Ofte når jeg begynner på en såkalt klassiker, enten eldre eller nyere, er jeg veldig usikker. På om jeg kommer til å like boka, på om den kommer til å innfri forventningene, som jeg har skapt og som andre har skapt. Jeg er usikker på om boka virkelig er god, eller bare bejubla av ymse grunner, og, i mine øyne, oppskrytt. En kan jo aldri vite! Og det er surt å gå i baret... Særlig hvis boka er skrevet av en Nobelprisvinner. Den prisen er nesten en garanti, et løfte, om en god leseropplevelse. Men så hender det at boka ikke er så god, og da blir jeg skuffa. Sånn som med Elfriede Jelineks Elskerinnene. Som en absolutt kan si mye om, men for min del var det ikke en god leseropplevelse.
Nå leser jeg John Steinbeck. Og det går langsomt, uvant langsomt, i Vredens druer fra 1939. Det er dvelende, tankefullt, stille. Og urolig under overflata, som vann like før kokepunktet. Jeg bare venter på at det skal bikke over, på at noe skal skje. Og når det først skjer, er det i samme langsomme tempo, med de samme dvelende skildringene, som maner fram situasjoner, handlinger, som nærmest insisterer på at støvet og sanda også skal ligge over boksidene. Og jeg kjenner at det er godt at lesetempoet blir satt ned. Det er godt å lese langsomt, lese hvert ord nøye, lese noen setninger om igjen, tenke, lese noen avsnitt på nytt, se det for meg, før språket driver videre som en gammel Hudson på vei 66 og jeg bare er med på turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar