Viming i London

England, 1792. Familien Kellaway fra Dorsetshire ankommer London, og faren, stolmaker Thomas Kellaway, skal begynne å lage stoler til Philip Astley, som driver et sirkus ved navn Astleys Amfiteater nede ved Themsen. De får låne en leilighet i Hercules Buildings 12 i Lambeth. Tenåringene Maisie og Jem utforsker bydelen med god hjelp fra guttejenta Maggie, som bor like ved. Snart forelsker de seg, snart forviller de seg inn i Londons skitne strøk, snart er de på besøk hos naboen Mr. Blake. Thomas Kellaway begynner etterhvert å jobbe som snekker for Astley, sammen med sønnen Jem. Hjemme lager Anne og Maisie knapper. Etter drøye 362 sider drar de tilbake til Dorsetshire.

Uskyld av Tracy Chevalier spiller åpenlyst på William Blakes Songs of Innocence. Og hadde boka hatt en egenart, hadde det kanskje ikke gjort noe med de mange referansene til Blakes liv og diktning. Flere av Blakes dikt står i boka, og det er ikke en fordel for Chevalier. Ved siden av han blir hun enda plattere og enda mer overfladisk, der Blake er mystisk og underfundig, er Chevalier tom og tam.

Jeg opplever at Uskyld forsøker å gape over alt for mye: den skal gi et portrett av kunstneren, forfatteren og den politisk aktive William Blake, være en samtidsguide over London, både politisk og på gateplan, være et heftig kjærlighetsdrama med ulykkelig slutt, gi konkrete og korrekte håndverksskildringer, by på sitrende spenning, gi innblikk i en gryende, ung kjærlighet og, ikke minst, alt dette skal være i kledd et historisk svøpe. Men det er mer et liksvøpe.

Portrettet av William Blake er pinlig. Det er tydelig at Chevalier ikke helt tør å ta tak i Blake som historisk person, hun gir han for eksempel ingen egenskaper utover det at han er tankefull, ingen ferdigheter utover det at han skriver og lager bøker, og ingen egne tanker. I tillegg dukker han opp kun når det passer forfatteren, som en slags sparringspartner eller trøst til Jem, Maisie og Maggie, ikke som et sjølstendig individ.

Når det gjelder byguiden så sier det meg svært lite når bydeler, gatenavn og parker blir ramsa opp uten skildringer og betraktninger om mennesker, bygninger og omgivelsene som sådan. Det politiske bakteppet er greit nok.

Kjærlighet? Prøv naivitet. Overfladisk skildra, overfladisk gjennomført. Og Maisie, som er den som går i baret, blir først inneslutta og virker så uberørt av det hele. Ikke veldig troverdig. Når det kommer til håndverker Thomas Kellaway og hans sønn Jem, som går i lære hos pappa, finner jeg det kanskje aller mest irriterende trekket i hele boka: disse håndverkerne, som er så gode til å lage stoler og veit hva slags tresort som passer best til sete og rygg; de tenker forsvinnende lite på tresorter og stoler og seter og rygger og armlener og stolbein og spon og flis og ved og priser på eik og lønn og alm. Gjennom størstedelen av boka virker det faktisk ikke som om de har et yrke i det hele tatt, for ikke har de kunnskap, ikke har de yrkesstolthet, og ikke snakker de om eller tenker på jobben sin.

Den sitrende spenninga er totalt fraværende, noe som henger sammen med at boka aldri dykker ned, den forblir bare på overflata. Fordi Chevalier ofte omtaler karakterene sine med både fornavn og etternavn, skapes det i tillegg en distanse. Jeg som leser løper ikke rundt i gatene med Jem og Maggie, jeg sitter langt unna og kan kanskje, hvis jeg ikke blunker akkurat da, se at de løper forbi. Ingen av karakterene har egne tanker, følelser eller meninger. Det blir bare levert i teksten som "Jem synes, Maisie føler, Maggie tenker" og blir dermed, for meg, kun påstander. Ingenting i deres person underbygger det Chevalier skriver, derfor blir det utroverdig.

En gryende forelskelse mellom to unge mennesker er noe forfattere ofte skriver om, og som jeg har lest utallige ganger. Men lenger unna alle mulige egne barnlige og ungdommelige erfaringer enn Chevaliers skildring kan jeg antageligvis ikke komme. Det er totalt følelsesløst. Og de gangene hun skriver at "Jem kjenner det rykke i buksa" eller noe lignende, blir jeg litt kvalm.

Forfatteren Tracy Chevalier har gjort historiske romaner til sin nisje. Inspirasjonen til bøkene Pike med perleøredobb og Damen og enhjørningen har hun sagt er malerier, mens med Uskyld har hun ikke oppgitt en konkret inspirasjonskilde. Jeg tenker at hovedmotivet kanskje har vært å bruke William Blake, fordi han er en spennende og interessant person. Men det går ikke helt etter planen. Helhetsinntrykket er at boka er uferdig, rotete og overfladisk. Men så er jo Tracy Chevalier amerikansk.