En lettlest taxitur

Det er julaften og B.A. Beckström blir 92 år. Det er langt mer enn gjennomsnittet! Gjennomsnitt er nemlig noe B.A. Beckström veit alt om, etter er lang og altoppslukende karriere i Statistisk Sentralbyrå. Og B.A. Beckström er unormalt opptatt av kurver og grafer, særlig de som viser den norske sosialdemokratiske velferdsstatens ustoppelige vekst gjennom hele det forrige århundret. Men det er 22 år sida B.A. Beckström blei pensjonert. Og hjemme i leiligheten finnes bare han og et gammelt furugolv som begynner å bli slitt. Hvordan kunne det skje?

Midt i juleforberedelsene, på sjølveste julaften, ringer telefonen. Det er et halvt år sia sist. B.A. Beckström lurer på hva naboen vil tenke, si, sånn som det kimer inne hos han! Men kanskje han ikke hører det, der han står og pisser? Tilslutt tar B.A. Beckström av røret og svarer. Tante Åsta er innlagt på et sjukehus i H i Sverige. Tante Åsta, som i alle år har vært sjefen i familiekonsernet Beckström, et stort selskap som driver med trevirke et sted djupt inni de svenske skogene. De hogger og høvler, foredler og lakker, lager møbler, panel og golv. Furugolv. Og B.A. Beckström er arvinga, den ufrivillige arvinga, til det hele. Han må reise til Sverige, sjøl om ribba, tynnribba på tre kilo, allerede ligger til tining. Han får ta den med seg. B.A. Beckström ringer etter taxi.

Romanen Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard kan på flere måter beskrives som en slags litterær roadmovie. Det er få personer med. Reisa er lang og foregår både på det fysiske og det psykiske planet. Underveis oppstår konflikter og komiske situasjoner, noen nesten-kriser og noen åpenbaringer. Veien, sjølve reisa, er en del av målet, men det skjønner ikke de reisende før de er på god tur over svenskegrensa. Det er kort mellom B.A. Beckströms mange erindringer og i perioder et godt stykke mellom det jeg vil kalle virkelig, viktig nåtid. Og akkurat det er for meg ett av bokas hovedproblemer: ingenting virker egentlig viktig. Det er såpass mye fjas at det blir overfladisk, og såpass lite gjenkjennelig at det blir fjernt.

B.A. Beckström og taxisjåfør Ali suser avgårde på snødekte veier uten særlig mål og mening bortsett fra å nå sjukehuset i H i Sverige før tante Åsta dør. Men retninga endres flere ganger underveis, slik at mannfolka "tilfeldigvis" slumper borti noen kvinnfolk på en bensinstasjon. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i denne boka - noe statistiker B.A. Beckström burde reagere på, men ikke gjør. Romanen er veldig forutsigbar i hovedlinjene (f.eks. med tanke på hvordan Torgny og B.A. Beckström har noe med hverandre å gjøre), men mer overraskende når det kommer til enkeltkapitler og flere ulike scener. Det er også der en finner det fornøyelige. Men B.A. Beckström er ikke så opptatt av hva som er morsomt og ikke, han er mest opptatt av å erindre og å fantasere. Og å fortelle om kunsten å danse på furu, en kunst han lærte av onkel Oscar.

B.A. Beckström streber på alle måter etter å være et helt vanlig gjennomsnittsmenneske. Derfor bekymrer det han at han er blitt 92, det er til og med nesten utafor standardavvika! Men han er ikke et gjennomsnittsmenneske. Og her mener jeg at forfatteren gjør en av bokas største feil: isteden for å la B.A. Beckström være litt ordinær, litt vanlig, litt gjenkjennelig, lar han hovedpersonen være steike snål på alle områder. Han er for eksempel unormalt opptatt av det som til enhver tid er det gjennomsnittlige (dette kan også forklares ved at B.A. Beckström er en skikkelig fagidiot). Men han er også veldig opptatt av hva alle andre vil tro, tenke, si og mene om han dersom han gjør sånn eller slik. Han er opptatt av hvordan folk reagerer, når han, en enslig mann på 92 år, kjøper med seg ei trekilos tynnribbe hjem på julaften, og føler at han må forklare seg for kassadama.

Men mest av alt er han opptatt av furugolvet hjemme. Av hvordan han lenge bodde på flisene i gangen for å ikke slite unødig på furua. Han innførte regler - strenge regler - som han måtte følge for å unngå golvslitasje. Han har byksa opp på, og falt ned fra, ymse møbler for å skåne golvet. Han har til og med bygd ei provisorisk stige i gangen så han skal slippe å tråkke på golvet. Alt dette, og mer til, gjør B.A. Beckström til en høyst underlig - og unormal - skrue. Det hele blir fortalt på en nokså underholdende måte, men hele veien på samme måte (i tredjeperson, tett på B.A. Beckström, men likevel med stor distanse). Derfor blir det monotont, tamt og tomt. For B.A. Beckströms liv er tomt. Og kontrasten blir for stor når forfatteren kliner på med heisaturen til Sverige og alle furugolvopphenga til både onkel Oscar og B.A. Beckström. Veien til tragedie er kort. Og på mange måter er det nettopp det denne boka er: B.A. Beckströms tragedie.

Nynorsken til Edmund Austigard ligger svært tett opp til bokmålet og er lett å lese. I grunn er det ikke motstand på noe plan i denne boka, det glir friksjonsfritt fra kapittel til kapittel, som om Edmund Austigard bevisst har strømlinjeforma stoffet og høvla medtres hele veien. Det gjør at det blir tamt. Og å konsekvent omtale B.A. Beckström som B.A. Beckström skaper en unødvendig distanse som fører til at jeg som leser aldri er med i taxien. Det gjør at det blir tomt. Jeg skulle ønske at det var noe her, noe å fundere på, stille spørsmål ved, men det hele går som en leik, som en dans, over furugolvet. Er det fordi forfatteren prøver for hardt?

Jeg må innrømme at jeg gikk til innkjøp av boka etter et møte med forfatteren, hvor han på en veldig sympatisk og morsom måte fortalte om den første boka si, B.A. Beckström, furugolvet og skriveprosessen. Austigard er svært god til å lese, fortelle og reklamere for seg sjøl. Men dessverre var mine forventninger for høye, og jeg har dermed endt opp med å bli skuffa over denne skrøna. Ja, for det er det det er, ei skikkelig skrøne, som Austigard beklageligvis ikke klarer å gjøre interessant nok, eller sann nok.