mandag 18. oktober 2010

Overnaturlige og umulige forbrytelser

Mitt første møte med John Dickson Carr (1906 - 1977) kom denne høsten, og første bok ut var Sort messe (The Burning Court, 1937, på norsk i 1941). Jeg er ikke en som leser mye krim, og jeg er heller ikke forferdelig glad i krim, men akkurat Carr har jeg lenge hørt mye godt om. Han blei berømt mens han levde, særlig for å skrive og løse nesten uløselige mysterier, ("det lukkede roms mysterium"). Sort messe går for å være en av Carrs beste. I min utgave, som er en Gigantbok fra Aschehoug, har jeg også Stemmen som hvisket (He Who Whispers, 1945, på norsk i 1950) og Heksesabbat (Below Suspicion, 1949, på norsk i 1951).

I Sort messe er det ikke bare ett rom, men to, som framstår som lukkede (soverommet og krypten), og mysteriet kan på den måten nesten sies å være dobbelt så vanskelig å løse. Men det er det sjølsagt ikke, i alle fall ikke når eksperter, mot slutten av boka, kommer med sine vel uttenkte teorier. Vitner som har sett ei mystisk kvinne forsvinne ut gjennom en skjult dør i veggen, og et lik som er forsvunnet, viser seg å ha en naturlig forklaring. Men er det den korrekte løsninga?

Carr benytter seg av historiske elementer i Sort messe: flere ganger henvises det til Marie d'Aubray (Madame de Brinvilliers), hennes kompanjong Sainte-Croix og deres onde gjerninger på 1660-70-tallet. Giftmord og heksekunster på 1800-tallet blir også nevnt. Dette er med på å gi romanen, som er lagt til 1929, en mystisk og dunkel atmosfære, hvor spørsmål om svartekunster og hekseritualer fort melder seg. I Sort messe er det arsenikk-forgiftning som er dødsårsaken, men motivet er, for meg, ikke helt tydelig. Og det trenger det kanskje heller ikke være. Det mest interessante med boka er slutten - her vris nemlig hele historia fra ordinær til spesiell. Med den lille epilogen ser jeg brått alle hendelsene i et nytt lys.

I Stemmen som hvisket er det to nye mysterier som må løses, og denne gangen dukker en av Carrs helter opp, dr. Gideon Fell. Han er kriminolog, er belest og trimmer gjerne de små grå ved å løse umulige forbrytelser, både for Scotland Yard og på privaten. For Fell har det aller meste en logisk årsak. Stemmen som hvisket går også for å være en av Carrs beste, men jeg synes helt tydelig at denne boka er svakere enn Sort messe. Det er både på grunn av intrigene (forbrytelsen før krigen er forutsigbar), personene (ikke alle er den de gir seg ut for å være) og måten det hele blir fortalt på (mot slutten av romanen er det mange sider sammenhengende med dialog/monolog som forklarer hva som har skjedd på en veldig lite spennende måte). Jeg synes også at sjølve forbrytelsen i Stemmen som hvisket er mindre fascinerende, og gjerningsmannen grenser til det karikerte.

I Stemmen som hvisket er dødsårsaken i forbrytelsen før krigen et djupt knivstikk, og etter krigen (ikke drap, men drapsforsøk) er rett og slett skremming, på en nokså utspekulert måte. Motivet er egoisme, aggresjon, det å ville være fri, og til slutt å skjule sin forhistorie.

I Heksesabbat er det også dr. Gideon Fell som må trå hjelpende til, men boka, som er den lengste av disse tre, domineres totalt av en blære av en advokat, Patrick Butler, som til stadighet sier "Jeg tar aldri feil". Han er mer opptatt av å vinne sakene sine enn hvem som har gjort hva, og bruker støtt sitt intellekt på å pønske ut alternative løsninger på forbrytelser slik at hans klienter kan gå fri. I Heksesabbat er det to giftmord, med en måneds mellomrom, som er til hodebry. Små hint, som dr. Fells omtale av det ene som død og det andre som drap kan være med på å gi tidlige ledetråder på hva som egentlig har skjedd. Motivet i denne boka er hevn og makt.

I disse tre bøkene ligger fokaliseringsinstansen som regel hos en mann. Disse mannfolka er sjølsentrerte, egoistiske, innbilske, forfengelige, litt enkle (men de tror de er utrolig glupe) og de er totalt uten sjølinnsikt. I tillegg lar de seg lett forføre av pene damer, som enten bare er pene eller som er pene og spiller offer. Jeg synes det er ille at Edvard Stevens, Miles Hammond og Patrick Butler er såpass like. Er virkelig det et godt utgangspunkt for en kriminalroman? På mange måter ja, i og med at den virkelige løsninga alltid kommer svært overraskende, men det blir endimensjonalt, på grensa til kjedelig og litt karikert. Alle bøkene har, på grunn av dette (velger i alle fall jeg å tro) samme mangel: humor. Jeg synes også det blir litt mye når hver eneste bok må spille på noe overnaturlig (spøkelser, gjenferd, svevende ansikter, vampyrer, hekser). Jeg kunne ønske at forlaget hadde tatt et annet utvalg for å vise fram mer av forfatterskapet; de overnaturlige elementene gjør bøkene enspora og litt teite.

Kvinnene i disse bøkene er som regel alltid pene (i alle fall hvis de befinner seg i fengsel eller er beskyldt for noe hårreisende), med mindre de er husholdersker, da er det liksom ikke så farlig. De jobber som regel ikke, men blir underholdt av sine ektemenn. Det konservative kjønnsrollemønsteret som Carr også privat var tilhenger av, er svært tydelig og helt gjennomført - men veldig sjarmløst og matt. I alle bøkene befinner vi oss også i en øvre middelklasse eller overklasse; mennesker som i mellomkrigstida og etter andre verdenskrig har råd til pels, hus på landet, flere biler eller privatsjåfør, smykker og som alltid har mye alkohol i hjemmet. Det er kun noen av personene som ikke deler denne bakgrunnen, blant annet to kvinner som i hver sin bok er svært sentrale når det kommer til kriminelle gjerninger. Tilfeldig?

Bøkene er skrevet i tredjeperson og er svært handlings- og dialogdrevet. Mye av det som tidligere har skjedd gjenfortelles av mer eller mindre upålitelige fortellere, noen ganger over flere kapitler. Gjenfortelling synes jeg er et godt grep, og det fungerer ganske bra her. Ellers er det teknisk veldig stramt, men enkelte avsnitt i alle bøkene bærer preg av hastverk eller upresishet; det er for eksempel flere totalt ulogiske og uforklarlige synsvinkel-brudd. Jeg er glad for at det er en del skildringer i disse bøkene, men savner faktisk enda mer; når en dialog først settes i gang kan den gå over flere sider nesten uten stopp. Bøkene hadde vært tjent med flere pauser.

Et annet element som er viktig å nevne, er at det er tre forskjellige oversettere. Sort messe (N. Chr. Brøgger) opplever jeg som stram og presis og med få formelle feil. Stemmen som hvisket (J. R. Sverdrup) er hakket slappere, mens i Heksesabbat (L. Strøm) går det enkelte steder over stokk og stein. Jeg er heller ikke helt komfortabel med den språklige rytma som Strøm har valgt. Om disse formelle feila utelukkende er oversetterens slurv veit ikke jeg, men jeg tipper at setting, trykking og manusvask også har mye med saken å gjøre. Det er uansett irriterende å lese feilstavinger og oppleve at det mangler punktum eller stor bokstav, samt at avsnittet kommer midt i setninga eller lignende. Det burde vært null feil! Reint språklig er det ett ord som går igjen i de tre bøkene: svelgjet. Hvorfor er ikke dette redigert?

Bøkene til Carr er nokså spennende, handlingsdrevne og stort sett godt håndverk. Det er solid underholdning, i alle fall om en ikke er så nøye på at det blir ensidig. Jeg synes også det er fint at bøkene er såpass lite blodige og groteske, verken forfatter eller hoved-personer velter seg i ekle hendelser. Distansen, som følger av synsvinkelvalget, er komfortabel. Likevel merker jeg at jeg har fått mer enn nok nå, og regner med at de blir svært lenge til jeg leser krim igjen.

2 kommentarer:

  1. Hei

    Har nettopp lest Stemmen som hvisket i påsken. Har søkt etter omtale av den på nett og fikk treff på din blogg.

    Nå leser jeg ikke veldig mye krim, men Carr har jeg lest en god del av. Jeg synes kommentaren din er generelt bra skrevet, men den bærer og preg av at du ikke er spesielt begeistret for sjangeren krim. Bør ikke en anmelder være mest mulig fordomsfri? Jeg har irritert meg ofte over både film og musikk anmeldelser, hvor det tydelig går fram at anmelderen ikke har så høye tanker om akkurat den sjangeren. Dette gjelder jo også for bøker.

    Krim er en egen sjanger. Den har ikke så mange mål utover å underholde. Den tar ikke opp allmenne spørsmål slik som hos Ibsen eller Hamsun. Jeg synes det blir litt søkt å kritisere Carr for kvinneskildringer. Må en ekte krimforfatter være feminist?

    Carr kalte krimsjangeren for "the grandest game in the world" og etter min mening er han også den største innen krim. Sammenligner man med fks Agatha Christie, så synes jeg faktisk at både Poirot og Miss Marple blir relativt kjedelige målt opp mot Carrs beste bøker.

    Han er fenomenal i å skape uhyggestemning og i å variere utgaver av "det lukkede rom", skape atmosfære og overraske leseren. I kveld går "Mord på Orientekspressen" med Poirot på NRK tv, men Carrs mesterverk har fått alt for lite oppmerksomhet sammenlignet med fks Christie.

    Du sier at du er lei av krimlitteraturen etter å ha lest disse tre bøkene, men fks Sort Messe er jo en av hjørnestenene i krimlitteraturen. Når du er så kritisk som du er etter å ha lest noen av sjangerens mesterverk er det vel kanskje ikke så sannsynlig at du er spesielt glad i krim. Hvis lysten skulle komme tilbake så kan jeg anbefale Dødstårnet, Den hule mannen, Det hvite hengslet og Judasøyet av samme forfatter, men da må du fjerne skylappene litt og vurdere dette som krim og ikke som Shakespeare!

    SvarSlett
  2. Hei, og takk for kommentar! Jeg er ikke veldig glad i krim nei, og det er jeg helt åpen med. Likevel synes jeg det er viktig å lese bredt, og leser krim fra tid til annen. I løpet av mange år har det blitt en god del, og Carr er så langt noe av det beste jeg har vært borti.

    Jeg er enig i at anmeldere bør være mest mulig fordomsfrie. Men det er dessverre ikke mulig å være helt objektiv, og det er jo derfor litteraturen som fagfelt er så spennende! Jeg tar likevel til meg det du nevner.

    Når det kommer til Carr og kvinneskildringene, så er det et eksempel på hvordan miljøet i bøkene er, hva forfatteren har vektlagt og ikke. Hvorfor er kvinnene veike? Er det et virkemiddel? Var det viktig i Carrs samtid, at mannfolka var de sterke? Det er interessante spørsmål, og en kan si at de ikke er relevante for bøkene, men de er det likevel. For det gir føringer på hvordan jeg skal lese, og når det kommer til spørsmålet om troverdighet, som er svært viktig i en kriminalroman. Hvor ligger min sympati? Hvem tror jeg på?

    En krimforfatter, eller en forfatter, trenger sjølsagt ikke å være feminist. Det sier seg jo sjøl hvis en skuer bakover i litteraturhistoria. Jeg etterspør heller ikke likestilling eller lignende, men når det som framstilles gir seg ut for å være en mulig virkelighet, bør det vel ligge tett opptil sannheten?

    Ja, jeg blei lei av krim etter å ha lest disse tre bøkene på et døgn. Det skal jeg gladelig innrømme! Når det kommer til vurdering av bøkene jeg leser, så synes jeg ikke det er greit å senke standarden eller å endre på kriteriene ettersom hvilken undersjanger en beveger seg innafor. Er det greit med f.eks. slappe skildringer, dårlige karakteristikker og matt dialog bare fordi det er krim? Er det greit med dårlig uttenkte plot og upresis terminologi i en samtidsroman? Er det greit å være sløv med detaljer og historiske fakta i en historisk roman? Jeg synes ikke det, men her er folk sikkert forskjellige.

    SvarSlett