Orlando, Orlando

Den siste boka i 2012, og den første i 2013 (påbegynt midt i romjula, fullført noen timer ut i første nyttårsdag) er den intense, sanselige og humoristiske romanen Orlando (1928) av ingen ringere enn britiske Virginia Woolf (1882-1941). Den var en rein fornøyelse fra begynnelse til slutt, en herlig kontrast til alt pensum og et viktig innspill i debatten om kvinner, menn og likestilling både da og nå. Hovedpersonen Orlando, og den navnløse biografen, for Woolf kaller det en biografi, er begge arrogante og litt nedlatende, men det hele er gjort på en slik måte at en ser det poserende og jålete og ikke kan la være å le.

Orlando er en utradisjonell roman (eller biografi) på alle måter. Først og fremst gjelder dette personen Orlando, som ved bokas begynnelse øver seg på fekting rundt slutten av 1500-tallet. Århundrene går, og Orlando lever fortsatt i beste velgående, er fortsatt ung, men er blitt kvinne. Verken hovedpersonen eller biografen oppfatter dette som særlig problematisk, og med største selvfølgelighet skildres det hvordan hun mottar gjester i fine aftenkjoler og seinere skifter til bukse og jakke for å gå ut. Gjennom å harselere med kjønnsrollene og våre forventninger til, oppfatninger om og lover for de ulike kjønnene, får Woolf sagt svært mye om mennesker, om kultur og normer, om urettferdighet og historisk hjemla holdninger. Eksempel her er at Orlando forlater Storbritannia som en ung adelsmann og returnerer som ei ung adelsdame. Da får både samfunnet et stort problem, for ei kvinne kan umulig eie og disponere slike rikdommer. Hun har heller ikke rett til noen tittel.

Orlando fratas altså store verdier kun i kraft av sitt kjønn. Etter å ha levd i flere århundrer som rik, ettertrakta, adelig, pen og kunnskapsrik, skulle en tro at det materielle ville bety mer, at det kanskje ville være et savn. Men det er det ikke. Ettersom rikdommene tappes, blir Orlando friere. For Orlando er det nesten mest en lettelse å kunne stå på utsida av det materielle statusjaget fra victoriatida og framover. Hvorfor? Jo, for sjøl om Orlando er arrogant, er han (ja, han, for dette er i begynnelsen av boka) også svært følsom og kunstnerisk. Hans største drøm er å skrive, være forfatter. Men det er en lite ærefull syssel for en mann av hans byrd, og hans forsøk gjøres narr av. Rådende oppfatning er at han heller bør krige eller drive i politikken (som da ofte gikk ut på ett). Det gjør han. Når Orlando blir kvinne, er det brått legitimt å gi etter for sine følelser, å gråte, å dåne, og å ha sysler som å tegne, gå tur, skrive. Endelig kan hun få arbeide i fred, virkeliggjøre den store drømmen. Men omkostningene er enorme. Ikke bare må Orlando tåle å stå på utsida av det materielle og de rådende kjønnskonvensjonene (som da i praksis betyr på utsida av samfunnet), hun må også i lang tid være helt aleine.

Boka handler derfor ikke bare om kjønn og identitet, friheten til å skape, til å kunne være den en vil. Den handler også om kjærlighet og ensomhet. Å skrive er et ensomt arbeid. Å bli sett som den en ønsker å være, kan være vanskelig. Å bli misforstått kan bli fatalt. Orlando har ingen å dele kunsten med. Det gjør henne sårbar og aleine. I tillegg er det kjærligheten: Orlandos første, store kjærlighet som ung, preger han resten av livet. Sjøl ikke forholdet til hennes seinere ektemann kan by på samme intensitet. En liten flik av den unge adelsmannen Orlando er for alltid ødelagt, og Woolf skildrer sårbarheten svært godt. Så er det også mange som sier at Orlando er Virginia Woolfs helt spesielle kjærlighetserklæring til Vita Sackville-West (1892-1962), som hun visstnok hadde et langt og lidenskapelig forhold til. Noe som underbygger dette, er at det er Vitas familie og Vita sjøl som står for fotografiene og maleriene i boka (en biografi må jo ha bilder). Men hva som skjedde mellom de to kvinnene, interesserer jeg meg ikke for. Likevel tror jeg at tiltrekninga, begjæret, kjærligheten, lykken, sjalusien, desperasjonen og ensomheten Woolf følte, er sann. Det er så godt skildra, på både ytre og indre vis, i Orlando. Det er så solid at det er umulig at forfatteren ikke skriver ut ifra egne erfaringer.

Orlando er et komplekst menneske. Jeg tror han/hun har mye både fra Vida og Virginia. Viktigst er det at Orlando først og fremst er et menneske, ikke kvinne eller mann. Spiller det noen rolle? Det burde ikke bety noe, roper Woolf tidvis mellom linjene. For inni er vi like, sjelene er like, intellektet kan oppnå det samme. Men historisk, sosialt, kulturelt, akademisk og økonomisk spiller det stor rolle. (Passende nok blei det innført stemmerett for kvinner i Storbritannia i 1928, samme år som Orlando kom ut.) Orlando har begge kjønns gode og dårlige erfaringer. Begge kjønn fanger og setter fri - som adelsmann kan Orlando gå hvor han lyster, arbeide, være sjølstendig og ufyselig, om han vil, som kvinne kan hun la seg bevege, skrive, få barn, men er underlagt helt andre normer for oppførsel. Jeg opplever at Orlando forsøker å ikke la seg fange, men hun fanges likevel: av tida hun lever i, av kjønn, av lovene og normene, av kjærlighet, av ensomhet, av kreativitet. Er da mennesket fritt?

Orlando byr på harselering med svunne tiders pomp og prakt, nye perspektiver på etikette og idealer, lun humor og djupt alvor. Vi-et, representert gjennom biografen, er alltid tilstedeværende, sansende og forklarende. Tempoet er av og til forrykende og effektivt, men det er også rom for langtrukne øyeblikk og detaljfokusering. De mange, lange setningene skaper tidvis dyster stemning, som når Woolf skildrer tida som går. Mange utrop og trivielle observasjoner skaper lystighet og letthet. Overgangene er imponerende, og skildringa av tankens sprang er kompleks og rørende. Virginia Woolf briljerer i dette sprudlende verket, her er overskudd og eleganse på hver side. Woolf beveger seg lett fra et tungt tema til et annet, og makter å komme med verdifulle innspill om livet, friheten, kjærligheten, ensomheten og evigheten.

Men boka ender trist. Orlando er fortsatt ikke så fri som hun ønsker, sjøl om livet, tida, har gitt henne alt. Men hva betyr tid, om en alltid er ensom? (Ja, hun gifter seg, men mannen som forstår henne så godt er alltid borte.) Avslutninga er både fortvilende og fin. Trøsten er kanskje at når Orlando, som har levd så lenge (og Virginia, som var så klok), ikke har funnet svarene på de store spørsmåla, er det nok ikke håp for oss heller. Kanskje er det noen sannheter vi aldri får innblikk i. Kanskje er det best å akseptere at noe, som kjønn, tid, livet og døden, ikke kan betraktes, ikke kan fanges, ikke kan forstås. Kanskje, hvis vi av og til lar nettopp det hvile, kan kjenne et streif av lykke.