Bokhyllelesing 10: Nobelbøker

Det er nå endelig fjorårets siste runde som får ei sårt tiltrengt oppdatering. Alle forsinkelser skyldes at jeg har tatt på meg langt mer å gjøre på jobben enn det jeg egentlig trodde og forventa, og at jeg i praksis jobber 150%, inkludert stort og smått. Det har spist noe grusomt av lesetid og egentid og fritid og kosetid og familietid og kvalitetstid og mer til. Det kommer til å være hektisk i alle fall ut mars, men så håper jeg at det begynner å roe seg. Altså: Siste fjorårsoppsummering kommer her, og rett rundt hjørnet er også årets leseplaner. Følg med!

I november og desember 2017 var oppgaven å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det er en kategori som har vært med hele veien, og jeg syns det er flott å vende fokuset mot en av verdens aller mest høythengende litterære priser på denne måten. En kan være så uenig i utdelinga som en bare vil - jeg er det ofte - men det er likevel lurt å ta et lite dykk ned i forfatterskapet. Navnet, og statusen, er tross alt kommet for å bli.

Nå håper jeg de aller fleste, unntatt meg sjøl, naturligvis, er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med nobelbøkene:

Silje leste Of Mice and Men av John Steinbeck

Ida leste Utvalgte dikt av Nelly Sachs 

Åslaug leste Prospektkort av Alice Munro

Og igjen vil jeg berømme dere som deltar, dere er superflinke! Jeg lar meg villig inspirere av dere, og skal, av rein stahet, pliktfølelse og engasjement, lese ferdig min nobelbok også. Jeg har også tenkt mye på dere i forbindelse med utforminga av Bokhyllelesing 2018. Jeg gleder meg til å presentere dere for hele lista! Da vil jeg også avsløre hvem som mottar ei bokpakke.

Vinterlesing, del II

Godt nytt år, alle sammen! Her er det endelig kommet snø - såpass masse snø at det både kan akes, lages snømann og etter hvert gå på ski. Det er herlig! Og barna er glade der de fyker rundt i alt dette mjuke, hvite. Inne er det varmt og godt med fyr på peisen, og det blir lest mye, i alle fall må jeg stadig til pers og lese små og store bildebøker, korte og lange eventyr, morsomme og triste vers, fortellinger, tegneserier, samt bøker fra da jeg var lita. Det er mange koselige gjensyn. Vi blar også i sangbøkene og i bøker med store bokstaver, da størstebarnet gjerne vil lære seg å lese. Jeg, på min side, vil gjerne ha litt tid til å lese voksenbøker. Kanskje får jeg tid til det i måneden som kommer?

Carl Frode Tiller

Bok nummer to i Innsirkling-serien blei omsider lest, og omtale er her. I løpet av vinteren vil jeg også lese bok nummer tre, og det ser jeg fram til! Boka står klar i hylla, men fordi den ser ut til å være omtrent like omfangsrik som de to andre, er det nok ikke den som åpner året.

Alexander L. Kielland

Jeg har som langtidsprosjekt å lese Alexander L. Kiellands samlede verker, og kom godt i gang med første bind før jul. Da leste jeg nemlig Novelletter og Garman & Worse. Etter ei lang pause er jeg endelig klar for å fortsette - bare jeg får tid...

Doris Lessing

Nobelprisvinner Doris Lessings Bestemødrene var ei bok jeg skulle lese før jul, som bidrag til hele to lesesirkler. Men den gang ei. Boka forsvant i influensakaos og kakebakst, og er ikke kommet til rette igjen. Lessing utgår derfor midlertidig herfra.

John Steinbeck

Som erstatning for Lessing fant jeg fram ei bok av John Steinbeck, også nobelprisvinner. Dagdrivergjengen var ei artig, lita bok, som jeg heldigvis kom meg igjennom - og som dermed blei min siste bok for leseåret 2015.

Gidske Anderson

Til Ingalills biografisirkel i midten av desember leste jeg Gidske Andersons flotte biografi om Sigrid Undset, som faktisk resulterte i to innlegg - ett her, og ett her. Og fortsatt føler jeg meg ikke ferdig med denne dama, det er mer som om jeg nettopp har begynt, begynt å forstå både verkene hennes, og henne. 

Amalie Skram

Ja, det blei som året før i fjor også - intensjonen var der, leselysta var der, men tida fantes ikke og gjennomføringskrafta var ikke-eksisterende. Julehelg får derfor vente til neste jul.

Geoffrey Chaucer

Til første runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner 18. januar, skal vi lese bøker med rødt omslag. Jeg plukker fram et verk av middelaldermannen Geoffrey Chaucer (ca. 1343-1400), og det er ikke Canterbury Tales! Det episke diktet Troilus og Criseyde, som blei til en gang mellom 1385 og 1390, er bakgrunnen for Shakespeares Troilus and Cressida, som kom drøye to hundre år seinere. Boka har stått i ulesthylla sia 2011, og jeg gleder meg veldig til å lese!

Faglitteratur

Med januar følger også studiestart, og jeg er spent på hva som står på pensum for dette semesteret. Noe faglitteratur blir det altså, sjøl om jeg ikke helt veit hva enda, og jeg ser fram til å gå i gang.

Ønsker dere alle ei fin vintertid!

Bokhyllelesing 9: Nobelbøker

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått noen uker ekstra på å komme i mål med årets niende og siste runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med nobelbøkene:

- Elida leste Søndager i august av Patrick Modiano

- Hedda leste Dagdrivergjengen av John Steinbeck

- Gro leste Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro

- Signe leste The Waste Lands and Other Poems av T. S. Eliot

Før runden begynte, var vi tolv påmeldte. Flere bytta bok underveis, noe som sjølsagt er helt i orden - denne måneden måtte jeg også gjøre det sjøl, Lessing var noe overmodig. I tillegg blei alt forsinka, hovedsaklig på grunn av meg, men jeg tør å vedde på at ymse infeksjoner og julestri gjorde sitt inntog i flere hus enn mitt, noe som igjen påvirker lesetid og leseevne. Dessverre! Videre trakk Beathe seg underveis, mens Elisabeth ga beskjed om forsinkelse. Hos flere andre lesere veit jeg at et innlegg er i farta, men det er altså bare fire stykker som er i mål per i dag. 

Jeg savner tilbakemelding fra Silje, Birthe, Bjørg, Astrid Terese, Monika og Trudelutt. Dere skulle lese følgende nobelprisvinnergjeng: Sigrid Undset, Doris Lessing ganger to, Gabriel García Márques, Knut Hamsun og det irske topplaget bestående av William Butler Yeats, Samuel Beckett, Seamus Heaney med flere. Har lesemåla kokt helt bort i julegrøten, eller er dere bare forsinka? Glemte dere klassikerne til fordel for nye bokjulegaver, eller var det ikke riktig bok å gyve løs på midt i julestria? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Vi har lest nobelprisvinnere, alle i hop, tre menn og ei kvinne. Først fra den amerikansk-britiske poeten Thomas Stearns Eliot (1888-1965), som mottok prisen i 1948, til den amerikanske romanforfatteren John Ernst Steinbeck (1901-1968), som fikk prisen i 1962. Deretter hopper vi omtrent femti år fram i tid, med den canadiske novelleforfatteren Alice Ann Munro (f. 1931), som endelig fikk prisen i 2013, og den franske romanforfatteren Patrick Modiano (f. 1945) som mottok prisen året etter. Og med det er flere ulike sjangre, land, språk og tidsepoker representert. Ikke verst!

Nobelprisvinnere til side - lærdom skal tas av denne runden: Den var for sein. I desember har folk anna å gjøre enn å bare lese, og både besøk og bakst tar tid. Derfor vil neste års leseutfordring legges opp litt annerledes, for eksempel vil det bare være åtte kategorier, ikke ni, og vi skal være ferdige til starten av desember, slik at alle står fri til å kose seg med slikt de liker best i jula, og ikke stresslese. For det er verken bra for bok eller leser. Så er vi også klare for en ny start tidlig i januar. 

Og med dette er altså leseutfordringa Bokhyllelesing 2015 avslutta. I dagene framover skal jeg nitidig ta for meg deltakelser og innlegg fra hele året, for å deretter trekke en verdig mottaker av en aldri så liten bokpakkepremie som takk for solid deltakelse. Vinneren vil bli annonsert her på bloggen. Jeg har dessverre ikke mulighet til å skreddersy bokpremien, og håper derfor at bøkene som allerede er pakka og klare til å sendes, faller i smak og ikke allerede står og støver i ulesthyllene. I så fall får bøkene bare gis videre til andre bokelskere. 

Neste runde i leseutfordringa starter mandag 18. januar 2016. Hvilke kategorier og datoer du skal forholde deg til når du velger bøker fra egne ulesthyller, vil komme på plass i eget innlegg og egen side så snart det er klart. Da gjenstår det bare å si takk for 2015, for alle som har deltatt, lest, skrevet, tenkt og kommentert, og velkommen til ei ny runde med Bokhyllelesing i 2016. Godt nytt leseår!

Bokhyllelesing: John Steinbeck

Bildekilde: pax.no

Dagdrivergjengen, originalt utgitt som Tortilla Flat (1935), er gjennombruddsromanen til nobelprisvinner John Ernst Steinbeck (1902-1968). Boka, som var Steinbecks fjerde, kom på norsk for første gang i 1938. Min utgave er fra 1995 og er oversatt av Haakon Bugge Marth (1901-1990). Steinbeck mottok Nobelprisen for sitt forfatterskap i 1962, og han er dermed mitt valg til niende og siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Egentlig skulle jeg lese Doris Lessing, men midt oppi influensakaos og julestri, blei det litt for mye med ei lengre bok. Derfor falt valget på John Steinbeck og den lille, humoristiske romanen om paisanosgjengen - 'de som drikker dram av syltetøyglass'.

Og drikke dram gjør de, i lange baner. Som oftest går det i vin, dårlig vin, utvanna vin, varm vin, kald vin, sur vin, stjålet vin - så lenge den kan drikkes, er de ikke nøye på hva det er. Målet for dagen er å bli mett, gjerne brisen eller noe påseila, men helst full. Så trenger de ikke å gjøre noe mer, annet enn å slumre i sola. Hvem er så disse paisanos? Vi befinner oss på USAs vestkyst, nærmere bestemt California, i den lille byen Monterey, og fordi det hele er så fint skildra i åpningskapitlet, lar jeg like greit Steinbeck fortelle sjøl: 

"Monterey ligger på skråningen av en bakke, med en blå bukt under, og en høy, mørk furuskog bakom. Den nedre del av byen er bebodd av amerikanere og italienere, som lever av å fange og legge ned fisk. Men oppe i bakken, hvor skogen og byen går i ett, og hvor gatene er uten asfalt og hjørnene uten lyktestolper, der har de gamle innbyggerne satt seg fast, slik som de gamle briter har satt seg fast i Wales. Disse som bor her, kalles for paisanos.

     De bor i gamle trehus som ligger på gårdsplasser fulle av ugress, og rundt omkring dem står furuer fra skogen. Disse paisanos er alt annet enn kremmere, de kjenner intet til den amerikanske handels innviklede system, og da de ikke eier noe som kan stjeles, utnyttes eller pantsettes, har dette systemet heller ikke kunnet virke synderlig på dem.

     Hva er en paisano? Det er en mann av blandet spansk, indiansk, meksikansk og forskjellig slags kaukasisk blod. Hans forfedre har levd i California i ett eller to hundre år. Han snakker engelsk med paisano-aksent, og spansk med paisano-aksent. Når spørsmål om rase kommer opp, påstår han indignert at han er av reneste spanske blod og ruller opp ermet for å vise at den bløte innsiden av armen hans er nesten hvit. Ellers er farven som på en godt innrøkt merskumspipe, og han kaller den solbrent. (...)"

I sentrum av begivenhetene står Danny, som Steinbeck beskriver slik: "Danny var liten og mørk og pågående. Da han ble femogtyve år, var bena hans bøyd nøyaktig etter de runde flankene på en hest." Danny og kompisene hans, alle fra Tortilla Flat, verver seg ved et uhell, og i godt berusa tilstand, til militæret, for å bidra til kampen mot Tyskland under første verdenskrig. Når de kommer tilbake, etter å ha kjørt inn mulesler, sitti i fengsel og marsjert rundt på trening med infanteriet i Oregon, skjer det noe som endrer livene deres. Bestefaren til Danny har dødd, og Danny arver to hus. To hus! Skjønt, å kalle dem hus er kanskje å ta i - rønne er muligens mer korrekt. Uansett er det litt av en rikdom, særlig for en som aldri har hatt noe av verdi, men det er også en forpliktelse. Danny kjenner vekta av eiendom på kroppen, bekymringene som følger plager han, men han nyter også å stige i anseelse blant folka i Tortilla Flat, og særlig blant kompisene sine. Nå er det slutt på å lurke rundt i grøftene, tigge ved bakdørene på restaurantene, stjele fra hagene til folk og sove i furuskogen - nå kan de sove i et hus, i ei seng!

Ja, for det sier seg sjøl at Danny ikke får bo lenge aleine. I begynnelsen leier han ut det ene huset, men får aldri noe for det. Da det brenner opp, kommer de ikke-betalende leieboerne like greit bort til huset der Danny bor. Med på rønnelasset følger derfor Pilon, Pablo, Jesus Maria Corcoran, Piraten og Store Joe Portugiser. Ja, og alle de fem hundene til Piraten. Også flere trakterer Dannys hus og dets nære omgivelser, på jakt etter vin, mat, eventuelt begge deler, damer, selskap eller litt penger. Å finne en skatt er det største ønsket til mange av de håpløse herremennene i boka, men de har lite hell med seg. Men de klarer seg fra dag til dag, på et noe skakkjørt vis og ved hjelp av en durabelig mengde matrester som Piraten innkasserer, så en kan kanskje si at lykka er bedre enn forstanden lell.

Ja, for det er nettopp noe av det jeg opplever er denne episodiske folkelivsskildringas hovedbudskap. Lykke er ikke noe som oppnås ved å kjøpe nye ting, eller ved å velte seg i luksuriøs mat og kle seg i eksklusive stoffer. Lykke er noe inni en, en stemning, en følelse, som ikke kan jaktes på eller lures fram. Danny og kameratene hans er nemlig stort sett lykkelige, enda de ikke har noe som helst. De bryr seg ikke heller, for de har hverandre. Og sjøl om den ene er slu og den andre er dum, den tredje er hjulbeint og den fjerde er lat, og alle er overtroiske, uærlige og stakkarslige, og de både krangler, kaller hverandre stygge ting, nedkaller forbannelser over hverandres opphav og ofte havner i håndgemeng, så vokser det fram et unikt fellesskap, basert på kameratskap og frihet, respekt og, ja, fyll.

I Dannys hus i Tortilla Flat oppstår det mange morsomme og mildt tragiske situasjoner, og de som bor der får virkelig gjennomgå. De er nederst på den sosiale rangstigen, sjøl om de bor i et hus, for de er noen fyllebøtter og noen rørekopper som aldri får gjort noe som helst. Det eneste hederlige unntaket er den tilbakestående Piraten, som hver dag selger et trillebørlass med opptenningsved nede i Monterey. Ellers går mannfolka sjelden ned til Monterey - der venter bare flåkjefta italienerpakk og arresten, som de i perioder hyppig frekventerer. Men stort sett holder de seg i Tortilla Flat hvor de rapper egg fra naboens høner, lunsjen til de glade parene som er på piknik i skogen, spriten til soldatene og så videre. De lurer de som lures kan på stadig nye og oppfinnsomme måter, pantsetter alt de har av verdi for å få litt vin, som de bærer på i kanner tildekt med gresstuster, eventuelt smugler rundt under jakka (hvis de har ei jakke). Og sånn fordriver de dagene i lag, som tittelen sier.

Dagdrivergjengen er inspirert av legendene om kong Artur og ridderne av Det runde bord. Steinbeck peker på det sjøl allerede på første side og legger slik opp til intertekstualitet og komparasjon for den som ønsker ei sånn lesing. Jeg må helt ærlig si at jeg ikke akkurat fant en slående likhet mellom de slappe og uskolerte paisanosene og den høviske, danna hirden til sagnkongen, som for øvrig drikker av forgylte drikkebegre. Men det er en artig parallell, for kan to verdener komme lenger fra hverandre? Neppe.

Steinbeck skildrer paisanosene og det lurvete livet deres godt, men til forskjell fra mange andre som ikke skriver om sin egen samfunnsklasse, utleverer han dem faktisk ikke. Fortellerstemmen, som er sjarmerende og lun, kommer med rammende karakteristikker av alle, men er aldri ondsinna eller slem. Det er en varme i tekst og tone, og sånn sett passer stilen godt overens med innholdet i boka. Danny og gjengen hans kan nemlig være brutale med hverandre, og andre, for det må de for å overleve. De har sin egen kodeks, egen moral, egen sans for hva som er rett og galt. Men innafor dette systemet, samfunnet i samfunnet, er det en slags balanse likevel, som er basert på at alle er i samme båt og at en må hjelpe hverandre for å komme gjennom dagen. Det er deres plikt å stå hverandre bi, slik Danny gjør når han lar alle bo hos seg uten å tjene stort på det - han tenker faktisk knapt på det. Varmen dem i mellom, sjøl om den like ofte tar form av skjellsord og velretta klasking som deling og tilfreds småhulking over vinglasset, er det bærende element. Og det er nettopp i denne varmen fra likesinna en finner lykke, i alle fall opplever jeg at det er det Danny og vennene hans konkluderer med.

Og det kan vi kanskje lære noe av? Nå, som mange av oss er bortskjemt med en overflod av julegaver? Disse gavene dekker noen behov, det er sant, og gavegivinga har uten tvil en viktig sosial funksjon. Men gavene i seg sjøl gjør oss ikke lykkelige, verken de mjuke tøflene, den dyre genseren, den morsomme filmen, den nyeste mobiltelefonen, det spennende spillet eller det glitrende smykket. Tilfredshet, ja, takknemlighet, ja, kanskje til og med tilfredsstillelse av et desperat ønske om å ha det som alle andre har, å vise status gjennom klær, ting og pynt, å bli sett, kanskje til og med lagt merke til. Men lykke, vedvarende lykke? Nei, da må vi se på hverandre, snakke sammen og være sammen, slik som Danny og kompisene hans. Først da ser vi virkelig hverandre - og oss sjøl i den andre.

Favorittforfattere: S

Vanligvis er det ganske vanskelig å kåre favorittforfattere. Det er jo relativt grei tilgang på potensielle vinnere, både i egne bokhyller og blant millioner av søkbare internettartikler. Særlig på så mye brukte bokstaver som S. Men denne gangen var det hele overraskende fort gjort - riktignok måtte jeg benytte meg av forfatternes etternavn, men likevel. På forrige bokstav, R, fant jeg bare én favorittforfatter. Nå har jeg kommet meg tilbake til de opprinnelige to. Og fordelinga er nokså grei: en mann - ei kvinne, en død - en levende, en amerikansk - en norsk.

Bildekilde: Wikipedia

John Steinbeck (1902-1968)
Den første forfatteren jeg ønsker å trekke fram her på S, er amerikanske John Ernst Steinbeck Jr. Jeg leste han for første gang på videregående, da Of mice and men (1937) var lagt opp som pensum i engelsk. Boka var korngul og blå, og landskapet som vistes var idyllisk og rolig. Men fortellinga om George og Lennie, om kampen for arbeid, mat og overlevelse under den store depresjonen i USA, var verken idyllisk eller rolig. Det var tragisk og hjerteskjærende, enda jeg da ikke helt kunne sette fortellinga inn i sin rette kontekst med tanke på den omfattende politiske og økonomiske situasjonen rundt.

Lite visste jeg at Steinbeck fortsatte på samme vis i neste verk jeg leste av han, Vredens druer fra 1939. Jeg leste romanen i mai 2010, og får fortsatt frysninger når jeg tenker på hvordan boka slutter. Men mer om akkurat det skal jeg ikke avsløre her og nå. Det som er så sterkt med Steinbeck, er at han, i motsetning til mange av dagens forfattere, har en tydelig politisk agenda. Han er ikke redd for å ta parti, tale de svakes sak, leve seg inn i deres situasjon og gjøre den om til et litterært verk. Faktisk gikk han enda lenger: Da han på trettitallet jobba som journalist, levde han sammen med mennesker helt nederst på den sosiale rangstigen i flere måneder. Og han levde ikke bare sammen med dem, han levde som dem. Som et menneske uten arbeid, penger, framtid, et menneske myndighetene verken hadde hus eller trygd til, et menneske som måtte drive fra by til by og stat til stat i håp om en dagjobb til luselønn. Reportasjene han skreiv fra dette harde livet, danner bakgrunnen for boka Vredens druer.

Steinbeck debuterte i 1929 med Cup of Gold, en historisk roman fra 1600-tallet. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1935 med den korte romanen Tortilla Flat, som jeg har i hylla under navnet Dagdrivergjengen. Den skal visstnok være utrolig morsom, og jeg gleder meg til å lese den. Det internasjonale gjennombruddet kom med Vredens druer, som mange mener er hans beste verk. Boka solgte en halv million eksemplarer på et års tid, og Steinbeck fikk både the National Book Award og den høythengende Pulitzerprisen året etter. Men ikke alle var glade for forfatterens frie kritikk av kapitalisme og dårlig økonomisk politikk. I California var det noen som tydeligvis følte seg såpass støtt (eller tatt på kornet), at de forbøy romanen. Det tok to år før forbudet blei oppheva. I 1962 mottok Steinbeck Nobelprisen i litteratur. Også da blei Vredens druer trukket fram i begrunnelsen.  

Bildekilde: Aschehoug

Kim Småge (f. 1945)
Det er mer enn langt fra Salinas, Monterey i California til Lilleby i Trondheim. Men norske Anne Karin Thorhus, som forfatteren Kim Småge egentlig heter, er altså min andre favoritt på S. Og det hun har til felles med Steinbeck, er den politiske faktoren. Riktignok på en litt annen måte, da både sjanger, språk og stil er helt annerledes.

Småge debuterte i 1983 med kriminalromanen Nattdykk som ga henne Rivertonprisen året etter. Det var rett og slett en brakdebut, og Småge var den første her til lands som blei kalt krimdronning. Hun har også fått æra for å ha introdusert den feministiske krimbølgen i Norge, som seinere inkluderte bl.a. Kjersti Scheen (f. 1943) og Unni Lindell (f. 1957). Småge fulgte opp debuten med Origo allerede året etter, og i 1986 kom Kainan, som skapte en stor mediedebatt. Videre kommer spenningsromanene på løpende bånd, og i novellesamlinga Kvinnens lange arm fra 1992 introduseres ei ny heltinne: politibetjent Anne-kin Halvorsen ved Trondheim politikammer. Hun figurerer i fem bøker, før det brått tar slutt i 2004 med Dobbeltmann. Etter dette har ikke Småge utgitt egne bøker, kun bidratt i antologier.

Jeg leste Småge ved en tilfeldighet kort tid etter at jeg leste Steinbeck. Jeg gikk på videregående og hadde såvidt snust på voksenbøker, uten hell, og visste ikke helt hvor veien skulle gå videre. Så kom jeg over ei novellesamling som var både interessant og spennende. På under et år leste jeg alt Småge hadde utgitt. Og jeg begynte sjølsagt på begynnelsen, med Nattdykk, som både var skrekkelig og herlig. Videre tilbrakte jeg en hel juleferie totalt oppslukt av den nervepirrende spenningsromanen Kainan og leste alt jeg kunne om de skumle frimurerne, blei fortvila og imponert av romanen Lex Love (1991) uti januar, skreiv særemne om dama i løpet av vårmånedene, parallellt som jeg leste meg opp på Anne-kin, og hadde muntlig eksamen om Småges forfatterskap en dag i mai. Og det gikk så det suste!

Småge er ei tøff dame som har solid peiling på det hun skriver om. I 1980 blei hun første kvinnelige instruktør i Norges Dykkerforbund, en erfaring en ser mye av i bøkene hennes. Sterke kvinneskikkelser går også igjen, og mange kritikere påpeker at Småge har et særlig feministisk driv i sine tekster. Hun har blikk for damer som kjemper, både mot seg sjøl og mot mannlig overmakt, enten helt direkte så vemmelsen velter opp hos leseren, som i Nattdykk, eller mer indirekte, som i Containerkvinnen fra 1997, som blant anna handler om prostitusjon. Dynamikken mellom kvinne og mann kan i mange situasjoner bli matt, men Småge bringer med seg noe friskt og ekte i dialogene som ellers, og gjør mange vendinger uforutsigbare og annerledes. Forfatteren skriver radikalt bokmål, har et røft språk og er totalt usentimental i sine skildringer av både Anne-kin, Hilke, Lena og flere. Småge har også et blikk for de mer utsatte i samfunnet, noe som særlig vises gjennom valgt tematikk i kriminalromanene og gjennom oppvekstromanen Koksbiter og trollsplint fra 1999.

Hvem er dine favoritter på S?
Er det noen som er enige med meg denne gangen, eller er det helt andre forfattere som når opp hos deg? Sjøl tenkte jeg på både Sara Stridsberg, August Strindberg, Sofi Oksanen, William Shakespeare og Sigrid Undset underveis, men for å få med alle de beste i løpet av gjennomgangen, skjønte jeg at jeg var nødt til å velge litt taktisk. Derfor blei det slik denne gangen, og jeg er strålende fornøyd med mine to hardtslående, drivende dyktige vinnere, som begge makter å si mye med lite, å skildre vanskelige livsbetingelser uten å vippe over i tåreperser, og å skape engasjement hos leserne. Kan dine favoritter også det?

Fortsatt god lesehelg!

Nobelprisen i litteratur 2013

Og der kom endelig Peter Englund (f. 1957) ut fra de doble hvite dørene pryda med gull, ulastelig antrukket i den brune dressen, som han avslørte var hans nobelantrekk i går. Det er nemlig den tida på året igjen, hvor Svenska Akademien etter flere måneder med lesing og diskusjoner skal tildele en heldig forfatter verdens fremste litterære utmerkelse: Nobelprisen.

Mine kandidater er de samme som alltid - slik kommer det til å være til de endelig mottar prisen eller dør: canadiske Margaret Atwood (f. 1939), svenske Per Olov Enquist (f. 1934) og britiske Ian McEwan (1948). Jeg veit at dette er forfattere som mest sannsynlig har vært på blokka til Akademien flere ganger de siste åra, uten at det i seg sjøl er en garanti for mottakelse. Mange av vår moderne tids aller største forfattere har nemlig ikke mottatt Nobelprisen i litteratur - det vanlige norske eksempelet er Henrik Ibsen (1828-1906). Og det kryr av andre. En kan derfor nesten like gjerne spørre hvem som blir forbigått i år, som å spørre om hvem som vinner. For vinneren er bare én, de håpefulle og verdige, er mange.

Å på forhånd skulle spå eller tippe hvem som mottar prisen, er omtrent umulig. "De Aderton" i Akademien er uforutsigbare og noen ganger helt uforståelige i sine valg. Jeg synes de siste åra godt viser vinglinga og slingringa som må ha foregått bak Akademiens lukkede dører. I 2011 gikk prisen til Tomas Tranströmer (f. 1931) - en uproduktiv og gammel poet. Dette må ha vært tidenes kompromiss - for meg virker det veldig som om noen har et horn i sida til nettopp Enquist, som "bare" har fått lille Nobel. I fjor gikk prisen til kontroversielle Mo Yan (f. 1955). Forfatteren bør sikkert hedres for å skrive fra det lukkede Kina, men kanskje ikke akkurat med den prisen? Kritikken har det i alle fall ikke vært umulig å komme forbi. Ellers er også tildelinga i 2004 for meg en gåte, da sinte Elfriede Jelinek (f. 1946) ut av det blå mottok utmerkelsen. Rabalder blei det den gang også.

I år har norske Jon Fosse (f. 1959) nokså overraskende klatra på ymse lister og blitt en storfavoritt - det vil si en medieskapt en. For hvilke navn som virkelig står på de svenske blokkene får vi ikke vite før femti år etter at prisen er utdelt. Det vil si at det i 2013 blei avslørt hvem som var de aktuelle tilbake i 1962. I det året var det hele 66 nominerte, og av dem var det 15 nye navn. Utover høsten gikk diskusjonen varmt omkring forfattere som Robert Graves (1895-1985), John Steinbeck (1902-1968), Karen Blixen (1885-1962 - hun døde i september og blei derfor brått utaktuell), Lawrence Durrell (1912-1990) og Jean Anouilh (1910-1987). Som kjent var det Steinbeck som endelig fikk prisen - etter å ha vært nominert i åtte år (1943, 1944, 1945, 1949, 1958, 1959, 1960 og 1961).

Og i dag er det altså en ny forfatter som skal hedres. Blir det en av "mine" kandidater? Jeg tror isåfall at Margaret Atwood har best sjanse. Det er på tide med en kvinnelig prisvinner igjen, og canadierne har ikke mottatt noe på lenge. Nå er klokka like over ett, og Peter Englund sier foran det enorme pressekorpset: Ja, det er ei kvinne! Nobelprisen i litteratur for 2013 går til canadieren Alice Munro (f. 1931).

Gratulerer så mye!

Aldri uten varme og håp

Etter lang tid har jeg endelig kommet i mål med Vredens druer (1939). Grunnen til at det har tatt så lang tid har ingenting med boka å gjøre - jeg har rett og slett ikke vært så ivrig på å lese enda mer etter en lang dag med seksti sider pensum. Men nå er jeg i mål. Og etter å ha brukt en del tid på å komme inn i den langsomme rytmen, det dvelende, de lange skildringene, de mange menneskene, så skjønner jeg hvorfor John Steinbeck er Nobelprisvinner og hvorfor denne boka er en klassiker. Vredens druer er ei bok som både er god og vond å lese, og den er både lun, varm, humoristisk, bitter, kjølig og konkret, men mest av alt: tydelig, klar, sterk og meningsfull med sitt politiske og samfunnskritiske budskap.

Det er i starten av 1930-åra og nedgangstidene er et faktum. Tom Joad kommer hjem til familien i Oklahoma etter fire år i fengsel for drap. Der er ingenting som det var. Det meste familien Joad eier er allerede solgt, en stor lastebil er innkjøpt, og planen er klar: de skal kjøre til California. De kan ikke lenger leve i Oklahoma, de tjener ingen penger, har gjeld og fordi de ikke kan betale, tar bankene jorda. I California trengs det arbeidere. Familien Joad reiser.

Reisefølget er stort, men blir stadig mindre: bestefar Joad dør av et slag og ikke lenge etter dør bestemor Joad også, av sorg. Den eldste sønnen, Noah, stikker av, svigersønnen Connie drar også, og predikanten Casy, som henger med på lasset, går i fengsel for Tom. Etterhvert må også Tom gå i skjul etter en uheldig hendelse. Igjen er den harde kjerna; onkel John, faren Thomas Joad og mor Joad, og de voksne ungene Al og gravide Saronsrose, småungene Ruthie og Windfield. Gjennom månedene som boka beskriver opplever de at de stadig blir mindre verdt som mennesker, at arbeidet deres stadig betyr mindre og at de ikke har krav på noe. De har ikke en gang rett til å ytre seg - da blir de kalt "okier" og "røde" og de kan risikere å gå i fengsel uten grunn.

Under kummerlige og umenneskelige forhold klarer de seg såvidt, fra dag til dag først på den lange veien fra Oklahoma til California, deretter som arbeidere i California. Alt de har er luselønn og noen få oppsparte dollarer. Mat er det lite av og som regel bor de i telt som lekker. I en "fattiglandsby", kalt Hudsonville, opplever de at politiet tenner på leiren. Men de er også heldige: de klarer å komme seg inn på en organisert campingplass hvor det er ordentlige toaletter og varmt vann. Men der koster det penger å bo, så etterhvert må de flytte.

For meg er det kvinneskikkelsene i denne boka som er sterkest. Mannfolka jobber og sliter, de er sitter sammen og snakker lavt, lurer på hva de skal gjøre, hvor de skal dra, hvor de kan finne arbeid. Faren, Thomas Joad, er stille og sterk, sønnen Tom er drevet av aggresjon, Al er mest opptatt av jenter og biler. Onkel John er periodedranker og sliter med spørsmål om synd og skam. Connie er ei pingle som stikker av, men han skjønner at drømmene aldri vil bli sanne og orker ikke å takle det. Noah, sønnen som er litt "annerledes", velger å stå aleine. Predikanten Casy, som ikke lenger er predikant, er tankefull og klok, og blir "rød" etter å ha vært i fengsel - fordi det er det riktige.

Men det er mor Joad som styrer hele familien, som opprettholder familien, som ligger ved siden av liket av bestemor i lastebilen hele natta fordi de må komme fram, som ser at ungene er underernærte og som veit at Saronsrose ikke bør jobbe seint i graviditeten. Hun holder familien samla så lenge hun kan, skaffer mat og beskytter dem. Og sjøl om hun veit at de ikke har noe annet enn kveldsmat, deler hun maten med andre. Familien Joad har ingenting, og de møter mennesker som har enda mindre. Og det er mor Joad som takler virkeligheten, som beholder verdigheten, stoltheten, ærligheten. Hun er oppofrende og uselvisk, og har en grunnleggende nestekjærlig moral. Og mot slutten av boka er det hun som atter en gang redder familien.

Saronsrose, stakkars Saronsrose. Som opplever at mannen hennes, Connie, drar fra henne, og som ser drømmene forsvinne som ingenting, som er full av angst for hva som skal skje med barnet, som skjønner at noe er galt. Saronsrose, som på bokas siste sider begår en grusom og hjerteskjærende handling, Saronsrose, som holder hodet høyt hevet og som skaper håp der det ikke lenger finnes noe.

En fantastisk oversettelse av Arthur Omre.

Vestover fra Oklahoma

Ofte når jeg begynner på en såkalt klassiker, enten eldre eller nyere, er jeg veldig usikker. På om jeg kommer til å like boka, på om den kommer til å innfri forventningene, som jeg har skapt og som andre har skapt. Jeg er usikker på om boka virkelig er god, eller bare bejubla av ymse grunner, og, i mine øyne, oppskrytt. En kan jo aldri vite! Og det er surt å gå i baret... Særlig hvis boka er skrevet av en Nobelprisvinner. Den prisen er nesten en garanti, et løfte, om en god leseropplevelse. Men så hender det at boka ikke er så god, og da blir jeg skuffa. Sånn som med Elfriede Jelineks Elskerinnene. Som en absolutt kan si mye om, men for min del var det ikke en god leseropplevelse.

Nå leser jeg John Steinbeck. Og det går langsomt, uvant langsomt, i Vredens druer fra 1939. Det er dvelende, tankefullt, stille. Og urolig under overflata, som vann like før kokepunktet. Jeg bare venter på at det skal bikke over, på at noe skal skje. Og når det først skjer, er det i samme langsomme tempo, med de samme dvelende skildringene, som maner fram situasjoner, handlinger, som nærmest insisterer på at støvet og sanda også skal ligge over boksidene. Og jeg kjenner at det er godt at lesetempoet blir satt ned. Det er godt å lese langsomt, lese hvert ord nøye, lese noen setninger om igjen, tenke, lese noen avsnitt på nytt, se det for meg, før språket driver videre som en gammel Hudson på vei 66 og jeg bare er med på turen.