Alfabetlesing: Biografens beretning

Bildekilde: Bokelskere

Leiken, sprudlende og full av overskudd trekker den britiske forfatteren A. S. Byatt (født i 1936 som Antonia Susan Drabble, gift Byatt, deretter Duffy) oss med inn i sitt fantasifulle, moderne eventyr om studenten som forsøker å skrive en biografi om en mann han ikke veit noe om. Men kan det gå bra, da?

Det hele begynner heller tilfeldig med at forskningsstipendiat i litteraturvitenskap, Phineas G. Nanson, hopper av sin planlagte akademiske løpebane på grunn for mye postmodernitet og for få ting. Bortsett fra dette tinglige savnet, aner han ikke hva han vil. Instituttbestyrer Ormerod Goode gir Phineas en biografi i tre bind og ber han om å lese mens han tenker over saken og finner ut hvilken vei han skal gå. Biografien handler om Sir Elmer Bole, en sjelden språkbegavelse av en oppdagelsreisende altmuligmann med to koner som levde på 1800-tallet. Biografien er skrevet av Scholes Destry-Scholes, og den fascinerer djupt.

Lesinga er ansporende for Phineas, men også svært interessant. For det er jo tidenes biografi han leser! Han blir ivrig, og han vil vite mer. Ikke bare om Bole og alle hans interesseområder og reiser, men også om Destry-Scholes. Alt som står på biografiens smussomslag er nemlig at han er født i Yorkshire i 1925. Med sparsommelige opplysninger fra Goode, løse notater fra Destry-Scholes' hånd og tre utdrag fra noe som kanskje kunne vært biografier over tre ulike personer, går Phineas i gang. Han skal skrive om Destry-Scholes. Og det er denne reisa vi trekkes med inn i, på godt og vondt.

Fra Goode får vi vite at Destry-Scholes er antatt død - han omkom trolig i Malstrømmen utafor Lofoten. Men hva gjorde han der? Visstnok var det noe han skulle undersøke, noe i tilknytning til et prosjekt. Men hva? Noe om Bole? Eller noen andre? Det blir det opp til Phineas å finne ut av, og det er litt av ei skattejakt han må legge ut på. Og hva er egentlig de tre utdragene? Hvem handler de om? Og hva har de til felles? Og hvordan kan det ha seg at en så eminent biograf bare har skrevet en biografi?

Historia er lagt til London og året er 1994. Vi følger Phineas nokså tett i førsteperson, og blir nokså godt kjent med han. Phineas er en litt snodig fyr som ofte får leseren til å trekke på smilebåndet. Det kan vel hende at sjølinnsikta hans ikke er størst, sjøl om han er ærlig med at han for eksempel er ganske lav til å være mann og at han fort blir redd i små rom, særlig når de er lukka og i tillegg helt mørke. Komikken er sjeldent langt unna. Men Phineas er sympatisk, og han jeg opplever at han er en sannferdig forteller. Det trengs i denne boka. 

Det at han er sannferdig, gjør at vi tror på hans oppgitthet over det postmoderne, at han er møkkalei av teorier og metoder, og vi forstår behovet for ting, det konkrete. Men Byatts harselas er ikke til å komme unna, og det er svært morsomt! De postmoderne jålebukkene får virkelig så hatten passer - uten at det er ondsinna eller slemt. Videre er det lett å leve seg inn i ubesluttsomheten til Phineas, og ikke minst det som hender med Maurice Bossey (sjøl om oppgjøret mellom Phineas, Erik og Christophe er litt ute og seiler). Det jeg fant mindre greit, er det som utvikler seg i forhold til både Vera og Fulla. Jeg opplever at mye her er uavklart og ikke så sannsynlig, men det er kanskje ikke så viktig? Dessuten gjenspeiler det også denne dualiteten, som er så viktig verket igjennom.

Boka vi leser er på sett og vis Phineas' avhandling. Eller forsøk på en biografi som ikke er en biografi, i alle fall ikke om den som skal biograferes. Eller kanskje det er mer en slags rapport over oppdagelser og ikke-oppdagelser. Eller ei dagbok. Eller rett og slett en beretning om Phineas sjøl? Phineas inkluderer nemlig hverdagene, helgene, det uvanlige, det ordinære, det personlige og det profesjonelle, kort sagt stort og smått, fra slappe metoder til overdrevne anstrengelser, transportetapper og elskovsøkter. Han siterer drøssevis av kartotekkort fra Destry-Scholes, klinkekulers farger skildres inngående, insekters dueller likeså. I det hele tatt er detaljrikdommen stor og presisjonsnivået er svært imponerende. Og språket er jo en drøm, så variert og spenstig! Og det er også oversetter Knut Johansens (f. 1944) fortjeneste. 

Om jeg skulle valgt ett ord for å beskrive boka, måtte det blitt metamorfose. Jeg opplever at begrepet er sentralt både for Byatt og hennes prosjekt, de fiktive personene, de faktiske historiske personene og for Phineas. Og kanskje det er litt relevant for leseren også? Vel, det kommer helt an på hva vi går inn i denne boka med. Og det er nok også litt av Byatts poeng. 

Biografens beretning er en intellektuell svir med massevis av kloke observasjoner, vidd og skarphet. Men jeg lurer litt på om den ikke lenger er så aktuell som den var, og jeg ser for meg at den kommer til å bli litt glemt når forfatterskapet til A. S. Byatt skal løftes fram i framtida. Boka er kanskje litt for smal til å nå massene, og litt for sær til å bli huska på. Men lesverdig, det er den, så lenge den fins.