The Virgin Suicides - Jomfrudød

Bildekilde: Bokelskere

Debutromanen The Virgin Suicides av den amerikanske forfatteren Jeffrey Eugenides (f. 1960) blei allerede få år etter utgivelsen i 1993 stempla som en moderne klassiker. Men som så ofte når noe får klassikerstatus og framholdes som noe eksepsjonelt bra, blir fallhøyden stor. 

Kort fortalt er det slik at alle de fem Lisbonsøstrene - Cecilia på 13, Lux på 14, Bonnie på 15, Mary på 16 og Therese på 17 - i løpet av ett år på 1970-tallet ender opp døde. De tar sitt eget liv, alle sammen, og denne handlinga er omdreiingspunktet i romanen. Sjølmordene er noe som avsløres tidlig i boka, om en da ikke allerede er kjent med det fra for eksempel bokomtaler eller filmversjonen til Sofia Coppola (f. 1971) fra 1999. Vi følger søstrene Lisbon gjennom dette ene året, fra første forsøk, gjort av yngstejenta Cecilia, til den siste levende søsteren også fullfører og klarer å ta sitt eget liv. På grunn av denne vissheten, er spenninga i teksten ikke knytta opp mot hva som skjer, men hvem som tar sitt eget liv, hvordan det gjøres og hvorfor det gjøres.

Synsvinkelen og narrativet ligger hos et vi - altså førsteperson flertall - noe som ikke er en veldig vanlig fokaliseringsinstans. Og boka bærer også veldig preg av dette. Vi har ikke én person som vi ser verden igjennom og som vi føler med, og vi har ingen allvitende forteller som kan fortelle oss det som fokaliseringsinstansen ikke veit. Vi har ingen forklarende instans, ingen hjelp. Vi som leser veit like lite som vi-et som forteller. Og i grunn veit vi ikke så mye om vi-et heller, annet enn at det er tenåringsguttene som bor i samme gate som Lisbonjentene. De betrakter jentene, mora, faren, huset, bilen og hagen helt utafra, uten kjennskap til hva som sies, gjøres og føles innafor husets fire vegger, på jenterommene og i de fem jentekroppene. De ser bare skyggene -. I tillegg må vi legge på avstand i tid og rom og minnets mange forvrengninger: De tidligere tenåringsguttene gjenforteller det hele til oss som middelaldrende, etablerte menn, slik at teksten framstår som et gammelt polaroidbilde. Du ser hvem det er, men det er nokså grumsete og brungult.

Slik, grumsete og brungult, altså, møter vi søstrene Lisbon. Til og med for guttene som betrakter dem kan de være vanskelige å skille fra hverandre. De er som ett, en masse av runde rumper og bein og armer og langt jentehår og lys hud. Det er som om de er innhylla i et gyllent skjær, og de er så nydelige, alle fem, noe som er rart når en ser foreldrene. Men etter hvert som guttene observerer og diskuterer, blir vi også kjent med, på god avstand og med en solid dose sladder involvert, jentenes egenskaper og særtrekk. Cecilia er den som alltid går i brudekjole og har tarotkort under hodeputa. Lux er den utagerende og nærhetssøkende som nesten alltid har radioen på. Therese er nerden, som er særlig interessert i kjemi og går i noe som ser ut som en laboratoriefrakk og beholder beksyttelsesbrillene på i friminuttene. Bonnie er den høyeste og har ei skarp nese og går i et telt av en kjole. Mary er den med mørkest hår som synger.

Synsvinkelen er interessant, men også problematisk. For vi som leser holdes hele tida på en armlengdes avstand, eller vi befinner oss enda lenger unna, sammen med guttene. Vi kaster et blikk på huset når vi rusler forbi om dagen, vi kikker skrått bort i hagen når vi raker løv en høstdag, vi kjører forbi i bilen en kveld, liksom tilfeldig og veldig langsomt for å se om det er noe bevegelse bak gardinene, vi står i vårt eget vindu og myser ut i mørket, eller vi stirrer på jentene fra loftet, vi glaner over gjerdet eller ned fra plankehytta i treet, vi skygger for øya med henda, skjuler oss bak busken eller den parkerte bilen eller bruker kikkert. Leseren inntar ufrivillig en kikkerposisjon sammen med guttene, og det er ikke til å komme bort ifra at denne posisjonen, der tenåringsgutter betrakter jevnaldrende jenter, er seksuelt lada. Guttenes opptatthet av jentene er naturligvis hjemla i pubertetens mange hormoner og den mystikken som omhyller Lisbonjentene i sin helhet. De spionerer åpenlyst, det nærmer seg nesten en kollektiv besettelse. Men motivet er at de "forsøker å forstå hva de føler og hvem de er" (side 66).

Like fullt er jentene objekter. De blir begjært, de blir drømt og fantasert om. Guttene er ikke egentlig så opptatt av hvem disse jentene er, hva de tenker eller hva de liker, de vil bare være sammen med dem. Og jentene blir enda mer attraktive fordi ingen egentlig kjenner dem. Ingen har vært hjemme hos dem, bortsett fra kanskje en skrythals, og den gangen da de alle var der i selskapet den kvelden da Cecilia gjorde forsøk nummer to, og lyktes. En dag ei stund etter dette, når dagene er blitt hverdag igjen etter Cecilias død, er det en gutt som tar motet til seg og går opp innkjørselen, opp trappa og banker på. På omstendelig vis klarer han å få til en avtale med herr Lisbon: Han og tre kompiser skal få lov til å ta med seg de fire jentene på skoleballet. Premissene er strenge og absolutte og herr Lisbon skal sjøl være til stede. Men det bygges likevel opp til et handligsmessig høydepunkt. For etterpå blir ingenting det samme.

Etterpå kommer konsekvensene. All kontakt mellom jentene og guttene, eller jentene og omverdenen i det hele tatt, kuttes brått. Lisbonjentene forsvinner fra lokalsamfunnet, alle aktivitetene, skolen, kirka og hagen, til de er isolert og innelåst i sitt eget hus. Faren får permisjon fra lærerjobben. Bilen står i garasjen. De får dagligvarer levert på døra og setter ut søpla på natta. Det er en stadig økende grad av ytre og indre forfall, både når vi snakker om huset og menneskene. Familien Lisbon befinner seg i en desperat, nedadgående sirkel som snurrer raskere og raskere. Veit de om det, eller ikke? Kunne de føle det? De snurrer helt til jentene ikke kan komme lenger ned, helt til det bare er ei løsning som gjenstår.

På norsk har boka fått tittelen Jomfrudød og blei oversatt av Dag Heyerdahl Larsen (1955-2012) i 1994. Utgava mi er fra 2012. Ei langsom og litt traurig grunnstemning gjennomsyrer hele boka, der en får følelsen av at nettopp denne tida, dette året, står fiksert i tankene til vi-et som forteller. Det er som om guttene aldri har kommet seg videre, aldri har forstått hva som skjedde og forsont seg med det. Ikke før mot slutten av boka, når sjølmordene er en realitet, begynner de å virkelig tenke etter. Kunne de ha gjort noe, noe anna enn å glo i kikkert og spille musikk over telefonen? Kunne de hjulpet? Og hvorfor var det egentlig ingen som tok kontakt med familien? For det er det som er ekkelt her, at hele lokalsamfunnet er vitne til det som skjer, men ingen griper inn. Kunne da disse livene vært spart? Kunne jentene fått leve?

Språket er presist, men omstendelig, og i overkant detaljert. Samtidig er det noe fint ved det detaljerte og dvelende, sjøl om det tapper teksten for spenning og gjør at de tettpakka sidene og alt for lange kapitlene (fem i tallet) oppleves som treige. Men kanskje det gjenspeiler tida? For meg var det ikke tydelig hvilket tiår vi befant oss i, eller hvor vi var. De stedlige og populærkulturelle referansene som var i teksten ga meg lite, rett og slett fordi de var fremmede (et utydelig gate- og bybilde, fabrikkpiper i det fjerne) og lenge før min tid (biler, klær, poplåter fra 1970-tallet). Det gjorde at jeg stadig leita etter holdepunkter i teksten, etter noe gjenkjennelig og nært. Men jeg fant det ikke. 

Likevel var det nok synsvinkelen som var verst for meg. Det at jeg ikke visste noe særlig om det fokaliserende vi-et, gjorde det vanskelig for meg å plassere lojaliteten min. På sett og vis måtte jeg lese mest mulig objektivt og trekke egne slutninger utifra det. Men det er vanskelig når så lite om fokaliseringsinstansen og deres besettelser er kjent, og så masse er usikkert. Samtidig er det sprik mellom hvor mye disse mannfolka gir seg ut for å vite om jentene, til og med av personlig art, og hvor mye de faktisk kan vite. I tillegg må jeg også innrømme at jeg ikke er veldig glad i tekster som er gjennomsyra av et mannlig blikk på det kvinnelige, et blikk som stadig vurderer, måler, dømmer, spekulerer og objektifiserer. Jentene sjøl slipper jo aldri til med egne ord, egne tanker og egne følelser. Hvordan kan guttene eller mannfolka uttale seg på deres vegne? Hvordan våger de å ta seg til rette i andres liv og ettermæle på den måten? Kunne ikke jentene vært betrakta som mennesker?

Et fint etterord av den norske forfatteren Johan Harstad (f. 1979) nyanserer teksten litt og åpner for flere innganger. Og det opplevde jeg som bra. Jeg har også forståelse for at boka hadde stor gjennomslagskraft da den kom, og at den traff den amerikanske samtida og nære fortida svært godt. Men med enda mer avstand i tid, et norsk blikk framfor et amerikansk, en kvinnelig leser framfor en mannlig og nokså høye forventninger, blei det rett og slett for mye avstand, for liten nærhet og lite innfrielse. Resultatet er en moderne klassiker som ikke har tålt tidas tann så godt som den kanskje burde.