Problemfylt gjenganger

Jeg begynner, sakte men sikkert, å bli mer og mer komfortabel med å både lese dramatikk og med å lese Ibsen. Det er faktisk ganske moro! I alle fall når det er så bra som det er.

Siste leste tragedie nå er Gengangere fra 1881, et stykke som jeg har på pensumlista i høst. Jeg hadde ikke lest, hørt eller sett Gengangere fra før, men fikk akkurat med meg, før jeg begynte å lese, at Gengangere er det Ibsendramaet som har fått hardest medfart med tanke på resepsjon. Ramaskrik er vel kanskje det rette ordet; Gengangere tematiserer blant annet kjønnssykdommer, utroskap, aktiv dødshjelp, kjønnsroller, kvinnekamp, hykleri og dobbeltmoral i tillegg til relasjoner mellom mann og kone, mor og sønn med mer. Det er rett og slett en sniktitt inn i ei borgerlig stue som helst vil holde almuen og jungeltelegrafen langt unna, og som absolutt ikke vil vedkjenne seg at slike uhørte skandaler eksisterer hjemme hos dem.

Gengangere blei nekta oppsetning i Norge da tragedien kom i bokform, faktisk var det ingen i Europa som ville ta sjansen på å sette opp stykket. Det var mer enn nok at det kunne kjøpes i forlagsutsalget og at det blei omtalt, anmeldt, hengt ut og debattert i samtlige aviser. Første oppsetning var derfor i Chicago i 1882, og det skulle gå over ti år før stykket kom til Europa som scenedramatikk.

Jeg, som ikke tilhører en borgerlig familie i Ibsens samtid, må justere leserforventninger og forsøke å riste vekk mine egne samtidsklisjeer før jeg begynner å lese. For det første, Gengangere er et drama. Mye ligger mellom linjene, mye forblir usagt. Det er en annen måte å lese på. For det andre, i 1881 er det mye som ikke er en klisjé (eksempel: mannen i huset ligger med tjenestejenta - temmelig oppbrukt i romaner og på film i dag, temmelig vanlig på 1800-tallet, men ikke i datidas medier!). Jeg må også huske på at forfattere som levde på 1880-tallet som regel hadde et forhold til Georg Brandes, godt eller dårlig, og hans tese om å sette problemer under debatt. Denne problemlitteraturen gjør sitt inntog for fullt på 1880-tallet, og Ibsen er en viktig og vesentlig del av maskineriet med sine samtidsdramaer.

Den utgava jeg har lest er utgitt av Vigmostad & Bjørke. Fordelen med den er at den er forenkla språklig, den er lett å lese, og bak i boka følger et langt essay om Gengangere samt ei årstallsliste over Ibsens liv og virke. Ulempene er at dette blir litt for moderne. Når dramaet er såpass språklig modernisert, mister det noe av sin gamle gnist og gode stemning, i alle fall for meg. Sjøl om det er Ibsen som har skrevet det, er det ikke den følelsen jeg får når jeg leser. Dessverre. Jeg må nok låne meg en eldre versjon også.