onsdag 8. april 2020

Timen før midnatt

Bildekilde: Bokelskere
Ikke alle bøker er gode bøker. Og det fins ingen bok der ute som absolutt alle liker. Heldigvis! Men det er rart hvordan det er, det er som om en merker det allerede rett før en går i gang med lesinga: Dette er ikke ei bok for meg. Slik var det i alle fall for meg denne gangen. Men likevel pressa jeg meg igjennom teksten, aller mest fordi jeg måtte innkassere et viktig kryss på vinterens lesebingo.

Boka jeg har lest, heter Timen før midnatt (1959, på norsk i 2015) og er belgiske Ida Simons (1911-1960) aller første roman. Fordi forfatteren døde året etterpå og aldri utga noe mer, blei boka glemt, helt fram til den blei gjenoppdaga og gjenutgitt i 2014. Og da slo den virkelig an over store deler av Europa, også i Norge, og er utgitt i tjuefem land i følge det norske forlaget Pax. Boka er oversatt av Hedda Vormeland (f. 1977), som har jobba fullt som oversetter fra 2007 og har oversatt mer enn tjue titler fra nederlandsk og flamsk til norsk. Det er altså ingen tvil om at hun veit hva hun driver med! Min utgave er utgitt av Bokklubben i 2017.

Romanen finner sted i mellomkrigstida og vi følger ungjenta Gittel der hun manøvrerer mellom to konstant kranglende foreldre. Hver gang det blir for ille, tar mora med seg Gittel til sin familie i Antwerpen. Der bor de til foreldrene er blitt forsona, og mor og datter kan dra tilbake. I Antwerpen er Gittel i stor grad overlatt til seg sjøl. Det hun er aller mest opptatt av, er å få lov til å spille piano. Hun har en drøm: Å bli konsertpianist. Slik er det vanskelig å lese boka helt løsrevet fra forfatterens eget liv - Ida Simons var sjøl konsertpianist før andre verdenskrig.

Et par hus nedafor mormora i Antwerpen, der bor Lucie. Lucie er rundt tretti år gammel, ugift og bor fortsatt hjemme hos sin far, herr Mardell, men legger likevel sin elsk på Gittel, som bare er tolv. Gittel blir smigra, inntar posisjon som en slags selskapsdame og fortrolig for den noe isolerte Lucie, og nyter deres ukentlige søndagsturer, sjøl i dårlig vær. Hvorfor han der Gabriel, herr Mardells unge og fattige lærling, stadig skal være med, skjønner Gittel ikke. Men det aller viktigste med Lucie, er at hun har et Steinway-flygel. Og at Gittel får lov til å spille på det.

Men, som så ofte hender når halvstore barn bare halvveis innvies i de voksnes rekker og vesentlig informasjon holdes skjult, oppstår det både misforståelser og konflikter. Plutselig er det ikke så greit å være Gittel lenger, og privilegiene i forhold til Steinway-flygelet fratas henne svært brått. I tillegg er det nok av bruduljer i Gittels egen familie, der det topper seg i et selskap hos mormora, da en utro onkel dukker opp både med kona, barna og elskerinna.

Det som er bra med teksten, er at den evner å gi et levende bilde av mellomkrigstida, med massevis av tidskoloritt. Her ser vi hvordan forrige verdenskrig, den økonomiske krisa og opptrappinga til neste verdenskrig gir forskjellige utslag hos ulike mennesker. For eksempel er det slik at Gittels familie, som er jødisk, ikke er like velkommen over alt. Enkelte steder må de betale blodpris, andre steder blir de behandla svært dårlig, og nektes for eksempel tilgang til lege. Slik skildres en form for systematisk hverdagsrasisme på en effektiv og troverdig måte. Videre er den jødiske kulturen en vesentlig og samtidig nokså naturlig del av teksten. Men Gittel framstår som usikker på mange av ritene og handlingene og ikke minst straffene, og slik forklares heldigvis litt for den som leser også. I tillegg suppleres teksten av ei ordliste bak i boka, og den satt i alle fall denne leseren pris på.

Det som kompliserer dette utgangspunktet, er at synsvinkelen helt og holdent er Gittels. Vi følger henne i førsteperson, og hennes snevre forståelseshorisont er nokså begrensende for leseren. Mye av det kontekstuelle og delvis bærende i boka - være seg det jødiske, det belgiske, det musikalske eller det samtidige - trenger vi i dag noe mer bakgrunnsinformasjon for å kunne forstå fullt ut. Det er et fremmed samfunn som skildres, og det er heller ikke så enkelt å komme inn i boka. Forfatterens valg av synsvinkel er igjen årsak til dette - her kunne romanen med enkle grep vært åpna mer opp. Men da ville den trolig mista store deler av sin verdi for belgierne, som umiddelbart gjorde boka til en bestselger tilbake i 2014. Så den traff iallfall ei nerve der.

Romanen har et rikt persongalleri, men for min del blei det fort rotete med hvem som var hvem. Navn og kallenavn gikk om hverandre, og en drøssevis av mannfolk var "onkel". Det gjorde at jeg stadig måtte bla fram og tilbake for å forsøke å holde styr på den store jødiske familien og hvilken onkel som var hvem, og hvilken grein av familien han tilhørte. De noe overfladiske skildringene av gatene og elva i Antwerpen under de mange søndagsturene var ikke detaljerte nok til at jeg klarte å se for meg landskapet. Og dessverre fant jeg heller ikke Gittel særlig interessant.

Om Gittels ambisjon er musikk, er det overraskende lite i boka som handler om nettopp dette. Vi er med på et par runder på flygelet, og et par samtaler med musikalsk tema, hun erindrer sin gamle musikklærer og vi er med på en skrekkinngytende opplevelse med den nye. Men ellers lar Gittel seg drive hit og dit, og er mer opptatt av Lucie og brevene hennes, eller familieforholda, eller det jødiske. Hun tenker ikke musikk, hun føler ikke musikk, hun lytter ikke etter rytmer eller skalaer, repetisjoner eller motiver. Hun er derimot et svært godt eksempel på ei ungjente med hodet fullt av sitt eget. I dialoger, der Gittel er delvis med eller kun tilhører, er det en del av innholdet hun ikke begriper, for eksempel i forhold til Gabriel og Lucie. Leseren forstår altså mer, hele veien, slik at Gittels manglende innsikt fort blir et irritasjonsmoment heller enn et sjarmerende trekk.

Gittel har en viss utvikling i romanen, og den er kjærkommen. Det vil si; de bakenforliggende årsakene er absolutt ikke positivt lada. Gittels naive barneblikk brynes mot de voksnes verden boka igjennom, og når vi forlater henne på slutten av romanen, er hun udiskutabelt en annen. Erfaringene er dyrkjøpte, og en kan ikke la være å føle med henne. Det er også mot slutten at tempoet og stemninga i romanen endres. Fra å være nokså jevnt, sildrende og overfladisk, får vi her ei nerve og ei uro, slik at vi forstår at noe virkelig er på spill. Jeg skulle bare ønske at denne tilstedeværelsen i teksten hadde kommet tidligere.

Timen før midnatt er ei ganske ordinær, noe oppskrytt bok som ga meg en litt traurig leseropplevelse. Med alle krigsbøkene som til stadighet utkommer her i Norge, blir denne romanen en blass og litt uengasjerende versjon der verken perspektivet eller tematikken er særlig original, og hvor behovet for faktaopplysninger ikke er ivaretatt. Den er en høyst subjektiv beretning. Men den er i det minste litt morsom, når den da ikke er forvirrende eller bare flat.

4 kommentarer:

  1. Har det akkurat sånn med boka jeg leser nå (American Dirt). Få minutter inn og alt begynte å skurre. Nå over halveis og fortsetter kun for retten til å klage høylydt på nett. Litt motsatt problem av deg, tror jeg vile likt en enkel synsvinkel bedre, i min er 3.pers allviteren så demonstrativ at selv når vi får andre perspektiver - vet de ALT.. (har ikke helt satt ord på det for meg selv ennå, men tror det er der det ligger).

    (Skal ikke lese Timen før midnatt)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å, det er så frustrerende når det er sånn! Jeg føler virkelig med deg! Jeg har en enorm pliktfølelse, så det skal mye til for at jeg avbryter ei bok. Men jeg tenker litt det samme som deg, når jeg har lest hele, kan jeg virkelig uttale meg etterpå! Og dessuten kan det jo hende at det snur, et sted på veien, og blir bra... Håper jeg, iallfall, i det lengste...

      Nei, les heller noe bra! Og kos deg masse i påska:)

      Slett
  2. Du er god som presser deg gjennom! Jeg er ikke det. Jeg gir opp når jeg ikke finner noe i boka jeg kan holde fast i :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Men kanskje det egentlig er lurest? Så slipper du å kaste bort masse tid på bøker som ikke passer deg? Hadde det ikke vært for at jeg får så dårlig samvittighet, så hadde nok jeg gjort det, jeg også.

      Slett