Hvilken bok vil du ha i Happy Meal-en?

Ei smal spalte i Aftenposten kunne for to dager sida fortelle meg at nå skal plastlekene på McDonalds byttes ut - med barnebøker. Min første reaksjon var å riste på huet. En helt forferdelig dum idé! Skal virkelig bøker reduseres til noe en får når en kjøper mat? Noe som gis vekk fordi du spiser ett gitt sted, som en premie? Boka skal ikke lenger bare være et produkt og en kommersiell vare, men en gratisvare.

Hvilke signaler om litteratur og bøker blir da sendt til barn og unge? Jo, at bøker er noe en får. Noe en ikke behøver å betale for. Noe en kan bla i med fettete fingre mens pommes frittesen er halvkald og burgern er spist opp. Noe som det ikke er så farlig med, den kan gjerne ligge igjen på bordet sammen med ketsjupflekker og tomme saltposer når du går, eller den kan kastes i søpla sammen med smelta ost, sylteagurk og klissete papir. Og hvorfor følger det ikke med bøker når en kjøper burgere rett fra frysedisken, egentlig? Barn og unge som venner seg til at bøker er gratis, at bøker kan kastes, at bøker er en forbruksvare, rein underholdning, tidsfordriv mens du spiser; disse barna vil aldri gi 398 kroner for ei bok som voksne.

Så kom min andre tanke: ved å gi bort bøker som en del av Happy Meal-ene kan en vekke leselyst hos barn og unge som kanskje ikke kommer seg så ofte på biblioteket eller til bokhandelen (altså et barn med foreldre sånn omtrent som Matilda i Roald Dahls bok med samme navn). Og i de få tilfellene kan boka, eller bøkene, som mottas sammen med usunn ferdigmat, være avgjørende. Å lese er noe av det absolutt viktigste vi lærer, og å lære og sette pris på bøker, historier og fortellinger er den største gave.

Men, tenkte jeg så, det er svært sjelden at sånne begavelser finnes, og enda sjeldnere at to nokså uskolerte og lite litterære mennesker får et våkent og kunnskapstørst barn - i alle fall har jeg utallige eksempler på familier hvor barna blir omtrent like kloke som foreldrene (men for all del, det skjer). Disse menneskene er ikke interesserte i bøker. De veit ikke forskjellen på høy og lav litteratur. De setter ikke pris på kunst. De vil ha underholdning, det skal være kjapt og spennende og helst skal en slippe å bruke hjernen underveis. Leser de noe, er det kioskromaner og av og til en krim. Men de vil helst se på tv. Barn som vokser opp med slike foreldre og som vil noe mer, finner ikke løsninga på et grisete spisested med steikeos, fettflekker og plastmøbler. Utveien deres blir et menneske de kan relatere seg til og snakke med, en god lærer, ei klok bestemor, en hyggelig nabo. Mennesker. Ikke McDonalds.