Don Juan

Bildekilde: Bokelskere

Å være en "Don Juan" er et begrep som nærmest har gått inn i europeisk dagligtale. Det er ei referanse de fleste tar, og som her hjemme i Norge har sitt synonym i "pikenes Jens". Det betyr rett og slett en jentefut, eller, sagt med dagens vulgære språkbruk, en knullegutt. Eller knullemann, for den virkelige Don Juan er ikke helt pur ung lenger. Men hvem er egentlig Don Juan? Og hva ligger bak hans mange erobringer, eller "kvinnebetvingelser"? Og hva er det dramatiker Jean-Baptiste Poquelin (1622-1673), fra 1644 bedre kjent under pseudonymet Molière, vil fortelle oss?

Vel, for å finne ut av det, må en rett og slett gå til hovedkilden, som i dette, som så mange andre tilfeller, er tekst. Og her gjelder det altså teaterstykket Don Juan eller Stengjesten fra 1665. Men det kunne også vært et annet stykke, lærte jeg underveis, for dette er ikke egentlig en helt original idé fra Molière. En litterær Don Juan eksisterte allerede i 1630, da på spansk. Seinere kom det to italienske og så to franske versjoner, der det er stor sannsynlighet at Molière kjente til i alle fall en eller to av disse, før han skreiv sin egen variant. Den som vil lese mer om det, anbefales å lese etterordet til oversetter Hanne Herrman (f. 1958), som også har skrevet et svært solid forord til stykket. 

Men tilbake til hovedspørsmålet. Hvem er egentlig Don Juan? Når teaterstykket begynner, er det faktisk tjeneren hans, Sganarelle, vi møter. Gjennom fem akter blir vi bedre kjent med både Sganarelle, Elvira, Gusman, herr Dimanche, Charlotte og Mathurine, for å nevne noen. Hver på sitt vis er disse med på å kaste lys over Don Juan, slik at vi både ser den overfladiske sjarmen og den underliggende desperasjonen. 

Tjeneren Sganarelle er til stadighet innblanda i Don Juans hyklerske påfunn. Han stiller opp, glatter over, forklarer og bortforklarer, avleder og bidrar med mye komikk. Samtidig strever han med å forstå hvorfor Don Juan gjør som han gjør, for sett utenfra gir det ikke mening. Sganarelle sier mot slutten av stykket: 

Min herre, hva slags djevelsk tone var det De anla der? Det var jo verre enn verst; jeg likte Dem mye bedre slik De var før. Jeg har alltid bedt for Deres sjels frelse, men nå tviler jeg på om det nytter; jeg er redd Guds tålmodighet, som har båret over med Dem til nå, ikke vil tåle denne siste nederdrektigheten.

Elvira er gift med Don Juan, men han har plutselig reist fra henne. Hun ønsker ei forklaring, så hun reiser etter for å få han i tale. I lange tider har hun ikke hørt på de fæle ryktene, som hun nå forstår er sanne. Hun er fortvila over hans mange utenomekteskapelige forhold, sin egen godtroenhet og naivitet, men enda mer fortvila over hans sjel. Vil han noensinne kunne angre, frelses og komme til himmelen? Eller vil han få som fortjent? Hun ber Don Juan om å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Når han atter en gang kommer til kort, og innrømmer at han ville vekk fra henne og ikke lenger vil være sammen med henne, skjønner hun at hun har blitt holdt for narr:

Det holder. Jeg vil ikke høre mer, jeg beklager at jeg har lyttet så lenge allerede. Det er motbydelig å få hele sin skam brettet ut på denne måten. I slike situasjoner må et rent sinn vite å velge side med en gang. Bare ikke innbill deg at jeg har tenkt å bryte ut i anklager og forbannelser her. Nei, mitt raseri skal ikke sløses bort på nytteløse ord; mitt rødglødende raseri skal spares til hevnen. Jeg gjentar det: Gud kommer til å straffe deg, din løgner, for den urett du har begått mot meg. Og om du ikke frykter himmelens vrede, bør du i hvert fall frykte en krenket kvinnes raseri.

Men er det noe Don Juan ikke gjør, så er det å frykte. Det får vi et strålende eksempel på i fjerde akt, der Don Juan duperer ulike kreditorer. Særlig er scenen med herr Dimanche underholdende. Handelsmannen, som står under Don Juan på den sosiale rangstigen, har et stort beløp å kreve inn. Men Don Juans stadige avbrytelser, høfligheter, invitasjoner og gester, lar han aldri slippe til med sitt økonomiske krav. Og rett som det er, er han på vei ut igjen, med uforrettet sak. Don Juan er skruppelløs og bryr seg ikke om at han utnytter andre og lever på deres penger.

Et annet eksempel på skruppelløsheten finner vi i andre akt. Don Juan beiler til to unge bondepiker på samme tid, der den ene til og med er forlova, noe han også sørger for å ødelegge. Han setter jentene opp mot hverandre, samtidig som han hvisker til dem begge omtrent det samme: Hun er sjalu fordi jeg snakker med Dem. / Hun ønsker at jeg skal gifte meg med henne, men jeg har sagt til henne at det er Dem jeg vil gifte meg med. Og slik holder han på - for moro skyld. Han villeder kvinnene, krenker mennene, avslutter ekteskap, ødelegger familier. Og i løpet av stykket avsløres det at Don Juan er svært klar over hva han gjør, han velger det sjøl og er bevisst sine valg.

Men det kan jo ikke gå i all evighet. Og det gjør det ikke heller. For etter hvert som stykket skrider fram, og komikken spilles ut, innhentes Don Juan også av et alvor: Fortida. Fortida kommer i alle varianter, det er faren hans, det er Elviras far og brødre, det er kirke og hoff og kreditorer, det er soldater og Pierrot, det er Elvira sjøl og til og med Sganarelle. Og for å understreke og tydeliggjøre alvoret, er det også en statue som gjør seg gjeldende, altså en steingjest. Jeg skal ikke avsløre dens rolle eller dens symbolske betydning, men den er helt avgjørende for Don Juan i stykket.

En komedie, ja. Molière er kjent som den store komediedikteren på 1600-tallet, og var berømt i sin samtid. Fra 1659 skreiv han minst ett stykke i året, og han spilte i nesten alle stykkene sjøl. I følge Store norske leksikon er ni av stykkene til Molière med på lista over de ti mest spilte stykkene i fransk teaterhistorie (hvilket stykke som er det siste, står det ingenting om). Andre kjente titler er for eksempel Tartuffe (1664), Misantropen (1666) og Den innbilt syke (1673). Men dette er ikke bare komiske tekster som vi ler godt av og glemmer etterpå. Dette er tekster med allmennmenneskelig, viktig innhold, som legger opp til at en som leser eller tilskuer tar til seg moralen som ligger til grunn for stykket. Særlig gjelder det Don Juan. For det går ikke godt med Don Juan, og slik trekker Molière tragedien inn i komedien.

Og slik besvarer han også de innledende spørsmåla om hvem Don Juan er, hva som ligger bak hans mange erobringer og, ikke minst, hva han sjøl ønsker å videreformidle til publikum. Her finner vi både oppgjør med samtidas hykleri og et forsvar for frihet, formulert som monologer fra Don Juan. Det tekstlige opprøret, som også vekker et konkret fysisk opprør etter at stykket blei oppført, er svært gjennomført, da Molière ikke bare lar Don Juan bryte med lover, regler og normer, men sjøl også bryter med de antikke kravene om dramatikkens tidmessige, stedsmessige og handlingsmessige enhet. Videre bryter han med Det franske akademis retningslinjer for dramatikk. Det provoserte ekstremt i samtida, og Hanne Herrman poengterer at det etter Don Juan ikke kom "flere åpenlyst provoserende stykker fra hans hånd". Og Don Juan blei sensurert, og knapt spilt. Opprøret med hykleriet hadde altså sin pris.  

Men er et stykke som Don Juan relevant i dag? Kanskje mer enn noensinne. Der kongen, staten, religionen og den kulturelle eliten tviholdt på stramme rammer for alle mennesker i den franske samtida, er vi nå nærmest uten rammer. Å ligge rundt er for mange helt greit, til og med på tv. Å ha gjeld er ekstremt vanlig, og det er mange som ikke betaler det de skal, når de skal. Til og med det blir underholdning på tv. Å krenke andre drives det med over en lav sko i alle kommentarfelt, vi har til og med folk som lever av det, de heter komikere og/eller påvirkere. Det lages søple-tv av "don juanske" liv, enten som drama eller som virkelighets-tv, og det er mulig å slippe unna fortida. Derfor seiler historia om Charlotte og Pierrot opp som den ekte og gode, i alle fall for denne leseren, og det er rørende hvordan Pierrot på alle måter kjemper mot Don Juan. Der ligger det i alle fall et ekstremt viktig poeng, som aldri mister sin relevans: Kjærlighet.

Og kan hende er det nettopp kjærligheten det er verdt å ofre sin frihet for? Om Don Juan var modig nok, må vite. Men det ville blitt et ganske annet stykke.