Forrådt (1892) er intens som en kriminalroman, men er likevel helt uten de klassiske krimingrediensene. Her dreier det seg om skyld og synd på et langt djupere nivå, og både direkte, indirekte, konkret og abstrakt, som på sett og vis harmonerer litt med påskas egentlige budskap. Unge Ory gifter seg med den langt eldre kaptein Riber, men hun har store problemer med å akseptere at de går inn i ekteskapet med totalt ulike utgangspunkt, erfaringer og forventninger. Hvorfor kan de ikke være likestilte? Hvorfor er ikke krava til mann og kvinne de samme? Her får både Skrams samtidssamfunn, dens seksualmoral, dobbeltmoral, giftesjuke mødre og elskovssjuke døtre så hatten passer, og en kan også ta med seg verdifulle perspektiver inn i vår tid.

Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene
For den som mer eller mindre frivillig befinner seg hjemme i påska, som må jobbe, som ikke har hytte, ikke spiser påskelam eller rett og slett er aleine på de ekstra fridagene, kan jeg anbefale Tequiladagbøkene (2012) av Morten A. Strøksnes. Boka tar leseren med langt bort fra norsk kosepåske og slapp påskekrim, og byr på problemstillinger som er så fjernt fra påskestemning som en kan komme. Det er tidvis rystende lesning, men det er også uhyre interessant, og essayene til Strøksnes er drivende gode.

Lise Knudsen - Uten dekning
I kortformatet står Uten dekning (2013) i en særstilling for meg, og bokas tematikk er av det slaget at den også passer godt i disse påsketider. I lyrisk prosa, satt opp som dikt, tas leseren med inn i en samtidsverden som skildres med lyd, lys, mørke og gråtoner. Det er knapt, stramt og fylt med stemninger og undertekst. Men hva er det som egentlig har hendt, før boka begynner? Hva er det hovedpersonene bærer på, tenker på, lever med? Å pusle sammen historia kan være vanskelig, men det er vel verdt tida, og boka gir deg mye mer enn en hvilken som helst påskekrim.

Monika Fagerholm - Den amerikanske jenta
I den andre ytterkanten er Den amerikanske jenta (2007) en favoritt hos meg, en ordrik og fargerik fortelling fra de finske skoger, hvor myte og virkelighet, sannhet og fiksjon sammenblandes til det nesten er umulig å skille det fra hverandre. I sentrum for det hele står ungjentene Sandra og Doris, og deres leik med ord og fortellinger beveger seg gradvis fra det uskyldige til det farlige. Og her fins det faktisk mer enn én død kropp også, for den som er ute etter slikt. Men hvordan henger det hele sammen? Romanen er velbalansert og mangefasettert, spennende og klok, og Fagerholm spiller på alt i fra populærmusikk til arkitektur i sine skildringer av ytre handling og indre liv.

Agnes Ravatn - Folkelesnad
Ravatn har gjennom sine mange artikler i Dag og Tid etablert seg som en humorist, og i Folkelesnad kan du lese om Ravatns dypdykk i, sammenligning av og tolkning av kjente blader og magasiner. Og her inkluderes virkelig alt: Ravatn leser ukeblader, fritidsblader og treningsblader, harver over baby- og mammablader, i tillegg til ymse andre blekker, som økonomiblader, matblader og pornoblader. Men hva er det som egentlig står i disse bladene? Ravatn er helt fenomenal i å ta bladene på kornet, hun er poengtert, morsom og krass. Det er rett og slett herlig! Folkelesnad er ei god pausebok, som passer fint mellom påskepynting, eggjakt og kakebaking, eller som underholdning etter en lang påskedag. Og om du gruer deg til det traurige påskefamilieselskapet, les artikkelen om pornobladene først!

Da disse bøkene er lest for lenge sida her hos meg, skal jeg fortsette å kose meg med Per Olov Enquists artikkelsamling fra OL i Tyskland i 1972, Katedralen i München, og Cora Sandels Alberte og Jakob nå i påska. Og det er slettes ikke så ille - hittil liker jeg begge bøkene veldig godt, helt påskekrimfrie som de er. Men det spørs hvor mye koselesing det egentlig blir. Gjøremåla hoper seg opp, barnehagen er stengt, vi skal både få og gå på besøk og egentlig burde jeg ha jobba en del med masteroppgava også. I tillegg går det raskt mot eksamenstider. Men litt fri blir det uansett, og om jeg leser ekstra fort, har jeg Oscar Wilde på lur. Eller kanskje jeg tar noe helt tilfeldig fra hylla!

Hva skal du lese i påska? I alle tilfeller håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

Sagaspor

Bildekilde: Dreyers Forlag

Ei av de bøkene jeg har holdt på med over lengre tid nå, er Sagaspor, som er skrevet av arkeolog Frans-Arne Stylegar (f. 1969) og middelalderhistoriker Bjørn Bandlien (f. 1972). Sagaspor, utgitt på Andresen & Butenschøn i 2010, er en samling kulturhistoriske artikler som tidligere har stått på trykk i avisa Klassekampen under den faste spalta Kringla Heimsins (ei utrolig god spalte som fortsatt er å finne i avisa med jevne mellomrom - og om det er noen som tenker på Snorre nå, så er det helt riktig). I denne spalta har forfatterne fått utfolde seg fritt (virker det som), og temaene spenner fra steinalderen til moderne tid. Hovedtyngden ligger likevel på vikingtid og middelalder, noe som passer bra både med min historiske interesse og valgt emne for masteroppgava. Og i denne boka har det vært overraskende mye god informasjon å finne.

Jeg begynte på boka i fjor vinter, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg har med andre ord lest utrolig treigt. Det trenger en sjølsagt ikke å gjøre; en kan helt fint lese Sagaspor mye mer intensivt å få masse ut av det. Jeg har hatt Sagaspor som pausebok, og derfor har det gått ei stund mellom hver gang jeg har tatt den fram. I tillegg blir jeg lett engasjert i flertallet av emnene disse to forfatterne skriver om, og bruker mye tid på å finne fram og lese ekstra informasjon både i egen boksamling, på biblioteket og på nett. Det er tidkrevende, men veldig moro!

Artiklene er på to til tre sider hver, og i denne boka fins det omtrent 130 av dem. De er ikke ordna på en logisk måte for en leser, så det er mange tidshopp og mye att og fram mellom hver tekst, naturligvis både tematisk, med epoker, personer, land og så videre. Det kan både være forvirrende og frustrerende, og en form for kronologi hadde på mange måter vært kjærkommen. Samtidig gjør hulter-til-bulter-opplegget lesinga spennende; en veit aldri hva en får. Det er sjølsagt mest gøy. Men det er litt orden i kaoset likevel: Frans-Arne Stylegars artikler kommer først, Bjørn Bandliens kommer etterpå. Derfor får vi mest arkeologi og eldst historie i starten, og vikingtid og middelalder som lag nummer to, sjøl om begge forfattere beveger seg utafor denne hovednormen.

Samlebetegnelsen på disse tekstene er "kulturhistoriske fortellinger". Rammene er med andre ord nokså vide, men en kan legge til at dette stort sett handler om nordisk og europeisk historie, så snevres det litt inn. Her kan vi lese om kokegroper, utgravinger, kjønnsroller i vikingtida, høvisk kultur, gullgubber, gravskikker, kriger og krigere, om matkultur, vikinger på tokt, gamle kart, sagaer, politikk, konger og bondeopprør, klær og gjenstander, litteratur, lovverk, normer og en hel masse om kirka - fra regler og paver til klosterskoler og kvinnelige munker og alt i mellom. Og dessuten litt om forfalskninger, eventyr og pilegrimer, og mye, mye mer, alt i form av reine artikler, mer skjønnlitterære fortellinger, diskusjoner, tørre saksframstillinger, morsomme anekdoter, gjenfortellinger og mer essayistiske tekster. Hver artikkel har sitt tema, det er sjeldent noe overlappende. Det er spennende og interessant, og stort sett formidla på en faglig solid, aktualiserende og engasjerende måte. Særlig synes jeg at Bandlien, som skriver lettest av de to, har en evne til å koble historia opp mot nåtida, spesielt når det kommer til mentalitetshistorie, religion og samfunn.

Nedturen med boka er at dette kun er korte tekster. Det er ikke rom for å gå skikkelig i dybden av de ulike hendelsene og fenomenene som tas opp. Forfatterne skriver akkurat så mye at en rekker å bli nysgjerrig og litt oppdatert, men så er brått teksten slutt. Men det veit en jo forhåpentligvis forut for lesinga, og sånn sett kan det ikke telle som en ordentlig innvending. Verre er det at det virker som om forlaget (nå Dreyers Forlag) har vært litt slepphendte med korrekturen. Særlig i første halvdel av boka er det mange gjentakelser og litt hurlumhei i tegnsettinga. Forskjeller er det også, naturligvis, mellom skrivestilene til de to forfatterne, Stylegar er hakket mer omstendelig enn Bandlien. Men dette er egentlig bare detaljer som virkelig ikke står i veien for en god helhetsopplevelse. Da er det et større tap for enkeltartiklene og boka som helhet at det ikke fins noen illustrasjoner annet enn på omslaget. Det gjør jo at artiklene av og til taper seg, særlig hvis en ikke sjøl klarer å visualisere eller finne fram eksempler på det forfatterne skriver om. Men jeg skjønner at det må ha vært en vurderingssak - en gjennomillustrert artikkelsamling ville jo kommet opp i en helt annen prisklasse og et nokså utvida omfang (samme problem med Tequiladagbøkene av Morten A. Strøksnes). De som kjenner spalta Kringla Heimsins vil kanskje derfor bli litt skuffa.

Sagaspor anbefales til alle som er interesserte i historie, og som gjerne kunne tenke seg å få noen presise og velformulerte påfyll. Den er ypperlig som pausebok eller på nattbordet på grunn av det korte formatet, men er også fin for elever og studenter som leiter etter fordypningsemner og lignende. Jeg vil kanskje ikke råde erfarne fagfolk til å kjøpe boka, for her er det sikkert mye de allerede veit, og som skrevet over er formatet kort. Men den er gull verdt, for eksempel som bursdagsgave til en bestefar som har alt, eller til en bror som ikke helt veit hva han vil studere. Fordelen med historiske utgivelser er jo at de sjeldent "går ut på dato" - i alle fall ikke med det første. Og for dere som fortsatt er usikre på om dette er noe, vil jeg tipse om den historiske bloggen til Stylegar - der er det veldig mye interessant, i samme stil som i boka. Les og bli klok!

Lesesommer: Hølleland

Bildekilde:
Tussilago forlag

Årets sommerlesing har så langt bestått av bøker som har tatt meg med langt vekk, til vakkert skildra landskap som det er lett å se for seg, til sterke indre monologer, intense situasjoner og av og til humoristiske sprell - variasjonen har vært stor. Her hinter jeg sjølsagt til blant anna (ikke i rekkefølge) Virginia Woolf, Louis de Bernières, Morten A. Strøksnes, P. G. Wodehouse og Merethe Lindstrøm. Og nå kan jeg også legge til Øistein Hølleland. Hølleland har skrevet ei fagbok om kaptein James Cooks (1728-1779) store jordomseiling og oppdagelsesreise, som foregikk mellom 1768-71, med tittelen Det siste landet (Tussilago forlag 2010).

Endeavour hadde fått ordre om å skifte ankerplass, og da ankeret ikke festa seg ved første forsøk, ble det firt inn igjen og kasta ut på nytt. Kvartermesteren om bord, den 35 år gamle skotten Alexander Weir, vikla ved et uhell leggen sin inn i repet. På et øyeblikk, før noen fikk tid til å reagere, ble han slengt over bord etter ankeret og drukna. Døden hadde kommet om bord.

To dager etter ulykken ble tre av sjøfolka dømt til tolv piskeslag hver. I hele mannskapets påsyn. Grunnen var at de ikke hadde spist opp biffkjøttet sitt, men satt det til side, demonstrativt.
     Slagene satte tydelige merker i huden, tynt blod pipla ut. Det sjette og sjuende slaget traff åpne sår, og skrikene ble skarpe og hjerteskjærende å høre på. Kaptein Cook hadde vist seg som en streng dommer.

Utdraget er henta fra side 23-24 av Det siste landet og viser hvor skjørt livet om bord på Endeavour er. Flere sjøfolk dør brått. Disiplinen er knallhard. Kaptein Cook må i tillegg til å være bl.a. navigatør, observatør og karttegner, også være både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Å bli straffa så hardt for å ikke ha spist opp maten sin, virker uforståelig og fælt for oss i dag. Men når en setter seg inn i situasjonen og forstår at Cooks formål var å forebygge skjørbuk og beholde god helse hos mannskapet, virker det hele mer logisk. Og sjøl om metodene hans ikke var de beste, oppnådde han det han ville: sunne og friske sjøfolk. Kaptein James Cook var forut sin tid på mer enn én måte. Det, og mye mer, kan du lese om i Det siste landet.   

Tequiladagbøkene

Bildekilde: Kagge forlag

No er eg nett ferdig med å lese reportasje nummer 21 av Morten A. Strøksnes (f. 1965). Det var vedkjømeleg, for han var den siste i reiseserien til Strøksnes, som er kalla "Tequiladagbøkene" (du tek den, sant?). Dei stod på prent i den flotte vekeavisa Dag og Tid gjennom mest heile 2011, og kom som eige bok i 2012: Tequiladagbøkene - Gjennom Sierra Madre.

Eg har aldri vore utanfor Europa (med mindre to korte ferieopphald på Kanariøyene liksom skal telje som "Afrika"). Og eg har ikkje lyst til å reise til noko i nærleiken av Sierra Madre - i alle fall ikkje no, får eg vel seie, for Strøksnes er ikkje akkurat ein Lonely Planet-guide, som syner deg billege hotell og kule butikkar med ein teit hatt på hovudet og ein slapp vits på kvar strand. Strøksnes byrjar sør i USA, utforskar dei ugjestmilde grensetraktene og labbar i veg, langt utanfor allfarvei, opp og inn i fjella og ørkenen, og oppsøkjer sjølv både aude og livsfarlege plassar, isolerte indianarfolk, skumle narkofolk, ein heim for vettlause og no, i siste reportasje, den usedvanleg ekle dokkeøya litt utanfor Mexico by. Turen er lang, og eg tenkjer han sette sterke spor både fysisk og psykisk.

Forfattaren observerer godt, gjer seg sine varsame tankehopp og fattar stundom kloke konklusjonar - men ofte konkluderer han ikkje i det heile. Reportasjane er så solide at kvar og ein nesten er eit frittståande essay, og heilskapen fungerer som ei danningsreise - for lesaren. For det er umogleg å ikkje verte engasjert. Strøksnes skildrar peyotebruk, ekstrem-maraton og dødsenglar samstundes som han trekkjer inn moderne problem som ureining, urfolka og deira rettar, overfolking, fattigdom og naud, skeiv fordeling av ressursar, narkokrigen, vald, tortur og drap, medan han jamt støtter seg på og er i dialog med dei norske oppdagarane Carl Lumholtz (1851-1922) og Helge Ingstad (1899-2001), som farta rundt i Sierra Madre på 1890-talet og frå 1936-38. Og her syner Strøksnes at han ikkje berre er ein norsk turist på fottur i dei barske Sierra Madre-fjella, han er òg ein skarp idéhistorikar med sterke antropologiske interesser (trur eg, etter å ha lese dei mange reportasjane i Tequiladagbøkene).

Makabert er mest ikkje dekkjande på mykje av det Strøksnes opplever, skriv om og tek bilete av. Det er òg eit ord han nyttar sjølve, med anna i siste reportasje. I Mexico er liv og død sterkt knytt saman, i kvardagen til dei mange millionane som bur i landet, i bybiletet, særleg i den ekstremvaldelege byen Ciudad Juárez, i media, i politikk, i religion og hjå dei fredelege indianarane. Mykje er trist, fælsleg og vanskeleg å skrive om, også for meg. Så kvifor skriv eg om det då? Av di eg aldri har lese ein reportasjeserie som er så spanande, så velforma, biletskapande og poengtert, som balanserer elegant mellom å vere konkret og abstrakt, som er opplysande og oppslukande på same tid. Og tilmed humoristisk! Av di Strøksnes ikkje kjem farande med ovmod, klar til å tvinga på vestlege oppheng som demokrati og modernitet, men er audmjuk, vørdsam og oppriktig interessert i dei vidt ulike indianarkulturane han oppsøkjer, av di han går lange strekningar på eigne bein og ikkje tek fly, av di han sansar med heile seg; landet, folka, været, naturen, språka, trua, kunsten, ritualane, og gjev meg ikkje berre eit inntrykk av korleis det må vere i Sierra Madre, men også eit avtrykk.

Morten A. Strøksnes er eigentleg bokmålbrukar, og fekk Språkprisen i 2011 for innsats i norske medium. Han er òg kjend for mange gjennom boka Et mord i Kongo frå 2010, som handlar om dei to fengselsfuglane Tjostolv Moland og Joshua French. Det er med andre ord ikkje fyrste gong Strøksnes reiser langt av stad til ugjestmilde og konfliktfylte stader. Men å tre inn i eit nytt språk kan òg vere ugjestmildt og vanskeleg. Strøksnes har sjølv sagt at målforma er ei utfordring, og at ordboka ofte er naudsynt. Men i reportasjane er han imponerande naturleg og solid. Eg vonar han held fram med både reising, skriving og nynorsk.