Favorittforfattere: N

Etter mye att og fram er det nå blitt slik: mine favorittforfattere på N er også to kvinner. Kanskje det er utvalget i bokhyllene det står på, men det var rett og slett skikkelig skrint med karfolk på N, både når det kom til fornavn og etternavn. De jeg har i hylla, er ikke en gang potensielle favoritter, og de som fins på ymse prisvinnerlister har jeg som regel ikke lest. Ikke at det var flust å velge i på kvinnesida heller - så valget var ikke enkelt. Men ei dame pekte seg fort ut. Og etter noen dagers fundering fant jeg den andre også. Denne gangen er de begge norske, men skiller seg solid fra hverandre med tanke på målform, tematikk, litterær tilnærming og levetid.

Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas (1906-1987)
Torborg Nedreaas er en av 1900-tallets aller beste skjønnlitterære forfattere her til lands. Hun var kvinne, kommunist, stolt og uredd. Og hun brukte sitt skrivetalent til å blant annet sette fokus på vanskelige konflikter for storsamfunnet, feilslått sosialpolitikk, fattigdomsproblemer, kvinnas stilling innafor forskjellige klasser og yrker - hun var alltid på de svakes side -, ulike eller kolliderende ideologier og religioner, og ikke minst de medmenneskelige og emosjonelle omkostningene av krig og okkupasjon. I dag er det nok mange som tenker at mye av dette er kontekstavhengig, at en må ha vært en del av hennes samtid, den voksne etterkrigsgenerasjonen, for å se verdien av hennes forfatterskap og at hun nå, i likhet med mange andre, har "gått ut på dato". Men det er absolutt ikke sant, og det er det som gjør Nedreaas så enestående. Hun taler fortsatt rett til leserne, og beveger meg som ingen annen norsk forfatter hittil har gjort.

Nedreaas debuterte i 1945 med to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. Den første samlinga er litt mer sprikende enn den andre, og har ofte ei ung kvinne som hovedperson. Lite vitner om krig, her er det andre konflikter som spilles ut, ofte menneskets kamp med eller mot naturkreftene og innad i seg sjøl. Andre samling er fullt og helt er konsentrert om krigsopplevelsene. Nedreaas skriver med stor presisjon, sterkt driv og mye undertekst. Hun ser krigen og okkupasjonen fra nær sagt alle vinkler, går inn i emosjonelt forbudte og umulige farvann og balanserer mellom det tragiske og det brutale. Den novella som berørte meg aller sterkest, er tittelnovella. Den omhandler en desperat, sørgende far. Sønnen hans kjempa i den spanske borgerkrigen, kommer hjem til Norge, rekker å gifte seg og få barn, før tyskerne kommer. De finner han mistenkelig og dreper han. I etterkant har faren problemer med å være til stede i sitt eget liv. Han bor med svigerdattera og barnebarnet, men distanserer seg. Om kveldene drar han ut i byen, går, kjører trikk. Han ser uniformene over alt, og vil drepe hver eneste en, spesielt en full og høylydt tysk unggutt. Men ingenting går som det skal. Knapt, stramt, drivende godt og nesten nervepirrende spennende, loser Nedreaas meg gjennom historia, og spiller ut et etisk dilemma som bare kan ende vondt.

Ofte er det vondt, det hun skriver om. Ikke bare i novellene, men også i romanene. Tekstene om Herdis (novellesamlinger og romaner) er såre på så mange måter - hun er det lille skilsmissebarnet som trekkes mellom far, mor og sitt eget voksende indre liv, fylt med farger, historier og musikk. Med oppvekstsåra følger drømmer som brister, en sosial deklassering, en verden i krig, en barndom som svinner, av og til brått, av og til umerkelig gjennom trylleglasset. Jeg tror det ligger mye av Nedreaas i denne ungjenta, og de nære skildringene skaper gjenklang i meg som leser. Den første Nedreaasboka jeg leste, handla likevel ikke om Herdis. Romanen Av måneskinn gror det ingenting kom i 1947, og er en av de aller viktigste norske romanene. Her viser Nedreaas det politiske engasjementet sitt for alvor, og tegner opp et arbeidersamfunn i krise. Leseropplevelsen var utrolig sterk, og sitter enda i. Den kvinnelige hovedpersonen forteller ei historie som er så fæl at en nesten ikke vil tro på det. Men så gjør en det likevel.

Den nøytrale fortellerstemmen som Nedreaas så ofte innehar, og usentimentaliteten, gjør at forfatteren lett kan veksle mellom en kvinnelig og mannlig hovedperson. Hun benytter seg også av virkemidler som ulikt språk, variasjon i vokabular, endring i perspektiv og tempo fra tekst til tekst, slik at hver novelle framstår som unik og intens på sin egen måte. Tematikken eller miljøet (i for eksempel novellesamlinga Trylleglasset fra 1950) forblir det overordna bindeleddet, mens novellene er mennesker som snakker rett til deg. For de er mennesker, disse tekstene, med stemmer, tanker og sansninger, smertefulle erfaringer og jublende glede. Det er Bak skapet står øksen et godt eksempel på. Men dessverre blir Nedreaas ofte skjøvet langt ned på lister over kanoniserte forfattere, eller enda verre, hun blir glemt. Langt veikere og mindre viktige forfattere tar hennes plass, forfattere som ikke gir rom til lys, mørke og musikk. Her er det en rekke mennesker som er ansvarlige for lærebøker, kanonisering, gjenutgivelser o.l. som bør gå i seg sjøl, men det er en helt annen sak.

Marta Norheim

Marta Norheim (f. 1955)
Marta Norheim er mest kjent som radiostemme i sitt yrke som kulturjournalist på NRK P2, men har også lang fartstid som litteraturkritiker. Hun mottok faktisk prisen for Årets litteraturkritiker i 2002, og fikk i 2012 Språkrådets pris for framifrå sakprosa i boka Friksjonar (Samlaget 2011). Jeg synes hun er ei spennende, kunnskapsrik og viktig dame, og velger henne først og fremst på grunn av den sjangeroverskridende (litteraturhistorie, essays, artikkelsamling, oppslagsverk) boka Røff guide til samtidslitteraturen som kom på Samlaget i 2007 (jeg har ikke lest essaysamlinga Friksjonar ennå). Jeg har lest den fra perm til perm to ganger, og slår fortsatt opp i den med jevne mellomrom. Hennes evne til å karakterisere vår tids norske forfattere, skarpt, humoristisk og svært passende, er imponerende.

Norheim konsentrerer seg om den norske litteraturen som kom ut i åra mellom 1990 og 2005, og vektlegger forfattere som har skrevet mer enn ei bok. Med ulike tematiske overskrifter går hun til verks og dissekerer enkelttitler, oppfølgere og hele forfatterskap. Hun sammenligner og peker på forskjeller, gir eksempler fra romaner, noveller og kortprosa, assosierer vidt og bredt og framover og bakover i litteraturhistoria. Men for det meste karakteriserer hun bøker og forfattere, forsøker å sette dem i ulike kategorier, og diskuterer eventuelt hvorfor det ikke går. Mot slutten av hvert kapittel oppsummerer hun, greier ut om de viktigste retningene innafor skjønnlitteraturen, og prøver å forklare hvorfor det er nettopp den tematikken eller det virkemiddelet eller det problemet som går igjen i bøkene og hos forfatterne. Gjenspeiler litteraturen samfunnet vårt, eller ikke? Norheim er aldri fordømmende, men ofte vittig og klok i sin omfattende analyse av samtidslitteraturen. Eksempler på temaer hun tar opp er hvordan barndom, familie, og kjønnsroller skildres, hun skriver om hvilke konflikter og kriger som preger litteraturen, og hvorfor, og hun vier tid til å diskutere ulike livssyn, mentale oppheng og når det bikker over i galskap. Intimitet, og dens grenser, er også med. Hun gir i tillegg eksempler på veldig forskjellige synsvinkler og viser hvordan den kan prege en tekst.

Det er klart det er svært langt fra Nedreaas til Norheim, på alle mulige måter. Den ene skreiv skjønnlitteratur på riksmål, med bergensdialekt og tysk innimellom, den andre skriver faglitteratur på nynorsk. Nedreaas var en ekte kunstner, utdanna musikklærer, og levde et liv fylt med litteratur, farger, musikk og politikk. Norheim er cand. philol, journalist og kritiker. Men når en holder på med litteratur i Norge, er ei slik innføringsbok gull verdt. Norheim greier ikke bare ut om den litterære samtidsjungelen, og gir deg komprimert kunnskap rett i fanget, men hun leder leseren inn i litteraturhistoria, inn i håndverket - både fra forfatter- og kritikersida, og med det inn i viktige dilemmaer. Hva med å iscenesette seg sjøl? Hva med å utlevere familie og venner? Viktigheten av boka kan vanskelig overdrives, og etter endt lesing kan jeg nesten garantere at du er en ekspert på området - og at den store stabelen med bøker som bare må leses har mangedobla seg.
Røff guide til samtidslitteraturen bør være obligatorisk lesestoff for litteraturstudenter, skriveskoleelever, norsklærere, kulturjournalister og bokbloggere, for å nevne noen.
Og i 2020 bør Norheim ha neste bind klart.

Hvem er dine favoritter på N?
Det er kanskje flere forfattere på N enn jeg tror. Nini Roll Anker er ei, Niels Fredrik Dahl en annen. Jeg måtte bruke etternavna, det må kanskje du også? I hylla finner jeg da Knut Nærum, Irène Némirovsky og Atle Næss, men ikke Tove Nilsen, sjøl om jeg har lest om skyskraperenglene opptil flere ganger. Nabokov støver ned her, mens Sven Nordqvist leses hyppig. Også er jeg så glad i Njålssoga at jeg vurderte å velge den som favoritt, sjøl om den er helt forfatterløs. Men den begynner i alle fall på N!

God lesehelg!

Favorittforfattere: K

De siste ukene har vært travle og intense på grunn av vårens mange midteksamener (den som fant ut at et slikt overfokus på eksamener og oppgaver var en lur ting, vil jeg gjerne ta en prat med). Men nå, like før påske, er jeg endelig i mål, og da kan jeg vende tilbake til en mer ordinær tilværelse, også her på bloggen. Derfor er det nå tid for et innlegg om mine favorittforfattere på K. Kåringa gikk forholdsvis radig for seg etter en kjapp gjennomgang av bokhyllene, så det er egentlig bare å hive seg uti det.

Knut Hamsun (1859-1952)
En av Norges aller mest kjente forfattere og nobelprisvinner nummer to (tildelt i 1920) blei født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen i 1859. Han levde et på den tida sjeldent langt liv og fikk oppleve noen av de viktigste hendelsene i norsk historie, som det moderne gjennombrudd, framveksta av de politiske partiene, innføringa av parlamentarismen, den norsk-svenske unionsoppløsninga, økonomiske krisetider og de to verdenskrigene. Mye av dette deltok også Hamsun aktivt i; de fleste kjenner vel hans rolle som kverulant og offentlig kritiker av de fire store, samt hans noe tvilsomme engasjement under den tyske okkupasjonen. Den litterære produksjonen hans rommer mye, Hamsun utga mer enn tjue romaner, lyrikk, dramatikk og noveller, og var også i perioder aktiv i dagspressa. Han inntok en posisjon som en suveren, verdensvant kunstner med den største selvfølgelighet allerede i ung alder, sjøl om han slettes ikke var uten rivaler eller motstandere. Men den gamle generasjonen døde ut, og tilbake stod Hamsun i ensom majestet.

Jeg har ikke lest så veldig mye av Hamsun hittil, men både lesinga av Victoria (1898) på ungdomsskolen og lesinga av Sult (1890) ved NTNU har ennå ikke sluppet taket. Victoria var vel alt jeg ikke ville lese da jeg var 14, men detaljene har festa seg likevel, som mose på en stein. Og Sult er en av de vondeste romanene jeg noensinne har lest, med den navnløse jeg-personen så totalt innsurra i håpløsheten og nedadgående spiraler at det er til å bli fortvila og sint av. I tillegg kommer noen dikt, en rekke artikler og essays som jeg stadig vender tilbake til, og som så langt har stått på pensumlistene mine fire ganger. Og det er vel akkurat det som er så vanskelig med Hamsun: en kommer ikke utenom. En må jobbe seg igjennom tekstene hans, borre seg ned i dem, ta tak i dem, prøve dem mot fordommer og mistanker, bli konfrontert og overraska. Etter et større arbeid med et verk, kan en ikke unngå å føle seg nær både hovedperson og forfatter.

Og Knut Hamsun er en forfatter med overlegen kontroll. Han er en gjennomført stilist og en finner profesjonalitet i språk, virkemidler, personer og skildringer i alle tekster. Han er helt vesentlig for utviklinga av den norske romanen, den særnordiske romansjangeren og vår oppfatning av litteratur og litteraritet. Noen hovedpunkter her er hans fornyelse av romanen i sin helhet i 1890, grepet med gjennomført indre monolog, hans sjangermessige helomvendinger underveis i forfatterskapet, tematikken, hans måte å aktualisere og å reaktualisere på, sjøl om han aldri var et fullverdig medlem av realismegjengen. Hamsun preger skoleungdommen, den voksne leseren og den profesjonelle litteraturviteren på mange ulike nivåer. Og en blir liksom aldri ferdig: tankene fra tekstene hans blir værende, messende, noen ganger gnagende. En har stadige spørsmål som en umulig kan få svar på. Han skaper noe mystisk, tvil og uro, både i tekst og utafor tekst, makter å være lengtende og romantisk, effektiv og konkret, feminin og maskulin.

Noe jeg er veldig glad for, er at Hamsun, med sin posisjon og innflytelse, i mange år helt sikkert kunne fått ut hva han ville på samtlige forlag. Men den over søtti år lange karriera er prega av at det nettopp ikke er for mye. Han har ikke overprodusert, har ikke utvanna tematikken, har ikke slitt ut sine grep. I steden har han søkt mot stadig nye steder etter romanstoff, brukt sider ved seg sjøl, skildra, psykologisert, inderliggjort. Knut Hamsun er en av mine favoritter fordi han er umulig å komme forbi, hvilket sier mye om hans udiskutable viktighet og tekstenes bestandighet.


Karen Blixen (1885-1962)
Sjøl om disse to delvis levde samtidig, er det ingenting som vitner om det litterært sett. De er barn av helt ulike kulturer, han fattig bondesønn, hun rik borgerdatter, og deres fokus her i livet, henholdsvis Amerika og Norge versus Afrika og Danmark, avspeiler seg kraftig i deres litterære produksjon. En kan gå så langt som å si at de tilhører helt ulike litterære tradisjoner og at det vanskelig kan finnes intertekstuelle referanser dem i mellom.

Karen Christentze Dinesen er mest kjent for sine fabulerende og merkelige fortellinger inspirert av Tusen og en natt og med hyppig bruk av motiver fra europeisk middelalderlitteratur, eventyr og sagn, samt erindringsboka Den afrikanske farm. Sjøl om hun glimtvis både er lun og humoristisk, skaper spenning og intrikate nett av sammenhenger, personer, hendelser og symbolikk, domineres tekstene hennes av et utprega ikke-kvinnelig ståsted. Blixen skreiv ofte under mannlige pseudonymer, var i perioder nesten utelukkende i mannlige miljøer, og dreiv med typiske mannsdominerte aktiviteter, som å jakte, fly, dra på safari og å drive farm. Hun var et sterkt, nærmest utemma menneske, men danna, med mye pågangsmot og virkekraft. Jeg synes det er befriende og imponerende at hun makter å riste av seg sosiokulturelle konvensjoner og i så stor grad skape noe eget.

Men når jeg leser Blixens fortellinger, er jeg alltid milevis unna, aldri der, aldri nær. Hun kan være ironisk og bisk, streng og sleip, og menneskene får gjennomgå som statister i en film. Poengene hun vil vise fram, fortellingenes mening, er alltid viktigere. Ofte slutter fortellingene litt uforløst, fortsatt delvis hemmelige og uklare. Med dette oppnår Blixen i alle fall to ting: nemlig at historiene hennes aldri slutter å engasjere, og at en aldri blir kjent med forfatteren Karen Blixen. Hvem er hun? Slik flere av fortellingene hennes er lagt fram, er hun bare et "medium". Derfra til den høyst personlige og utleverende Knut Hamsun i 1890 er det svært langt. Men begge var viktige og toneangivende i sin tid, innafor vidt forskjellige kretser, vel å merke.

For å få bedre tak i hvem Karen von Blixen-Finecke var, må en lese Den afrikanske farm. Her kommer en nærmere både forfatteren og det virkelige livet hennes i nært samspill med naturen, rytmen er annerledes, perspektivet varmt, av og til nesten kjærlig. Hun er overhode på farmen, og har ansvaret for økonomi og avlinger, slaver og gjester. Det er mange utfordringer knytta til det klimatiske, og hun presses stadig til å tenke nytt. Men det er vanskelig i et land med lite teknologi, hvor språket er nærmest uforståelig og konsekvensene av krakket i 1929 også kjennes. I tillegg får en også et innblikk i Blixens forhold til Denys Finch Hatton, som forblei et sårt punkt for henne livet ut.

Hvem er dine favoritter på K?
I mine hyller var det jammen ikke mange kandidater, i og med at jeg fortsatt ikke har slengt meg på den evigvarende Karl-Ove-bølgen og enda ikke har somla meg til å lese Brages hedersprisvinner Knut Faldbakken. Knut Nærum tuller jo bare, mens Kyrre Andreassen er krampeaktig i sin harselering - ingen av dem var egentlig relevante i denne sammenhengen. Det var derimot Kerstin Ekman og Kim Småge, og Kate Moses med sin vare og nedtona roman om Sylvia Plath. Men du heller kanskje mer mot Kjell Westö eller, gud forby, Kate Morton?

God lesehelg til alle!