De fires tegn

Bildekilde: Bokelskere

Rett etter påske, da alle andre hadde meska seg med usannsynlige mengder med påskekrim på melkekartongen, smarttelefonen, tv-skjermen, nettbrettet og mellom boksidene, var det min tur. Jeg leser jo ikke så mye krim, et par ganger i året, bare. Og det er det samme for meg når jeg leser den, så lenge leseren i meg ønsker å lese krim. Derfor blei det etterpåskekrim, skrevet av ingen ringere enn Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Og boka er De fires tegn fra 1890. Min utgave er oversatt av Nils Lie (1902-1978) og kom ut på Bokvennen i 2016.

De fires tegn er en av de mest berømte tekstene med den ikoniske mesterdetektiven Sherlock Holmes i hovedrolla. Forut for denne finner vi En studie i rødt (1887), som var lesernes første møte med Sherlock Holmes. Etter å ha sysla så smått med en slik krim, ønska Arthur Conan Doyle, som opprinnelig hadde studert medisin og hadde etablert en legepraksis i Plymouth, å skrive historiske romaner, slik som heltene Walter Scott (1771-1832) og Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men da han fikk tilbud om publisering i både Storbritannia og USA med ei helt ny tekst om detektiven, kunne han ikke dy seg. Noe måtte han jo gjøre mens han venta på pasienter!

Og fram fra boksidene trer da altså Sherlock Holmes, den geniale, narkomane detektiven som stadig betraktes av sin venn og bofelle Dr. Watson, som aldri slutter å forbauses, urovekkes og imponeres av sin venns intellekt og hvis måter det fungerer på. Det er altså Dr. Watson som forteller til oss, det er han som sanser, føler og tenker, og Sherlock Holmes er en bifigur i hans fortelling om hva som egentlig hendte, for eksempel den gangen Miss Morstan trådte inn i deres værelser i Baker Street 221B og ba om hjelp til å oppklare et mysterium.

Det har seg nemlig slik at Miss Mary Morstans far er borte. Han forsvant den 3. desember 1878 og har ikke vært sett i ettertid. Han var offiser ved et indisk regiment, og hadde akkurat kommet hjem til England da han blei borte. Han rakk ikke en gang å møte datteren sin! Men nå mottar Mary årlig store, kostbare perler, levert i esker uten avsender. Og i et anonymt brev som kom med posten tidligere samme dag, er det noen som ønsker treffe henne utafor tredje søyle ved teatret. Hun skal ikke kontakte politiet, men hun får lov til å ha med seg to venner.

Det eneste som er sikkert, er at Mary nå er kommet til riktig sted. De to vennene hennes kan naturligvis være Dr. Watson og Sherlock Holmes! Slik trekkes vi med inn i ei spennende intrige med en original versjon av det lukkede roms mysterium, et reelt historisk bakteppe, eksotiske detaljer og ei effektiv etterforskning, der alt fra politifolk, hestedrosjer, gategutter og dampbåter er involvert. Og til slutt får vi naturligvis det hele forklart, i kjent stil.

I De fires tegn demonstreres en ganske annen måte å skrive krim på enn den vi kjenner i dag. Sjøl om Holmes og Watson ikke skyr et slagsmål eller er redde for å takle en drapsmann, er det kløkt, observasjoner og deduksjon som stadig driver dem framover. Bloddryppende detaljer, intense skildringer av ondskap og makaber brutalitet hører ikke hjemme her - slikt er uvesentlig. Det sentrale er intrigen, omdreiingspunktet er å få svar på spørsmåla eller mordgåten, løst opp knuta, avdekka hemmeligheter og fortidig grums. Og først når alle spørsmål er besvart og det ikke gjenstår noe å løse, er Holmes fornøyd. Det etterlater også leseren helt stappa, for ingen tråder henger og dingler. Det er rett og slett ikke noe å lure på.

Men kanskje det på mange måter er greit? Likevel: Det jeg opplever som leser, er at bøker der alt avsløres og ingenting blir hengende og dirre ved bokas slutt, fort blir glemt. Og jeg tror det blir tilfellet her også, uten at De fires tegn på noen måte er ei dårlig bok. Den er bare så veldig tydelig, eller forklart - det siste lange kapittelet er i sin helhet lagt i munnen på skurken i fortellinga. Den samme formen for bekjennelsesmonologer kjenner vi også fra Agatha Christie (1890-1976), mens en forfatter som John Dickson Carr (1906-1977) ofte klarer seg uten.

De fires tegn har hatt klassikerstatus i flere tiår. For meg innebærer det ei formulering og en forventning om litteratur som tåler tidas tann. I dette tilfellet blei jeg faktisk bittelitt skuffa. De fires tegn er innmari satt i sitt eget univers, og vipper mer mot det fremmede enn mot det eksotiske og spennende. Men det er lett for meg å si, som har røtter i norsk kultur, og ikke den britiske, der minnene om imperietida fortsatt står sterkt hos mange. Heldigvis har noen kloke hoder tenkt på nettopp dette fremmedelementet, slik at det bakerst i boka er noen sider med noter. Disse er det riktignok ikke gjort rede for i den løpende teksten, så en får finne fram litt på måfå. For- og etterordet ved Nils Nordberg (f. 1942) var derimot helt vesentlig, og ga flere fine innganger til teksten.

De fires tegn er en pen utgivelse og ei interessant bok, den har ei god krimgåte og er en spennende tittel, særlig fra et litteraturhistorisk ståsted. Og både Holmes og Watson er underholdende typer som det er fornøyelig å lese om. Men det blir ikke mer med det første, kjenner jeg, for jeg liker at ei bok er mer enn bare underholdning og fiffige løsninger.

Bokhyllelesing: Agatha Christie

Bildekilde: Bokklubben

Det er duka for ei julefeiring utenom det vanlige når den gamle og utspekulerte rikingen Simeon Lee har invitert storfamilien hjem til godset sitt. Til vanlig bor Lee der sammen med den eldste sønnen sin og svigerdattera, som han elsker å herse med, men nå blir huset fullt av øvrige sønner og deres koner. Felles for dem alle er at de verken er glad i faren eller i hverandre, men de håper at nå som den gamle er blitt skrøpelig, kan det vanke litt kronasjer. Med på kalaset blir også noen uventa og til dels ubedte gjester, som hevder å være i familie med den manipulerende patriarken. Dessverre skal de mange invitasjonene og plutselige besøkene få katastrofale følger: Simeon Lee blir brått funnet død. Og som om ikke det er nok, er døra inn til rommet hans låst fra innsida, og liket er aleine i rommet.

Heldigvis befinner mesterdetektiv Hercule Poirot seg rett i nærheten. Han ankommer godset ganske raskt og blir værende til mysteriet er oppklart. Det viser seg å gå nokså radig, i kjent stil, men ikke utenom et par omveier der forfatter Agatha Christie (1890-1976) forsøker å villede leseren. Som vanlig forteller Poirot ivrig om sine undersøkelser og resultatene av disse for alle sine mistenkte mot slutten av boka, slik at både tilhørere og lesere tas med på hele prosessen. Det er et fint grep, der Poirot får forklart alle detaljer en ivrig leser kanskje har gått glipp av underveis, men karakteren er samtidig så dominerende at teksten i lange partier nesten glir bort fra romansjangeren og inn i en rein monolog. Her kunne forfatteren med fordel variert pratinga med skildringer, handlingsreferater, indre monolog og andre innspill, og således holdt på spenninga.

Drapet - for det er et drap - på Simeon Lee, er et eksempel på det lukkede roms mysterium - et drap som egentlig ikke skal være mulig verken å gjennomføre for morderen (uten å bli sett, hørt, lagt merke til eller lignende) eller å oppklare for detektiven eller politiet etterpå. For det er jo umulig! Men nyanser, detaljer og et observant øye kan komme langt på egenhånd. Som kjent liker Poirot å trimme sine små grå, og han bruker ofte logisk tenkning for å komme fram til løsninger. Empirien han samler inn eller observerer, gjør at han kan dedusere seg fram til riktig løsning. I dette tilfellet ligger det noe på golvet i Lees kontor, noe som ikke har vært der tidligere. Og dessuten er diamantene hans også borte! Er det ett eller to lovbrudd som skal oppklares? Og hvor har det egentlig blitt av Lees personlige tjener? Og kan en stole på den aldrende butleren? Med politiet ved sin side gjennomfører Poirot både vitneavhør og ropetester, og del for del avdekkes familiemedlemmenes hemmeligheter, skjulte agendaer, følelser, motiver, midler og muligheter.

Guds kvern maler langsomt (Hercule Poirot's Christmas, 1939) er en god, gammeldags krimklassiker av det harmløse slaget. Christie mesker seg verken i bloddryppende skildringer eller grusomme fortellinger fra fortida slik dagens kriminalromaner gjør i større grad, og hun framkaller verken iskalde grøss eller neglebitende spenning underveis, slik som for eksempel John Dickson Carr (1906-1977) kan gjøre. Boka er derfor perfekt å lese i jula, slik jeg gjorde, når en vil kose seg med noe ikke alt for avansert eller intenst. Romanen er fin - her vil jeg trekke fram skildringene, stemningene og svingningene i stemning - passe detaljert både når det kommer til interiør og personer, humoristisk på beste britisk vis og ikke minst godt uttenkt.

Christie skriver konsekvent i tredjeperson, men varierer veldig i sin nærhet til personene. Noen ganger er hun tett på, andre ganger er hun svært distansert. Det gjør at vi ikke blir like godt kjent med alle karakterene i boka og derfor forstår vi dem heller ikke like godt. Noe forklares, annet ikke. Dette inkluderer også Simeon Lee. Vi som leser rekker ikke å bli kjent med før han dør. Vårt inntrykk av han formes derfor av det familien og de ansatte på godset sier i etterkant av drapet. Åpninga er god, men misvisende, da Christie her går svært tett på personer hun seinere ikke behandler på samme måte - slik hun åpner skulle en tro de var bokas hovedpersoner. Men seinere er det Poirot som framstilles som en slags hovedperson, der han leder etterforskninga og dermed også fokaliseringa.

Boka er delt inn i sju hovedkapitler, og strekker seg over ei uke - fra 22. til 28. desember. Hvert kapittel har igjen nummererte underkapitler av varierende antall og lengder. Min utgave av Guds kvern maler langsomt (et sitat fra boka, som igjen er en intertekstuell referanse) er fra 2016 og er utgitt av Bokklubben. Til grunn for deres utgivelse ligger Claes Gills (1910-1973) opphavelige oversettelse. Reint språklig kan jeg ikke skryte stort av denne romanen, og jeg er heller ikke veldig imponert over slutten, men jeg koste meg underveis likevel.

Favorittforfattere: J

Å kåre favorittforfattere på J var mye vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg. I stor kontrast til bokstaven før, er det her ekstremt mange forfattere å ta av - og så forferdelig mange av dem er utrolig gode! Det har blitt en drakamp uten like her i heimen, særlig blant mannfolka, men den hopper vi elegant over. Uten mer fra eller til, kaster jeg meg ut i det og presenterer mine favorittforfattere med fornavn på J:

Jane Austen (1775-1817)
For en anglofil romanentusiast som meg, er det svært vanskelig å komme utenom Jane Austen. Og det sjøl om jeg faktisk ikke har lest alle bøkene hennes! (Men jeg har de fleste i hylla, klare som egg.) Jane Austen har vært et navn jeg har kjent til og sett på bokryggene fra jeg var lita, og seinere blei hun (den døde) kvinna bak de mange drama-seriene og filmene som med jevne mellomrom gikk på tv. Jeg har riktignok ikke sett noe særlig av dem, men husker godt den gangen jeg og mamma lånte den gamle BBC-versjonen av "Pride and Prejudice" av en nabo - på fire vhs-kassetter og uten teksting. Det var en skurrende og kort opplevelse for vår del, og Colin Firth kom fra det uten at vi kommenterte de smale leppene hans. Men Keira Knightley-filmen fra 2005 så vi faktisk, sjøl om hun er ei mager linselus med digre tenner. Uansett blei interessen vekka for alvor den gangen, like mye retta mot forfatteren som har skrevet så utrolig overlevelsesdyktige historier, som mot historiene sjøl.

Og slik har jeg det fremdeles i dag. Jane Austen er ei interessant og spennende dame, både fordi hun skreiv så presist og godt, og fordi det er så mange aspekter av livet hennes en ikke kjenner til. Hvordan blei hun egentlig forfatter? Hva leda henne dit, hvilke valg tok hun? Gjennom lange grublerier blei Jane Austen for meg etterhvert sjølve definisjonen på en kvinnelig forfatter, sammen med blant annet søstrene Brontë og Camilla Collett - alle ensomme og avsondra på hvert sitt vis. Jeg tror denne ensomheten, lengselen; etter noe mer, noe annet, mennesker, anerkjennelse; behovet for å bevise, fører til en voldsom indre kraft og et sterkt trykk i tekstene. Verkene til disse kvinnene er konsentrerte, kraftfulle og elegant formulerte. Austen kjempa alltid for sin egen sak og blei stadig utfordra av forhold utafor henne sjøl, som foreldrenes krav om ekteskap, økonomiske problemer, flyttinger, sjukdom o.l.. Hun var følsom og sta, vittig og intelligent. I tillegg var hun en menneskekjenner av rang og hadde evne til å karakterisere og skildre gjennom korte riss og få ord. Og dette er bare en brøkdel av alt en kan lese av verkene hennes!

En annen årsak til at Austen er en soleklar favoritt, er at hun ikke bare bana veien for kvinnelige forfattere og romanen som sjanger, men at hun gjennom alle år har beholdt sin posisjon. Innafor feltet er det viktig å "kjenne sin Austen", og for å ta de intertekstuelle referansene, må en faktisk ha lest bøkene. Det er så mange forfattere (og filmskapere) som bygger på henne, som refererer direkte og indirekte, bevisst og ubevisst, mange verker går i dialog med Austen på ulike vis, sist ut var P.D. James med sin Døden kommer til Pemberley - som er helt åpen med sin Austenbruk. I tillegg besitter Austen et unikt kvinnelig perspektiv, er etterrettelig i sine samtidige skildringer av f.eks. normer for kurtisering, rideturer på landet, møblering, økonomi, klesdrakt m.m., og verkene hennes kan dermed til en viss grad brukes både som levninger og beretninger. Derfor blir Austen viktig for hele kulturfeltet, med kjerneområder litteratur, kultur og historie.


Johan Falkberget (1879-1967)
Johan Falkberget er mannen som stakk av med seieren i denne omgangen, men det var under sterk tvil. Jeg er nemlig en av dem som hadde mange store leseropplevelser med Jens Bjørneboe da jeg var i tenåra, og de sitter fortsatt i. Jeg leste flere verker, tre biografier og besøkte til og med gravstedet hans ute på den lille øya Veierland. Og nettopp det er Bjørneboes kunst, at han makter å appellere til unge mennesker, kanskje mye fordi han benytter seg av så sterke virkemidler (vold, tortur) som i Bestialitetens historie. Det er kraftig kost, og nå vil jeg helst ikke lese om sånt - jeg har blitt pinglete på mine gamle dager. Men Falkberget, som kanskje ikke appellerer til ungdommer, treffer meg. Med sine såre og ordknappe skildringer, med mennesker som er helt på kanten av sin eksistens, er det helt andre perspektiver som åpnes.

Falkberget, født Johan Petter Lillebakken, er mest kjent for sine mange romanener fra gruve- og industrisamfunnet Røros på ulike historiske tidspunkt. I den urolige, dvelende og psykologiske romanen Den fjerde nattevakt (1923) er handlinga lagt til begynnelsen av 1800-tallet, mens han i trilogien Christianus Sextus (1927-35) har lagt handlinga til 1720-tallet. Aller mest kjent er nok kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-59), hvor Falkberget skriver om gruvesamfunnet på 1600-tallet. Men en må ikke glemme at Johan Falkberget, sjøl om han i stor grad tar opp vanskelige temaer og vonde forhold, også står bak den humoristiske Bør Børson fra 1920. Det viser spennvidden hans som forfatter, og om en i tillegg veit at han også var journalist, redaktør, samfunnsdebattant, politiker, gruvearbeider, gårdbruker, motstandsmann og innehaver av en rekke verv, ser en spennvidden hans som menneske. Det er utrolig imponerende.

Jeg har kun lest en brøkdel av hele produksjonen hans, som består av romaner, noveller, fortellinger, dikt og skuespill - mer enn femti i tallet, fra debuten i 1902 til 1964. I tillegg kommer godt over 7000 innlegg i mer enn 90 ulike aviser og tidsskrift, samt posthume verk. Produktiviteten og arbeidskapasiteten til Falkberget er helt enorm og nesten uten sidestykke i Norge - den som kanskje slår han på målstreken er den alltid engasjerte Henrik Wergeland (samlede verker: 24 bind). Mine største opplevelser så langt er Den fjerde nattevakt, romanen Brennoffer fra 1917 og teaterversjonen av An-Magritt, med en fantastisk Heidi Gjermundsen Broch i hovedrolla. Boka har jeg dessverre ikke lest.

Det som er så flott med Johan Falkberget, er at han både ser det ytre og det indre hos et menneske, både realiteten og drømmene. Han verdsetter tro, men problematiserer likevel, tør å diskutere tvil og utfordrer sedvaner og normer - det siste er jo An-Magritt som hovedperson sjøl et eksempel på. Men han er aldri slem, bare varm og inderlig, og jeg tenker at denne følsomme og engasjerte mannen har kost seg og sjøl blitt berørt av de episke fortellingene han meisler ut. Falkberget var en viktig mann i kultur-Norge gjennom hele sin karriere, og jeg synes det er leit at han ikke blir løfta mer fram. Mye av det han formidler, er gjeldende også i dag, og han er en solid og inspirerende motvekt til moderne, minimalistisk tull. Og har han først åpna opp og berørt deg, vil stemningene, orda og menneskene han skriver om, være med deg svært lenge.

Hvem er dine favoritter på J?
Nå er jeg spent på om du er enig med meg eller ikke. Kanskje finner du din favoritt blant navnene under? Hvorfor er nettopp denne forfatteren din favoritt? Mine kamphaner var, foruten Jens Bjørneboe, som nesten dro til topps, blant annet John Dickson Carr, Joseph Conrad, Johan Harstad, Joseph O'Connor, J.R.R. Tolkien, Jan Wiese, Jules Verne, James Matthew Barrie, Jon Fosse, Johann Wolfgang von Goethe og John Steinbeck. Ikke så mange damer, altså. Kanskje du har en favorittdame på J som jeg ikke en gang har hørt om?

Fortsatt god lesesøndag, alle sammen!

Overnaturlige og umulige forbrytelser

Mitt første møte med John Dickson Carr (1906 - 1977) kom denne høsten, og første bok ut var Sort messe (The Burning Court, 1937, på norsk i 1941). Jeg er ikke en som leser mye krim, og jeg er heller ikke forferdelig glad i krim, men akkurat Carr har jeg lenge hørt mye godt om. Han blei berømt mens han levde, særlig for å skrive og løse nesten uløselige mysterier, ("det lukkede roms mysterium"). Sort messe går for å være en av Carrs beste. I min utgave, som er en Gigantbok fra Aschehoug, har jeg også Stemmen som hvisket (He Who Whispers, 1945, på norsk i 1950) og Heksesabbat (Below Suspicion, 1949, på norsk i 1951).

I Sort messe er det ikke bare ett rom, men to, som framstår som lukkede (soverommet og krypten), og mysteriet kan på den måten nesten sies å være dobbelt så vanskelig å løse. Men det er det sjølsagt ikke, i alle fall ikke når eksperter, mot slutten av boka, kommer med sine vel uttenkte teorier. Vitner som har sett ei mystisk kvinne forsvinne ut gjennom en skjult dør i veggen, og et lik som er forsvunnet, viser seg å ha en naturlig forklaring. Men er det den korrekte løsninga?

Carr benytter seg av historiske elementer i Sort messe: flere ganger henvises det til Marie d'Aubray (Madame de Brinvilliers), hennes kompanjong Sainte-Croix og deres onde gjerninger på 1660-70-tallet. Giftmord og heksekunster på 1800-tallet blir også nevnt. Dette er med på å gi romanen, som er lagt til 1929, en mystisk og dunkel atmosfære, hvor spørsmål om svartekunster og hekseritualer fort melder seg. I Sort messe er det arsenikk-forgiftning som er dødsårsaken, men motivet er, for meg, ikke helt tydelig. Og det trenger det kanskje heller ikke være. Det mest interessante med boka er slutten - her vris nemlig hele historia fra ordinær til spesiell. Med den lille epilogen ser jeg brått alle hendelsene i et nytt lys.

I Stemmen som hvisket er det to nye mysterier som må løses, og denne gangen dukker en av Carrs helter opp, dr. Gideon Fell. Han er kriminolog, er belest og trimmer gjerne de små grå ved å løse umulige forbrytelser, både for Scotland Yard og på privaten. For Fell har det aller meste en logisk årsak. Stemmen som hvisket går også for å være en av Carrs beste, men jeg synes helt tydelig at denne boka er svakere enn Sort messe. Det er både på grunn av intrigene (forbrytelsen før krigen er forutsigbar), personene (ikke alle er den de gir seg ut for å være) og måten det hele blir fortalt på (mot slutten av romanen er det mange sider sammenhengende med dialog/monolog som forklarer hva som har skjedd på en veldig lite spennende måte). Jeg synes også at sjølve forbrytelsen i Stemmen som hvisket er mindre fascinerende, og gjerningsmannen grenser til det karikerte.

I Stemmen som hvisket er dødsårsaken i forbrytelsen før krigen et djupt knivstikk, og etter krigen (ikke drap, men drapsforsøk) er rett og slett skremming, på en nokså utspekulert måte. Motivet er egoisme, aggresjon, det å ville være fri, og til slutt å skjule sin forhistorie.

I Heksesabbat er det også dr. Gideon Fell som må trå hjelpende til, men boka, som er den lengste av disse tre, domineres totalt av en blære av en advokat, Patrick Butler, som til stadighet sier "Jeg tar aldri feil". Han er mer opptatt av å vinne sakene sine enn hvem som har gjort hva, og bruker støtt sitt intellekt på å pønske ut alternative løsninger på forbrytelser slik at hans klienter kan gå fri. I Heksesabbat er det to giftmord, med en måneds mellomrom, som er til hodebry. Små hint, som dr. Fells omtale av det ene som død og det andre som drap kan være med på å gi tidlige ledetråder på hva som egentlig har skjedd. Motivet i denne boka er hevn og makt.

I disse tre bøkene ligger fokaliseringsinstansen som regel hos en mann. Disse mannfolka er sjølsentrerte, egoistiske, innbilske, forfengelige, litt enkle (men de tror de er utrolig glupe) og de er totalt uten sjølinnsikt. I tillegg lar de seg lett forføre av pene damer, som enten bare er pene eller som er pene og spiller offer. Jeg synes det er ille at Edvard Stevens, Miles Hammond og Patrick Butler er såpass like. Er virkelig det et godt utgangspunkt for en kriminalroman? På mange måter ja, i og med at den virkelige løsninga alltid kommer svært overraskende, men det blir endimensjonalt, på grensa til kjedelig og litt karikert. Alle bøkene har, på grunn av dette (velger i alle fall jeg å tro) samme mangel: humor. Jeg synes også det blir litt mye når hver eneste bok må spille på noe overnaturlig (spøkelser, gjenferd, svevende ansikter, vampyrer, hekser). Jeg kunne ønske at forlaget hadde tatt et annet utvalg for å vise fram mer av forfatterskapet; de overnaturlige elementene gjør bøkene enspora og litt teite.

Kvinnene i disse bøkene er som regel alltid pene (i alle fall hvis de befinner seg i fengsel eller er beskyldt for noe hårreisende), med mindre de er husholdersker, da er det liksom ikke så farlig. De jobber som regel ikke, men blir underholdt av sine ektemenn. Det konservative kjønnsrollemønsteret som Carr også privat var tilhenger av, er svært tydelig og helt gjennomført - men veldig sjarmløst og matt. I alle bøkene befinner vi oss også i en øvre middelklasse eller overklasse; mennesker som i mellomkrigstida og etter andre verdenskrig har råd til pels, hus på landet, flere biler eller privatsjåfør, smykker og som alltid har mye alkohol i hjemmet. Det er kun noen av personene som ikke deler denne bakgrunnen, blant annet to kvinner som i hver sin bok er svært sentrale når det kommer til kriminelle gjerninger. Tilfeldig?

Bøkene er skrevet i tredjeperson og er svært handlings- og dialogdrevet. Mye av det som tidligere har skjedd gjenfortelles av mer eller mindre upålitelige fortellere, noen ganger over flere kapitler. Gjenfortelling synes jeg er et godt grep, og det fungerer ganske bra her. Ellers er det teknisk veldig stramt, men enkelte avsnitt i alle bøkene bærer preg av hastverk eller upresishet; det er for eksempel flere totalt ulogiske og uforklarlige synsvinkel-brudd. Jeg er glad for at det er en del skildringer i disse bøkene, men savner faktisk enda mer; når en dialog først settes i gang kan den gå over flere sider nesten uten stopp. Bøkene hadde vært tjent med flere pauser.

Et annet element som er viktig å nevne, er at det er tre forskjellige oversettere. Sort messe (N. Chr. Brøgger) opplever jeg som stram og presis og med få formelle feil. Stemmen som hvisket (J. R. Sverdrup) er hakket slappere, mens i Heksesabbat (L. Strøm) går det enkelte steder over stokk og stein. Jeg er heller ikke helt komfortabel med den språklige rytma som Strøm har valgt. Om disse formelle feila utelukkende er oversetterens slurv veit ikke jeg, men jeg tipper at setting, trykking og manusvask også har mye med saken å gjøre. Det er uansett irriterende å lese feilstavinger og oppleve at det mangler punktum eller stor bokstav, samt at avsnittet kommer midt i setninga eller lignende. Det burde vært null feil! Reint språklig er det ett ord som går igjen i de tre bøkene: svelgjet. Hvorfor er ikke dette redigert?

Bøkene til Carr er nokså spennende, handlingsdrevne og stort sett godt håndverk. Det er solid underholdning, i alle fall om en ikke er så nøye på at det blir ensidig. Jeg synes også det er fint at bøkene er såpass lite blodige og groteske, verken forfatter eller hoved-personer velter seg i ekle hendelser. Distansen, som følger av synsvinkelvalget, er komfortabel. Likevel merker jeg at jeg har fått mer enn nok nå, og regner med at de blir svært lenge til jeg leser krim igjen.