Legenden om Sankt Alexis

Bildekilde: Bokelskere

Jeg fortsetter med å lese middelalderlitteratur, og denne gangen er det mer en skikkelse enn en tekst jeg har tatt for meg. Jeg har lest Legenden om Sankt Alexis, et samleverk som gjenforteller flere av de mest kjente tekstene fra Alexis-diktningen: en syrisk legende fra 500-tallet, grunnteksten fra 900-tallet som er på latin, det gammelfranske helgendiktet fra ca. 1050 og middelalderens mysteriespill fra ca. 1380. Tekstene er utvalgt av, presentert ved, oversatt og til slutt kommentert og satt inn i en større sammenheng av Helge Nordahl (1927-2018). Boka utkom i 2003 og er en del av serien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Kort fortalt er dette fire versjoner av samme tekst som er samla i samme bok. Slik blir det ekstra lett for leseren å sammenligne, følge forskjellige utviklingstrekk i tekstene og se hva som diktes inn, utvides, dramatiseres, nedjusteres, fjernes og så videre, i takt med tidas skikker og religiøse idealer. Det er kanskje særlig framtredende ved de to nokså sjangerspesifikke sistetekstene, der det var tydelige føringer innafor form som måtte hensyntas. I tillegg består boka av sju tekstfragmenter til, som har vært med i ulike versjoner. Fragmentene kaster ytterligere lys over Alexis.

Men hvem er egentlig denne Alexis, som det skrives så mye om? I den syriske legenden skrives det at han hadde grunnrike foreldre. I de andre versjonene sies det at faren er en adelsmann, eller en greve, eller den fremste ved keiserens hoff. Vi befinner oss altså i de høyere lag av befolkninga, og Alexis er ung og privilegert og har fått god utdanning. Vi møter han på litt ulike tidspunkt i de forskjellige tekstene, men felles er det at Alexis er evnerik og vakker og i gifteferdig alder. Faktisk er han så klar for giftermål at det skal skje nokså raskt. Men Alexis kjenner at dette ikke er helt rett. Han vil ikke ha et verdslig liv, og han ønsker ikke å innfri sine foreldres krav om å leve som gift og seinere overta deres eiendommer og verdier. 

Alexis veit at et slikt valg får konsekvenser. Han veit også at foreldrene og hans forlovede ikke vil forstå (i noen versjoner rekker de å gifte seg, i andre ikke). Han finner på en unnskyldning, drar i smug så fort han kan og tar sjøveien til Syria, seinere til fots til Edessa. Og der blir han. Der gir han fra seg rikdommene sine og navnet sitt, og han lever på gata som en tigger, et liv via til bønn og til Gud og kun fra hånd til munn. Det sendes ut letemannskaper etter Alexis, og også Edessa oppsøkes på veien. Men ingen gjenkjenner den forsofne tiggeren utafor kirka, og farens menn vender hjem med uforretta sak. Slik får Alexis leve i mange, mange år som ussel og fattig.

Livet til Alexis ender på ulike måter avhengig av versjon. I den syriske legenden dør han i Syria, utslitt av fattigdom og sykdom. I andre versjoner vender han hjem til Roma og havner ved tilfeldigheter i sin fars hus, der han lever uten å bli gjenkjent i mange år. På dødsleiet, eller rett etter døden, innser foreldrene hvem de har hatt i huset så lenge uten å vite om det. Og sorgen deres blir ufattelig stor, og offeret til Alexis blir enda mer uforståelig. Slik ender tekstene veldig trist. 

Det religiøse aspektet er naturligvis veldig tydelig i tekstene. Og Alexis får en opphøyd status fordi han velger et liv via til Gud og sier ifra seg alle verdslige plikter, rettigheter og fordeler. Et slikt valg er svært fjernt fra de fleste av dagens lesere, kanskje er det også derfor jeg finner det så fascinerende. Svært få jeg kjenner, hvis noen, ville være villige til å forsake alt for et uvisst liv i fattigdom og nød, der bønn er hovedaktiviteten. Kontrasten blir umiddelbart stor. Jeg tviler ikke på at flere mennesker, både kvinner og menn, opp igjennom historia har valgt Gud - historiebøkene er fulle av eksempler, fra Frans av Assisi (1182-1226) til dronning Kristina av Sverige (1626-1689). Og de hadde gode grunner, også utover det religiøse, for å velge som de gjorde. Men i dag? Er det et nærmest utenkelig valg i dagens vestlige samfunn? 

I møte med slike dilemmaer blir Alexis-skikkelsen ei viktig motvekt til våre travle tider, som minner oss om at menneskets eksistensielle spørsmål alltid er de samme, at idealene om hva som er et fullverdig liv svinger, og at integritet er en viktig egenskap. Om vi legger vekk skjermene våre og vender fokuset innover, vil mennesker i dag kanskje også kunne kjenne etter, og finne en slags gjenklang i tekstene om Alexis i seg sjøl. Det er i alle fall noe av det viktigste denne leseren tar med seg videre.

Helgendiktet om Alexis regnes som den franske litteraturens første store mesterverk, står det bakpå boka. Det er noen år eldre enn Rolandssangen, som jeg også har lest. Det sier mye om hvor utbredt, viktig og allment kjent diktet var, og dets påvirkningskraft er trolig umulig å overvurdere. De mange oversettelsene, versjonene og fragmentene av Alexis-diktningen underbygger det samme. Litteraturhistorisk er dette uhyre interessant, men det når også utover kun den fagdisiplinen. Gjennom å lese ulike versjoner av samme tekst, får en unike glimt inn i fortidsmenneskenes ideer og tanker. Og her er eldre litteratur i en særklasse, som gjennom å være ei primærkilde for mentalitet ofte gir svært etterrettelig informasjon. 

Don Juan

Bildekilde: Bokelskere

Å være en "Don Juan" er et begrep som nærmest har gått inn i europeisk dagligtale. Det er ei referanse de fleste tar, og som her hjemme i Norge har sitt synonym i "pikenes Jens". Det betyr rett og slett en jentefut, eller, sagt med dagens vulgære språkbruk, en knullegutt. Eller knullemann, for den virkelige Don Juan er ikke helt pur ung lenger. Men hvem er egentlig Don Juan? Og hva ligger bak hans mange erobringer, eller "kvinnebetvingelser"? Og hva er det dramatiker Jean-Baptiste Poquelin (1622-1673), fra 1644 bedre kjent under pseudonymet Molière, vil fortelle oss?

Vel, for å finne ut av det, må en rett og slett gå til hovedkilden, som i dette, som så mange andre tilfeller, er tekst. Og her gjelder det altså teaterstykket Don Juan eller Stengjesten fra 1665. Men det kunne også vært et annet stykke, lærte jeg underveis, for dette er ikke egentlig en helt original idé fra Molière. En litterær Don Juan eksisterte allerede i 1630, da på spansk. Seinere kom det to italienske og så to franske versjoner, der det er stor sannsynlighet at Molière kjente til i alle fall en eller to av disse, før han skreiv sin egen variant. Den som vil lese mer om det, anbefales å lese etterordet til oversetter Hanne Herrman (f. 1958), som også har skrevet et svært solid forord til stykket. 

Men tilbake til hovedspørsmålet. Hvem er egentlig Don Juan? Når teaterstykket begynner, er det faktisk tjeneren hans, Sganarelle, vi møter. Gjennom fem akter blir vi bedre kjent med både Sganarelle, Elvira, Gusman, herr Dimanche, Charlotte og Mathurine, for å nevne noen. Hver på sitt vis er disse med på å kaste lys over Don Juan, slik at vi både ser den overfladiske sjarmen og den underliggende desperasjonen. 

Tjeneren Sganarelle er til stadighet innblanda i Don Juans hyklerske påfunn. Han stiller opp, glatter over, forklarer og bortforklarer, avleder og bidrar med mye komikk. Samtidig strever han med å forstå hvorfor Don Juan gjør som han gjør, for sett utenfra gir det ikke mening. Sganarelle sier mot slutten av stykket: 

Min herre, hva slags djevelsk tone var det De anla der? Det var jo verre enn verst; jeg likte Dem mye bedre slik De var før. Jeg har alltid bedt for Deres sjels frelse, men nå tviler jeg på om det nytter; jeg er redd Guds tålmodighet, som har båret over med Dem til nå, ikke vil tåle denne siste nederdrektigheten.

Elvira er gift med Don Juan, men han har plutselig reist fra henne. Hun ønsker ei forklaring, så hun reiser etter for å få han i tale. I lange tider har hun ikke hørt på de fæle ryktene, som hun nå forstår er sanne. Hun er fortvila over hans mange utenomekteskapelige forhold, sin egen godtroenhet og naivitet, men enda mer fortvila over hans sjel. Vil han noensinne kunne angre, frelses og komme til himmelen? Eller vil han få som fortjent? Hun ber Don Juan om å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Når han atter en gang kommer til kort, og innrømmer at han ville vekk fra henne og ikke lenger vil være sammen med henne, skjønner hun at hun har blitt holdt for narr:

Det holder. Jeg vil ikke høre mer, jeg beklager at jeg har lyttet så lenge allerede. Det er motbydelig å få hele sin skam brettet ut på denne måten. I slike situasjoner må et rent sinn vite å velge side med en gang. Bare ikke innbill deg at jeg har tenkt å bryte ut i anklager og forbannelser her. Nei, mitt raseri skal ikke sløses bort på nytteløse ord; mitt rødglødende raseri skal spares til hevnen. Jeg gjentar det: Gud kommer til å straffe deg, din løgner, for den urett du har begått mot meg. Og om du ikke frykter himmelens vrede, bør du i hvert fall frykte en krenket kvinnes raseri.

Men er det noe Don Juan ikke gjør, så er det å frykte. Det får vi et strålende eksempel på i fjerde akt, der Don Juan duperer ulike kreditorer. Særlig er scenen med herr Dimanche underholdende. Handelsmannen, som står under Don Juan på den sosiale rangstigen, har et stort beløp å kreve inn. Men Don Juans stadige avbrytelser, høfligheter, invitasjoner og gester, lar han aldri slippe til med sitt økonomiske krav. Og rett som det er, er han på vei ut igjen, med uforrettet sak. Don Juan er skruppelløs og bryr seg ikke om at han utnytter andre og lever på deres penger.

Et annet eksempel på skruppelløsheten finner vi i andre akt. Don Juan beiler til to unge bondepiker på samme tid, der den ene til og med er forlova, noe han også sørger for å ødelegge. Han setter jentene opp mot hverandre, samtidig som han hvisker til dem begge omtrent det samme: Hun er sjalu fordi jeg snakker med Dem. / Hun ønsker at jeg skal gifte meg med henne, men jeg har sagt til henne at det er Dem jeg vil gifte meg med. Og slik holder han på - for moro skyld. Han villeder kvinnene, krenker mennene, avslutter ekteskap, ødelegger familier. Og i løpet av stykket avsløres det at Don Juan er svært klar over hva han gjør, han velger det sjøl og er bevisst sine valg.

Men det kan jo ikke gå i all evighet. Og det gjør det ikke heller. For etter hvert som stykket skrider fram, og komikken spilles ut, innhentes Don Juan også av et alvor: Fortida. Fortida kommer i alle varianter, det er faren hans, det er Elviras far og brødre, det er kirke og hoff og kreditorer, det er soldater og Pierrot, det er Elvira sjøl og til og med Sganarelle. Og for å understreke og tydeliggjøre alvoret, er det også en statue som gjør seg gjeldende, altså en steingjest. Jeg skal ikke avsløre dens rolle eller dens symbolske betydning, men den er helt avgjørende for Don Juan i stykket.

En komedie, ja. Molière er kjent som den store komediedikteren på 1600-tallet, og var berømt i sin samtid. Fra 1659 skreiv han minst ett stykke i året, og han spilte i nesten alle stykkene sjøl. I følge Store norske leksikon er ni av stykkene til Molière med på lista over de ti mest spilte stykkene i fransk teaterhistorie (hvilket stykke som er det siste, står det ingenting om). Andre kjente titler er for eksempel Tartuffe (1664), Misantropen (1666) og Den innbilt syke (1673). Men dette er ikke bare komiske tekster som vi ler godt av og glemmer etterpå. Dette er tekster med allmennmenneskelig, viktig innhold, som legger opp til at en som leser eller tilskuer tar til seg moralen som ligger til grunn for stykket. Særlig gjelder det Don Juan. For det går ikke godt med Don Juan, og slik trekker Molière tragedien inn i komedien.

Og slik besvarer han også de innledende spørsmåla om hvem Don Juan er, hva som ligger bak hans mange erobringer og, ikke minst, hva han sjøl ønsker å videreformidle til publikum. Her finner vi både oppgjør med samtidas hykleri og et forsvar for frihet, formulert som monologer fra Don Juan. Det tekstlige opprøret, som også vekker et konkret fysisk opprør etter at stykket blei oppført, er svært gjennomført, da Molière ikke bare lar Don Juan bryte med lover, regler og normer, men sjøl også bryter med de antikke kravene om dramatikkens tidmessige, stedsmessige og handlingsmessige enhet. Videre bryter han med Det franske akademis retningslinjer for dramatikk. Det provoserte ekstremt i samtida, og Hanne Herrman poengterer at det etter Don Juan ikke kom "flere åpenlyst provoserende stykker fra hans hånd". Og Don Juan blei sensurert, og knapt spilt. Opprøret med hykleriet hadde altså sin pris.  

Men er et stykke som Don Juan relevant i dag? Kanskje mer enn noensinne. Der kongen, staten, religionen og den kulturelle eliten tviholdt på stramme rammer for alle mennesker i den franske samtida, er vi nå nærmest uten rammer. Å ligge rundt er for mange helt greit, til og med på tv. Å ha gjeld er ekstremt vanlig, og det er mange som ikke betaler det de skal, når de skal. Til og med det blir underholdning på tv. Å krenke andre drives det med over en lav sko i alle kommentarfelt, vi har til og med folk som lever av det, de heter komikere og/eller påvirkere. Det lages søple-tv av "don juanske" liv, enten som drama eller som virkelighets-tv, og det er mulig å slippe unna fortida. Derfor seiler historia om Charlotte og Pierrot opp som den ekte og gode, i alle fall for denne leseren, og det er rørende hvordan Pierrot på alle måter kjemper mot Don Juan. Der ligger det i alle fall et ekstremt viktig poeng, som aldri mister sin relevans: Kjærlighet.

Og kan hende er det nettopp kjærligheten det er verdt å ofre sin frihet for? Om Don Juan var modig nok, må vite. Men det ville blitt et ganske annet stykke.

Hadrians memoarer

Bildekilde: Bokelskere

I bokserien Verdensbiblioteket, utgitt av De norske bokklubbene, fins hundre av verdens beste bøker. Jeg begynte å samle for mange år tilbake, men til min store frustrasjon blei serien lagt ned før jeg kom i mål med å kjøpe alle utgivelsene, og det er jeg fortsatt sur for. Jeg har vel omtrent halvparten, og jeg sparer både bøkene og leseropplevelsene så lenge jeg kan. Men jeg unner meg et par bøker i året, og nå har turen kommet til ei ny bok i serien.

Den aller siste boka på lista, i alle fall om en tar for seg disse hundre titlene sortert etter forfatternes etternavn, er romanen Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar (1903-1987). Fødenavnet hennes var intet mindre enn Marguerite Antoinette Jeanne Marie Ghislaine Cleenewerck de Crayencour. Forfatternavnet er et anagram av etternavnet hennes, som blei hennes lovlige navn i 1947. Yourcenar blei født i Belgia, fikk privatundervisning og vokste opp mer eller mindre på reise med faren, som var svært belest. Hun skreiv på fransk, men kunne også latin, gammelgresk, engelsk og italiensk, hun var veldig fascinert av antikken og særlig av gresk litteratur og filosofi. Hennes første dikt handla om Ikaros. Hun reiste mye til historiske steder, men bodde i USA omtrent halvparten av livet sammen med kjæresten Grace Frick (1903-1979). Yourcenar debuterte med lyrikk allerede i 1921 (betalt av pappa), og kom med sin første roman i 1929. Hun var professor i fransk litteraturhistorie i Maine fra 1945. Hun var også første kvinne som blei valgt inn i Académie française i 1980, som sier en del om hennes posisjon i det klasse- og kjønnsdelte Frankrike. 

Hadrians memoarer, som utkom for første gang i 1951 (på norsk ved Leo Strøm (1920-2018) allerede i 1953), er Yourcenars internasjonale gjennombrudd og den mest kjente boka hun har skrevet. Det er også den hun brukte lengst tid på å skrive. Hun fikk, skriver Christine Amadou (f. 1958) i innledningsessayet, ideen til boka svært tidlig, allerede i 1924. Men både Yourcenar og materialet hun ville skrive om, måtte modnes. Amadou siterer Yourcenar: "Noen bøker kan man ikke våge seg på før man er førti år". Og videre: "Det var rett og slett nødvendig med alle disse årene for å lære å beregne den nøyaktige avstanden mellom keiseren og meg selv".

Og det er forståelig at et slikt omfattende prosjekt tok tid. Ikke fordi boka er så innmari lang - misforstå meg rett - for det er den ikke. Jeg kaller stort sett bøker på under 250 sider for korte. Men Hadrians memoarer er ikke bare en historisk roman, slik vi tradisjonelt definerer historiske romaner. Boka er skrevet som en fiktiv sjølbiografi, altså at det er keiseren sjøl, Hadrian (76-138), som fører ordet i førsteperson. Fordelt over seks hoveddeler skriver han et brev, som kan være en slags bekjennelse, en form for instruks eller ei opplæring (her gikk tankene mine til både Augustins skrifter med samme navn, som Yourcenar definitivt hadde lest, samt Konungs skuggsjá fra 1200-tallet, som Yourcenar kanskje kjente til), som er fra han som aldrende keiser, til hans etterfølger (latin successor), det vil si den han har valgt ut som sin sønn, i dette tilfellet Marcus Aurelius (121-180). Dette blir tydelig gjennom at bokas første ord er Kjære Marcus.

Alle menneskene vi møter i boka, er reelle historiske personer. Alle steder som skildres, vises til og nevnes, er reelle steder. Alle bygg Hadrian beveger seg gjennom, byer han kjenner lukta av og hav han seiler over, er langt på vei bygg, byer og hav som fortsatt eksisterer. Til og med statuene han snakker om, fins! Dette gir boka et helt unikt historisk bakteppe, og er med på å utviske den enorme tidsforskjellen på, for meg som leser i dag, omtrent nittenhundre år.

I og med at boka er så kompleks i formen, kan en ikke forvente det samme her som fra en vanlig roman, et pinlig langt brev eller en ordinær sjølbiografi. Det er blant annet ingen dialoger i boka, alt ses og sies og vektes av Hadrian. Videre får vi ikke ei historie fra a til å, men utvalgte episoder, belyst av en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv med alt det har hatt av valg og muligheter. Hadrian begynner med sin skrivende nåtid - han nærmer seg slutten, og han veit det. Han er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos legen. Han veit ikke hvor lenge han har igjen, men han hoster og har et dårlig hjerte, vattersottig, står det i boka. For å være på den sikre sida, går han i gang med sitt ettermæle, der han også gir biografiske riss over sin egen person, samt at han forklarer viktige, vanskelige og ikke minst strategiske valg. Og det siste er det svært viktig å huske på. For Hadrian er først og fremst soldat.

De seks hoveddelene av boka, som alle har titler på latin, representerer hver sin epoke i Hadrians liv. Den første er som sagt Hadrians nå. Deretter følger delen om Hadrians liv fram til han blir keiser, altså om familie, oppvekst, utdannelse og militær karriere. I del tre handler det om politikken som ligger til grunn for Hadrians keisergjerning, i del fire om Antinoos. I del fem handler det om livet etter Antinoos, og resten av livet som keiser. I del seks er vi tilbake til tida i del en, skrivetidspunktet, og Hadrian ser tilbake på særlig relasjonen til Antinoos mens han venter på å dø. 

Det er ikke bare formen som er kompleks, og måten Yourcenar lar Hadrian fortelle på. Språket er også særegent. Tonen er noe formell og gammelmodig, noen vil kanskje oppleve den som tung. Men teksten og keiseren kler virkelig en slik tone, og leseren trenger en slik tone, som tvinger en til å sette ned tempoet. For her er detaljene viktige, og det tar tid å lese. Jeg opplever at Yourcenar anstrenger seg for å være så presis som mulig. Det virker lett, men er det overhodet ikke. Skildringene er konkrete og knappe, men likevel er vi alltid til stede i teksten, og de nøye utvalgte adjektivene gjør at landskapet rundt oss framstår som levende. Sjøl om Hadrian erindrer fra sitt skrivende nå i teksten, er det som om også vi er med under telttaket. Videre har Yourcenar mange poetiske formuleringer som viser til Hadrians formelle utdannelse og ikke minst den indre striden mellom stoisisme og epikureisme. Hadrian er distansert og avklart på den ene sida, og intens og sanselig på den andre. Her fra side 122:

I skrivende stund vet jeg nøyaktig hva det er for stjerner som passerer over våre hoder her, i Tibur, over dette tak som er smykket med stukkverk og kostbare malerier, - og også et annet sted, over et gravmæle. Noen år senere skulle døden bli gjenstand for min stadige ettertanke, den skulle bli det begrep jeg viet alle de åndskrefter hos meg selv som ikke Staten la beslag på. Og når man nevner ordet døden, har man samtidig nevnt den mystiske verden som man kanskje får adgang til gjennom sin bortgang. Etter så mange refleksjoner og erfaringer, som til tider har vært fordømmelsesverdige, er jeg fremdeles uvitende om det som foregår bak dette svarte telttak.

Det er et voldsomt, krevende, intenst og svært ensomt liv keiseren lever. Hadrian skal være alt for alle, og han skal hedres, dyrkes, nærmest som en gud. Hvordan få til det, makte det, når en kjenner seg hul og aleine? Det er jo ingen andre som deler hans skjebne, hans verv. Han er aleine om å være Staten. I perioder plages han dypt av dette, og særlig mot slutten, etter å ha opplevd glede og lykke for å deretter miste det, mangler han en indre motor som gjør at han stadig driver Staten videre. Han gjør kun det som trengs, det han må. I andre stunder fylles han med kampvilje og virketrang, tenker langsiktig og komplekst, han tar tak i de bitreste konflikter for å finne løsninger, og strekker seg for å slå ned opprør og unngå utmattende kriger. 

Denne dobbeltheten bekreftes også av historiske kilder: Hadrian er i stor kontrast til sin forgjenger Trajan (53-117) opptatt av konsolidering og kontroll, ikke ekspansjon og krig. Som soldat ser Hadrian hvordan de stadige krigene utarmer både områder og folk og deretter fører til splid og opprør, og som Staten ser han at stadig lengre grenser umulig kan holdes da påkjenningene og utgiftene er for store. Derfor bremser han ned, og prioriterer samtidig å reise konstant rundt i riket, for å holde alle "på tå hev". Konsekvensen er at han sjøl ikke har et hjem. Slik er keiseren både strategisk og ydmyk i liv og gjerning, men også omflakkende og søkende, både fysisk og psykisk. 

Likevel er det ikke til å unngå at noen kamper må kjempes. Og noen kriger må gjennomføres for å hindre andre kriger. Blant annet sørger Hadrian for å sette i gang fredsforhandlinger mens Trajan fortsatt er i live, noe han virkelig ikke har mandat til å gjøre. Han sjanser på at Trajan, som har slitt med helsa ei stund og fortsatt ikke har valgt sin successor, kommer til å velge han. Og for å holde det som sannsynlig, må Hadrian alltid være mindre enn ett dagsritt fra Trajan, sjøl når Trajan er i felt i Mesopotamia. Deretter må Hadrian sørge for å være først til å få beskjeden om dødsleiet, og naturligvis rekke fram i tide. Det verserer en rekke ulike teorier i forhold til hvordan maktovertakelsen foregikk, men det vi veit, og det som Yourcenar skildrer, er at Hadrian påberoper seg å være sønnen til Trajan, noe som støttes av Trajans kone, Plotina. For å hindre stridigheter rundt keisertittelen, rydder Trajan raskt og effektivt samtlige reelle motstandere av veien gjennom snikmord før han i det hele tatt vender tilbake til Roma som keiser. Og dette hadde sin pris. Det hadde også relasjonen til Antinoos, som blir en sorg han aldri helt kommer over. 

Det er utrolig spennende å lese om Hadrian. For eksempel tida han levde i, med reelle historiske fakta Yourcenar benytter for å kunne sette Hadrian og keiservirket hans inn i en større kontekst med kriger, opprør, forløpere og etterfølgere. Det er mange interessante opplysninger i boka, som at Hadrian var den romerske keiseren som reiste mest, at han var veldig opptatt av gresk kultur, som Yourcenar, at han konstant lot reise ulike bygg, som templer, akvedukter, gravplasser og egne boliger, og også hele byer, at han forsøkte å skape en kult rundt Antinoos etter hans død for å udødeliggjøre han, og at det, i dag, fortsatt fins atten statuer av Antinoos. Det mest fascinerende er kanskje at Yourcenar, gjennom sin tekst, viser at sjøl de enkleste valg Hadrian tok, fikk enorme ringvirkninger som vi fortsatt ser, lever med og forholder oss til i dag, for eksempel Hadrians mur fra år 122, en rekke byggverk i Athen, revisjoner av lovverk, videreføring av idrettsleiker hvert fjerde år og nytt navn på Judea (Palestina).

Hadrians memoarer er ei kompleks bok det tar tid å lese. Den er detaljrik og filosofisk, annerledes i form og til dels også i innhold, den krever at en følger med og er interessert i både Hadrians ytre, harde skall og Hadrians mjukere indre. En må se forbi keiserhandlingene for å se mennesket, akkurat som en må godta både proformaekteskapet med Vibia Sabina og det som er hans virkelige store kjærlighet, den kompliserte relasjonen til Trajan og den overraskende gode relasjonen til Plotina. Det er for øvrig med henne han har de fineste stundene. Hun gir en følelse av ro og aksept, uten alt som tilhører keiserembetet, statusen og makta. Med henne er han bare Hadrian. Og det er han langt på vei gjennom denne boka også. 

Ungdomstid

Bildekilde: Bokelskere

Tilbake i 2014 var det en franskmann ved navn Jean Patrick Modiano (f. 1945) som mottok Nobelprisen i litteratur. Prisen, ifølge De Aderton, blei blant annet gitt "for erindringskunsten han har brukt til å fremkalle de mest ubegripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonens livsvilkår". Modiano føyer seg dermed inn i ei ganske lang rekke med franske nobelprismottakere. Jeg var blant mange som i tida etterpå sikra meg ei bok av forfatteren, da han inntil offentliggjøringa var helt fremmed for meg. Boka jeg kjøpte, heter Ungdomstid, og nå, etter mange år på ulesthylla, er den endelig lest.

Ungdomstid (Une Jeunesse, 1981, oversatt til norsk ved Kjell Olaf Jensen (1946-2016) i 2014) er ei lita bok på kun 159 sider. Den har ei halv rammefortelling, altså kun ei åpning, som er lagt til romanens nåtid, mens resten av boka fortelles i retrospektiv. Når vi kommer inn i historia, er det rett før Odiles 35-årsdag. Ektemannen Louis, som er fokaliseringsinstans i store deler av boka, er jevngammel med henne. Når han kjører en besøkende til toget etter bursdagsselskapet, settes det i gang ei erindring. Han tenker tilbake til da han og Odile var unge, femten år tidligere, da han var ferdig i militæret og hun forsøkte å slå igjennom som sanger. 

Vi er i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, krigen er fortsatt et åpent sår i Europa, og Odile og Louis møtes ved en tilfeldighet. Begge er aleine og sliter med å finne retning og å tjene nok til å forsørge seg sjøl. Naivitet, dumhet, tilfeldighet og rein nød tvinger dem inn i situasjoner de seinere strever med å komme seg ut av. De settes i takknemlighetsgjeld og faktisk gjeld og veves inn i et nett av maktkamper, manipulasjon, bestikkelser, politikk, svindel og bedrag, og de veit ikke hvem de skal stole på. Etter flere måneder på andres nåde byr det seg plutselig en mulighet for å komme seg ut. Og den tar de.

Og slik slutter boka.  

Det er ikke egentlig så mye mer å si heller. Dette er ei lita bok, og ei lita fortelling. De mest interessante passasjene omhandler Odile, og disse dveles det ikke ved. Alt surret med Louis får derimot stor plass. Modiano holder seg hele tida på avstand i tredjeperson, slik at vi aldri er med, vi bare betrakter de to som strever fra et sted langt unna. Av og til håper vi at de ikke gjør det de er i ferd med å gjøre, men de gjør det likevel, uten at det framkaller noe særlig større engasjement hos leseren. Det er ikke kjølig eller ufølsomt, bare ekstremt distansert og faktisk helt følelsesløst i den forstand at det knapt settes ord på en eneste sinnsbevegelse. Og de gangene det settes ord på, virker det påklistra. Det gjør at alvoret kanskje ikke synker helt inn hos leseren, fordi hovedpersonene virker så uaffiserte. De lar seg bare føre hit og dit, som om de er noen andres eiendom eller leiketøy. 

Språket er godt, prega av luft og tre prikker etter hverandre ... som indikerer at det tenkes eller reflekteres, med det resultat at mange setninger faller litt. Kan de ikke tenkes ferdig? Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det grepet, da det på mange måter virker som om teksten er uferdig. Fokaliseringsinstansen ga meg også litt hodebry. Vi følger stort sett Louis ganske tett, men plutselig kan Modiano være tett på Odile. Odile utsettes for ekstreme prøvelser, men gis ekstremt liten plass i boka. Betyr det at hun er mindre viktig? Hvordan kan det verste i boka få minst plass?

Navnelikheten mellom flere av de mannlige bipersonene på B gjorde det litt vanskelig å holde dem fra hverandre. Modiano karakteriserer heller ikke noe særlig i replikkene, slik at alt i teksten har samme tone, fra Odile til Louis, andre bipersoner og disse mennene. Kanskje det er litt av poenget, at vi er inne i en jevn erindringsstrøm. Men det kan også oppfattes som flatt. Etter hvert opplevde jeg at handlinga gikk fra å være nokså enkel og grei å følge, til å bli mer kaotisk. Det er penger, tog, smug, gatenavn, gamle bygg, biler og disse mannfolka med ulik bakgrunn. Kanskje det er ment som et slags høydepunkt, jeg veit ikke. Jeg synes ikke det var spennende, bare plagsomt. Så tar Louis og Odile den utveien de plutselig har foran seg. Og det er det, og jeg som leser er rimelig upåvirka. 

Ungdomstid var dessverre ikke helt min type bok, og fordi den slutter så plutselig, og uten at vi kommer oss tilbake til utgangspunktet i åpninga, virker den også uferdig. Jeg forstår derfor ikke helt hvorfor nettopp Modiano mottok Nobelprisen i 2014 - det fins da så utrolig mange fantastiske forfattere der ute! Og skulle en ha lyst til å lese ei bok med skildringer fra Paris, der hovedpersonens prøvelser er virkelige, og der leseren er med, og der det er så intenst at en nesten ikke orker å lese, da er Cora Sandels bøker om Alberte hundre reiser bedre enn dette, bare så det er sagt.

Det annet kjønn, del II

Bildekilde: Bokelskere

I april publiserte jeg og samleser Birthe hvert vårt innlegg om første bok av den filosofiske avhandlinga Det annet kjønn, hovedverket til den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir (1908-1986). Og nå, et halvt år seinere, er andre bok også ferdiglest. Det har vært en krevende, intens, interessant og spennende prosess, der jeg ikke bare har lest og nikka samtykkende, men også blitt overraska og utfordra. Forfatteren har hele veien insistert på sine ufravikelige prinsipper, og lagt fram bevis etter bevis for hvorfor det er eller bør være nettopp slik. Det krever at leseren hele tida er fokusert, lar seg provosere, villig følger med inn i resonnementer og ikke lar være å reflektere eller gå i seg sjøl.

Første bok har tittelen "Fakta og myter" og er en systematisk gjennomgang av kvinners vilkår gjennom historia, samla i tre deler under overskriftene Skjebne, Historie og Myter. Her viser de Beauvoir fram hvordan kvinna først får dårlige kår på grunn av biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, deretter hvordan disse ulikhetene styrkes og legitimeres sosialt, religiøst, kulturelt og gjennom ekteskapet for å så lovfestes, og til slutt peker hun på hvilke mekanismer i samfunnet som rett og slett tjener på at kvinna forblir uopplyst og ufri. Ett enkelt og på samme tid komplekst eksempel er at gjennom å kontrollere kvinners kropp og seksualitet, det vil i de fleste tilfeller si hennes giftermål, kontrolleres også hennes avkom, og ikke minst hvem disse avles med. Det er helt vesentlig i patrilineære kulturer, der arv, titler, jordeiendommer og så videre, går fra fedre til sønner. Det er makt og undertrykking satt i system: Menn innehar og utøver rettigheter som overføres gjennom kvinner, og der kvinna sjøl ofte er helt uten rettigheter.

Andre bok har tittelen "Levd erfaring" og går direkte på hvordan det er å vokse opp, formes og oppdras som kvinne, for å derettes sendes ut i så mye en aldri har fått vite noe om, for eksempel puberteten, det hormonelle, seksualitet, bryllupsnatta, morsgjerningen - alt med lovverk, regler og normer hengende over en. De fire hoveddelene i andre bok samles under overskriftene Utvikling, Situasjon, Rettferdiggjøring og Mot firgjøringen. I hver hoveddel borer de Beauvoir djupt ned i kvinnas grunnvilkår og gjør rede for hvordan og hvorfor det går galt under hver hoveddel, og hvorfor det er slik at fullstendig oppegående kvinner, som hadde hele livet foran seg som unge jenter, sitter innelåst i sitt eget hjem som en evig husholderske og føler seg snytt og utelatt, utslitt og forsmådd.

Jo, skriver de Beauvoir, det er fordi disse kvinnene, alle kvinner (vi må huske på at dette blei skrevet på 1940-tallet), holdes for narr. Så mye vesentlig informasjon om oss og vår utvikling holdes tilbake av våre egne foreldre, vår egen mor, som skal være vår nærmeste, vår allierte, den vi alltid kan komme til. Det er et svik! Vi blir ikke opplyst om kroppens utvikling og seksualakten, noe som fører til at vi skammer oss over menstruasjonen og vår egen kropp, og skremmes så inderlig på bryllupsnatta at vi risikerer å bli helt frigide, om da ikke ektemannen er av et slikt kaliber at han voldtar oss jevnlig, i guds og lovens navn, for at det skal bli barn av det. Det er jo mildt sagt helt jævlig, og en vond og evigvarende spiral om den ikke brytes. Svartmaling, tenker du? Nei. Bare fordi så mange av oss her i Norge er så heldige, skal vi ikke lukke øya for at dette fortsatt er reelt for flertallet av verdens kvinner. Dette er deres hverdag. Og det er vårt felles ansvar å gjøre noe med det. Det skriver også de Beauvoir.

Med kunnskap skal kvinner frigjøres. Med likestilling og likeverd skal vi kvinner ta vår plass i familien, på skolen, på jobben, i ekteskapet, i samfunnet, i verden. Menn må anerkjenne kvinner som sin like, de må tre litt til side så alle kan jobbe sammen for felles mål. Vi er, biologisk sett, skapt ulike. Vi må innrømme våre ulikheter og berømme våre ulike funksjoner, for eksempel i forplantninga. Men om kvinner låses fast i hjemmene med barnefødsler og oppdrageranvar og aldri får lov til å utvikle seg, om hun aldri får finne seg sjøl og kjenne at hun også har evner, potensiale, gjennomføringskraft og muligheter, vil verden aldri gå framover. Og menn vil da også holde seg sjøl nede, i feilslåtte ekteskap inngått på totalt ulike premisser, ekteskap prega av forakt, dårlig kommunikasjon og maktmisbruk. Det må altså ei grunnleggende holdningsendring til før vi kan få denne samfunnsmessige endringa, der synet på kvinner, kvinners verdi, kvinners ferdigheter og kvinners muligheter, men alles velferd, er det mest sentrale.

Omtrent dette skriver altså de Beauvoir, og det samme skriver jeg. For jeg kunne ikke være mer enig! Det er ikke rart at dette bunnsolide, reflekterte og rasende intelligente hovedverket kalles feminismens bibel. Men boka burde vært absolutt alles bibel. Den gir ei grunnleggende opplæring i etikk og sosialdemokrati, er vanntett i argumentasjonsrekkene, forklarer så grundig ulike situasjoner kvinner må gjennomleve og hva det gjør med oss, psykisk og fysisk, de Beauvoir bruker konkrete eksempler fra medisin og psykologi, og slipper aldri sitt endelige mål av syne: Likeverd. 

Og det er så sjølsagt, så naturlig. Likevel motarbeides akkurat dette hver eneste dag over hele jorda, av folk som ikke vil ha likeverd - og dette er både menn og kvinner. Det er mennesker som vil se på kvinner som det annet kjønn. Som vil gjøre kvinner til den andre, som vil fremmedgjøre kvinner generelt for å slippe å anvende de etiske prinsippene som alltid gjelder. Som vil fortsette med utnytting og voldtekt, menneskehandel og slaveri, prostitusjon og barnedrap. Det er motbydelig at vi bor i en verden der noen faktisk gjør dette mot sine medmennesker med vilje, og ubeskrivelig trist at rettigheter, lovverk og statsledere ikke vinner fram over alt. Igjen har Simone de Beauvoir rett: Det er ei omfattende, grunnleggende holdningsendring som trengs. Og det er kunnskap som gir oss den.

Jeg merker nå, mens jeg skriver dette, at skillelinjene mellom et slags handlingsreferat fra verket og en mer objektiv omtale av verket i sin helhet utviskes. Det er fordi innholdet i teksten er så interessant og engasjerende og formidlinga er så kraftfull og poengtert at jeg nesten glemmer å lese med kritisk blikk. Men hva er det å kritisere? At de Beauvoir ikke har greie på det hun skriver om? Jo, det har hun faktisk. Hun vokste opp i et Frankrike der kvinner ikke hadde stemmerett og rettigheter på lik linje med menn, der ei hustrus lydighet til ektemannen var nedfelt i lovverket, der jenter systematisk blei sett ned på og ikke akkurat nekta utdanning, men det var liksom ikke noe de trengte, heller, utover litt husholdsstell og sånt. Så kommer de Beauvoir. Lynende intelligent og både den smarteste og klokeste i enhver sammenheng. Hun ikke bare ser de gjennomgående problemene i nesten alle kulturer til alle tider, hun evner å systematisere, rydde opp, finne feilene, sette ord på dem og formidle dem videre. Til og med med ei løsning! 

De Beauvoir peker fram mot sosialdemokratiet, eller kanskje helst mot kommunismen. For de Beauvoir støtter seg på Marx' ideologi og framhever det aller viktigste ved hans tankegang: Kameratskapet. Hun skriver helt mot slutten av verket: Det er innenfor den gitte verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne denne ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap. Og kameratskap, ja, for å være ordentlige kamerater, anser en hverandre som likeverdige. De Beauvoir peker derfor fram mot likeverd. Mot et samfunn for alle, et lovverk for alle, utdanning for alle. At samfunnet i større grad tar seg av barna, så også mor kan arbeide og ha en karriere, så hun kan tenke, mestre, reflektere og utvikle seg og ikke låses fast. Rett og slett få muligheten til å være et fritt, sjølstendig, eget menneske. Det burde være en sjølsagt rettighet for alle, over hele verden! Det er så mye gjenkjennelig her, med tanke på norsk sosialdemokratisk ideologi, og det er godt å se hvor solid forankra alt hjemlig er og hvor naturlig det føyer seg inn i hverandre. Det gjør meg stolt og glad!

Begrepsbruken til de Beauvoir, med immanens og transcendens som det mest sentrale begrepsparet, forklares godt tidlig i verket og brukes helt systematisk som to motpoler, litt slik som kvinne og mann blir satt opp mot hverandre i starten av avhandlinga. Hun er tro mot begrepene og deres innhold helt til bokas siste side, og viser spriket, utfordringene, dobbeltheten og det formende i begge begreper. I tillegg bruker hun den andre som et bærende begrep, slik jeg eksemplifiserer over, helt fra tittelen og til siste kapittel. Og hun peker på hvorfor ei slik fremmedgjøring er problematisk - nærliggende paralleller er de hvite amerikanernes behandling av svarte slaver, eller fangevokternes behandling av fanger under andre verdenskrig. Med annetgjøring - altså fremmedgjøring - reduserer vi disse menneskene til noe annet slik at vi kan heve oss over dem og behandle dem annerledes. De Beauvoir avslører maktstrukturene og ideologiene rundt dette, og nekter å godta det. Utover at hun støtter seg på noen andre filosofer underveis og diskuterer ulike begreper og definisjoner, er verket overraskende tilgjengelig og lett å lese. Litt omstendelig vil kanskje noen si, men jeg er ikke blant dem. Jeg blei revet med, og opplevde avhandlinga nesten litt som ei åpenbaring: Her er det jeg har tenkt og følt og kjent på, men ikke helt klart å si!

Det annet kjønn forener - eller burde forene - kvinner, nei, alle mennesker! verden over til kamp mot tradisjonell kjønnsinndeling av familie, ekteskap, arbeidsliv, utdanning, åndsliv, oppdragelse og seksualliv, og til kamp for de gamle slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap (altså kameratskap). De Beauvoir, som bevisst valgte å ikke få barn og å ikke gifte seg og som heller ikke lot seg sette i bås som heterofil eller bifil, nettopp for å kunne være fullstendig fri og bare sin egen, har skrevet selve frihetens kampskrift. Her ligger sitater til paroler og innhold til taler for alt fra Pridebevegelsen til Ottar, og mye, mye mer. Les verket og ta til deg lærdommen, bruk den aktivt eller bare kjenn på følelsen teksten gir, følelsen av samhold og mening og håp.

Det annet kjønn, del I

Bildekilde: Bokelskere

Jeg og Birthe fra bloggen Jeg leser har lest sammen i mange år. Og ei bok vi lenge har hatt et ønske om å lese, er Det annet kjønn av den franske filosofen og forfatteren Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir (1908-1986), bedre kjent som kun Simone de Beauvoir. Og endelig kom vi i gang! Fordi verket, som består av to bøker med henholdsvis tre og fire hoveddeler hver og totalt 778 sider, er såpass omfattende og ei nokså intens filosofisk fagtekst, har vi valgt å omtale hver bok for seg. Det annet kjønn er oversatt til norsk av Bente Christensen (f. 1946). Min utgave er fra år 2000.

Verket innledes av et velskrevet og interessant essay av professor Toril Moi (f. 1953), der hun både gjør oss kjent med sin egen relasjon til og lesning av Simone de Beauvoir, og der hun gjør rede for hovedtrekkene i filosofens liv og ikke minst hennes omfattende tankegods. Det første gjør hun for å sette Simone de Beauvoir inn i en konkret historisk og aktuell kontekst, slik at dagens privilegerte kvinnelige lesere (altså kvinner med stemmerett og rett til f.eks. sjølbestemt abort, og alle kvinner som ikke har måttet kjempe for slike grunnleggende rettigheter, meg sjøl inkludert) skal forstå noe av virkeligheten filosofien sprang ut ifra, nødvendigheten av den og dens enorme ringvirkninger. Da verket kom ut i 1949, var det for eksempel bare fire år sia kvinner i Frankrike hadde fått stemmerett! For ei skolert og klok kvinne som de Beauvoir, som avla de høyeste eksamener med de beste karakterer som den yngste noensinne, må det ha vært enormt frustrerende at hun overalt blei begrensa og stengt av på grunn av sitt kjønn. Hun satt jo der, klokere og mer skarpsynt enn alle andre! Klart det måtte bli bok -.

Det andre gjør Moi for å vise leseren sammenhengen mellom Simone de Beauvoirs levesett og tankemønster. Og her er det sammenheng mellom liv og lære! Hun gifta seg aldri, fordi hun ikke ville tilhøre noen andre, føye seg, kues, være mindreverdig, være under en manns formynderi. Og hun fikk aldri barn, fordi hun ville være fri, fri til å tenke og skrive akkurat det hun sjøl ville, når hun sjøl ville. Og disse valgene, som kvinner over hele verden bør være takknemlige for at de Beauvoir tok på vegne av oss alle, førte blant anna fram til mesterverket Det annet kjønn.

Det annet kjønn er en systematisk og grundig redegjørelse som tar for seg kvinnas posisjon i samfunnet fra de tidligste tider og fram til de Beauvoirs egen samtid, og som del for del avdekker de ulike ideologiene, maktstrukturene, kulturene, samfunnskreftene, religionene, lovene og ikke minst den enorme vilja som ligger bak den systematiske undertrykkelsen, utnyttinga og utbyttinga av kvinna, etableringa som kvinna noe anna, den andre, som "det annet kjønn". I tur og orden høvler de Beauvoir ned mannlige perspektiver, argumenter, sammenblandinger, historier og handlingsmønstre, hun tilbakeviser enkeltpåstander og lange argumentasjonsrekker, går i dialog med noe og motbeviser det neste. Hun rydder i begreper, ordner i rekkefølger, påpeker hull i kunnskap og logiske brister i konklusjoner, gjør narr av inkonsekvenser og skjemmer ut alt fra døde tenkere og samtidige forfattere, helt uten å være slem, bare ved å være systematisk, konkret og saklig.

Prosjektet, altså systematiseringa av tankene og skrivinga av boka, er ment å gi ord og stemme til kvinners historie og de typiske kvinnelige erfaringene, erfaringer som menn ikke ser, hører eller gir plass til, fordi kvinner etter manges syn vurderes som mindreverdige, feminine, noe anna enn menn. Dette går ikke de Beauvoir med på. Grunnlaget i filosfien hennes er de etiske prinsippene, menneskesynet, at kvinner og menn er like. Uten dikkedarer forklarer de Beauvoir grundig og kronologisk hvordan kvinnas biologi gjør at hun havner bakpå i mange ulike kulturer i flere sammenhenger, fra primitive kulturtrinn til våre dager. Hun blir sårbar og et lett bytte når hun er kjønnsmoden, går gravid, ammer og tar seg av barn. Hun sitter igjen med konsekvensen av menns overgrep, sjølhevdelse, impuls eller kåtskap. Hun blir stengt inne i husarbeidets repetitive, kvelende grep, nektes handlingsrom og kan ikke krige eller jakte fordi hun stadig må ta seg av sine avkom. Ofte har hun også problemer med å forsvare seg fysisk og psykisk, nettopp fordi hun så hyppig er i sårbare perioder. Hvilke muligheter gis da kvinna til å utvikle seg?

Seinere, når vi kommer til antikken, ser vi at det mannsskapte lovverket går inn og regulerer hvem kvinna tilhører for igjen å kontrollere hvem hun får barn med. I kulturer der arven går patrilineært er dette grepet vesentlig. Og da det var en enkel måte å kontrollere kvinna på, økte det på med regler og lovverk i ulike varianter. Kvinna får ikke eie noe sjøl, ikke disponere eller kontrollere, bare føre videre fra mannlig overhode eller formynder som far eller bror via ekteskap til ektemann og via fødsel til neste generasjon med mannlige etterkommere. Og dette mønsteret satt seg skikkelig i store deler av den vestlige verden. Med katastrofale resultater. Kvinnas posisjon i samfunnet som det annet kjønn var omtrent absolutt.

Men etter mange hundre år med slike grusomme vilkår, der pater familias har all makt og all kontroll, og kan kue, denge, bruke og misbruke som han vil i mange nasjonale, regionale og lokale varianter verden over, begynner det litt etter litt å sprekke opp. Noen kvinnelige stemmer tar plass. De karrer seg fast, biter fra seg og blir hørt. Noen klarer seg sjøl om de har grusomme livsvilkår. Noen lar seg ikke kue, true, forstumme eller slås ned. Og med det er frøet sådd. Disse kvinnene henter de Beavouir fram såvidt det er i løpet av teksten, og skildrer for eksempel hvordan de blei behandla i sin levetid - så totalt forskjellig fra menn! Og videre, hvordan mangelen på kvinnelig samarbeid på tvers av stand eller klasse, religion eller rase, førte til at kvinna også holdt seg sjøl nede og til stadighet reproduserte det undertrykkende mønsteret og den mindreverdige tankegangen gjennom oppdragelse og livsførsel, og hvordan alt kvinnene gjorde i bunn og grunn var gjennomsyra av et mannlig blikk og diktert av menn: Til salongene, men ikke lenger -.

Og i denne lange tida, fra antikken og framover, oppstår det de Beauvoir kaller myter, eller ulike forestillinger og ideer om hva kvinna skulle være, som fortsatt lever i beste velgående i de Beauvoirs samtid - og i vår. Og her snakker vi flate og døde, ikkeeksisterende idealkvinner, ikke virkelighetens utslitte, svette nibarnsmamma som stopper sokker i mørket mens hun gråter fordi mannen har drukket opp lønna si igjen og hun derfor ikke har mat til barna. På sitt direkte vis går de Beauvoir til verks og analyserer grundig fem eksempler henta fra litteraturen. Mennene hun dissekerer er så forskjellige som Henry de Montherlant (1895-1972), D. H. Lawrence (1885-1930), Paul Claudel (1868-1955), André Breton (1896-1966) og Stendhal (1783-1842). Og det alle har til felles er at deres skakke kvinnesyn, utopiske idealer, usannsynlige forventninger, uetiske perspektiver, svette fantasier og klamme skildringer får så hatten passer og mer til av ei som ser tvers igjennom alle deres hersketeknikker, kleine retorikk, strategier, ønsker og behov. De blir kort og godt avslørt.

Og det er her, etter denne nedsablinga, at første bok ender. Og jeg må bare si at dette verket er så langt ei enormt stor bragd! Forfatteren er så strukturert og ryddig i sin håndtering av dette massive, nærmest uhåndterlige stoffet. Det er så tydelig hvordan hun har lest seg opp, tenkt grundig, systematisert kunnskapen og klart å finne den røde kvinnetråden blant alle de andre trådene, hvordan hun har granska alt fra lovverk til myter, verk om historie og kultur og gjennomskua hele sulamitten (intertekstuelt poeng med vilje her). Hun lar seg ikke avlede eller pille på nesa, hun er drevet av aggresjon og sterk rettferdighetssans, og ikke minst ser hun hvorfor ei slik samla framstilling av kvinnas historie trengs. Så hun skriver den. Og hun skriver den til gangs.

Jeg forstår godt at Det annet kjønn blir kalt feminismens bibel, sjøl om jeg kanskje ikke helt kan fatte den enorme innvirkninga boka og filosofien må ha hatt, og har, for kvinner over hele verden, også her i Norge. Sjøl for meg, som er feminist og lever i et likestilt forhold i et nokså likestilt land, er boka bevisstgjørende og krever at jeg som leser stadig reflekterer rundt elementer de Beauvoir trekker fram og drøfter. Lesinga tar derfor tid, fordi jeg blir sittende og gruble på eget liv, sjølopplevde situasjoner og hva jeg ville gjort i ulike sammenhenger. I neste ledd er boka derfor holdningsendrende, og det er det som faktisk er noe av det vesentligste. Det fører jo til handling! Kvinner, skriver de Beauvoir, må samarbeide for å oppnå det de ønsker. Historiske eksempler som prosessene rundt kvinners stemmerett i ulike land, viser dette. Enkeltkvinner var viktige, og gikk i bresjen, men mengdene av kvinner var i mange tilfeller vel så viktige.

Jeg er ekstremt imponert av Simone de Beauvoir så langt, og sjøl om lesinga tar tid, argumentasjonsrekkene er lange og drøftinga kompleks, har jeg kost meg noe enormt med første bok av Det annet kjønn. Jeg syns det er moro å få eksemplifisert ulike tilfeller av kvinnemyter - de Beauvoir er så poengtert! Jeg nyter tilbakevisninga av påstander og ler godt når hun får inn sylskarpe poeng. Samtidig er de Beauvoir en svært redelig opponent. Hun tilbakeviser ikke argumenter fordi de er kommer fra mannlige filosofer eller forfattere, men fordi de ikke er logiske eller har uklare premisser, fordi det er feil i kunnskapen eller konklusjonen. Slik lar hun være å senke seg sjøl ned på mennenes nivå, der hun, i sin samtid, ofte blei fortalt for eksempel at hun ikke hadde greie på slikt som økonomi og politikk og filosofi, fordi hun var kvinne. Det er imponerende gjort å holde på profesjonaliteten slik! Samtidig ser jeg at nettopp denne måten å argumentere på, er den måten som når lengst.

Simone de Beauvoir skriver svært, svært godt, slik at stoffet ikke framstår som tungt, men som interessant, engasjerende og viktig. Og det er det jo fremdeles også i dag. Mange av hennes eksempler er fremdeles høyst reelle, sjøl i Norge, slik at en kan begynne å lure på om det i det hele tatt går framover her i verden. På ei anna side ser en så absolutt at det har gått framover, heldigvis. Sjøl kjenner jeg hvordan jeg berikes etter hvert som jeg leser. De Beauvoir gir tankene og meningene mine tyngde og soliditet, hun bekrefter mine erfaringer som kvinne og påpeker viktigheten av dem, kroppslige så vel som psykiske. Hun presenterer et rikt monn med eksempler og sier: Alt dette er å være kvinne! Å være kvinne er ikke bare én ting, der en bare er dette andre kjønnet, låst til kjøkkenbenk og barnerom, ei tvangstrøye med få muligheter for utvikling. Nei, å være kvinne er like rikt, like riktig, like variert og like viktig som å være mann. Vi har de samme forutsetningene fra naturens side, men kvinner har ikke fått mulighet til å utvikle disse på samme måte - kvinner er blitt nekta utdanning, ulike yrker, frihet, rett til å bestemme over eget ekteskap, egen formue, egen kropp.

Simone de Beauvoir evner å appellere til leseren på flere plan underveis i teksten, og driver oss sammen framover i jakta på hva ei kvinne er, myter om kvinner, kvinners historie, kvinners erfaringer, kvinners faktiske levde liv. Som jeg gleder meg til å lese videre!

Kameliadamen

Bildekilde: Bokklubben

Vi befinner oss i Paris i mars 1847. En plakat om en kommende dødsboauksjon gjør vår forteller, som alltid har vært interessert i rare og gamle ting, oppmerksom. Nysgjerrigheten, for det står nemlig ikke hvem som er gått bort, fører han dagen etter inn i dødsboet, som ligger i rue d'Antin nr. 9. Han går dit tidlig på dagen, men leiligheten er allerede full av mennesker. Og ikke hvem som helst heller, nei, det er rike og elegante mennesker. Og tingene han ser, er utsøkte. "Møbler av rosentre, laget av en berømt kunstsnekker, Sevrès-porselen og kinesisk porselen, saksiske statuetter, silke, fløyel og blonder (...)." Og han forstår at nettopp denne leiligheten har tilhørt en stor-demimonde, en kurtisane, en selskapsdame, en luksusprostituert.

Men hvem? Jo, det skal vise seg at det er selveste Mademoiselle Marguerite Gautier som har bodd i leiligheten over lengre tid. Vår forteller kjenner henne som mange andre av utseende, men har aldri møtt henne sjøl. Han er altså ikke blant hennes klienter, og kan betrakte hennes nydelige toalettgjenstander i sølv og gull - gjenstander hun har fått av sine elskere - på en nokså objektiv måte. På selve auksjonen finner han ut at han ønsker et minne om denne vakre, forgjelda og døde kvinna som han aldri fikk kjenne. Og han ender opp med å kjøpe ei bok, som han betaler overpris for. Den har en inskripsjon, en tilegnelse, og denne interesserer vår forteller kanskje mer enn boka og Marguerites liv til sammen. Han aner at det ligger ei historie bak tilegnelsen, og han skal vise seg å få rett.

Kort tid etter kjøpet blir han nemlig oppsøkt av en ung herre. Han er i det som datida kaller "sterkt sinnsopprør" og han er også tydelig ved svekket helse. Armand, som han heter, ber om å få kjøpe den samme boka, koste hva det koste vil, og forteller at han var mannen som ga boka til Marguerite. Han kjente henne nemlig svært godt. Og etter litt fram og tilbake går Armand med på å fortelle sin historie. Slik går vi ut av rammehistoria og inn på neste nivå. Og i historia om den unge herrens liv, finner vi også historia om skjebnen til Marguerite Gautier, den vakreste kvinna i Paris.

Romanen Kameliadamen (1848) av den franske forfatteren Alexandre Dumas den yngre (1824-1895 - ja, han er sønn av Alexandre Dumas den eldre (1802-1870), men blei som flere av sine søsken født utafor ekteskapet) tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser med en nokså lignende situasjon. Som ung mann i Paris møtte han ei ung kvinne, Marie Duplessis (1824-1847). Som Marguerite i romanen var også hun ei kurtisane. Dumas forelska seg i henne, den vakreste og mest berykta kvinna i hele Paris, og måtte betale klekkelig bare for å være nær henne. Etter hennes død kjøpte han tilbake sine egne kjærlighetsbrev til henne og brukte så dem og hennes liv som inspirasjon for sin egen roman.

En kan spørre seg om det er sympatisk gjort av Dumas å utlevere ei kvinne på denne måten. Dumas skriver jo om det å være en luksusprostituert - å bevisst bruke kropp og utseende som basis for egen inntekt. For mange kvinner var, og er, det dessverre ingen annen utvei, men på denne tida i Paris kunne en med hell jobbe seg oppover og bli en stor-demimonde: Kvinna alle menn begjærer og vil eie, og kvinna alle kvinner hater og samtidig vil være. Det var også slik på den tida at det var allment kjent at de fleste høyerestående menn hadde et par damer på si - kona måtte bare finne seg i det, eller finne seg en egen sengekamerat. Men Marie fikk aldri uttale seg eller forsvare seg, og Dumas tukler fritt med hennes ettermæle. 

Dumas skildrer disse kvinnene og deres virke på en usentimental og direkte måte. Han behandler skjebnene deres ryddig, bortimot profesjonelt, som en lege, og han kommer aldri med påstander eller gjetninger. Han skriver rett og slett deres liv slik de er, uten filter og sminke. For eksempel skildrer Dumas sjukdommen til Marguerite, som gjør at hun ikke kan holde samme tempo som andre kurtisaner, som tvinger henne til å ta pauser, hvile, sove, trekke seg tilbake, ikke nyte alkohol. Og når hun så må presse seg, hvilke konsekvenser det kan få. Han beskriver også inngående Marguerites utgifter og hvordan hun får betalt dem. Hun har blant annet en velgjører og elskere hun overhodet ikke liker, de er bare der fordi de gir henne penger, penger hun er avhengig av. Hun er ikke grei med dem, men hun ligger med dem, slik hun jo må. For å ta seg godt ut koster mye, ikke minst i Paris på midten av 1800-tallet. Og Marguerite framstår som luksuriøs. Derfor må hun ha egen vogn, egne hester, flere tjenere, en portnerske, en stor leilighet med mange rom, nydelige møbler, eksklusive klær.

Men så er det denne Armand, da. Han kommer som ut av ingenting. Og han, en landsens gutt, er ikke som alle andre bemidla parisere. Blant annet syns han at Marguerite er frekk og vulgær, enn om hun er aldri så nydelig. Men hans handlinger og deretter ord får Marguerite til å bryte den eneste regelen som ikke skal brytes for ei kurtisane: Å ikke føle noe. Hvordan skal det da gå?

Verket Kameliadamen blei svært kjent i sin samtid, og den da 24 år gamle forfatteren blei en sensasjon. Seinere blei boka til et teaterstykke, og librettoen til operaen La Traviata er basert på nettopp denne historia. Marguerite blei et ikon i den tragiske romantikken, og fortellinga fikk uante kulturelle ringvirkninger. Men jeg håper også den hadde politisk sprengkraft. For riktignok avkler Dumas kurtisanene, men han avslører også mennene som bruker dem, og viser fram hvordan hele systemet fungerer. Om det ikke var oppsiktsvekkende, fordi alle egentlig visste om det, så må det i alle fall ha vært bevisstgjørende. Dumas insisterer nemlig på at disse kvinnene ikke er gjenstander, de er mennesker, og de må få tenke og føle, gis sjanser og få muligheten til å ha et eget liv, et annet, fritt liv. Det er de verdt. Slik er Kameliadamen moderne i sin ånd og relevant også for oss i dag.

Tre riddersagaer

Bildekilde: thorleifdahl.no

Midt oppi flytteprosessen skulle det naturligvis også leses. Ja, for hva er vel mer naturlig å gjøre etter å pakka eske etter eske, skjært opp fingra på teipdispenseren, sjaua på seg brokk, flytta ut tv og leiker og det knapt fins mer igjen i huset enn en sofa og et par bøker? Da er det rett og slett lesestund for små og store. Det har blitt utrolig mange barnebøker den siste måneden, og vi koser oss masse med både korte og lange fortellinger. Men heldigvis er det blitt tid til litt egenlesing også.

Ei bok jeg satte som mål å lese før flyttinga, var Tre riddersagaer, som trofast har vært med meg gjennom mange måneder over hele huset. Faktisk har jeg drassa rundt på den sia september! Først på jobb, deretter hjemme. Hver kveld bar jeg bokbunken ned til soverommet, hver morgen bar jeg bunken opp på kjøkkenet igjen. Stadig med flere leste sider, men ikke nødvendigvis i riktig bok. Og denne blei altså liggende å vente ei stund før jeg kom i gang. Men de to første riddersagaene fikk jeg faktisk lest i det gamle huset, den siste sagaen fullførte jeg her, i ny bolig.

Tre riddersagaer består av nettopp det, tre ulike sagatekster som alle karakteriseres som riddersagaer eller høvisk litteratur. Alle stammer fra middelalderen, nærmere bestemt andre halvdel av 1100-tallet. Originalene er franske versromaner som via England kom til Norge, der de hadde sin storhetstid i norrøn språkdrakt i åra mellom 1220-1320. Ikke så sjelden knyttes tekstene til Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263), noe også oversetter Birgit Nyborg reflekterer rundt i disse tre tilfellene. Men noe hundre prosent sikkert er det vanskelig å vite, sjøl om mye tyder på at det var en omfattende oversettervirksomhet i Norge på denne tida, og med en så kulturelt bevisst konge er det ikke utenkelig at også disse tre tekstene var velkjente ved hoffet.

Tekstene i boka er Sagaen om Partalopi, Sagaen om Flores og Blankiflor samt Sagaen om Bevers. De to første karakteriseres som oftest som eventyrlige eller overnaturlige sagaer, noe som betyr at her benyttes det overnaturlige elementer - ikke ulikt de gjenstandene eller formlene vi kan møte på i de velkjente folkeeventyra - mens den siste hører til i kategorien heltedikt. Likevel er det mange fellestrekk ved tekstene, som handlingsmessig dreier seg om to hovedpunkter: Kjærlighet og konflikter. Et en gang lykkelig par, som regel svært unge, utsettes for komplotter og uærlige familiemedlemmer, slik at deres lykke lenge ikke er innen rekkevidde. Vil helt og heltinne finne tilbake til hverandre igjen? Ulikt de fleste eventyra, er det slettes ikke alltid at det går godt i disse tekstene.

Et annet element som ikke er til å unngå, er den kristne etikken. En skal følge de kristne dygder, det vil si å ikke begjære sin neste, ikke ha sex før ekteskapet, gi grid til sine fiender, respektere de eldre, be til Gud, be om tilgivelse og så videre - mye av dette er inkludert i begrepet "høvisk". Men ikke sjelden kjemper helt og heltinne mot de vantro, som oftest eksemplifisert ved muslimene, og disse er det bare å slakte ned så fort som mulig. Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste "moderne" leseren som reagerer på denne inkonsekvensen - sist jeg sjekka er det å drepe en synd. Det som er interessant er at det litterære avtrykket er så sterkt - for meg reflekterer det nemlig en rådende mentalitet på nedskrivertidspunktet. Og det faktum at den brutale praksisen ikke blei redigert, kommentert eller kritisert i seinere avskrifter av sagaene utover middelalderen, viser at det fortsatt var gjeldende oppfatning. Dette harmonerer igjen med korstogsideen og -praksisen som stod svært sterkt i Europa særlig mellom 1095-1272, som overlapper med våre teksters litterære tilblivelsesperiode.

Med det som ett av de viktigste historiske hovedtrekkene i bakgrunnen, er det kanskje heller ikke så rart at flere av tekstene er brutale. Det holdes ikke tilbake på skildringer av lidelser, pinsler og ulike typer død - forøvrig et annet kjennetegn ved mye annen sagalitteratur også. Når helten svinger sverdet er det ingen på slagmarka som er hans like, og han hugger ned sine fiender så kraftig at ikke bare hjelmen sprekker, men også hjernen, og av og til følger resten av kroppen med og deles i to ned til skrittet. Tarmer trekkes ut, skuldre gjennombores, slagmarka er våt av blod og en må bokstavelig talt gå over lik for å drepe den neste. Det stikkes med spyd, hugges med sverd, vris med kniv, dæljes med klubber, skjold splintres, rustninger sprettes opp, buken flenges, hester dør i fleng og så videre. De som tror gammel litteratur er kjedelig, kan med andre ord ta seg ei bolle.

Kontrasten opp mot denne barduse og utbroderte krigerframferden, er det høviske idealet og hvordan helten forholder seg til sin store kjærlighet. Slik sett er det lurt å kombinere disse to temaene, fordi en nærmest automatisk får dynamikk inn i tekster som ellers ofte ville vært reine handlingsreferater fra en svunnen tid. Men med kjærligheten, personifisert som ei vakker, ung og klok kvinne, blir det noe mer, og helten får tyngde og slik også troverdighet bak handlingene sine. Så får det bare være at han ofte må ut å drepe disse vantro nettopp for å redde henne - jeg går ut ifra at ikke det var fullt så klisjéfylt på 1100-tallet som i dag med den berømte jomfrua i nød.

En kuriositet i ei av tekstene, Sagaen om Bevers, har jeg grubla mye over. Da jeg studerte historie for en del år tilbake, blei jeg fort fascinert av middelalderen som epoke, både med tanke på det historiske og det litterære. Og i en av svært mange pensumtekster handla det om en konkret gjenstand - kyskhetsbeltet - et belte som kvinner kunne spenne på seg for å forhindre voldtekt, eller som menn kunne spenne på de kvinnelige familiemedlemmene for å kontrollere hennes seksualitet og slik også familiens arverekke. Flere (mannlige?) historikere mener at et slikt belte bare er tull, at det er en seinere oppfinnelse en forsøker å skvisje inn i feil epoke, altså en anakronisme, og at det mest av alt representerer vårt moderne perspektiv på den bakstreverske middelalderen. 

Men! Fru Josvena i Sagaen om Bevers benytter faktisk et slikt belte. Og når det er å finne i en saga fra 1100-tallet, kan en vel ikke på samme måte betvile dets eksistens? Utbredelsen sies det ingenting om, og det får være reine gjetninger, men at det har eksistert og vært i faktisk bruk, blei jeg nå enda mer sikker på. Og det at fru Josvena tar det på seg sjøl, sier også mye om beltet og den makta det ga kvinner over egen kropp og eget liv. Sagaen sier: Da Josvena ble var dette, gjorde hun seg et belte, så kunstferdig laget, at ingen mannlig lyst kunne skjemme henne når hun hadde det på seg. Hun spente på seg dette beltet slik at kong Jvorius ikke skulle gjøre henne noen skade. Kong Jvorius blir så hennes ektemann, men uten at ekteskapet noensinne fullbyrdes. 

Jeg er svært imponert over denne utgivelsen - både det innholdsmessige og den faglige kompetansen som ligger bak en slik oversettelse, med alt det krever av oversikt og kunnskap og ikke minst presisjonsnivå. Jeg er svært glad for at Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgir slike bøker, og for at nettopp Birgit Nyborg tar seg bryet med å gjøre jobben! Her er det masse kunnskap å hente for en interessert leser, og Nyborg har skrevet et klokt og presist forord til samlinga, raske innledninger til hver saga, hun supplerer med et solid noteapparat der hun forklarer ord og begreper eller faste sagaformler, det vises til referanser, er påpekt avvik, inkonsekvenser, lakuner og humor - alt bidrar til å bryte ned sagastilen noe, slik at tekstene blir mer tilgjengelige og mer lesverdige. Og i tillegg har Nyborg berika utgivelsen med et flott etterord. Fantastisk!

Tre riddersagaer anbefales til alle middelalderentusiaster, sagakjennere og forskere, men også til de som liker korte og gode historier med høyt tempo og mange detaljer. Her er det mye å hente! 

Roseromanen

Bildekilde: Bokelskere

Rundt år 1230 til 1235 skreiv den unge franske forfatteren Guillaume de Lorris (ca. 1205-1240) sitt livs største diktverk, nemlig det allegoriske eposet Roseromanen. Og sida den gang er verket blitt lest, studert, analysert, pelt fra hverandre og satt sammen igjen, dikta videre på, blitt benytta som inspirasjon, skrevet av, oversatt, gjendikta og gjengitt. Eposet er særlig interessant i litteraturhistorisk sammenheng. Roseromanen er nemlig det eneste store allegoriske middelalderverket som er skrevet på fransk og ikke latin.

I diktet møter vi en jeg-person, Dikteren. Han åpner med å fortelle om at han en gang da han var nitten år falt i en djup drøm. Og drømmen er hele den videre handlinga i Roseromanen. Dikteren er ute på vandring og kommer raskt til en stor og høy mur. Utapå muren ser han underlig nok portretter. Det er kvinner han ser, men deres navn er ulike følelser, ideer eller abstrakte egenskaper, og kvinnene lever i høyeste grad opp til navnene sine. Han går rundt muren mens han betrakter Hat, Svik, Ondskap, Begjær, Gjerrighet, Misunnelse, Sorg, Alderdom, Hykleri og Fattigdom. De er skildra uhyre presist.

Deretter begynner han å spekulere i hvordan han kan komme seg inn på baksida av muren, for Dikteren er en nysgjerrig mann. Når han så blir sluppet inn gjennom en port av kvinna som kalles Lediggang, er det ikke måte på hvor nydelig det er i hagen der inne. Særlig er rosebuskene velduftende og nydelige, men også alle menneskene er vakre og behagelige der de til stadighet samles til fest. Her treffer Dikteren på murportrettenes bedre sider, slik som Glede, Lystighet, Skjønnhet, Rikdom, Gavmildhet, Åpenhet, Høviskhet og Ungdom. Guden Amor dukker også opp, med sine gode og onde piler.

Og slik kommer kjærligheten på banen som hovedfokus både handlingsmessig og tematisk sett. Naturligvis blir Dikteren ramma av pilene til Amor, den ene verre enn den andre, slik at han til slutt ikke evner annet enn å finne den fineste, peneste, nydeligste rose blant alle de deilige rosene på alle de skjønne rosebuskene. Og han finner henne, og han tilber henne. Hun er akkurat på vei til å blomstre, og hun er aldeles betagelig. Alt han vil er å se henne, trekke inn duften av henne og røre ved henne. Aller helst vil han helst plukke henne også, men det forstår han at han ikke kan. For det er noen i hagen som vokter rosene med sitt liv.

Det er jo ikke faktiske roser det er snakk om her. Alt er allegorisk, kanskje særlig akkurat denne blomsten, og Dikteren sikter naturligvis til kvinner. Slik blir Dikterens drøm en fortelling om hvordan det er å forelske seg. En møter så mange mennesker, og en ser bare deres negative sider. Kanskje fordi en sjøl er umoden og lite klar for alt som venter? En kommer inn i den mest fortryllende hage, og møter igjen mange mennesker, men ser nå nesten udelt deres positive fortrinn. Og den gode, glade stemning letter og modner, det er ungdommens tid. Rosene er kvinner, den ene lekrere enn den andre, og aller yndigst er den purunge. Dikteren vil kun en ting, eie henne, men hennes familie setter en stopper for ungdommens overivrige kåtskap. Slik svinger han flere ganger mellom stor lykke og glødende forelskelse på den ene sida og djup fortvilelse og et deprimerende mørke på den andre. 

Ved å kombinere den ytre, konkrete handlinga (Dikteren i hagen) og den indre spenninga (dekodinga av allegoriene, Dikterens dilemma) fyller Guillaume de Lorris ettertrykkelig samtidas krav til litteraturen: Den skulle være didaktisk og oppbyggelig, og da naturligvis med de rette kristne seder og skikker som mal, og deretter skulle den være underholdende. Her kommer forfatterens mange spisse formuleringer inn. Han må ha vært en svært god menneskekjenner, som med sine velvalgte ord skildrer både kvinner og menn slik at det fortsatt er treffende og gjenkjennelig. I tillegg må allegoriene både ha vært kunstferdige og underholdende, ikke for tildekte slik at forfatterens mening blir så tilsløret at den ikke syns, men ikke så opp i dagen at det blir kjedelig. 

Å lese Roseromanen går nokså radig, for sidene er små og få. Men teksten er tett og delvis tung, prega av symbolikken, verseføttene, tematikken og en noe oppstykka syntaks (som igjen skyldes nettopp verseføttene). Som med så mange andre litterære verker, står utbyttet i stadig relasjon til tida en investerer i teksten. Med middelaldertekster, der mye kan være fjernt for oss i dag, blir dette veldig tydelig. En må jobbe seg inn i teksten. I dette tilfellet gikk det veldig bra, og jeg hadde en fin leseropplevelse med denne vesle boka med den nydelige tittelen, på fransk La Roman de la Rose.

Roseromanen er oversatt til norsk av Helge Nordahl (f. 1927). Han har også skrevet forordet, ei god innledning og har lagt ved et informativt noteapparat. Det eneste som trekker noe ned er at disse står til slutt, uten referanse i teksten, slik at det blir litt plunder med å hoppe fram og tilbake. Samtidig forstår jeg en slik avgjørelse - et ønske om å holde leseren fokusert og leseropplevelsen rein. Per Nykrog (1925-2014) har skrevet et klokt og ettertenksomt etterord. Utgivelsen forelo for første gang i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1987.

Biografi: Madame de Pompadour

Bildekilde: Bokelskere

Årets andre runde av Ingalills biografisirkel har kun ett eneste ord som tema: Død. Dette har jeg forstått på den aller enkleste måte, nemlig at vi skal lese om en person som er død. Jeg har valgt meg ei bok fra 2009 fra ulesthyllene, som handler om ei veldig død og veldig kul dame, som gikk under navnet Madame de Pompadour. Her kommer både en omtale om både den biograferte og om biografien.

Madame de Pompadour blei født som Jeanne Antoinette Poisson seint i desember i året 1721. Mora, Louise-Madeleine Poisson født De La Motte (1699-1745), var en slags fornem prostituert. Hun var svært vakker, Paris' vakreste, sa de, og kunne slik velge og vrake i elskere. Hun tok naturligvis for seg av mannfolka høyt på strå, det vil si de som hadde noe å tilby, være seg makt, status eller penger. Denne formen for strategisk tankegang tok Jeanne til seg. Det er mange måter å jobbe seg oppover på, og i 1700-tallets Frankrike var dette en legitim og svært nettverksbyggende karrierevei for både kvinner og menn. Kjærlighet blei sett på som leik.

Forfatteren av biografien Madame de Pompadour. Intelligens, skjønnhet, makt, Herman Lindqvist (f. 1943), skriver at det fortsatt er ukjent hvem som egentlig var Jeanne Poissons biologiske far. Det fins mange teorier, men de mest utbredte er at han var en av de rike brødrene Paris eller den lojale elskeren Charles-Francois-Paul Le Normant de Tournehem (1684-1751). Tournehem tok i stor grad på seg ansvaret for Jeanne og lillebroren Abel (1725-1781) og bodde etter hvert sammen med dem, mora og hennes ektemann, Francois Poisson (1684-1754). Tournehem hadde mange av de riktige sosiale og politiske kontaktene, og var i tillegg såpass bemidla at barna kunne skyves opp og fram.

Da Jeanne var ni år var det visstnok ei spåkone som forutså framtida hennes: Hun kom til å bli kongens elskerinne. Og da var det bare å legge seg i sælan! Fra den dagen blei hun kalt Reinette av familien, som betyr den lille dronningen. Mange tenker sikkert at ei slik historie bare er tull - oppdikta for å latterliggjøre henne eller noe i den gården. Men blant Jeannes etterlatte papirer var det en donasjon på 600 livres til Madame Lebon, spåkone.

Kongen i Frankrike var på dette tidspunktet den eneveldige Ludvig XV (1710-1774). Han blei konge som femåring og gifta seg i 1715 med den polske prinsessa Maria Leszczynska (1703-1768). Allerede i 1737 blei hun permittert som sengepartner, og kongen fant seg svært godt til rette med sine unge og yppige elskerinner. Han var nå på sin tredje offisielle, og en hel haug uoffisielle. Dronning Maria var sju år eldre enn han, svært religiøs, og, gjetter jeg, grusomt kjedelig for den yngre og fremdeles ganske kåte kongen (etter ti barn på ti år kan vel en hver kvinne miste piffen). Med andre ord: Han hekka rundt, og hun holdt seg inne på slottet i sine private gemakker, der hun sjeldent fikk oppmerksomhet fra kongen, men alltid spiste ett måltid om dagen foran øya på tjenerne. 

Når kongen ikke hekka eller kriga eller spiste eller var i hemmelige møter i sine private rom, var jakt det store. Han streifa rundt i slottsskogene rundt Paris på jakt etter vilt som var ala opp til nettopp dette formålet. Jaktfølget kunne bestå av mange hundre personer og laga både bråk og besvær, men kongen, som hadde 2580 hester på stallen, elska å være ute, ri, og å kjøre et digert jaktsverd inn i en kronhjort. Særlig etter at hans seineste elskerinne døde, var det kjekt å kunne ta en tur ut, helst hver dag. I disse skogene begynte Jeanne også å henge, i sine digre kjoler, høyhælte sko og med stivt oppsatt parykkhår. Det høres jammen innmari praktisk ut når en er på skogtur.

Jeanne malt av Nattier, 1746.
Bildekilde: Wikipedia

Som vi alle veit, møtes kongen og Jeanne. Året er akkurat blitt 1745, Jeanne er fylt tjuetre og kongen er trettifem. Etter bare noen få treff er affæren et faktum - de møtes på ball og under andre selskapeligheter i februar og mars, og allerede 31. mars viser Jeanne seg offentlig ved Versailles. Hun har fått selveste kongen på kroken, sjøl om hun nylig har fått barn nummer to med ektemannen sin. Hennes inntreden ved hoffet skal komme til å endre Frankrikes historie, og hun skaper massivt rabalder fra begynnelse til slutt. Ektemannen hennes derimot, er det få som bryr seg om. Han er mye i utlandet, og når han endelig kommer hjem etter ei lang reise, er hun borte og vel installert i en liten leilighet på Versailles. Han blir helt knust, men hun enser han ikke. Hun har nå begynt på sitt virkelige liv.

Men det er ikke lett. Det er en skandale for hoff og folk at Jeanne ikke er adelig. En ting er at den veldig kristne kongen, som han blir kalt, bytter ut sengepartnerne oftere enn han bytter hester, en annen er hvilken stand de kommer fra. Er det plutselig greit at kongen henter inn elskerinner fra borgerstanden? Hva blir det neste?! Kongen bestrør Jeanne med titler for å bøte på saken, uten at det hjelper nevneverdig. De som har bestemt seg for å være hennes fiender, er det livet ut. De øvrige klarer hun etter hvert å komme overens med. Noen av dem forblir hennes trofaste venner så lenge hun lever.

Jeanne fikk det innmari tøft ved hoffet, særlig i begynnelsen. Hun hadde masse å lære om etiketteregler og det utrolig detaljerte og findelte hierarkiet, og enda mer å bevise. For hoffet var hun et null. Hun blei offer for mangfoldige motarbeidelser, hun blei gjort narr av og driti ut og omtrent alle så ned på henne fordi hun kun var den neste i ei lang, endeløs rekke av klamme hoffdamer. Heldigvis for Jeanne var hun ingen hoffdame. Og det var vel også det kongen likte, skriver Lindqvist. Jeanne var forfriskende, lett og uredd. Hun snakka annerledes enn den forfina Versaillesdialekta, hun tenkte annerledes, leste andre bøker og var ikke redd for å ta en diskusjon eller å ytre seg. Hun var morsom, leiken, ubekymra og ikke så fastklemt av stand og normer. Hun holdt på prinsipper og meninger også i møte med den eneveldige solkongen.

Lindqvist skriver at Jeanne trolig blei gravid minst tre ganger med Ludvig, kanskje flere, men at hun aborterte alle gangene (det engelske Wikipedia opererer med to aborter). Det tok på både psykisk og fysisk, og både hun og kongen trengte avbrekk fra det intense hoffet etter noe slikt. De dro derfor til noen rurale hus i Versaillesparken som Jeanne hadde satt i stand, og leika at de bodde på landet, borte fra alt som het regjering og ministre, hoff og dronning. Der var det bare dem, de hvilte og prata og kom raskt til hektene. Men ett slag var verre enn disse abortene. Jeanne fikk som sagt to barn med ektemannen sin. Sønnen hennes døde før han var fylt året, og datteren, Alexandrine, døde som niåring i 1754, trolig av en sprukken blindtarm. Jeanne kom aldri over datterens død.

Legene var som regel de som tok livet av pasientene, bemerker Lindqvist tørt. Sjukdommer som kopper og meslinger var dødelige på grunn av manglende forståelse for smitte og totalt feil metode for helbredelse. Oppskrifta ved sjukdom var heftig årelating, setting av klyster og inntagelse av brekningsmiddel, gjerne alt på en gang - med andre ord å tømme pasienten totalt for kroppsvæske og næring. Det bidro underlig nok ofte til å forverre tilstanden. Få alvorlig syke overlevde den kuren, skriver forfatteren. Og et viktig ekstrapoeng er at datidas hygiene virkelig ikke var noe å rope hurra for. Dobøtter og nattpotter blei tømt rett ut av vinduene sjøl på Versailles, så det gjaldt å holde på hatten.

Jeanne får et utrolig innholdsrikt og spennende liv. Hun jobber seg stadig oppover i det sosiale hierarkiet ved statsadministrasjonen og innover i de mange statssakene. I løpet av kort tid beviser hun at hun er klok, kvikk og strategisk, og hun blir fort uunnværlig for kongen. I mange, mange år er hun kongens nærmeste samarbeidsparter på alle fronter, og de er sammen dag og natt. Sjøl etter at deres seksuelle forhold er over, beholder hun sin posisjon ved hoffet, og fortsetter å øke sin personlige makt. 

Jeanne malt av Boucher, 1756.
Bildekilde: Wikipedia

Jeanne var kompleks og hadde usedvanlig mange ferdigheter som kongen verdsatte. Ikke bare var hun lynende intelligent og vidunderlig vakker, en dyktig sanger og en av Frankrikes beste amatørskuespillere. På en og samme tid fylte hun rollene som elskerinne og venn, som politiker og psykolog, statsminister og regent. I realiteten styrte hun den digre skuta som var 1700-tallets Frankrike i nesten to tiår, enten indirekte eller direkte. På et visst punkt måtte alle saker innom henne før hun la dem fram for kongen, som hørte på og ofte tok hennes råd. Hun hadde visitter hele dagen, og var å se i offisielle sammenhenger hver kveld. Hun fikk enormt mye å si for fransk kunst og kultur. Alt med benevnelsen pompadour er naturligvis oppkalt etter henne, i tillegg til alt hun ikke fikk æra for.

Mye kan sies og skrives om Madame de Pompadour som ikke allerede er skrevet her. Hun er kort og godt en fascinerende person. Hun var utrolig skarp og svært effektiv i sitt arbeide. Hun var talefør og skrivekyndig, retorisk og taktisk, hun fikk den beste utdannelsen som kunne kjøpes for penger og hadde råflaks med genene, sine talenter og sin talentforvaltning. Hun var kløktig og rask, strategisk og følsom, hun var kongens private muntrasjonsråd og samtidig var hun hoffets, nei, hele rikets syndebukk. Om noe gikk galt, og det gikk galt, fikk hun skylda. Hennes fiender stod bare og venta.

Men hun dro ikke. Hun blei, helt til hun måtte bæres ut på båre, uten pust og puls. Og da var hun ikke Madame de Pompadour mer. Og kongen var atter aleine.

Biografien om Madame de Pompadour er ført i pennen av en svenske, som ofte benytter anledninga til å løfte fram svenske bedrifter i samme tidsperiode, som krigføringer, konger og ambassadørenes bedrifter og tanker. Det er sikkert for å aktualisere boka en smule for folket. Det funker dessverre litt dårlig når leseren er norsk, sjøl om jeg setter pris på anekdotene for anekdotenes skyld. Ofte har de likevel ikke så mye å si i konteksten.

Boka er lettlest og repetitiv. En trenger ikke huske på det en leste tre, ti eller hundre og tjue sider tidligere. Lindqvist forklarer det gjerne en gang til, av og til på eksakt samme måte. Språket preges av disse gjentakelsene og er ineffektivt, litt oppstylta og skravlete. Det er lett å se påvirkninga fra journalistikken i disposisjon og gjennom bruk av temasetninger. Det gjør lesinga lite spennende, sjøl om det forsåvidt er interessant nok. Forlaget kunne gjerne kutta en god del uten at det ville gått ut over lesverdighet og innhold.

Som biografier flest er ikke boka særlig overraskende: Hovedpersonen fødes, lever og dør - helt standard. Lindqvist følger i stor grad kronologien og hopper bare i tid hvis det er nødvendig. Slik sett er boka ryddig og oversiktlig. Lindqvist er ingen stor skildrer, men er god på oppsummeringene. Han forsøker seg stundom på noen kleine psykologiseringer som bærer preg av hans eget ståsted, et mannlig og noe forelda blikk som domineres av utdaterte oppfatninger. Jeg skulle naturligvis ønske at han holdt seg for god for slikt, samt forfatterkommentarer, fordi det får verket til å framstå som svakt. Og historia til Jeanne er jammen mer enn sterk nok til å stå på egne bein!

Det Lindqvist derimot gjør bra, er å trekke historiske linjer både bakover og framover. Slik får han Europas historie til å henge sammen med alle dens kriger og monarker, ministere og tronpretendenter, hoff og skandaler. Mye fra Jeanne og Ludvig XVs tid er med på å bygge opp til det som seinere blir revolusjonen. For, rett skal være rett, vel var hun ei fantastisk stilig, kul og imponerende dame med bein i nesa og vett i skallen, men hun var også svært raus med rikets finanser. Å se at monarkens elskerinne pusser opp slott etter slott, kjøper statuer og får laga digre malerier av seg sjøl i full størrelse, må ha vært provoserende for det fattige og sultne folket som naturligvis ikke visste når hun brukte egne midler og når hun disponerte Frankrikes penger, som hovedsaklig var inntekter av skattlegging av alle som ikke tilhørte hoff, adel- eller presteskap (unntatt tjuendedelen fra 1749).

Men det er klart, et hoff koster penger. Konger koster, dronninger koster og elskerinner koster. Jo større forlystelser og fornøyelser, jo bedre. Jo høyere opp i det sosiale hierarkiet, jo dyrere. Og Frankrikes 1600- og 1700-tallshoff stod i en særklasse. Versailles var et slags ledende motehus for alt fra stil til etikette, kjoler og hæler, frisyrer og fester, og mange andre hoff kopierte det franske (blant annet det svenske, noe Lindqvist forteller villig om). Alt skulle stemme. Og landsbyen Versailles var så fokuserte på seg sjøl at de glemte verden utafor, det møkkete Paris og alle menneskene der. Helt til de plutselig stod i slottsparken.

Jeanne malt av Drouais, 1764.
Bildekilde: Wikipedia

Det kan ikke ha vært lett å ha byrden Frankrike hvilende på skuldrene. Madame de Pompadour jobba dag og natt, med statsadministrasjon og kongen, hun hadde visitter og møter og råd. Hun frykta attentater og forgiftninger, men lot ingenting stanse henne. Hun sa i mot sine fiender og holdt stand med kongen, i last og brast, på teater og i de private gemakkene, på offisielle middager og rideturer. Hun sleit seg ut. Da hun døde av tuberkulose i 1764, var hun førtito år. Men håret var grått, hun hadde hatt smerter i mange år og hadde lenge hatt problemer med å gå i de hemmelige trappene som knytta hennes og Ludvigs leilighet sammen. 

Kongen pleide henne gjennom sjukdommen og gråt da hun døde. Han ga henne en begravelse verdig en hertug og uttalte til sin livlege, Sénac: Bare jeg fatter rekkevidden av hva jeg har mistet. Det var nok ekte det de hadde, Jeanne og Ludvig. Ekte kjærlighet, ekte vennskap og en genuin respekt for hverandre. De var virketrang og gjennomføringskraft i skjønn forening. Hun fikk rett, spåkona. Men hadde hun også sett hva Jeanne kom til å gjennomføre, hadde nok niåringen blitt stansa. Og historia hadde vært en annen.