Den hvite hestens hemmelighet

Bildekilde: Aschehoug

Hedda er ingen hestejente. Hun vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store, ganske skumle, helt sikkert utilregnelige og lukter i tillegg stramt og vondt. Hvorfor skal hun ville ta turen opp på rideskolen i det hele tatt? På grunn av pappa, vel. Bare det siste året har Hedda begynt og slutta på håndball, piano, dansing og tennis. Og pappa mener hun må holde på med noe for å skulle få noen nye venner nå som hun har begynt på ungdomsskolen. Hedda lover å i alle fall gi det en sjanse. Kanskje.

Men det er ikke bare-bare å bli kasta ut på nybegynnerpartiet på Trippelen som tolvåring og ungdomsskoleelev, mens resten av barna som trakterer de små ponniene er sju-åtte år gamle. Hedda er til og med den eneste i joggesko! Men verre blir det når hun plutselig blir kasta av den vesle ponnien hun rir på, foran alle sammen. Både småjentene og de overlegne hestejentene som Hedda kjenner fra skolen, ser det. Og sjølsagt får også rideskolens eneste gutt, Adrian, med seg hele opptrinnet. Da ville nok hvem som helst ha lyst til å løpe ut i skogen, bare for å få litt fred fra blikk og latter. Men der står Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda.

Slik går det til at Hedda kanskje må komme tilbake til stallen. I alle fall en gang eller to. For hun er så nysgjerrig på Wolfgang, rideskolens fineste hest. Hvorfor er det ingen som rir han? Hvorfor stikker han av? Og hvordan har han klart å få et så langt arr? Hedda kjenner på sitt eget arr, og det er som om de forstår hverandre. Men plutselig en dag er det noen småjenter som tror at Wolfgang er hennes hest på ordentlig, sia Hedda alltid er i båsen hans. Tanken er så fin at Hedda spiller med. Og før hun egentlig veit hva som er skjedd, har hun vikla seg inn i et nett av løgner som det er vanskelig å komme ut av uten å tape ansikt fullstendig. Hva er egentlig viktigst for Hedda - ideen om Wolfgang, eller sannheten?

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvordan det går i barneromanen Den hvite hestens hemmelighet fra 2020 av debutant Maren Ørstavik (f. 1986). Den er tydelig i sin intensjon - som en ser allerede på forsida (som forøvrig er nydelig laga av Helene Egeland) - og at det er ei bok som passer best for jenter, og da særlig hestejenter, er heller ingen hemmelighet. Men sjøl om den er både sjangertro og forutsigbar og naturligvis handler om hest, er den ei veldig sympatisk og realistisk fortelling, hjemla i en norsk, gjenkjennelig virkelighet. Og når en legger på et herlig utgangspunkt med antihestejenta Hedda, litt humor, mysteriet Wolfgang, fine persontegninger og nydelige skildringer av det magiske båndet som kan oppstå mellom mennesker og dyr, er resultatet rett og slett godt. Og det er svært gledelig!

For barnebokserier er det mange av, men det er langt mellom de gode, norske seriene. Som regel leser barna nå om dagen dårlig utdritningshumor fra amerikanske forfattere som ikke evner å skrive aldersadekvat - for eksempel serien En pingles dagbok av Jeff Kinney (f. 1971) eller Dustedagboka av Rachel Renée Russell (f. 1959), som appellerer henholdsvis til guttelesere og jentelesere (ja, for vi trenger jo kjønnsinndelt litteratur! Eller gjør vi det?) helst fra tolv år og oppover. Begge disse seriene foregår i erketypiske high school-miljøer der vår stusselige protagonist har en ond antagonist som ikke skyr noen midler for å krenke og skremme. Ikke bare er bøkene fulle av dårlig språk, de er fulle av dårlig språkbruk også! Og for å ikke snakke om hvilken essens barna sitter igjen med når det kommer til moral - ja, for det er vel greit å juge, jukse, snike, spionere, lure, stjele, sabotere og til slutt godte seg av andres fall? Bare for å nevne noe.

Dette leser altså norske barn, helt ned i sjuårsalderen. Det er ikke rart en blir glad for at forfattere som for eksempel Jørn Lier Horst (f. 1970) fins! Eller Maren Ørstavik. Som klarer å lage ei fin, engasjerende historie om noe som er viktigere enn tyggis i håret, umoderne klær, prompelukt og torsdagens engelskprøve. Som tar hovedpersonen sin på alvor, og som ikke trivialiserer ei uventa hestedille. Som klarer å få ei hestebok til å handle om mer enn bare hest, og som treffer målgruppa si så det suser. Og det hun kanskje tjener mest på, er at hun holder teksten så rolig og tilbaketrukket, og ikke følger sjangerens vane med å sprute ut med adjektiver og pepre sidene med utropstegn. Det er slitsomt og overdrevent, her får vi i stedet nærhet, lojalitet og varme. I tillegg har boka både innhold, budskap og moral.

Så da får vi bare bære over med et par klisjeer, tenker jeg, og litt språklig slurv innimellom. For helheten er så god at sånt glemmes. Og både jeg og eldstejenta venter på neste bok.

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!