Vinterlesing, del II

Godt nytt år, alle sammen! Her er det endelig kommet snø - såpass masse snø at det både kan akes, lages snømann og etter hvert gå på ski. Det er herlig! Og barna er glade der de fyker rundt i alt dette mjuke, hvite. Inne er det varmt og godt med fyr på peisen, og det blir lest mye, i alle fall må jeg stadig til pers og lese små og store bildebøker, korte og lange eventyr, morsomme og triste vers, fortellinger, tegneserier, samt bøker fra da jeg var lita. Det er mange koselige gjensyn. Vi blar også i sangbøkene og i bøker med store bokstaver, da størstebarnet gjerne vil lære seg å lese. Jeg, på min side, vil gjerne ha litt tid til å lese voksenbøker. Kanskje får jeg tid til det i måneden som kommer?

Carl Frode Tiller

Bok nummer to i Innsirkling-serien blei omsider lest, og omtale er her. I løpet av vinteren vil jeg også lese bok nummer tre, og det ser jeg fram til! Boka står klar i hylla, men fordi den ser ut til å være omtrent like omfangsrik som de to andre, er det nok ikke den som åpner året.

Alexander L. Kielland

Jeg har som langtidsprosjekt å lese Alexander L. Kiellands samlede verker, og kom godt i gang med første bind før jul. Da leste jeg nemlig Novelletter og Garman & Worse. Etter ei lang pause er jeg endelig klar for å fortsette - bare jeg får tid...

Doris Lessing

Nobelprisvinner Doris Lessings Bestemødrene var ei bok jeg skulle lese før jul, som bidrag til hele to lesesirkler. Men den gang ei. Boka forsvant i influensakaos og kakebakst, og er ikke kommet til rette igjen. Lessing utgår derfor midlertidig herfra.

John Steinbeck

Som erstatning for Lessing fant jeg fram ei bok av John Steinbeck, også nobelprisvinner. Dagdrivergjengen var ei artig, lita bok, som jeg heldigvis kom meg igjennom - og som dermed blei min siste bok for leseåret 2015.

Gidske Anderson

Til Ingalills biografisirkel i midten av desember leste jeg Gidske Andersons flotte biografi om Sigrid Undset, som faktisk resulterte i to innlegg - ett her, og ett her. Og fortsatt føler jeg meg ikke ferdig med denne dama, det er mer som om jeg nettopp har begynt, begynt å forstå både verkene hennes, og henne. 

Amalie Skram

Ja, det blei som året før i fjor også - intensjonen var der, leselysta var der, men tida fantes ikke og gjennomføringskrafta var ikke-eksisterende. Julehelg får derfor vente til neste jul.

Geoffrey Chaucer

Til første runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner 18. januar, skal vi lese bøker med rødt omslag. Jeg plukker fram et verk av middelaldermannen Geoffrey Chaucer (ca. 1343-1400), og det er ikke Canterbury Tales! Det episke diktet Troilus og Criseyde, som blei til en gang mellom 1385 og 1390, er bakgrunnen for Shakespeares Troilus and Cressida, som kom drøye to hundre år seinere. Boka har stått i ulesthylla sia 2011, og jeg gleder meg veldig til å lese!

Faglitteratur

Med januar følger også studiestart, og jeg er spent på hva som står på pensum for dette semesteret. Noe faglitteratur blir det altså, sjøl om jeg ikke helt veit hva enda, og jeg ser fram til å gå i gang.

Ønsker dere alle ei fin vintertid!

Dikterdronningen Sigrid Undset

Bildekilde: Wikipedia

Sjøl om jeg allerede har skrevet et langt innlegg om Sigrid Undset, basert på den nyleste biografien om henne, Sigrid Undset. Et liv (1989) av Gidske Anderson (1921-1993), blir jeg liksom ikke ferdig, verken med forfatteren eller boka. Det er så mye å ta tak i, tenke på, si. Mye som stod i boka var kjent stoff for meg, som for eksempel Sigrid Undsets sterke forhold til faren sin, Ingvald Undset, som døde da hun var elleve år. Samtidig var mye nytt, som hvordan Sigrid Undset tilfeldigvis ender opp på stedet hun etter hvert døper Bjerkebæk og hvordan hun blir hylla på togstasjonen på Lillehammer når hun kommer hjem etter å ha mottatt Nobelprisen i litteratur i desember 1928. Minutter før toget ruller inn på perrongen, tennes tusenvis av fakler i kveldsmørket. Og når hun går av, blir hun møtt av flammende lys og et folkehav. En kort tale blir holdt, for Undset liker ikke slikt. De sier de er stolte av henne, takker henne for den flotte litteraturen hun har gitt dem, og avslutter med "Sigrid Undset leve!" og ni ganger hurra. Den vanligvis så kjølige og avvisende verdensberømte forfatterinnen blir rørt, og svarer: "Dette er den vakreste hyldest jeg har set i mit liv. Tusen takk." Så kjører hun hjem til Bjerkebæk i slede, med en sønn på hver side.

Slik er biografien. Konkret og fylt med fakta, ispedd anekdoter og fortellinger. Anderson formidler med personlighet, innlevelse og varme, hun plasserer Sigrid Undset i en historisk og kulturell kontekst som så absolutt var med på å forme henne og litteraturen hun skreiv. Og alt dette er naturligvis viktig når en skriver en biografi, og er avgjørende med tanke på om biografien blir god eller ikke, avgjørende for om leseren er med, føler med. Sigrid Undset. Et liv er en svært god biografi, og jeg føler med både forfatteren og biografen.

Like fullt er det ikke biografien som sådan jeg har hengt meg opp i. Den er flott, på alle måter, den er sympatisk, undrende, Anderson har gjort en strålende jobb med å forene mange ulike typer kilder, hun behandler Undset alvorlig som menneske, kvinne og forfatter, mor, kone, datter, søster og venninne - alle hennes roller tar hun på alvor, hun undersøker dem, hun viser dem fram for oss, belyser dem. Det er som om Anderson tar svart-hvitt-bildene av Undset og gjør dem fargerike, fulle av nyanser og fargespill. Reint formelt er biografien inndelt i sju deler av ulik størrelse som hver igjen er inndelt i flere kapitler. De er kronologisk og tematisk ordna, og kan handle om barndomsåra, farens død, skolegangen, kontorarbeidet hos Wisbech-AEG, middelalderromanene, Nobelprisen, barna og så videre. Kapitlene er korte og informative, boka er lett skrevet, og Anderson trekker stadig inn seg sjøl som eksempel når hun forsøker å komme til bunns i hvem Sigrid Undset er. Det gjør at leseren har en veileder i det kaos som liv og litteratur kan utgjøre. For hva er egentlig kilden til hvem Sigrid Undset er, litteraturen eller livet?

Her er det lett å svare livet. Men Anderson svarer litteraturen, og hun begrunner godt. Litteraturen kom fra Sigrid Undsets indre, var hennes innerste, hennes foredla tanker og ideer. Og dette tangerer det som jeg til stadighet også kretser rundt: Sigrid Undsets egentlige natur. Anderson skriver henne fram i boka, hun drar først til side noen mørke stengsler, deretter en tung gardin, så noen florlette, tynne stoffer, slik at mennesket Sigrid Undset etterhvert står tydeligere, men ikke helt klart, fram foran meg. Hun var ei streng dame. Som et barn av sin tid var hun opptatt av disiplin og lydighet, som i relasjonen mellom barn og foreldre. Men ellers var hun heller ikke redd for å si ifra. Hun føyde seg ikke etter de dominerende kjønnsrollemønstrene, hun dreiv ikke med koketteri og svermeri og lengta etter en drømmemann. Slikt snøfta Sigrid Undset av.

Hun syntes ikke om taler og slikt heller. En får inntrykk av at det gjorde henne uvel, nesten sint, mer enn flau. Hun likte ikke intervjuer og var ikke glad i å stille opp på bilder. Til slutt gikk det så langt at hun fikk satt opp et høyt gjerde rundt hele Bjerkebæk, for at folk ikke skulle komme rekende og snoke i hennes saker. Det gjorde at rykteflommen omkring denne mystiske, mutte, langsomme, enslige, fete og feterte forfatteren nådde nye høyder. Folk spekulerte i alt, i bruddet mellom henne og Svarstad, i om hun kanskje hadde en elsker, i litteraturen, i barna, i problemer på Bjerkebæk. Og dette avskydde Sigrid Undset.

Hun var et arbeidsjern, og likte også slike folk. De som bare dreiv dank hadde hun lite til overs for. Hun var formann i Forfatterforeningen i flere omganger, og tok arbeidet seriøst. Det var hennes plikt å hjelpe, støtte, ordne kontrakter og lignende. Og hun fikk ting gjort. Slik var hun ellers også, det viser hun blant anna ved at hun stadig har barn boende på Bjerkebæk, hun er "bånfostre", fostermor for ei rekke barn. Det er barn fra fattige familier eller fra det krigsramma Finland og lignende. Når krigen bryter ut i Norge, har hun tre små hos seg. Sigrid Undset hadde et stort sosialt og politisk engasjement, og så på det som sin plikt å hjelpe andre, med pengedonasjoner, anbefalinger, underskrifter og brev. I det hele tatt tror jeg pliktfølelsen var uhorvelig sterk hos Sigrid Undset, nesten uoverkommelig. For det var alltid noen å hjelpe, og som velstående forfatter kunne hun nå mange.

Bildekilde: Wikipedia

Hun var et privat menneske, skriver Anderson flere ganger. Og konsekvent sådan. Hun hadde få venner som hun åpna seg fullt og helt mot, blant dem var i en periode forfatterkollegaen Nini Roll Anker (1873-1942). Undset syntes ikke om kvinners vås og sladder og ville heller stå på utsida enn å ta del i slikt visvas. Likevel kunne hun observere de andre svært skarpt, utlevere dem og felle rammende karakteristikker. Jeg aner en besk tunge, og hun kunne sikkert framstå som giftig, som hovmodig og arrogant. Men behov for lignende utgytelser hadde hun ikke. Jeg tror at Sigrid Undset hadde behov for å være aleine for å skape. At ensomheten, på grunn av hennes tunge natur, delvis mot hennes vilje, delvis sjølpålagt, er et premiss for å kunne leve som kunstner. Hun måtte sette opp gjerder, konkrete og abstrakte, for å verne om fantasi, skaperkraft, arbeidsvilje og sitt innerste, egentlige jeg, som hun la så mye av i litteraturen hun skreiv. Å skulle snakke ihjel sitt innerste ville kanskje være det samme som å ta livet av fantasien.

Ikke slik å forstå at Sigrid Undset ikke hadde noen. Fra hun møter Svarstad i Roma i 1909, er hun som regel alltid sammen med andre. Fra 1919 og fram til krigen er Bjerkebæk alltid fylt med folk. Hun har tjenestefolk i huset, det er barna, barnas venner, stadige besøk fra mora og søstrene og deres familier. Hun er godt likt blant forfatterkollegene og har mye besøk. Nini Roll Anker er en, Alice Lyttkens en annen, Helge Krog en tredje. Men hun velger å stå ensom, uten en livsledsager, etter bruddet med Svarstad. For meg er det et tydelig og logisk valg: Hun har nå forsøkt et "vanlig" liv med mann og barn. Det krevde vanvittig mye av henne, og det gikk ikke. Nå velger hun kunsten. Det er kan hende et egoistisk valg. Men det er også det eneste rette for Sigrid Undset. Det er skrive hun vil, det er skrive hun kan, det har hun vist gang på gang sia debuten i 1907. Når hun går inn i 1920-åra, er det som en av Norges mest markante forfattere. Og i løpet av tiåret er berømmelsen stadig stigende.

Hun valgte altså et privat liv. Et liv der hun ikke måtte bruke tid og krefter på å pleie en annens ego. Et liv der hun slapp å ta valget om hun skulle ofre seg eller ikke, ofre av seg sjøl, av sin tid, sitt talent. Hun hadde barna, det var nok. De var nok. Anderson skriver at hun om dagen bruker all sin tid på dem og på besøkende og Bjerkebæk. Vesle Tulla, den nydelige, glade, men mentalt tilbakestående datteren, får sitte i fanget til mor hver dag og vugges, for det liker hun så godt. Sønnene Anders og Hans er hun veldig stolt av, og de er skarpe, begge to. Så er det korrespondansen, avisene, måltidene, gjøremålene. Hun broderer, syr klær, strikker, stopper sokker. Når kvelden kommer gjør hun seg klar for skriveøkta. Ei gryte med kaffe bæres inn i skrivestua - et eget hus Undset har fått satt opp. Og Anderson lever seg inn i kveldsmørket og fantasien til Undset, og ser for seg at da, når huset er stille og mørket har senka seg, får romanfigurene hennes liv, som om de også går rundt i skrivestua, som om Sigrid Undset sitter sammen med dem, prater med dem. En partner ville tatt denne egentida, skapertida, ville fortrengt den, og henne -.

I tillegg hadde Sigrid Undset sin stolthet. Hun var veldig følsom til å være så sterk, hun blir fort såra, og har behov for å sette grenser for fremmede, og venner, langt utafor det som blir sett på som vanlig. Derfor framstår hun som kald, kjølig, avvisende, lite meddelsom, beint fram stum, somme tider. Eller sint. Er det så rart? Med en grunnleggende tapserfaring som fundament i personligheten, farens død, så er dette logisk, det er en forsvarsmekanisme. I tillegg er det et meget bevisst skille mellom det private mennesket Sigrid Undset og den offentlige personen Sigrid Undset. Hun har som sagt heller ikke det samme behovet for betroelser som mange andre. Hun kan gjerne snakke om seg sjøl, om litteratur, billedkunst, om sine egne prosjekter, men hun er ikke så veldig god til å lytte. Jeg ser for meg at hun "tar" rommet, hun har sjøltillit og kraft, høyden og tyngden, hun veit hun kan ta rommet, hun skal ta rommet, for hun er god nok, viktig nok, sterk nok, og hun lar seg ikke hemme av kjønnsroller, sjølkritikk, forventninger og skikk og bruk.

Sigrid Undset opplevde å være fattig. Hun fikk faren revet bort fra seg før hun var gammel nok til å forstå sjukdommen og døden. Hun tok et valg om å arbeide framfor å studere, ganske enkelt fordi noen måtte forsørge henne, mora og søstrene. Hun lever et dobbeltliv i ti år: På kontoret er hun mutt og arbeidsom, hjemme er hun full av romanfigurene sine, og nervene er skjøre. Hun blei refusert flere ganger før hun fikk napp, og tok det så hardt at mor Charlotte var redd for at hun ville bukke under om hun fikk enda et avslag. Men Sigrid Undset gir seg ikke. På utenlandsturene sine er hun fortsatt ensom, og hun er kald hele veien fram til Roma. Men endelig møter hun likesinna, hun kan slappe av, senke murene. Og inn kommer Svarstad. 

Det neste tiåret er fylt med kamp, for mannen hun vil ha, for at barna skal leve, for ekteskapet, og litteraturen. Sigrid Undset kjemper ustanselig, sliter seg ut og skriver seg fysisk sjuk. Når ekteskapet går i oppløsning, er det som hun kanaliserer all kraft inn i sin kreative virksomhet. Bøkene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn kommer som perler på ei snor. Med dem kommer en definitiv suksess, høy inntjening, store opplag, oversettelser, priser. Hun blir en berømthet, men fortsetter å være lukka. Kanskje for å vise at berømmelse ikke endrer henne? Kanskje fordi det faktisk ikke gjorde det. Den virkelige Sigrid Undset stenges strengere og strengere inne, som bak klostermurer og jernbeslåtte porter, i et rolig og stille halvmørke. Og i blant virker det som om selvet er hennes mest dyrebare eiendel, slik som hun verner og beskytter og nekter å dele. Det får meg til å tenke at den godeste Sigrid Undset hadde hemmeligheter. Kanskje ikke så reint få heller.

Biografi: Sigrid Undset

Bildekilde: Bokelskere

Den eneste norske kvinna som noensinne har mottatt Nobelprisen i litteratur (1928), blir ofte bare referert til som dikterdronningen (etter biografien av Sigrun Slapgard i 2007). For min del kan det gjerne skrives med stor D og gjøres offisielt. Jeg sikter naturligvis til Sigrid Undset (1882-1949), den mørke, alvorlige skjønnheten som har skrevet enestående verker som Jenny (1911), Kristin Lavransdatter (1920-1922) og bøkene om Olav Audunssøn (1925-1927). Men hvem var hun, egentlig? Det forsøker Gidske Anderson (1921-1993) å finne ut av i denne biografien, som jeg har lest i forbindelse med Ingalills biografisirkel.

Og det er et svært sympatisk forsøk Anderson gjør. Gradvis, stegvis, bit for bit og del for del, sirkler hun inn mennesket Sigrid Undset. For meg vil hun alltid være både mektig og magisk - hun skriver så godt at det nesten ikke er til å tro, hadde det ikke vært for at hennes litterære personer, hendelser og stemninger setter seg i kroppen på leseren. Det skyhøye nivået litteraturen hennes holder, kan fylle hvem som helst med ærefrykt - å ganske enkelt bli imponert er simpelthen ikke nok. Sigrid Undsets bøker står i særstilling i Norge så vel som i resten av verden. Hun er rett og slett unik, og det gjør henne også en smule skrekkinngytende. Derfor er det veldig spennende å endelig skulle gyve løs på en biografi om Sigrid Undset.

Ja, hun er skrekkinngytende, mektig og magisk. Men Sigrid Undset er også så mye mer, som jeg aldri hadde tenkt over at denne kvinna var eller kunne være. For eksempel skriver Gidske Anderson veldig tidlig i boka at det første barnet til Ingvald og Charlotte Undset utvilsomt er skarp i hodet, men samtidig tung. Både fysisk tung, fordi hun er storvokst og høy, men også tung i tanken. Hun er ikke lett og sprudlende, som søstrene sine, hun bruker lang tid på alt, hun sanser med hele seg, hun iakttar og grubler, hun svarer seint og snakker langsomt, nesten dovent. Og er det noe som ikke interesserer henne, lar hun det bare være, hun bryr seg ikke om hva andre syns. Videre er hun ikke sosial som søstrene, hun får ikke lett venner, hun er inneslutta, mutt - når hun blir voksen sies det om henne at hun ikke eier sjarm. Men nå foregriper jeg kronologien. Derfor vender vi nå tilbake til start.

Starten på Sigrid Undsets liv, hvor begynner det? Naturligvis hos foreldrene, Charlotte og Ingvald Undset. Det er i alle fall her Anderson begynner å nøste. Hun tar far Ingvald først, bondegutten fra Trøndelag som blei en berømt arkeolog. Deretter den danske mora med røtter hos fiffen i Kalundborg. Hvordan møtes så disse to? Jo, når Ingvald Undset er på en av sine mange stipendreiser i Danmark, for å studere arkeologiske funn på museene, slikt som det er så lite av i Norge. De er forlova i mange år før det endelig blir de to, å gifte seg koster penger, de skal på bryllupsreise og de må også ha et sted å bo. Men i 1881 blir det dem. Og på bryllupsreisa gjennom Europa ligger det vesle frøet som skal bli Sigrid Undset på lur. Hun blir født 20. mai 1882 i Kalundborg, i kanselliråd Gyths gård. Deretter bærer det hjem til Norge og Kristiania.

Barndommen til Sigrid Undset domineres av tre elementer. Charlotte Undset snur hver krone, syr klær, lager mat og gjør alt hun kan for at familien skal holde sin stand, i tillegg til at hun oppdrar tre jenter, hjelper og pleier mannen. Men det er kaldt i huset, skolen koster penger og familien har ikke noe ekstra. For det andre merker det oppvakte barnet nokså tidlig at det er noe med faren. At han plutselig ikke er som før. At han må reise bort på kurbad, ikke stipendreiser. At han arbeider, men at mora må hjelpe. Den energiske, glupe og systematiske Ingvald Undset tappes langsomt for krefter. Først kan han ikke gå så langt som før, slik at de må flytte nærmere universitetet. Deretter må de finne en leilighet i første etasje, for han kan ikke lenger gå i trapper. Så får han problemer med å gå sjøl korte turer. Så kan han ikke gå lenger. Og for Sigrid Undset er dette veldig vanskelig. Faren hennes, som hun er så glad i, endrer seg. Hun frykter noe stort og skummelt og trekker seg unna.

Hun trekker seg inn i fantasien. Der skaper hun sine egne verdener, hun blander sammen arkeologi og historie, myter og eventyr, datidas populærlitteratur, folkeviser, sagalitteratur, kunnskap fra skolen, diskusjoner hun har overhørt hjemme og mye mer. Og hun forteller for småsøstrene Ragnhild og Signe. Hun fortryller dem med sine vidunderlige, spennende og fantastiske historier, slik at de helt glemmer den grimme virkeligheten rundt dem, som domineres av uro, fattigdom og sjukdom. Men Sigrid kan ikke glemme. Hun ser, sjøl om hun ikke vil se. Og når hun er 11 år, skjer det hun frykter mest av alt: Ingvald Undset dør. Og for de fire damene som er igjen i den Undsetske husholdning, blir livet enda verre.

Dette er altså utgangspunktet hun har, denne eminente Sigrid Undset. Skarphet, tunghet. Klisterhjerne og steil motvillighet. En glødende ivrig og altoppslukende fantasi, samt en nådeløs evne til å betrakte alt rundt seg som det er. Evne til å slå vekk alt hun ikke bryr seg om, og til å lære seg alt om det hun finner interessant. Og en stor, stor sorg, som setter seg i kroppen, i sinnet, i minnet. Gidske Anderson skriver så fint om dette, om hvor monumentalt Sigrid Undset opplevde det å miste faren sin, samt hvordan de hadde det, bare hun og han, da han var frisk og de kunne gå på oppdagelsesferd i skogen, da han var sjuk og hun leste islendingesagaene for han. Og Undset sjøl skriver om disse minnene i erindringsboka Elleve aar fra 1934. Det er mange rørende avsnitt.

Bildekilde: Bjerkebek.no

En slik dobbelthet, eller dynamikk, innad i mennesket Sigrid Undset, kaster Anderson tidlig lys over. Og hun fortsetter å trekke trådene videre, nøste på to ender av samme garnnøste, boka igjennom. Sigrid Undset er et komplekst menneske. Hun er motsetningsfylt, og derfor også spennende. I ungdommen fnyser hun av alt som har med religion å gjøre, hun er en gudløs. Men så konverterer hun som kjent til katolisismen i løpet av sitt voksne liv. Hun er en vidgjeten og besk polemiker i sine unge år, og hun er mot kvinnesak, ekteskapsbrudd, abort - ei kvinne er sin mann underlegen, mener hun. Men hennes eget ekteskap starter også med et ekteskapsbrudd, og hun viser i ord og handling at hun verken er underlegen sin egen mann, eller noen annens. Hun sier nei til gratis skoleplass ved Ragna Nielsens skole seint i tenåra, hun vil ikke ta i mot almisser, hun har da sin stolthet. Men sjøl tar hun til seg ektemannens barn fra første ekteskap, for hun kan gjerne gi almisser. Hun arbeider ti år som kontordame i Kristiania og forsørger mora og søstrene, men misliker det så sterkt at hun vurderer å ta sitt eget liv. Samtidig er det kontordamenes liv hun skildrer i mange av sine tekster nettopp fra Kristiania.

Et sted i boka står det, som et sitat, at Sigrid Undset verken var interessert i menn eller i kvinner. Hun var interessert i intelligens. Hun ville være sammen med de som hadde noe å tilby, de hun kunne kvesse sine tanker på, eller mot, eller med. Som Anderson bemerker mange ganger, Sigrid Undset var skarp. Da hun lærte å lese, var det historieboka som blei brukt. Hun leste litteratur for voksne studenter da hun var barn. Hun leste både norsk, dansk, svensk og norrønt for faren sin, og lærte seg også engelsk og tysk ganske tidlig. Da hun flytta inn på det som skulle bli Bjerkebæk i 1919, telte biblioteket hennes over tusen titler. I tillegg kom skjønnlitteraturen.

Anderson skriver varmt om Undset. Aldri er hun fordømmende eller unnskyldende, hun sirkler inn et menneske med alle dets sider, gode som dårlige. Og Andersons prosjekt er å forstå: Hvem var hun, Dikterdronningen? Hun som skreiv så levende bøker, med nærmest virkelige mennesker? Hvordan kan et vanlig menneske skrive slik? Svaret er naturligvis at Sigrid Undset ikke var et helt vanlig menneske. Hun hadde uvanlig stor arbeidskraft, var fysisk sterk og hadde en imponerende rask hjerne, fylt til randen med kunnskap som hun sjøl hadde erverva seg gjennom utstrakt lesing. Og som faren, dreiv hun i perioder rovdrift på seg sjøl: I Kristianiaåra, da hun jobba som sekretær, skreiv hun om natta med kaffe og sigaretter som bensin i nattemørket. I åra som småbarnsmor (og hun har tre!), følger hun samme oppskrift. Resultatet er en utslitt mamma og den sterke trilogien om Kristin Lavransdatter.

Og det er ikke rart en blir en utslitt mamma. På ti år møter hun mannen i sitt liv, Anders Castus Svarstad (1869-1943), de tar et valg om å være sammen sjøl om det innebærer hemmelighetskremmeri og juging til skilsmissa hans går i orden to år seinere, de får tre barn sammen (1913, 1915 og 1919), og så er det slutt. Kanskje mest av alt fordi begge to først og fremst er kunstnere, deretter foreldre. De setter seg sjøl først, egen karriere, egne behov, ikke den andres, familiens, eller barnas. Ikke slik å forstå at de er dårlige foreldre - Sigrid Undset gjorde virkelig alt hun kunne. Da den første sønnen hennes, Anders junior, kom til verden, blei det tydelig klart at han var sjuk. Livstruende var det, og Sigrid kjempa i mange måneder for at han skulle beholde livet, hun amma alt hun kunne, nesten uten melk, sjøl om legene sa hun skulle gi opp. De var inn og ut hos alskens leger i Roma, til slutt dro hun hjem med den dødssjuke gutten. Og Sigrid Undsets stahet seira. Men verre er det med Svarstads innsats.

Han er vel ikke akkurat en drømmepappa. Kunsten kom foran alt. Det er mulig at noen har vært inne på tanken før, uten å si noe, men det må jo ha vært noe gæli med Anders Svarstad. Jeg tenker ikke på det faktum at han forlot familien sin, det hadde han allerede gjort en gang tidligere, og mannen hadde samvittighet til å sette barna sine på barnehjem mens han sjøl hang rundt i Belgia eller London og malte bilder. Men Svarstad var med på å produsere seks barn. Fra første ekteskap hadde han to jenter og en gutt, og gutten, Truls, viste tidlig sterke tegn på å være åndssvak. Fra ekteskapet med Sigrid Undset hadde han to gutter og ei jente, og jenta, Maren Charlotte, hadde en hjerneskade i tillegg til epilepsi. Å avle fram seks barn, hvorav to er mentalt sjuke, er i beste fall rein uflaks, men mest sannsynlig er det vel en annen årsak også.

Men nok ubegrunna spekulasjoner omkring Anders Svarstad. Faktum er at det blei et brudd mellom han og Undset, men sjøl om de ikke klarte å leve sammen, fortsatte de å stå hverandre svært nær. Mange av hans fineste bilder er av henne. Mange av hennes bøker er inspirert av han, av dem. Og hva med relasjonen mellom Kristin og Erlend, som begynner som en stormende forelskelse mellom ei ung og uerfaren jente og en voksen tobarnsfar? Dette middelalderlivet som Undset skildrer så godt fikk brått dobbelt klangbunn, for under Kristin og Erlend, under deres kamp for samliv og liv, ser jeg plutselig Sigrid og Anders også. De har åpenbart vært veldig glade i hverandre. Men så gikk det ikke slik de ønska. Og nettopp slik er det mellom Kristin og Erlend også, slik er det når en vil leve på ulikt vis, på familiegården eller aleine til fjells. Hun vil ha et hjem, hun vil skrive. Han vi reise, han vil male. 

Gidske Anderson følger Undset videre, inn i katolisismen, i de bejubla åra når hun mottar Nobelprisen i litteratur, og under okkupasjonen, når Undset, som er så sterkt i mot Hitler og nazismen at verkene hennes blir ulovlige på tysk, måtte flykte fra Norge. Hun drar til USA, og reiser rundt og holder foredrag. Hun kommer hjem etter krigen, men da er hun plutselig blitt gammel. Hun blir bare 67 år, men hun har kommet ut med nesten ei bok hvert eneste år, sia debuten i 1907 til hennes siste utgivelse i 1947. Hun har skrevet hele livet, levd av det, levd med det. Og hun har hatt en formidabel suksess. Men det har hatt sin pris.

Mye kan sikkert sies om boka til Gidske Anderson, og mye er også blitt sagt sia den kom ut i 1989. Jeg forstår godt hvorfor den blei en publikumssuksess! En føler at en er med, hele veien, mens Anderson sirkler. En føler at en kommer nærmere og nærmere et menneske som i utgangspunktet er utilnærmelig. Og til slutt er det nesten - nesten! - så en kjenner Sigrid Undset littegrann. En ser i alle fall med et noe annet blikk på bildene av den strikse, stramme dama med de mørke øya, en ser at det er mer der, mye mer, enn kjølig avvisning. Jeg syns jeg ser det samme djupe alvoret som før, men også et skjær av morskap, av humor, en fandenivoldsk råskap, et vidd. 

Hele Sigrid Undset vil jeg aldri få taket på. Hun er fortsatt skrekkinngytende, mektig og magisk. Men nå kjenner jeg henne litt bedre, jeg gleder meg over hennes særheter, lar meg imponere av hennes intellekt og respekterer hennes livsvalg. Og jeg kan lese det, henne, inn i verkene hun skapte, bøkene som fortsatt leses, som står seg og holder, fordi hun som skreiv, så så skarpt. Fordi "Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Vinterlesing

Og i det øyeblikket det faktisk blir vinter, det vil si når vi går inn i den første vintermåneden, da forsvinner naturligvis snøen. Det er ikke lett å bli klok på dette været, som er noe av det vi mennesker aldri - heldigvis - vil kunne styre, på tross av mange bestrebelser. Snø eller ikke snø, vinteren er her, den ligger i lufta, som rim på trærne og is på bilruta om morran, i frostrøyken som står ut av munnen på meg når jeg skynder meg ut for å hente ved. Snart kommer det nok mer snø, og vi kan for alvor begynne å se fram mot jul. Og mens jeg venter, skal jeg holde på med disse bøkene: 

Carl Frode Tiller

Endelig, etter alt for mye nøling, fikk jeg lest andre bok i Innsirkling-trilogien (omtale er i farta, tror jeg). Og naturligvis må jeg lese bok tre også, før jeg glemmer vesentlige detaljer, finurlige formuleringer og andre viktigheter som i aller høyeste grad er relevante for en slik type bok og en dertil type leseropplevelse. 

Alexander L. Kielland

Både Novelletter fra 1879 og Garman & Worse fra 1880 blei lest i forbindelse med åttende runde av Bokhyllelesing 2015. Nå gjenstår resten av første bok av Kiellands samlede verker, med dramatikk og flere fortellinger. Deretter venter tre bind til, men de får jeg ta på nyåret.

Emil Boyson

En antologi som blei litt glemt (det vil si forlagt bakerst inni nattbordskapet ved et uhell) er nå lest ut, og det er egentlig mest vemodig. Europeisk poesi i norsk gjendiktning (1965) ga meg mange fine leseropplevelser, og også en del å bryne meg på. Det er raske skifter, mye språk og mange stemninger å henge med på i diktsamlinga - men også nydelige bilder og rørende betraktninger. Takk til Ronny Spaans for et flott, oppsummerende etterord og gode forfatterbiografier! 

Doris Lessing

I lesesirkel 1001 bøker er det Doris Lessing som står for tur, men jeg har allerede lest Det synger i gresset. Derfor bytter jeg den ut med Bestemødrene av samme forfatter, som jeg har stående i hylla, og håper tida strekker til mellom Luciafeiring og julespill og alt anna som hører jula til. Her har jeg forresten tenkt til å slå to fluer i en smekk: Bestemødrene er også den boka jeg har valgt å lese til siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Dette er rett og slett fordi jeg er redd for å gape over for mye. Men blir det tid, er det rart hvor fort enda ei bok sniker seg med!

Biografi

I årets siste runde av biografilesesirkelen til Ingalill er temaet Damer med hatt. Og jeg skal naturligvis lese om ei fenomenal hattedame, nemlig Sigrid Undset! Jeg har allerede begynt på biografien som er ført i pennen av Gidske Anderson, og koser meg masse.

Amalie Skram

I fjor hadde jeg tenkt til å lese Julehelg i jula, men det, som så mye anna, kokte bort i kålen. Da var det nemlig viktigst å komme i mål med alt som hadde med masteroppgava å gjøre. Den blei levert i vår, og derfor kan jeg prøve på nytt nå.

Faglitteratur

Null faglitteratur er lest eller skal leses, her er det fortsatt pause! Jeg bruker i stedet fritida til å gruble litt på dette og hint. 

Og mer enn det tør jeg ikke planlegge. Desember er årets mest sosiale måned, gaver skal handles, det skal vaskes og et lass med kaker skal det også bakes. Så det er bare å henge i stroppen og lese mens det steiker, og håpe at gavene pakker seg sjøl.

Riktig god førjulstid, alle sammen!