Favorittbøker: O

O! En umulig bokstav! Ikke fordi utvalget av potensielle favorittbøker er snevert, men fordi det er nesten umulig å velge seg én favoritt. I mine hyller fins nemlig disse titlene: Oryx and Crake, Overtalelse, Om forlatelse, Overvintring og Orlando. Etter mye att og fram falt jeg ned på boka i midten.

Bildekilde: Gyldendal

Om forlatelse

Britiske Ian McEwans (f. 1948) definitive gjennombruddsroman på verdensbasis er Atonement fra 2001 (på norsk året etter som Om forlatelse). Boka blei seinere filmatisert (2007), og historia nådde slik ut til svært mange. Jeg blei kjent med bok og forfatter for mer enn ti år sida. Jeg mener det var vinteren 2003, det var en torsdag, jeg jobba i bokhandelen og plutselig var denne boka med i ei bokpakke. Den var bestilt av en kunde som var kjent for sin gode smak, og jeg brukte noen rolige minutter til å bla i romanen og skumlese begynnelsen. Sjøl om det ikke var særlig lenge jeg leste, så satt det seg. Stemninga, skildringene, språket, synet av et gammelt, britisk gods, bada i mildt ettermiddagslys. Sommer, nakne bein, stemmene, blomstene, vasen. Noe forberedes, noe bygges opp, på minst tre, fire plan, vasen knuser. Mer skulle ikke til for at historia og forfatteren hadde satt seg hos meg.

Om forlatelse handler om disse små, ofte uskyldige, ugjennomtenkte, kanskje brå valgene og handlingene vi foretar oss i løpet av et langt liv. Og den handler om feil vi gjør, med overlegg eller ikke, for vår egen skyld eller andres, i aggresjon, av sjalusi, i kjærlighet. Og hvordan slike små hendelser blir fatale når de stables oppå hverandre, når vi av uvitenhet, dumhet eller ærgjerrighet velger å ikke se eller ikke kan se konsekvensene. Trettenåringen Briony Tallis er vitne til flere hendelser mellom storesøstera Cecilia og den unge mannen Robbie Turner. Fordi hun kun hører bruddstykker av samtalene deres og verken får tak i kjerna, konteksten eller det underliggende problemet dem i mellom, feiltolker hun totalt. Hun bruker fantasien og det lille hun veit om de voksnes verden, og legger det sammen. Det som er en sterk og følsomt skildra forelskelse mellom de to fra forskjellige klasser i samfunnet, blir for Briony noe grovt og uanstendig. Og gjennom andre tilfeldigheter får Robbie Turner, gjennom Brionys utpekelse, skylda for en kriminell handling som han ikke har begått.

Men Briony hadde aldri tenkt seg at hennes overbevisende utpekelse skulle få søstera til å bryte med familien. Cecilia flytter til London og nekter å ha noe med Tallisene å gjøre. Hun tror ikke et sekund på beskyldningene, som har fått Robbie fengsla, og er rasende på Briony. Det som for Briony var tankeløst, kanskje en lystig hevn, en måte å få oppmerksomhet på, en måte å beskytte Cecilia på, snur og blir en stor sorg. Hvordan skal hun forsones med søstera? Og hva med Robbie og Cecilia? Herfra følger vi to historier, som begge berettes av Briony: Fortellinga om Robbie og Cecilia, og historia til Briony, som forsøker å gjøre godt, gjøre bot, gjøre opp - hva som helst. Så lenge hun slipper å slite med skylda, skammen, vissheten om sin egen handling og alt som skulle følge. Så kommer andre verdenskrig.

Og opp mot et slik alvorlig og storpolitisk bakteppe, skildrer McEwan de sarteste følelser og viktige eksistensielle problemer. Det er Briony som er fokaliseringsinstansen, og hun skriver, hele tida, for fantasien hennes er ustoppelig, hun skriver sant og usant, skriver fantasi og virkelighet, skriver om virkeligheten, skriver om virkeligheten. Som om den da blir mer sann, mer virkelig? Det er i alle fall mer komfortabelt, at grensene utviskes, at vi kan dikte, at Briony kan forsones med fantasi og ikke realitet. For hadde det ikke vært for henne...

Men romanen er naturligvis ikke bare følelser og krig. Boka er også en vakker legitimering av forfattergjerninga, der dramatikken som utspiller seg mellom de tre viktigste personene og hvordan disse behandles videre er et godt eksempel på hvor viktig diktekunsten er, hvor ensomme vi er uten. McEwan lever seg inn i kvinner og menn, ung og gammel, fintfolk og tjenerskap, soldater og sjukepleiere, alt med stor troverdighet. Så vidt jeg kan se er verket også historisk korrekt. Forfatteren opererer ikke med båser som godt og ondt, men skildrer hele veien ei gråsone: Handlinger er komplekse og oppfattes på ulikt vis etter hvem vi er, hva vi er, hvor vi er i livet. Trettenåringen Brionys overivige sansinger framstår ganske annerledes flere tiår seinere, når hun med erfaring og menneskekunnskap kan se og tolke noe helt anna inn i situasjonen mellom Cecilia og Robbie. Utvikling kan være vondt, men det er også uunngåelig.

McEwan, som vanligvis er svært poengtert og vittig, er her mer tilbaketrekt i språk og tone. Det kler den stilsikre, lavmælte romanen, der forfatteren ikke er viktig, heller fortelleren, og aller mest det hun forteller om. Likevel glir også Om forlatelse på sitt vis inn i det som virker å være et av forfatterskapets viktigste omdreiingspunkt: Å skildre mellommenneskelige relasjoner, handlinger og vår flerdimensjonale kommunikasjon, som preges av utfordringer, feil, misforståelser og konflikter. Og vilje. Hvordan navigere i, blant og mellom sanselige oppfatninger, tanker, drømmer, følelser, impulser, konkrete handlinger og erfaringer? Fins det noen fasit, noen hjelp? Ian McEwans bøker gir ikke entydige svar. Men de kan gi trøst.

Hva er din favorittbok på O?

Blir det Om forlatelse for deg også, eller går du for den canadiske forfatteren Margaret Atwoods første bind i sin dystopiske trilogi? Eller hva med den mørkeste og kanskje også tristeste av Jane Austens romaner? Eller den sprudlende, fantasirike og grensesprengende fiksjonsbiografien til den tvekjønna helten til Virginia Woolf? Eller den såre romanen om Sylvia Plath? Jeg velger meg uansett Om forlatelse, rett og slett fordi boka er helstøpt og overbevisende på alle plan, og fordi historia både berører og utfordrer.