Tyngden av skam og sorg

Å, stakkars lille Tora. Som egentlig ikke er så lita lenger, og som fortsetter å vokse gjennom hele den siste boka i trilogien om tyskerungen Tora av Herbjørg Wassmo. Fra å være ei skremt jentunge med en intens farlighet hengende over seg som en permanent trussel i Huset med den blinde glassveranda (1981), til å måtte komme seg igjennom noe umenneskelig og fælt som tenåring i Det stumme rommet (1983), blir Tora i Hudløs himmel (1986) ei tøff og moden jente, ei voksen dame, som tar igjen. Som tør og våger og som legger det vonde bak seg for både sin egen og andres skyld. Hun makter det utrolige; nemlig å vri det fæle hun har vært utsatt for, og alle tankene og angsten som følger med, til noe sterkt, til en del av henne, til Tora. Og hun retter ryggen og hever hodet.

Sjøl om en ved bokas begynnelse skulle tro at Tora har gått igjennom nok, har hun enda flere sterke og vonde opplevelser til gode. På et punkt underveis tenkte jeg at det blei for mye, for trist; skal forfatteren aldri la ungjenta komme seg? Hvordan skal Tora kunne bygge en identitet, et liv, hvis hun hele tida trekkes ned i noe mørkt og dystert? I starten kan det også se ut til at Tora fanges i sitt eget sinn, som en rein overlevelsesmekanisme. Veien til galskapen er kort, og hun balanserer ei stund på en egg av hva som er virkelig og ikke. Hun blir veldig opptatt av fugler, fugler hun gjerne vil mate. Og hun drømmer om fuglene, om morfuglen, og om sin egen lille vinge. Men heldigvis løsner det. Og det er sjølsagt tante Rakel, igjen, som blir den bærende, gode krafta, som gir Tora livet tilbake.

En kan på flere måter si at Rakel ofrer seg, sjøl om det ikke er en direkte sammenheng mellom hennes og Toras skjebne. "Æ tar de på mæ", sier hun til Tora. Og Rakel tar på seg alt, lidelse og smerte, angst og vonde tanker, opplevelsene som jager Tora opp om natta. Rakel tar sannheten, hvor vond den enn måtte være. Hun viser ansvar og hun vil gjøre rett. Hun gjør sitt ytterste, og hun tvinger Henrik inn i et hjørne. Hun får han til å love noe han ikke kan bryte. Og så lar hun seg synke ned. Det er, for meg, en av bokas sterkeste skildringer. Av hva Rakel gjør, offeret hennes, årsakene, av hvordan Henrik og Simon og Tora reagerer. Det er så jeg også lukter det salte havet, kjenner fuktigheten mot kinnet der jeg stirrer ned i de mørke, skummende bølgene mens jeg holder meg fast til den glatte tofta i den vesle trebåten.

Rakel har en sjelden måte å se verden på, hun tenker at vi alle kanskje er del av et stort menneske isteden for mange små. Dette tar Tora til seg. Hun blir ett med seg sjøl, ett med Rakel. Og etterhvert ett med Simon, Simon med de sterke, brune armene og den flotte overkroppen. Simon som lukter godt, av hesjing og svette. Til og med om høsten, lenge etter at den lange, gode sommeren på Bekkejordet er over. Hun blir ett med Henrik også. For Rakel sier at det er greit å forakte en del av seg sjøl. Det er greit å ha flere motstridende meninger og følelser. Jeg synes det er flott hvordan Wassmo lar Rakel være bæreren av disse orda, orda som på sett og vis redder Tora. Og samtidig viser forfatteren hvor dobbel Rakel er, hvor tvetydig offeret hennes kan tolkes og hvilke fæle følger det får.

Men så begynner det å rakne for Tora. Hun smuldrer opp. Er ikke Tora mer. Hun velger seg en identitet, velger å være en annen enn seg sjøl. Velger å ikke kjenne på alt det som gjør så fryktelig vondt. Hun distanserer seg fra Ingrid og alle hjemme på Øya, gjemmer dem inne i de høye brøytekantene langs veien. Hun distanserer seg fra Jon, fra skolen, fra klassekamerater, bygninger og ting. Den eneste hun slipper inn på seg, er Simon. Og han er ikke på Breiland, men hjemme på Bekkejordet. Tora lengter uten ord, snakker uten å mene, lever uten seg sjøl. Og når hun endelig kommer hjem til jul, går alt så fryktelig galt. Etterpå har hun ikke så mange valg. Hun trekker seg inn i seg sjøl, i sitt eget. Hun må finne Rakel.

Etter å ha lest alle tre bøkene om Tora er jeg veldig imponert over Herbjørg Wassmo. Hun skriver om et svært vanskelig og traumatiserende stoff, uten å stigmatisere, henge ut, gjøre narr av. Og uten å velte seg i klisjeer og følelser og gråt. Det blir aldri pågående eller påklistra. Det er mange flotte avsnitt, følsomme skildringer av fuglene, kraftfulle setninger om været, innsiktsfulle betraktninger om Tora. Det er levende og nært både i replikker og handling. Tora er, gjennom angst og mestring, sinne og fortvilelse, begeistring og glede, så sann.

Men noe av det sterkeste er likevel det at Wassmo lar slemmingen i romanserien være menneskelig. Det er så lett å skildre et enkelt, endimensjonalt menneske, det er så lett å gjøre noen ond og ussel. Men Wassmo går ikke i den fella. Hun lar han være til, med feil og mangler og med gode sider. Hun lar han støye og gråte. Hun lar han, den store, sterke mannen, også være liten og redd. For meg fører det til at bøkene framstår som realistiske og virkelige i mye høyere grad. De er også en kraftig påminnelse om hva som er faren ved å generalisere, fremmedgjøre, umenneskeliggjøre.

Tora kjemper. Gjennom alle bøkene kjemper hun, i seg sjøl, med seg sjøl, med Ingrid, Henrik, Simon og Rakel. Med skam og sorg. Hun kjemper i språket, i sinnet, i handlinger. Det er kanskje for mye forlangt at hun skal klare alle kampene. Men det betyr ikke at jeg slutter å håpe. Jeg vil alltid heie på Tora! Heie på rettferdigheten og sannheten. Heie på at hun skal seire. Når slutten kommer er det veldig trist. Jeg får ikke vite mer. Og ikke kan jeg kjempe for henne, heller.