Den langsomme historien

Den hemmelige historien, utgitt i 1992, er debutromanen til amerikanske Donna Tartt. Det har lenge vært ei bok jeg har ønska å lese fordi jeg har hørt så mye godt om den, i tillegg til at jeg nylig oppdaga at den står på den berømte 1001-lista. Nå som jeg endelig har lest den ut, angrer jeg litt på alle timene jeg har tilbragt sammen med rusa, hysteriske, fulle, bakfulle og forvirra studenter fra Vermont. For makan til surr skal en leite lenge etter.

Tiden Norsk Forlag er ansvarlig for utgivelsen her til lands, og boka kom på norsk i 1994 etter noe jeg antar var et langvarig opphold hos oversetter IdaLou Larsen. I likhet med flere andre forlag klarer også Tiden å avsløre hele handlinga på baksida av boka (hvorfor?!). Det gjorde at leseropplevelsen min blei kraftig redusert. Men det hadde nok ikke vært en utrolig enestående leseropplevelse uten avsløringene heller, til det er boka, i mine øyne, alt for langtekkelig, seig og treig.

Det er studenten Richard Papen på nitten-tjue år som fører ordet. Romanen er skrevet som en førstepersonsfortelling hvor størstedelen av handling og dialog blir referert til leseren i preteritum. Kronologien er, med få unntak, upåklagelig, i likhet med detalj-sikkerheten og erindringa til forteller Richard; her er det virkelig ingenting han har glemt, mange år etterpå, sjøl om han er veldig full, rusa, i bakrus eller i søvne i store deler av boka. Hvis det skulle vært litt mer troverdig, hadde jeg nok latt Richard være mer slepphendt med detaljene og heller gått over hendelsene i grovere trekk, med ekstra fokus på det viktigste. Når alt og alle vektlegges så intens og nøyaktig som her, virker det til slutt som om ingenting er viktig. Forfatteren har kanskje ikke klart å velge? Boka hadde uansett vært tjent med et par runder til med omarbeiding og manusvask, av nesten 600 sider er det mye som er overflødig, kanskje så mye som en tredjedel.

Forfatteren (og fortelleren) åpner med å avsløre bokas hovedhandling og hovedkonflikt. For denne historia er det ikke et vellykka grep. Donna Tartt evner ikke å skape spenning i enkeltstående avsnitt, i dialoger eller monologer, i skildringer, i språk, mellom eller i personer, sånn som for eksempel den svenske mesteren Per Olov Enquist så elegant gjør det. Også han forklarer hva som har skjedd i starten av boka, men han har alt Tartt ikke har, og mer til. Den hemmelige historien er veldig tam og totalt uengasjerende. Når leseren veit hva som kommer til å skje og mellomspillet ikke fungerer og transport-etappene henger på halv tolv, blir store deler av boka bare tidtrøyte og fyll - i begge betydninger denne gangen. Boka er rett og slett ikke spennende i det hele tatt.

Men det jeg hang meg mest opp i underveis, er forfatterens upresise og slappe grep om den valgte fortellerstemmen. Det mannlige perspektivet er svært dårlig gjennomført, og Richard Papen observerer og kommenterer alt ifra hår, klær, kropper og mote, til blomster, natur, vær, lys og lyd. Han kan navn på planter, forskjellige typer roser, busker, matretter, viner, dop, klesmerker og biler med stor selvfølgelighet, nesten som om forfatteren har forsøkt å bake inn en allvitende forteller (les: forfatteren sjøl) i den høyst subjektive Richard. Det er ikke en gang glidende overganger mellom Richards sansninger og forfatterens kommentarer, noe som gjør at mange partier er hakkete å lese. Jeg "glemte" flere ganger underveis at Richard er en mann, fordi sansningene hans i stor grad er så kvinnelige. Jeg "glemte" også at det faktisk var han som var hovedpersonen, og ikke forfatteren, fordi mange tydelige forfatterkommentarer ikke er luka ut. Dessuten er det flere steder nærmest umulige synsvinkelbrudd, som så absolutt burde vært fjerna. Hvor har redaktør og forlag vært i denne prosessen?

Richard skal, liksom, være en greskstudent som blant anna har ett år med medisinstudier bak seg. Hvorfor tenker han da ikke mer fag? Hvor blir det f.eks. av de viktige filosofiske grunntankene fra antikken? Eller legeuttrykkene han har lært seg? Hvordan er hans følelse av å lese de store klassikerne på originalspråket? Det holder ikke at forfatteren lirer av seg noen linjer på gresk hist og her, nevner litt gammel mytologi og politikk og bedriver "namedropping" av ymse døde folk - jeg krever faktisk at det skal være et innhold også. Men Richard tar ikke til seg noe av det som blir sagt, han reflekterer ikke. Dessuten blir svært lite faglig diskutert, være seg mellom studentene eller i boka. Er ikke det egentlig litt rart? Når det kommer til "medisinkunnskapene" til Richard, hvordan skal jeg kunne tro på dem når de kun dukker opp når han har bruk for dem, og aldri ellers? Det blir bare overfladisk. Richard er også innmari passiv - han lar seg lede og villede i alle retninger som en viljeløs hund. Hvorfor stopper han ikke opp og kjenner etter, tenker etter?

Den hemmelige historien er tunglest uten å være spesielt avansert. Den er krøkkete og omstendelig, full av detaljer og meningsløse digresjoner hvis mål er å si noe om Richard, de sære vennene hans, den eksentriske greskprofessoren Julian og studentenes situasjon ved Hampden college over ett ekstraordinært skoleår. Men det fungerer ikke. Det blir for mye, av alt, for mange detaljer, samtaler, konflikter, gåing over plenen, sjukdom, kjøring, viming og drikking. Greskstudentene er alle noen snåle avvikere (men ingen av dem er troverdige eller spennende), og i sine særheter er de ikke en gang særprega. Jeg har ikke noe problem med å skille de seks studentene fra hverandre, men jeg har problemer med å tro på dem, det de sier og det som skjer. Boka er fylt med klisjeer, såpeserieintriger og fordommer fra ende til annen.

Bokas hovedhandling er forsåvidt grei nok, bortsett fra at den blir avslørt med en gang, og at forfatteren ikke har så mye anna å by på. Innvendinga mi er at boka er endimensjonal og at det går for langsomt, det siste ene og aleine fordi forfatteren dessverre ikke klarer å gjøre teksten interessant underveis. Jeg gikk i alle fall fort lei det destruktive og negative som jeg oppfatter som nokså dominant gjennom hele fortellinga; festing og forskjellige typer rus, skildringer av andres alkoholmisbruk, kjøp og salg av ymse stoffer, utnytting, pengeutpressing, narsissisme, ondsinna replikker, rein plaging, incestuøse tilstander og ikke minst alt som blir sagt og gjort under påvirkning av herlige narkotikum. Besto studiedagene deres virkelig ikke av noe annet?

Etter nesten 600 sider, prolog og epilog og åtte kapitler (forøvrig helt poengløst - alle kapitlene er så lange at den oppstykkinga kunne forfatteren spart seg) inndelt i "Bok I" og "Bok II", er jeg grundig lei alt som kan minne meg om Vermont, Hampden, Richard Papen og hans elleville studentliv. Og sjøl om det er Richard som har fortalt meg hele historia har forfatteren likevel gjort den blemma å skyve han unna, å "glemme" han. For hvem er han egentlig? Det kommer ikke fram, reint bortsett fra at han er en uinteressert student med tvilsomme moralske standarder og skrantende etiske prinsipper, som synes alt glimter som sølv eller blir sølvfarga i månelyset, som han jo stadig ser.

Tilslutt vil jeg nevne at Den hemmelige historien minte meg veldig om Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl, som kom på norsk i 2008 (eller egentlig er det vel omvendt, men jeg leste altså Pessls bok først). Det blei i alle fall veldig tydelig hvilke inspirasjonskilder sistenevnte forfatter har eller har hatt. Jeg synes Pessl har tatt med seg essensen til Tartt inn i sin egen historie og gitt det hele en mye bedre, og mye mer interessant, vri. Les heller den! Men jeg lurer på om det er egen amerikansk litterær tradisjon å legge romaner til high school-, college- og universitetsmiljøer (det hender jo ikke så ofte her hjemme i Norge)? Og hva er liksom poenget med det? Om noen veit noe mer, kan de gjerne opplyse meg!