Timen før midnatt

Bildekilde: Bokelskere

Ikke alle bøker er gode bøker. Og det fins ingen bok der ute som absolutt alle liker. Heldigvis! Men det er rart hvordan det er, det er som om en merker det allerede rett før en går i gang med lesinga: Dette er ikke ei bok for meg. Slik var det i alle fall for meg denne gangen. Men likevel pressa jeg meg igjennom teksten, aller mest fordi jeg måtte innkassere et viktig kryss på vinterens lesebingo.

Boka jeg har lest, heter Timen før midnatt (1959, på norsk i 2015) og er belgiske Ida Simons (1911-1960) aller første roman. Fordi forfatteren døde året etterpå og aldri utga noe mer, blei boka glemt, helt fram til den blei gjenoppdaga og gjenutgitt i 2014. Og da slo den virkelig an over store deler av Europa, også i Norge, og er utgitt i tjuefem land i følge det norske forlaget Pax. Boka er oversatt av Hedda Vormeland (f. 1977), som har jobba fullt som oversetter fra 2007 og har oversatt mer enn tjue titler fra nederlandsk og flamsk til norsk. Det er altså ingen tvil om at hun veit hva hun driver med! Min utgave er utgitt av Bokklubben i 2017.

Romanen finner sted i mellomkrigstida og vi følger ungjenta Gittel der hun manøvrerer mellom to konstant kranglende foreldre. Hver gang det blir for ille, tar mora med seg Gittel til sin familie i Antwerpen. Der bor de til foreldrene er blitt forsona, og mor og datter kan dra tilbake. I Antwerpen er Gittel i stor grad overlatt til seg sjøl. Det hun er aller mest opptatt av, er å få lov til å spille piano. Hun har en drøm: Å bli konsertpianist. Slik er det vanskelig å lese boka helt løsrevet fra forfatterens eget liv - Ida Simons var sjøl konsertpianist før andre verdenskrig.

Et par hus nedafor mormora i Antwerpen, der bor Lucie. Lucie er rundt tretti år gammel, ugift og bor fortsatt hjemme hos sin far, herr Mardell, men legger likevel sin elsk på Gittel, som bare er tolv. Gittel blir smigra, inntar posisjon som en slags selskapsdame og fortrolig for den noe isolerte Lucie, og nyter deres ukentlige søndagsturer, sjøl i dårlig vær. Hvorfor han der Gabriel, herr Mardells unge og fattige lærling, stadig skal være med, skjønner Gittel ikke. Men det aller viktigste med Lucie, er at hun har et Steinway-flygel. Og at Gittel får lov til å spille på det.

Men, som så ofte hender når halvstore barn bare halvveis innvies i de voksnes rekker og vesentlig informasjon holdes skjult, oppstår det både misforståelser og konflikter. Plutselig er det ikke så greit å være Gittel lenger, og privilegiene i forhold til Steinway-flygelet fratas henne svært brått. I tillegg er det nok av bruduljer i Gittels egen familie, der det topper seg i et selskap hos mormora, da en utro onkel dukker opp både med kona, barna og elskerinna.

Det som er bra med teksten, er at den evner å gi et levende bilde av mellomkrigstida, med massevis av tidskoloritt. Her ser vi hvordan forrige verdenskrig, den økonomiske krisa og opptrappinga til neste verdenskrig gir forskjellige utslag hos ulike mennesker. For eksempel er det slik at Gittels familie, som er jødisk, ikke er like velkommen over alt. Enkelte steder må de betale blodpris, andre steder blir de behandla svært dårlig, og nektes for eksempel tilgang til lege. Slik skildres en form for systematisk hverdagsrasisme på en effektiv og troverdig måte. Videre er den jødiske kulturen en vesentlig og samtidig nokså naturlig del av teksten. Men Gittel framstår som usikker på mange av ritene og handlingene og ikke minst straffene, og slik forklares heldigvis litt for den som leser også. I tillegg suppleres teksten av ei ordliste bak i boka, og den satt i alle fall denne leseren pris på.

Det som kompliserer dette utgangspunktet, er at synsvinkelen helt og holdent er Gittels. Vi følger henne i førsteperson, og hennes snevre forståelseshorisont er nokså begrensende for leseren. Mye av det kontekstuelle og delvis bærende i boka - være seg det jødiske, det belgiske, det musikalske eller det samtidige - trenger vi i dag noe mer bakgrunnsinformasjon for å kunne forstå fullt ut. Det er et fremmed samfunn som skildres, og det er heller ikke så enkelt å komme inn i boka. Forfatterens valg av synsvinkel er igjen årsak til dette - her kunne romanen med enkle grep vært åpna mer opp. Men da ville den trolig mista store deler av sin verdi for belgierne, som umiddelbart gjorde boka til en bestselger tilbake i 2014. Så den traff iallfall ei nerve der.

Romanen har et rikt persongalleri, men for min del blei det fort rotete med hvem som var hvem. Navn og kallenavn gikk om hverandre, og en drøssevis av mannfolk var "onkel". Det gjorde at jeg stadig måtte bla fram og tilbake for å forsøke å holde styr på den store jødiske familien og hvilken onkel som var hvem, og hvilken grein av familien han tilhørte. De noe overfladiske skildringene av gatene og elva i Antwerpen under de mange søndagsturene var ikke detaljerte nok til at jeg klarte å se for meg landskapet. Og dessverre fant jeg heller ikke Gittel særlig interessant.

Om Gittels ambisjon er musikk, er det overraskende lite i boka som handler om nettopp dette. Vi er med på et par runder på flygelet, og et par samtaler med musikalsk tema, hun erindrer sin gamle musikklærer og vi er med på en skrekkinngytende opplevelse med den nye. Men ellers lar Gittel seg drive hit og dit, og er mer opptatt av Lucie og brevene hennes, eller familieforholda, eller det jødiske. Hun tenker ikke musikk, hun føler ikke musikk, hun lytter ikke etter rytmer eller skalaer, repetisjoner eller motiver. Hun er derimot et svært godt eksempel på ei ungjente med hodet fullt av sitt eget. I dialoger, der Gittel er delvis med eller kun tilhører, er det en del av innholdet hun ikke begriper, for eksempel i forhold til Gabriel og Lucie. Leseren forstår altså mer, hele veien, slik at Gittels manglende innsikt fort blir et irritasjonsmoment heller enn et sjarmerende trekk.

Gittel har en viss utvikling i romanen, og den er kjærkommen. Det vil si; de bakenforliggende årsakene er absolutt ikke positivt lada. Gittels naive barneblikk brynes mot de voksnes verden boka igjennom, og når vi forlater henne på slutten av romanen, er hun udiskutabelt en annen. Erfaringene er dyrkjøpte, og en kan ikke la være å føle med henne. Det er også mot slutten at tempoet og stemninga i romanen endres. Fra å være nokså jevnt, sildrende og overfladisk, får vi her ei nerve og ei uro, slik at vi forstår at noe virkelig er på spill. Jeg skulle bare ønske at denne tilstedeværelsen i teksten hadde kommet tidligere.

Timen før midnatt er ei ganske ordinær, noe oppskrytt bok som ga meg en litt traurig leseropplevelse. Med alle krigsbøkene som til stadighet utkommer her i Norge, blir denne romanen en blass og litt uengasjerende versjon der verken perspektivet eller tematikken er særlig original, og hvor behovet for faktaopplysninger ikke er ivaretatt. Den er en høyst subjektiv beretning. Men den er i det minste litt morsom, når den da ikke er forvirrende eller bare flat.

Brudereisen

Bildekilde: Pax

Leseutfordringa Bokhyllelesing, der poenget er å lese bøker fra egne ulesthyller, virker å være min generelle leseparole i år. I stedet for å hive meg rundt og anskaffe nye bøker, stadig på leit etter den neste store leseropplevelsen, som medier, forlag og bokhandlere får oss til å tro kun kommer i disse nye bøkene med skinnende omslag, og i stedet for å følge alle lesesirkler slavisk slik som tidligere, har jeg så langt i år nesten utelukkende prioritert bøker fra ulesthyllene. Charlotte Brontë? Ja, jeg gjerne lese mer av henne, men først må jeg lese ut av hylla, og jeg velger meg Marieke van der Pol (f. 1953). Et dårlig bytte, vil den beleste kanskje si, men inntil videre er jeg uvitende om hvor dårlig det eventuelt er.

Brudereisen (på norsk ved Hedda Vormeland i 2009) er antageligvis en tittel mange bokelskere kjenner igjen. I følge Pax forlag har boka solgt i mer enn 25 000 eksemplarer i Norge, noe som er svært bra til å være en oversatt, nederlandsk debutroman. Så er den da også ganske grei å pløye igjennom, om enn noe omfangsrik med sine drøye 420 sider - det er likevel ei bok mange kan hamle opp med. Undertekst er det pent lite av, det er heller langdryg gjenfortelling som dominerer. Likevel er ikke det et dårlig valgt grep til denne fortellinga, bare omstendelig.

Boka er inndelt i 27 litt for lange kapitler og veksler mellom en slags nåtid, uten at et konkret årstall blir oppgitt, og ei fortid som hovedsaklig kretser rundt 1950- og 1960-tallet. I nåtida ankommer et sørgebrev. Frank er død. Og på veien til og under begravelsen hans, forteller van der Pool hans og de tre kvinnenes historie. Utgangspunktet er Nederland i et sønderknust etterkrigs-Europa. De tre unge kvinnene Ada, Esther og Marjorie vil alle bort fra det livet de lever, men av høyst ulike årsaker. Attenåringen Ada er blitt gravid utafor ekteskapet - krise for en strengt reformert (det vil si kalvinist) som kues hjemme og frykter Gud. Hun blir gifta bort til barnets far via stedfortreder, og deretter sendt avsted. Esther har mista familien sin i konsentrasjonsleirene og vil bare en ting: bli en kjent designer. Hun er hardtarbeidende og ser på emigrasjon som den beste muligheten, alt skal være så mye lettere der borte. Sjukepleieren Marjorie har allerede vinka farvel til sitt livs kjærlighet, den tidligere tuberkulosepasienten Hans, og skal sjøl komme etter. Hun er 21 år og er så klar for ekteskapet at hun er sprekkeferdig.

Tilfeldigheter vil ha det til at disse tre, samt den unge mannen Frank de Rooy, blir spurt om å delta som passasjerer i et internasjonalt flykappløp, i stedet for å foreta reisa med båt. Avreisa er i London. Det endelige målet er Christchurch, New Zealand. Estimert flytid er rundt 65 timer, med mange mellomlandinger, først og fremst for å fylle drivstoff. Hvis de lykkes, vil de bli de første til å fly så raskt til den andre sida av jorda. Men lite visste de at timene i flykroppen ville binde dem sammen for alltid.

Slik sakser van der Pol ut og inn mellom før og nå. Nået er langsomt, nesten stillestående, og kun konsentrert rundt begravelsen til Frank på vingården hans i Martinborough. Her følger hun alle de tre kvinnene i tredjeperson, og går inn og ut av dem slik hun ønsker. van der Pol er en allvitende, svært tilbaketrukket forteller, og teksten er overfladisk og tung av frampek. I før-kapitlene følger hun ei og ei kvinnes liv, går tettere på, gjengir noe indre monolog, lar oss komme under overflatene, hopper fra høydepunkt til høydepunkt. Synsvinkelen er fortsatt i tredjeperson, der noen jeg-replikker bryter tvert. Disse burde helt klart vært luka ut, de framstår som uprofesjonelle rester etter et utkast og nøkker veldig i teksten. Formålet er å etablere intimitet mellom hovedperson og leser, men forfatteren burde stolt mer på egen tekst. Denne ønska intimiteten kommer tidsnok uansett, for van der Pol skildrer alt og kliner det opp i fjeset til leseren.

Før-kapitlene gjør rede for hvordan livene til disse fire har vært fra emigrasjonen og fram til nå, og hvordan alt sammen har vikla seg inn i hverandre i ei herlig smørje. Det er mye nøktern dramatikk og lite spenning. Men dette at vi som lesere veit hvor vi skal (til Franks begravelse), men ikke hvordan vi kommer dit, gjør at forfatteren står veldig fritt. Og hun lesser på med omveier og detaljer. Noen er underholdende, andre informative, noen såre, noen varme, noen meningsløse. Mye kunne vært kutta, for bestrebelsene til tross, det meste er forutsigbart. Likevel er det dette enkle grepet som hovedsaklig trekker teksten framover.

Brudereisen er ei svært filmatisk bok, full av visuelle detaljer: lys, mørke, ulike typer vær, natur farger, klær, snitt, interiør, møbler og lignende. Det merkes god at van der Pol har bakgrunn fra filmindustrien, både i disse skildringene og i plotstrukturen, samtidig som detaljene som gjengis reflekterer flere viktige personers interesser og yrker på en troverdig måte. Frank er opptatt av teknologien i flyet, Hans vil egentlig være arkitekt, så er det Esther med sin motefascinasjon. Alt sammen er med på å gi boka en nødvendig og solid tidskoloritt som gjør teksten mer interessant for leseren - uten dette hadde den bare vært enda en "dameroman". Men helt fri fra et slikt stempel blir den dog ikke. Handlinga dreier seg hovedsaklig om disse fire livene, det er vanskelige ekteskap og gode ekteskap, enslige liv, affærer, lengsler, fantasier, barn en vil ha og barn en ikke vil ha, arbeid en ønsker og arbeid en tar. Klisjeene er mange. van der Pol går tidvis for tett på, for eksempel i de lite bluferdige og svært pinlige sexskildringene, der en viss scene mellom Marjorie og Hans tar kaka. 

Sett bort ifra noen slike bommerter som jeg gjerne skulle vært foruten, fungerer boka stort sett på sitt nivå. Den er velregissert, kan hende litt for flink, men sympatisk gjennomført. Kulturkollisjonen mellom kiwiene og dutchiene er fint vist fram, og de fire hovedpersonene i kollektivromanen har alle ulik integreringsgrad, noe som er troverdig. Like fullt kommer en ikke bort ifra at alle i boka er stereotypier. For eksempel er Esther utagerende så til de grader, både i stil, ord og uttrykk, mens Ada er hennes stille og sjenerte motstykke. Men fordi ingen av personene er voldsomt påtrengende med seg og sitt, aksepterer en at de er mer skikkelser enn mennesker. Reint teknisk er det tydelig at forfatteren har valgt disse tre med kløkt og omhu, med håp om at leseren skal finne en hun identifiserer seg med. Med samme formål utspiller van der Pol jevnt hele følelsesregisteret mens hun beretter.

Frank er kanskje den største stereotypien av dem alle. Hans jobb er å være barsk i trange dongeribukser og oppbretta skjorteermer, som en skikkelig Mannemann, og å forgude kvinner (og å bli forguda av kvinner). Han er en som veit hvordan en gir komplimenter, og damene i boka er helt på kne etter han bare han gliser. Noen andre enn meg som ser for seg forsidene på serielefsene en får kjøpt på matbutikken? Ironisk nok er det også slikt, og en slik mann, Ada fantaserer om med den evinnelige høystakken sin. Dette gjør at boka er like mye en tragisk beretning om tre kvinneliv som en forherligende beretning om ett mannsliv - en mann som attpåtil tillegges å ha et "herskeransikt" og et "seierherreansikt". Det er i beste fall uheldig språkbruk. Franks helt flate person og likevel avgjørende rolle i boka er like sannsynlig som en fjortenårings dagdrøm om å møte boybandhelten på sjappa (ved de nevnte serielefsene, kanskje). Dessuten syns jeg det er ubehagelig å lese om hvordan ei kvinne så til de grader lar seg definere av en mann, sjøl om jeg ser at van der Pol egentlig ønsker å skildre kjærlighet.

Språket i boka er en underlig blanding av å være lett og flytende og oppstylta og klumpete. Dette kommer sikkert av både forfatter og oversetter, og at noen av setningene i boka er unødvendig lange. Småord er det også flust av. Jeg reagerer veldig på bruken av engelsk i teksten. Mange av orda kursiveres, for eksempel når det er snakk om ord og uttrykk som blokes, flat og lignende. Dette er nokså intetsigende og egentlig uviktig for handlinga, og kunne derfor fint vært erstatta med norske ord. Men jeg forstår at van der Pol forsøker å vise fram kulturkollisjonen også i språket. Uansett hadde teksten hatt god nytte av ei runde til i manusvasken, for stadig treffer en på gjentakelser, overdrevne frampek, unødvendige avsnitt og så videre. Særlig syns jeg frampekene punkterer all mulig spenning og avslører for mye. Men av og til skal det vel være sånn, for eksempel når det er sommervarmt og en stadig må tørke klissete saftisfingre, sette på plaster eller skjære melon. Og Brudereisen er en nokså jevn mellomroman og sådan ingen dårlig sommerbok.

Bokserier for barn: Fie og Milo

Bildekilde: Omnipax

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Det er den bestselgende nederlandske forfatteren og illustratøren Pauline Oud (f. 1963) som står bak bildebokserien om det umake paret Fie og Milo, som både fins i lite og stort format. Sjølve formatet er egentlig ikke viktig, for begge deler fungerer, men leserne bør være klar over at bøkene i det minste formatet passer for barn helt ned i ettårsalderen og kan brukes som pekebøker, mens de større bøkene kanskje ikke bør introduseres før etter fylte to år. Her er det nemlig lengre fortellinger, og Fie og Milo stilles overfor en rekke valg på nesten hver bokside. Her kreves det med andre ord litt bakgrunnskunnskap hos barnet for at leseropplevelsen skal bli god.

Med bøkene om Fie og Milo bringes vi igjen litt nærmere Kaninserien til Lena Anderson enn de realistiske bøkene om Pål av Lindgren og Eriksson. Hovedpersonene i denne barnebokserien er nemlig en jentekanin (Fie) og en guttemus (Milo). Verken andre dyr, barn, foreldre eller annen ytre påvirkning gjør seg gjeldende, så vi er totalt overlatt til Fie og Milos (les: forfatterens) verden hele veien. Bindeleddet mellom fantasiuniverset og vår verden er at Fie og Milo bruker de samme tingene som oss (håndkle og såpe i Fie og Milo bader fra 2010), gjør de samme tingene som oss (feirer bursdag i Fie og Milo feirer fødselsdag fra 2012) og opplever de samme tingene som oss (som for eksempel i Fie og Milo i dyrehagen fra 2010). Dynamikken foregår på tre parallelle plan: mellom Fie og Milo (humoristisk gjort i Fie og Milo kler på seg fra 2009), mellom tekst og illustrasjoner (ikke alltid glimrende utført, som i Fie og Milo skal sove fra 2009) og mellom bok og leser.

Når det gjelder første dynamikk, den mellom Fie og Milo, er mye av de store bøkenes poeng nettopp det at Fie og Milo er annerledes og gjør ting annerledes, gjerne uten at det kommenteres i teksten. Det er med andre ord fletta inn i dynamikk nummer to, som gjelder samhandlinga mellom tekst og illustrasjoner (eller mangel på sådan). Tekst og bilder bør utfylle hverandre på best mulig måte. Dobbelteksponering er nærmest umulig å unngå, men her er det av og til det motsatte som er problemet: at det foregår noe i teksten eller bildet som overhodet ikke speiles i bildet eller teksten. Misforstå meg rett: teksten kan, eller bør, gjerne skildre noe som bildet ikke viser, og omvendt. Men Oud har på ett oppslag en hovedillustrasjon (venstre side) og en oppblåst detaljillustrasjon (høyre side) - her kan Fie og Milo feirer fødselsdag tjene som et godt eksempel. I teksten på venstre side skriver Oud hva som allerede har skjedd, og gir figurene handlinger og erfaringer som det ikke alltid tas høyde for på hovedillustrasjonen. På høyre side skriver Oud akkurat det vi ser avbilda i detaljillustrasjonene, og avslutter med et åpent spørsmål - hva passer best, hva velger Milo? Å gjette er morsomt for barna, men å velge er ofte noe de ikke helt får dreisen på før de blir litt eldre enn det jeg oppfatter er bokas hovedmålgruppe. Dette er bedre gjennomført i Fie og Milo kler på seg.

Tredje dynamikk, mellom bok og leser, er naturligvis avhengig av hvem som leser og konteksten rundt hver høytlesingsstund. Som med mange andre bøker, er høytlesinga viktigst der og da, men samtalen om det som skjer i etterkant er minst like viktig for barnets bearbeidelse av tematikken og forståelse av boka. Men hos Fie og Milo er det ingenting å frykte; alt er overflate, ingenting berører emosjonelt, ingenting er spennende. Det er trygt farvann for foreldre og barn, men også litt kjedelig. På mange måter er det rett og si at bøkene sporadisk ønsker å involvere barna, men at de i realiteten fører en dominerende enveiskommunikasjon.

Jeg skreiv innledningsvis at serien om Fie og Milo minner om Kaninserien. Hvis en ser bort ifra hovedfigurene, som er dyr i begge tilfeller (men med et barn hos Anderson), er det derimot svært lite som ligner. Andersons tegninger er søte, sårbare og virkelige, og helt uten ord tar hun tak i de aller viktigste erfaringene et barn gjør seg. I bøkene om Pål er illustrasjonene fortsatt sjarmerende, men orda er med på å gi stemning og retning på tolkinga av bildene. Her er det humor i massevis! Hos Pauline Oud er det ikke så mye følsomhet, og det er heller langt mellom sjarmerende fraser eller oppslag. Teksten og situasjonene er ikke alltid tilpassa barnets nivå (jeg kjenner i alle fall ingen toåringer som veit hva girlander er, eller som kan uttale det, eller som makter å se forskjell på håndkleet - bordduken - badehåndkleet i Fie og Milo feirer fødselsdag - som heller ikke er korrigert for størrelse). Illustrasjonene er glorete, stive, noen ganger kaotiske med alle sine farger og mønstre - og aldri verken søte eller tilstede, fantasieggende eller spennende, bare intenst muntre og sprakende. Det er veldig tydelig for meg at bokserien om Fie og Milo er laga for massemarkedet, og dermed blir kontrastene mellom Fie og Milo på den ene sida og Pål og kaninene på den andre, ekstra store.

Men universet har kvaliteter likevel. Småbøkene er roligere og mindre skrikende enn de store, og har flerbrukspotensiale: pekebok, lesebok, (nesten) lærebok. Hva vi bruker når vi bader er nokså standard, her er det mye å kjenne igjen for et lite barn. Når Fie og Milo er i dyrehagen er kanskje utvalget av dyr litt spesielt, men likevel, barna lærer seg fort hva dyra heter. Etter hvert kan en spe på med å telle dyra, lage lydene, lære fargene og så videre. Lett tilgjengelige er også boka om å kle på seg og boka om kveldsstell og soving; dette er rutiner som barnet er vant til å gjennomføre, ofte flere ganger om dagen. Oud spiller her på gjenkjennelseseffekten, og koser seg med å gjøre noe litt annerledes, og det er det ikke noe galt i. Det gjør jo vi også, av og til.

Omtalen er basert på fem av hittil åtte bøker i serien: Fie og Milo skal sove, Fie og Milo kler på seg, Fie og Milo bader, Fie og Milo i dyrehagen, Fie og Milo feirer fødselsdag. Alle åtte titler er utgitt på Omipax. Tidligere barnebokomtaler finner du her: Kaninbøkene og serien om Pål.