Kort & godt: Leselyst

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i sommer leste jeg Boken - en hyllest av tyske Burkhard Spinnen (f. 1956). Det var ei bok som ikke traff meg så godt, rett og slett fordi det var for stor avstand mellom Spinnen som leser og meg som leser. Jeg hadde ikke alle de tyske 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallsreferansene inne, og er heller ikke prega av å være en noe alderdommelig mannlig leser med stor interesse for seilskuter. Etter å ha lest Spinnens bok fra 2016, gikk jeg derfor i gang med Tone Selboes (f. 1959) Leselyst. Om bøker, liv og litteratur fra 2018.

Sjøl om Selboe og Spinnen er nokså jevngamle, og utgivelsene deres handler om mye av det samme, nemlig å lese og å leve med litteratur, og i tillegg er utgitt ganske tett på hverandre, er bøkene samtidig svært forskjellige. Og hovedårsaken til det, er at de to er svært ulike lesere, som igjen er hjemla i hver sin distinkt forskjellige kulturkrets. Men der Spinnens krets var ukjent for meg, kjenner jeg meg svært godt igjen i omtrent alt Selboe skriver om. Hun bruker de litterære eksemplene jeg kjenner til, de tekstreferansene jeg kan henge med på, og hun går i dialog med verker jeg også har lest og har et inderlig forhold til. Hvilken forskjell det gjør!

Videre er Selboes verk ikke ei praktbok, slik Spinnens utgir seg for å være. Her er det ingen illustrasjoner, og det savnes heller ikke - det er kun tekst, god tekst. Gjennom trettisju korte kapitler, som er tydelig avgrensa og likevel henger sammen, og som er nesten for små essay å regne, beveger Selboe seg over de fleste aspekter som er viktige for en leser: hvordan vi møter og bruker bøker, hvordan vi trenger bøker, hvordan ulik litteratur treffer oss i ulike faser av livet, hovedpersoner, berøringspunkter, lesesituasjonen, tematikk, gjenlesing, biblioteket, systemer, leselister og så videre. Hun behandler temaene og leserne med klokskap og varme, reiser relevante spørsmål og innbyr til ettertanke rundt egen og andres praksis.

Det jeg liker ekstra godt med Selboes utgivelse, er at det er en så tydelig sammenheng mellom alle tekstene og eksemplene hun bruker. Vi leser og vokser med Selboe som leser, og gjennom hennes lesninger, opplever vi at perspektivet utvides og at bøker og tekster åpnes. Vi får komme tett på Selboe som leser uten at det blir klamt eller privat, og fordi hun benytter tilbakevendende eksempler, kommer vi også tett på noen av verkene hun skriver om. Spinnen hadde også noe av denne kontinuiteten i sin bok, men der han var mer springende, er Selboe mer gjennomført. 

Noen av forfatterne hun skriver om i boka, er de samme hun har lest, studert, undervist i og skrevet om som professor i allmenn litteraturvitenskap: Karin Boye, Gustave Flaubert, Cora Sandel, Dante, Inger Hagerup, Marcel Proust, Karen Blixen, Goethe, Amalie Skram, William Shakespeare, Virginia Woolf med mange flere. Men i stedet for at dette blir tilfeldig og flau "namedropping", finner Selboe forbindelser og tematiske tråder, hun sammenligner, viser fram kontraster, trekker linjer framover og bakover og ikke minst til sitt eget liv. Det gjør at en ser forfatterne og verkene i et litt annet lys, og det synes jeg er fint. 

Selboe er veldig konkret når hun kommer med eksempler, hun siterer tekster og hun skildrer hele lesesituasjoner slik at det er lett for leseren å henge med. Det er levende og tydelig, uten å være for detaljert. Språket er rolig, noe tilbaketrukket, men verken kjølig eller arrogant. Selboe er svært kunnskapsrik og presis. Hun skriver varmt og balansert, men aldri hektisk eller masete. Det gjør at jeg ikke stresser med lesinga, jeg bare koser meg, og bruker lang tid på å bli ferdig med boka. Jeg blir begeistra og imponert over kunnskapene til Selboe, og den store oversikta hun har over litteraturfeltet. Og jeg nyter å være i det samme landskapet og i de samme tankene som henne. Hele tida merker jeg entusiasmen hennes mens jeg leser, men enda mer merker jeg kjærligheten hennes for litteratur. 

Leselyst er ei lita bok om å leve og å lese, og om å leve med litteratur. Boka viser godt fram at et slikt liv også er en livsstil. Både livsstilen og boka anbefales varmt.

Kort & godt: Insektenes planet

Bildekilde: Bokelskere

Professor Anne Aslaug Sverdrup-Thygeson (f. 1966) debuterte med et brak i 2018 med fagboka Insektenes planet - om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten. Jeg fikk den til jul året etter, og har nå i sommer endelig hatt tid til å lese den. Og det angrer jeg på at jeg ikke gjorde tidligere!

I denne fagboka får vi nemlig servert det som vanligvis er ganske tørt og traurig å lese om på en utrolig levende, engasjerende og god måte. Ikke rart boka blei Brageprisnominert samme år! Over ni varierte kapitler på til sammen like under to hundre sider, går forfatteren igjennom temaer som insektenes forplantning, insekter i næringskjeden, insektenes arbeidsoppgaver i ulike sammenhenger, produkter vi får fra insekter og kunnskap vi kan få av å studere og lære av insektene. Og det er ikke reint lite! For eksempel er øyenstikkeren viktig i utviklinga av droner, og kanskje insekter rett og slett kan være menneskemat i mye større grad enn per i dag? Det er mye billigere og lettere å drive med insektproduksjon enn å drive med storfeproduksjon!

Sverdrup-Thygeson beskriver, forklarer og forteller oss hvorfor insektene er så livsviktige. Ikke bare for naturen, for plantene og for dyra, men også for oss mennesker. Hun trekker fram ulike eksempler, og på en poengtert og vittig måte viser hun oss hvordan sommerfugler, biller, larver, bier og edderkopper (som ikke egentlig er insekter), trengs. Hun kommer med statistikk og forskning, og hun konkretiserer gjennom tall for å sette de bittesmå insektene inn i håndgripelige sammenhenger. Som for eksempel at for hvert menneske som lever på jorda i dag, fins det mer enn 200 millioner insekter. Det er et sted mellom en og ti trillioner insekter til sammen - flere enn det er sandkorn på alle verdens strender! Og hvis insektene skulle sitte på Stortinget, ville 43 705 representanter tilsvare ett insekt fra hver art. Om alle artsgruppene skulle representeres, ville insektene ha 44 prosent av setene. Mennesket ville kun stå for to prosent. Det setter jammen vår plass her i verden litt i perspektiv. 

Sverdrup-Thygeson gjentar om igjen og om igjen at hvert lille insekt, så uviktig det enn kan se ut som, har en utrolig viktig jobb. Sjøl om vi ikke ser det, lukter det, smaker det, føler det, hører det, kjøper det, tenker på det, viser hensyn til det, jobber med det eller ikke en gang er bevisste på det, på noe nivå, så er det insektet der, hver eneste dag, og sørger for at vi kan leve livet vårt, hver eneste dag. For det ene bittelitte insektet, så lite at vi knapt kan se det, er en viktig del av en større helhet. Og innafor helheten trengs alle bitene for å bevare den skjøre balansen i både store og små økosystemer, for å bevare spennet i artsmangfoldet og for å beholde de intrikate og skjulte systemene og forbindelsene mellom insekter, planter, fugler, trær, bakterier, dyr og mennesker. Om ikke insektet kan gjøre jobben sin, kan arter dø ut, planter slutte å frø seg, dyr sulte, økosystemer klappe sammen. Alle er del av en større helhet - vi også.

Insektenes planet er noe så sjeldent som ei morsom, faktarik, opplysende og velskrevet fagbok - om noe jeg egentlig ikke er så interessert i: Insekter. Og da skal det jo litt til å gå med på forfatterens prosjekt, i alle fall i utgangspunktet. Men ikke her. Sverdrup-Thygeson leiker seg gjennom arter og vinger, bein og klør, sære planter, røtter, mose og hule eiketrær, rare vaner, kannibalistiske tendenser, ører, snabler, følehorn, skall, kokonger og mye mer. Det er spennende, det er interessant, det er snålt, det er lattervekkende, og uhyre flott formidla. Jeg opplever at jeg blir engasjert, til den grad at jeg ikke lenger bare dreper, jager eller vifter bort insekter, men ser på dem, undrer meg litt, hjelper dem ut og tenker "det er jammen bra at du fins, hva enn du gjør". Og det var vel egentlig det forfatteren ville si meg.

Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.

Kort & godt: Boken - en hyllest

Bildekilde: Bokelskere

I den romslige ulesthylla mi har det over lengre tid stått ei lita rød bok ved navn Boken - en hyllest, skrevet av den tyske forfatteren Burkhard Spinnen (f. 1956). Boka kom på tysk i 2016, og blei oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946) i 2018. Den utgir seg for å være ei praktbok, med lesebånd, illustrasjoner og god sats, men det er den egentlig ikke. Dette er langt ifra ei bok en viser fram annet enn til spesielt interesserte - og den er i tillegg såpass lita at den fort blir glemt.

Forfatterens prosjekt er svært sympatisk, gjennomtenkt og godt: Boken - en hyllest gir leseren en helhetlig gjennomgang av hvorfor og på hvilke måter bøker er viktig, hvordan vi lever med bøker, hvor vi finner dem, hvordan vi ordner dem, hvordan vi behandler dem, hva de har betydd for oss før, hva de betyr for oss nå, og hva de kommer til å bety for oss i nær framtid. Forfatteren framhever den fysiske bokas kvaliteter, dens historie og hvordan den på ulike måter preger oss, fra vi ser den på biblioteket eller i bokhandelen og tar den med hjem, til den på forskjellige måter glir ut av våre liv. 

På Spinnens skrivetidspunkt mente mange at bøker, slik vi har kjent dem i flere hundre år, var på vei ut som medie. For godt. De kom til å bli gradvis fortrengt av digitale alternativer, og deretter forsvinne helt. Nå veit vi jo at det ikke stemmer - heldigvis! Men i stedet for å angripe dette utsagnet, velger Spinnen å fokusere på hvorfor han er så glad i bøker. Det gjør han gjennom mer enn førti korte tekster som hver på sin måte belyser hvordan det er å leve med bøker og ha et varig forhold til litteratur.

Hvorvidt det var en klok strategi å ære den fysiske boka eller ikke, i kamp med de mange multimediale alternativene, og attpåtil gjøre det i bokform, slik at de som trenger det mest, får vite minst, skal jeg ikke uttale meg om. Jeg forholder meg kun til boka jeg har lest som bok, ikke som et politisk innlegg eller et ideologisk blaff, sjøl om det er vanskelig å se bort ifra særlig ideologi denne gangen. 

Boka er tidvis sjarmerende, av og til småmorsom, den er veldig gjenkjennelig og ganske så sjølsagt for de fleste som eier mer enn tjue romaner. Det var derfor ikke noe særlig å lære eller bryne seg på her, og ingen nye tanker om lesing og litteratur. Boka er også formulert av en svært omstendelig tysker med sans for egen lesehistorie og innehar naturlig nok mange tyske eksempler, noe som gjør den universelle appellen ved prosjektet litt mindre universell. Samtidig er det vanskelig å skrive om bøker og lesing uten å bruke egne eksempler - lesing og litteratur er et felt der det er krevende å være objektiv. Men det er nokså langt fra min norske nittitallsoppvekst til hans tyske sekstitallsoppvekst, der ei bok om seilskuter var det gjeveste. Av og til er det såpass store sprik at eksemplene ikke fungerer særlig godt.

Bortsett fra disse litt traurige eksemplene og tidvis tung tekst, et leserliv som er svært hjemla i et mannlig og middelaldrende blikk og ikke så veldig åpent for andre blikk, er dette en fin utgivelse. De stemningsfulle, detaljerte og av og til humoristiske illustrasjonene til Line Hoven (f. 1977) bryter opp teksten på en god måte og er for meg enda finere enn Spinnens kapitler. Men hvorvidt Boken - en hyllest har fungert som tiltenkt, og blitt tatt på alvor som et innlegg i debatten om papirbøker og e-bøker, er jeg ganske så usikker på.

Hekseyngel

Bildekilde: Bokelskere

Felix har alt. Store vyer og visjoner, suveren kunstnerisk frihet, godt med suksess og respekt, ære og berømmelse - og han er leder for selveste Makeshiweg teaterfestival. Der styrer han alt som en slags dukkemester, han gidder knapt å gå i møter og vil i alle fall ikke bry seg med så kjedelige detaljer som finansiering og politikk, der gjør han kun det han må. Alt annet får Tony ta seg av, Felix' gode venn og trofaste kollega. Slik kan nemlig Felix fokusere fullt ut på det han er god på, som er å virkeliggjøre det han ser for seg i hodet og gjenskape tekst på scenen. Og Tony kan gjøre det han er god på.

Når vi kommer inn historias startpunkt, i scene 1, akt 1, jobber Felix og Tony fram mot ei oppsetting av William Shakespeares (1564-1616) siste skuespill Stormen (1610-1611). Det skal bli unikt! Med dette stykket vil festivalens viktighet befestes, og han, Felix, vil bli enda mer berømt, og ingen vil kunne bestride hans geni. Ingen! Ja, sånn skal det bli! Han ser for seg hele stykket, bit for bit - frakken til Prospero, den skal sys sammen av mange, mange kosedyr, den skal være diger, med de døde øynene hengende rundt overalt, Ariel må spilles av en transvestitt på stylter, det skal sjongleres, det trengs hatter, bowlerhatter, og det må være en ung danser, det må være Anne-Marie Greenland, hun er perfekt, som skal spille Miranda, og slik, gjennom Miranda, gjennom Stormen, ei ny gjenfortelling av Stormen, vil kanskje smerten etter hans egen kjære Miranda blekne. Kanskje. Det er i alle fall håpet.

Men det går sjeldent slik en planlegger. Og det gjelder Felix også. Mens han planlegger hvordan kosedyrfrakken skal se ut og sørger over dattera si, treåringen som brått døde av hjernehinnebetennelse og som har sendt han hodestups inn i arbeidet med Stormen, har Tony helt egne planer. Tony har jobba i det skjulte, og nå, akkurat når prøvene har begynt, er tida moden for å avsløre hva han har holdt på med. Han har styrets stemmer og sitt navn på alle økonomiske papirer, det er enkelt, egentlig, å gjøre resten: Han kupper festivalen, sørger for å få Felix avsatt og tar rolla som leder sjøl. For Tony skal opp og fram, han sikter høyere enn en liten teaterfestival, han skal inn i politikken, og Felix er kun en liten sving på veien. 

Felix, som verken så eller hørte eller forsto noe som helst før det var alt for seint, opplever at alt raser sammen. Etter tolv år kan han fortsatt huske dagen ned til den minste detalj. Han, som knapt hadde begynt å komme seg etter datteras død, han, som var helt aleine i verden, og som ikke hadde andre enn Tony og jobben og ideene sine, han blir fullstendig overkjørt på dette ene skjebnesvangre tirsdagsmøtet. Han blir sveket, han blir utsatt for noe forferdelig på verst tenkelige tidspunkt, han blir fratatt alt, han blir etterlatt på bar bakke. Han kommer seg unna byen så fort han kan, og finner seg et sted der han kan slikke sine sår og viktigst av alt: Planlegge hevn.

Forfatter Margaret Atwood (f. 1939) har nemlig i sin versjon av Stormen, som hun altså kaller Hekseyngel (på engelsk i 2016, på norsk i 2017, tittelen er ett av de shakespearske banneordene det er lov til å si) endra på absolutt alt, bortsett fra en ting: Grunntemaet. Det er fortsatt hevntanken, ideen om hevn, visualiseringa av hevn, vissheten om at hevnen kommer, som er primus motor i teksten. Det er det som gjør av hovedpersonen står opp hver morgen, det er det som skaper motivasjon og struktur og trekker historia framover. På grunn av prologen veit vi som lesere litt om hvilken retning dette kommer til å ta. Spenninga ligger derfor ikke nødvendigvis i hvordan det skjer, og i alle fall ikke mot hvem, ikke hvor og heller ikke når, men om de kommer til å få det til, og på hvilken måte de klarer å gjennomføre alle lagene i sitt narrespill, alle skuespillene i skuespillet. Og bare så det også er sagt - her har vi ei historie der vi som leser heier på at hevnen skal gjennomføres. Sjøl om den ikke nødvendigvis er helt lovlig, vil den, når den er gjennomført, opprette en slags balanse. 

Hvordan Felix klekker ut, regisserer, pønsker fram, trikser, planlegger, innhenter, opererer, iscenesetter og setter det hele i gang, trenger jeg ikke å gå inn på her. Ei heller med hvem - for det er litt av en gjeng! Nei, menneskene og omstendighetene kan være ei gavepakke til den som vil lese boka. For faktum er at dette er en fryd av ei bok fra begynnelse til slutt. Romanen er sjølsagt sprekkfull med intertekstualitet, så jeg er veldig glad for at jeg leste Stormen først. Stykket ga Atwoods tekst mer dybde, samtidig som jeg også opplevde at Atwood belyste Shakespeares tekst på nye måter, og gikk inn i temaer som får liten plass i skuespillet. Det var utrolig interessant og veldig spennende å sette disse verkene opp mot hverandre og oppleve at de berika hverandre snarere enn begrensa hverandre. Det er uhyre profesjonelt og elegant gjennomført fra Atwood sin side (slik som Miranda), og det er kløktig av henne å gå i dialog med Shakespeare på den måten. Det skaper igjen flere metanivåer, slik at den som koser seg med slikt, her har mye å hente ut.

Inndelinga av romanen er lik som i skuespillet. Framfor kapitler er det her akter og scener der vi følger handlinga i Stormen og Hekseyngel parallelt (for den som følger med i begge tekster, vel å merke). Atwood har et nydelig grep om helheten, og det virker ikke som om så mye som et hårstrå er på feil side. Komposisjonen er utrolig kul, det er ei fantastisk godt uttenkt handling, hovedpersonen Felix er mangefasettert og menneskelig og troverdig, og romanen er i det hele tatt et enormt imponerende prosjekt. Og alle detaljene, for en bragd! Dette er så mesterlig! Jeg koste meg så med lesinga, samtidig som jeg blei glad og energisk av å lese, fordi boka er så helhetlig og stilig gjennomført. Og den følelsen er det lenge sida jeg har hatt. 

For å ikke ødelegge leseropplevelsen for andre, og for å ikke komme i den leie situasjonen at jeg må gjenbruke masse adjektiver for å beskrive hvor enestående dette er, vil jeg bare si: Les. Hekseyngel er kanskje ikke den enkleste Atwoodboka å bryne seg på, men den gir utrolig mye til den riktige leseren. Og den går ikke ut på dato, i og med at den er basert på et skuespill fra 1611. Hekseyngel kan trygt leses i morra, til neste år, om ti år, om hundre år, og fortsatt gå i dialog med Stormen og leserne, fortsatt gi mening og ha et tydelig budskap. For her sirkler vi til stadighet rundt det djupt menneskelige, slik Shakespeare også gjør i Stormen. De som kjenner Atwoods skrivestil, får her ei skikkelig kosebok og veit at de kan glede seg. Alle andre oppfordres til å lese. 

Fremragende oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), som vanlig. For et vokabular, og for ei nydelig håndtering av to verk i ei bok!