Gjesteblogger: Tiden og den frie vilje

Bildekilde:
www.thorleifdahl.no

Dette er ei gammel pensumbok fra min tid ved universitetet. Essayet Tiden og den frie viljen er skrevet av den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941). Bergson fikk Nobelprisen i litteratur i 1927, og i Frankrike har denne teksten kommet ut i mer enn 150 opplag! Min utgave er en norsk oversettelse fra 1998 (første utgave 1989), og bygger på Bergsons egen revisjon. Originalen er fra 1889. Så kronglete må det sies, for her har vi med fagfilosofi å gjøre, og da er detaljene svært viktige!

At Henri Bergson var en megakjendis i sitt lange liv, har nok gått mange hus forbi. Hans verk hadde enorm innflytelse, både på litteraturen, politikken, kunsten og samfunnslivet for øvrig. Essayets tematikk, tiden, og hvordan vi som mennesker forstår og forholder oss til den, er så altomfattende, at to av filosofiens grunnbegreper, form og stoff, settes i bevegelse. Oppå dem rager ulike tankebyggverk, som selvfølgelig begynner å slingre litt og true med å rase sammen når grunnmuren blir satt i sving.

Selve essayet er på 165 sider, nitidig oversatt av Hans Kolstad, på tilsvarende snirklete riksmål. Deretter følger 60 sider med noter til oversettelsen, og så et fyldig og forklarende etterord på 50 nye sider, som igjen har 10 sider med noter og forklaringer. Dette er et visuelt uttrykk for hvordan fagfilosofer står på hverandres skuldre og lojalt refererer til hverandre.

Essayet er en diskusjon av hva andre filosofer har tenkt omkring begrepet/værensformen tid og dernest den fri viljes mulighet, og det er særlig den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) som får gjennomgå. Diskusjonen er av begrepsmessig art, men tar fatt i vår opplevelse av virkeligheten, og går den nøye etter i sømmene. Bergson mener at Kants forståelse av tid er feil. Feil fordi Kant blander sammen hva tid er, og hvordan vi oppfatter tid. På samme måte blander Kant sammen to svært forskjellige aspekter ved tid, nemlig samtidighet og rekkefølge, eller suksesjon, som det heter i boka. Bergson argumenterer godt for denne sammenblandingen, og det oppleves klargjørende at han skiller ut selve øyeblikket fra tidens strøm. Vi mennesker fortolker en ting av gangen, og derfor har vi det med å lage rekkefølge der det egentlig er samtidighet. Vi snakker tiden inn i rekkefølge, og tenker således hendelser etter hverandre, i stedet for i den faktiske samtidighet vi opplevde det i. Her er det altså et skille mellom opplevelsen i seg selv, og den språkliggjorte erfaringen.

På samme måte viser han leseren hvordan Kant, og andre, har slurva med å analysere tid ved å blande sammen utstrekning og varighet. Han viser hvor latterlig det er å måle tid i lengde, som om tid er meter og mil. Tid er varighet. Og denne varigheten har ulike kvaliteter. Øyeblikket kan være intenst, og brenne seg inn i et menneskesinn, og slik sett vare så lenge personen lever, mens et annet øyeblikk er så lite intenst at det er glemt før det er over. Kvalitet, altså graden av intensitet, er noe helt annet enn kvantitet, her forstått som for eksempel medgått målt klokketid.

Hvis man så går inn i øyeblikket, og legger av seg alle fordommer, vil man innse og oppleve at man som menneske er fri til å velge. En er ikke determinert, man må ikke gjøre B, fordi man har gjort A.

Bergson skriver i sin oppsummering: Det er fordi man gradvis og nesten umerkelig går fra den konkrete varighet, hvis elementer gjennomtrenger hverandre, til den symbolske varighet, hvis elementer ligger ved siden av hverandre, og følgelig fra den frie handling til den bevisste automatisme. Det er fordi at selv om vi er frie hver gang vi vil gå inn i oss selv, hender det sjelden vi vil det. Det er endelig fordi at selv i de tilfeller hvor handlingen er utført fritt, kan man ikke gjøre den til gjenstand for vårt resonnement uten å brette ut dens betingelser og legge dem utenfor hverandre, i rommet og ikke lenger i den rene varighet. (s.175)

At tiden ikke bare er en strøm, altså en linje, men også en dybde, i intensitet, er også en enkel måte å forstå noe av Bergson på. Summen av hans tanker, er en vektlegging av subjektet, altså enkeltpersonens opplevelse av verden og tiden, på bekostning av det en vanligvis kaller objektiv vinkel. Sammenbruddet av ”objektive normer”, for livsførsel og vurderinger, faller i tid sammen med standardisering av metermål, vektmål, tidsmål og samkjøring mellom nasjoner, for at handel og samkvem skal gå glatt og uten snusk. Altså to ulike bevegelser, en oppløsende og en sammenbindende, i samme tidsperiode (1860 – 1920).

Bergson var med på å legge det filosofiske grunnlaget for en mye mer frihetlig opplevelse av tilværelsen, slik det også kommer til uttrykk i kunsten hos kubister, da-daister, surrealister og ikke minst i politikken, med ulike typer anarkisme og sosialisme. Bergsons nitidge undersøkelser av tankeformer og samsansninger, er som en flakkende lommelykt i menneskets indre. Spennende, for der noe blir lyssatt ligger fortsatt mye annet i mørket.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 7, 2015