Når menn skriver om kvinner

Fröken Julie er ett naturalistiskt sorgespel, skriver forfatteren og dramatikeren August Strindberg i forordet til sin tragedie fra 1888. Han har ikke forsøkt å gjøre noe nytt, skriver han videre, men frøken Julie er en moderne karakter (eller sjel, Strindberg mener begrepet karakter er misvisende, han kaller personene for "mina själar"). Dette slår han fast, i likhet med mye annet, og avslører videre i forordet ikke bare sin egen tankegang rundt dramatikk generelt og hans drama spesielt, men også sitt litteratur- og teatersyn, menneskesyn, kvinnesyn, sin oppfatning av "det moderne" og "det moderne mennesket". Han viser en nokså stolt og bestemt side av seg sjøl hvor han virker lite tilgjengelig for diskusjon, samtidig som han avslutter forordet sitt med linjene: Här är ett försök! Har det misslyckats, så är tid nog att göra om försöket! Disse linjene vitner for meg om en ydmyk holdning, om så bare for en stakket stund.

Men Fröken Julie blei ikke endra på, i alle fall ikke såvidt som jeg veit. Det blei oppført for første gang i København i 1889, med Strindbergs daværende kone i hovedrolla (det gikk ikke så bra, Strindberg skyldte på kona og skilsmisseforhandlingene begynte i 1890). Ikke før i 1906 fikk stykket premiere i Sverige. Forsinkelsen er uten tvil på grunn av stykkets naturalistiske og deterministiske tendenser, samt debatten både dette stykket og andre lignende verk utløste i samtida.

Fröken Julie handler om en fallen kvinne, skriver Strindberg. Men jeg oppfatter ikke frøken Julie som fallen, jeg synes hun er ung og søt, forventningsfull og forvirra. Hun er vokst opp med to sett oppdragelser; ett fra mora og ett fra faren, og havner derfor midt i mellom. Det virker ikke helt som om hun veit hvem hun er eller hva hun vil ha. Hennes endelige undergang presenteres tidlig som eneste mulige utvei, uten at det blir gjort før helt til slutt. Veien dit er kronglete og mye gjentas flere ganger.

Ved sida av Julie er det bare tre sjeler til i dramaet; den manipulerende Jean og kokka Kristin, samt greven, Julies far og Jeans og Kristins arbeidsgiver, som aldri dukker opp på scenen. Jean benytter hvert sekund med Julie til å gjøre henne usikker, sint, fortvila, lei seg, glad, misunnelig, hatefull og så videre - mens han egentlig er forlova med Kristin. Han driver Julie nærmere og nærmere stykkets slutt uten å bry seg om hva han gjør og hvem det går utover. Jean vil bare komme seg opp og fram. Ved stykkets slutt tar han på seg jobben som Gud og beordrer Julies sjølmord.

Naturalistisk, sier Strindberg. Javel? Hvilke naturalistiske krefter er det som trekker i Julie og gjør at hun tar livet av seg? Det er utelukkende Jean. Julie er født inn i en fornem familie, vanker i visse kretser, har visse forutsetninger og visse krav på seg og sin person. Ingenting i hennes fortid, bortsett fra disse oppdragelsene som viser til en konstant indre konflinkt, peker mot hennes undergang. Jean jobber hos greven, er litt eldre enn Julie, og er kort og godt misunnelig på hennes utsvevende liv, på hennes mot, og ser med avsky hvordan Julie ber menn opp til dans. Han fordømmer alt hun gjør.

Hvis jeg sammenligner Fröken Julie med andre naturalistiske verk, er det enda lettere å se at det fatale som skjer i Strindbergs tragedie først og fremst er overfladisk, kun i replikkene, og deretter menneskeskapt. Frøken Julie tar riktignok sitt eget liv i fortvilelse, men de andre som står igjen, sies det svært lite om. Naturalismen, som kommer fra Jean, rammer derfor bare Julie. Hos Ibsens Gengangere (1881) er tragedien fatal, den rammer alle som er på scenen, og både fortid, nåtid og framtid er sammen om menneskenes undergang. Både kjente og ukjente faktorer trekker menneskene ned. I Amalie Skrams Hellemyrsfolket (1887-98) er også naturalismen sterkt til stede, og også her er det elementer som menneskene sjøl ikke kan råde over som avgjør om det går bra eller dårlig - det er forutbestemt, det er skjebnen. At frøken Julie tar sitt eget liv "fordi Jean sier det" blir for meg alt for enkelt.

Sorgespel, skriver Strindberg. Ja, det er et sørgespill, en tragedie. Det ender ikke godt. Men det er en enkel tragedie, bygd rundt enkle elementer, med visse oppfatninger av kvinner og menn som grunnlag. De tre sjelene har hver sine basisfunksjoner, de kommer og går på scenen som stive skikkelser, leser opp replikkene og skifter sinnsstemning for hver linje. Hvem er det som er sånn? Skal det skildre det moderne mennesket, den moderne kvinna? Vel er Julie forvirra, men hun er vel ikke bipolar? Og Jean, hvor får han dette hatet sitt fra? Denne trangen til å makte seg, til å trampe på andre mennesker? Skal det være den moderne mannen? Sjelene i denne enakteren framstår som endimensjonale, fordi så lite av det indre virkelig blir forklart, det er påklistra og uvirkelig. Sjelene reflekterer ikke utafor boksen, utafor seg sjøl.

I mine øyne har Strindberg gått i den tradisjonelle mannefella. Han skriver om kvinner uten å ha peiling, uten å virkelig se, uten å snakke med noen, uten å sette seg inn i deres stilling. Med andre ord: han skriver om kvinner fra et mannlig og mannsdominert perspektiv. Det kan aldri bli rett. Det samme finner jeg igjen i Gustave Flauberts Madame Bovary (1857), også der er kvinna et offer, en som tar sitt eget liv. Hvor kommer disse stusselige, elskovssjuke, svake kvinnfolka fra? I alle fall ikke fra virkeligheten.