Lagerlöf er eksperten på breie skildringer av natur og kultur, og av høy og lav i et sammensatt samfunn. Hun briljerer med ordrikhet, klang og rytme - det svenske språket er levende og nært. Alle personene hennes, også de mindre gode, skildres med varme og omtanke, som om Lagerlöf forsøker å vise at alle tar dårlige valg, og at årsakene til det er viktige. I Liljecronas hem blir til og med stemora skildra upartisk, og enkelte avsnitt er så gode at en får sympati med den hardtarbeidende prestekona, sjøl om leserens lojalitet egentlig ligger hos prestedatteren, mamsell Maja Lisa. Mest av alt dominerer de følsomme skildringene i denne romanen. Vi får det meste gjennom 13-åringen Nora, nyansatt på prestegården, som kalles Nora Bläsväder av den faderlige skikkelsen i boka, presten sjøl, men som ellers går under lilljänta. Det hun ikke opplever sjøl, gjenfortelles ofte for henne. Og i disse gjenfortellingene bretter det seg ut store scenarioer hvor leseren skjønner mer enn Nora.
Fortellerstemmen er likevel allvitende, og Lagerlöf kan ikke dy seg for å ta noen sveip, som for eksempel når hun forteller om den katastrofale og veldig morsomme rideturen til Örneclou. Örneclou, en jovial, omreisende snylter, er av det mer enfoldige slaget, og som så mange andre er også han velsigna med en utrolig sjøltillit. Kombinasjonen er uslåelig, og hans indre monologer er tragikomiske. At prestekona setter han på plass, etter at han har prøvd seg på både henne og prestedatteren, er rett og rimelig. Verre er det med bokas hovedtematikk: det sørgelige forholdet mellom Maja Lisa, prestekona og den dumsnille, sjuke presten. Her er blir det fort tydelig hvem som misbruker sin stilling og hvem som bare er god. Denne konflikttrekanten henger indirekte sammen med det andre trekanten i boka, som baserer seg på noen stemningsfulle møter og mange misforståelser mellom Maja Lisa og brødrene Liljecrona.
Romanen har påfallende mange sentrale kvinner, mens mannfolka befinner seg litt mer i kulissene. Det er i grunn helt greit, for på den tida var det jo slik at kvinner ofte jobba sammen med f.eks. spinning og veving, mens mannfolka tok seg av andre ting - presten skriver sine prekener og arbeidskarene holder styr på både dyr og bygninger, som regel (unntaket er når den ene bukken slipper ut og kommer seg inn i huset). Et av Maja Lisas hjertesukk er at hun føler at faren, presten, forandrer seg etter å ha gifta seg på nytt. De som tidligere hadde et nært og varmt forhold, har nå problemer med å kommunisere. Begge vil den andre godt, men dessverre kommer det alt for mye i veien, og ofte er dette personifisert i prestefrua. Lojaliteten settes på prøve flere ganger. Dette gjør at Maja Lisa søker ut av prestegården, ned til mormor, til tanta, og sjølsagt til lilljänta, som hun deler rom med. Og ved flere anledninger treffer hun altså brødrene Liljecrona, som virkelig går opp i sin gjerning, og som bringer med seg et nytt folkediktingsmotiv: spelemannen som spiller så godt at folk dør.
I tillegg til alle de konkrete episodene som skildres i boka, er det lett å se at den handler den om mye mer. Viktigst er kontrastparene som Lagerlöf maler opp, mange av dem i Maja Lisa eller lilljänta. Hos den snart voksne Maja Lisa er det mye som dreier seg om identitet, om framtidsutsikter, om sorg og tapt glede, om tvil og tro. Likevel er det ingen tvil om at hun er følsom, klok og sterk. Lilljänta er på mange måter fastere i identiteten, hun er fortsatt et snusfornuftig barn, men hun går av og til rett i fella, til sin egen, og andres, store fortvilelse. Hun tviholder på oppdragelsen hun har fått hjemme, og bruker sitt moralske kompass for å navigere rundt på prestegården. I tillegg har hun en utrolig sterk vilje, og nettopp den både redder og kompliserer.
Lagerlöf er usentimental og direkte, og lar Maja Lisa gå igjennom mange kvaler og stor sorg. Men det er jo slik hun vokser! I Liljecronas hem leverer Lagerlöf flere parallelle nedadgående spiraler for både prestegården og menneskene. Mye kan reddes. Men noen har satt seg helt fast. Og noen kommer aldri opp igjen. Og tittelen, som er mer en dobbel og som rommer så veldig mye mer enn det jeg trodde da jeg begynte å lese, har bitt seg helt fast i meg, blitt et mantra, en slags trøst. Og en viktig sannhet. Som i mange av Lagerlöfs romaner går det også her bra til slutt. Men det er ikke en udelt fin slutt, mest av alt er den faktisk trist. Det som gjør de siste sidene vakre, er håpet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar