En småbyidyll

Ja, for det er det som er undertittelen på romanen Cranford fra 1851 av Elizabeth Gaskell (1810 - 1865, her malt i 1832). Og det er virkelig en småbyidyll. For i Cranford er det ingen som vil andre noe vondt. Hele boka er prega av et totalt fravær av ondsinnahet, sluhet, slemminger, vonde opplevelser, grøss og gru (og er sånn sett en sterk kontrast til alle bøkene i serien om Harry Potter, som jeg nylig har lest). I Cranford er det bare kos og ro og ingen masete ytre spenning med krav om kurver og topper og vendepunkt. Tekstene handler om hverdagsmennesker i hverdagssituasjoner, og om kvinneliv og samhold på tvers av blodsbånd, alder, årlig inntekt og en eventuell ektemann. Det eneste som kan få damene i Cranford til å rynke på nesa, er det som til enhver tid anses som vulgært. For eksempel å snakke høyt om fattigdom eller om hvor mye en tjener. Eller å drive butikk. Eller hvis noen, som bør vite bedre, forsøker å skvisje seg inn i det gode selskap.

Cranford består av 16 nokså korte, episodiske kapitler som i begynnelsen ikke henger helt sammen. Det er det samme tydelige, veletablerte universet og mange av de samme menneskene som opptrer i hvert kapittel, men tekstene bærer preg av å være skrevet som fortellinger for Charles Dickens' ukentlige publikasjon "Household Words" (1850 - 1859). Hvert kapittel er avslutta, og det neste fortsetter ikke nødvendigvis der det forrige slapp, men det er likevel helhetlig. Etterhvert virker det som om forfatteren blir klar over at tekstene kan bli noe mer enn løsrevne historier. Føljetongen blei utgitt som en roman i 1853.

Det er et stort persongalleri, hovedsaklig bestående av kvinner, som skildres av jeg-personen Mary Smith. Hun bor egentlig ikke i Cranford, men brevveksler med mange og pleier jevnlig ulike bekjentskaper i byen. Hun ser det hele utenfra, med en behagelig distanse, som åpner for mange humoristiske bemerkninger om Cranforddamenes gjøren og laden. Mary har et sympatisk blikk, og hun er like lun som dem hun omgir seg med. Hun verken gjør narr av, driter ut, overdriver eller setter seg over sine venninner. Hun benytter seg heller ikke av muligheten til å være en slags dommer, være seg moralsk, religiøst, politisk eller på en annen måte.

I Cranford er folk snille med hverandre hele tida, og de strekker seg langt for å få godheten til å vare, sjøl om det er i hemmelighet. De er nemlig ikke ute etter makt eller ære, og ingen av dem ønsker å posere med gjort eller ugjort (sjøl om enkelte er mer opptatte av fasade enn andre). De er til og med snille med hverandre når de kanskje ikke burde - og derfor blir de fleste av og til utsatt for en bjørnetjeneste. Men de veit at det er i beste mening, alltid, det er så godt som en kjøreregel i Cranfords lille sosietet. Damene stoler blindt på hverandre, og enkelte, som for eksempel Matty, er svært godtroende og naive. Men like fullt er damene mer enn noe annet bestemte vanedyr, som holder fast på visittider, skikk og bruk, antrekk og bærestoler.

De gode damene styrer Cranford etter beste evne, og har laga seg et system med lover og regler, en forutsigbar hverdag, en trygg virkelighet. Men jeg tror at de som er utafor den eksklusive dame-gjengen egentlig ikke bryr seg - men de kommer ikke til ordet i denne boka. Forfatteren har nesten utelukkende konsentrert seg om ett samfunnslag, sjøl om også de som er privilegerte og fattige er med. Her er det skildringer av damenes små intriger og små løsninger, og noen større gester som blir gjort i smug, alt på en armlengdes avstand. Det er humoristisk, lunt, noen ganger ganske rørende, men stadig på et overflatenivå. Vi blir ikke kjent med disse menneskene, men vi iakttar dem sammen med Mary Smith.

Gaskell og Cranford mangler den dybden, både i historiene og i karakterene, som jeg finner hos for eksempel søstrene Brontë. Psykologiseringa, utviklinga, skildringene og de mange nivåene som jeg ser både i Stormfulle høyder og Jane Eyre, er valgt bort, tror jeg, til fordel for lettbeinte anekdoter med brei appell. Jeg synes også at Cranford mangler Dickens' svært elegant uttenkte plot, gode språkføring og sans for detaljer. Like fullt koste jeg meg med boka, og med å være i et så uanstrengt og uproblematisk univers, kun bestående av snille mennesker. Det er jo aldri sånn, verken i litteraturen eller i virkeligheten. Så om jeg skal ta med meg noe fra Cranforddamene, fra 1850-tallets populærlitteratur og Mrs. Gaskell, må det bli at jeg skal gjøre mot andre som jeg vil at andre skal gjøre mot meg. Og det er da både velkjent og klokt.