søndag 31. mai 2015

Forsinka innlegg

Det har gått litt trått her i det siste, og det kommer til å gå litt trått her i tida som kommer. I mai har tida nemlig hovedsaklig vært fordelt mellom siste innspurten på masteroppgava, forberedelse til muntlig eksamen i det samme, et herlig avbrekk fra alt sammen og sjukdom - som fortsatt står på og gjør at de svarte små dingsene på skjermen danser mer enn de står stille, og skaper minst like mange skrivefeil hos meg som hos en tysk elektriker eller en kysk eklektiker eller hva det nå heter. Så mens alle andre kan kose seg på litteraturfestivaler og sånt, griller, går i bursdager, drar på hytta, rusler i skogen eller rett og slett bare ligger og soler seg, ligger jeg inne og svetter i en uvelkommen, uønska og ufordragelig feberrus. Så mye av juni som trengs må derfor gå med til å bli ordentlig bra igjen, og deretter få tatt den hersens eksamenen. Etter det blir det feiring, og ferie!

Men det betyr at det blir noen forsinka innlegg i tida framover. Først og fremst gjelder det bokhyllelesinga. Jeg er fortsatt ikke i mål med egen bok, det er ikke så greit å lese når øya går i kryss, og har heller ikke fått så mange tilbakemeldinger fra dere andre. Elida er den eneste jeg har registrert så langt, men radaren har heller ikke vært helt på, så om du har lest ut russeren din, er det bare å legge igjen ei lenke. Det kommer til å ta lenger tid enn vanlig, men det blir registrert. Samleinnlegg kommer også, men jeg tør ikke si når. Neste runde er uansett ikke før 22. juni, så det er fortsatt tid for de av oss som henger etter, eller som må gjøre opp med en usedvanlig tjukk russer. 

Andre lesesirkler og leseprosjekter i juni, kosebøker og yndlingsforfattere eller ei, vil bli skadelidende av samme årsak. Inntil huet henger på rett plass, er det ikke greit å få lest noe som helst. Og før den eksamenen er tatt, skal jeg ikke love bort lesetid til noen, verken til kjent eller ukjent forfatter, god eller dårlig bok. Gogol må derfor snurpe sammen fortellinga ei stund til, slik at jeg blir i form til å vende tilbake til Tsjitsjikov og de døde sjelene.

Ønsker dere alle glade soldager - uten feber!

mandag 25. mai 2015

Favorittbøker: J

Relativt fort blei det klart at kampen om heder og ære på bokstaven J ville stå om to bøker, begge oppkalt etter hver sin sterke romanheltinne: Jane Eyre fra 1847 av den britiske prestedatteren Charlotte Brontë (1816-1855) og Jenny fra 1911 av vår egen Sigrid Undset (1882-1949). Da ei vettug sammenligning mellom disse to solide verkene knapt er mulig, har jeg til slutt endt opp med at jeg har to favorittbøker på J. Og litt om dem, og hvorfor nettopp disse bøkene er mine favoritter, kommer her.

Bildekilde: Bokelskere
Jane Eyre
Romanen om Jane Eyre er og blir en klassiker, ei bok alle seriøse bokelskere bør, om ikke ha et intenst forhold til, så i alle fall kjenne til. Så utrolig mye av britisk romankunst står i gjeld til søstrene Brontë utpå den forblåste heden, og da britisk romankunst har inspirert nesten all seinere vestlig romankunst, sier det seg sjøl at verkene fra pennesplittene til de tre søstrene Anne, Charlotte og Emily Brontë, er obligatoriske. Har du ikke lest denne helstøpte dannelsesromanen, kan du med andre ord bare få ut fingern.

Foreldreløse Jane på ti år er hovedpersonen i verket, og vi følger henne fra den ulykkelige barndommen hos søskenbarna og den avvisende tanta, der hun til stadighet blir utpekt som syndebukk og må finne seg i fysisk avstraffelse og psykisk terror. Hun er følsom og redd, men har ingen på sin side utenom en husholderske. Ingen av familiemedlemmene ser eller bryr seg om henne - de gjør heller alt de kan for å avvise henne og passe på at hun kjenner sin plass - som er langt under deres verdighet. Deretter kommer flere problematiske oppvekstår på en brutal, kald kostskole, der streng religiøs disiplin, dårlig mat, tynne klær, epidemiske sjukdommer og et alt for nært forhold til døden rår. Jane får ei god venninne, Helen, og de styrker hverandre. Men Helen dør. Etter åtte år på Lowood bestemmer Jane seg for å reise, og kommer til en mer stabil tilværelse som guvernante på Thornfield Hall. Her underviser hun ei fransk jente, men husets herre byr på mang en utfordring. I tillegg er det stadig en underlig atmosfære på godset, og da skremmende hendelser inntreffer hyppigere og hyppigere, settes Jane på prøve gjentatte ganger. Uten å avsløre hva som skjer og hvordan det foregår, vil jeg nøye meg med å si at Jane til slutt blir ei voksen kvinne med kunnskap og erfaring, og som derfor kan ta egne, sjølstendige livsvalg av riktige årsaker. Slik gjøres dannelsesromanen og den indre reisa komplett.

Og hvorfor er dette så bra? Først: For meg er det tydelig at søstrene Brontë hadde et tydelig ideal i foregangskvinna Jane Austen (1775-1817) - ei dame de utvilsomt også har lært mye av. Men der Austen boltrer seg i sosial (og litterær) satire med en del overdrivelser og noen innslag av sannhet, kombinerer de tre søstrene på heden litterære stilidealer som gotikk og romantikk med elementer som samfunnskritikk og realisme. Austens verker er fulle av vidd og nådeløs harselering, mens alvoret har senka seg over søstrene Brontë. Utviklinga hos Austens hovedpersoner kan være liten eller tilnærma ingenting - ofte redusert til at de skjønner hvem de elsker - men hos Brontë er det hele mennesket, den personlige reisa og deres endelige skjebne som står i fokus, uansett om det er Jane eller Edward, Catherine eller Heathcliff som skildres.

Dette alvoret, for personene søstrene dikter om som det litterære prosjektet, kombineres så med ei utrolig god evne til å skrive ei historie, og til å både komponere den solid og fortelle den levende. Charlotte Brontë er personlig i skrivestilen og henvender seg ofte til leseren. I tillegg fortelles alt i førsteperson. Det gjør at en som leser kommer svært tett på teksten, hovedpersonen og hendelsene som rammer henne. Det gir også en realistisk, nærmest dagboklignende opplevelse av stoffet, sjøl om framstillinga langt ifra er i dagbokformatet. Men det sier noe om den troverdigheten som forfatteren klarer å etablere, og holde på, romanen igjennom.

Realisme, troverdighet og utvikling - alt fins i Jane Eyre, dette verket der en omtrent for første gang i litteraturhistoria finner et helt, fullverdig kvinneliv mellom to permer. Historia er sett fra et kvinneperspektiv, formulert av en kvinnelig hovedperson, skildra av ei kvinne. Men, og det er et viktig men, boka har grunnleggende, universelle menneskelige verdier som fundament. Her finner en kritikk av hvordan samfunnet behandler jenter og kvinner, et krav om likestilling og likeverd, i oppdragelse, utdannelse, i det sosiale livet, økonomisk og i kjærlighet og ekteskap. Her slipper ikke slikt skvip som siles gjennom et mannlig blikk til, der kvinna reduseres til noe mindreverdig, til objekter, uten rettigheter og uten stemme. Det er kvinnelivet på kvinnas premisser som gjelder, og premissene må respekteres - av kvinner, menn og samfunnet - som like viktige, naturlige og riktige som menns. Gjennom ord og handling er derfor Jane Eyre ei virkelig heltinne, både på 1840-tallet og i dag, fordi hun ikke svikter seg sjøl, hun tar sin egen utvikling, sitt eget liv, alvorlig.


Bildekilde: Bokelskere
Jenny
Også i realismens vold er i aller høyeste grad romanen Jenny og hovedpersonen med samme navn. Jenny Winge, som bare ønsker å bli kunstner, virkelig være kunstner, men som fanges mellom menn, deres og sine egne forventninger, kjønnsroller, yrkesroller og egne valg, og som ender med å ta den ene dårlige avgjørelsen etter den andre. Dette er egentlig ingen dannelsesroman, for Jenny er allerede et helstøpt menneske når vi møter henne, et menneske som strever med å finne rett vei. Hun strever i nået, og stadig med det samme. Romanen er mer en kunstnerroman, der hva kunsten krever og koster kan gi fine utgangspunkter for diskusjon og analyse av verket. Den unge Jenny Winge ofrer nemlig alt. Men er det nok? Blir det noensinne nok?

Verket er tematisk beslekta med Cora Sandels (1880-1974) nydelige Albertebøker, men hovedforskjellen er at vi her befinner oss i Roma, ikke i Paris. Den italienske kulturbyen er en vesentlig del av boka, og spiller inn med lys, skygge, lyder og lukter som bakteppe og atmosfære, som inspirasjon, utgangspunkt og endelig avslutning. Jenny søker og leiter i dette italienske, med et noe romantisk blikk på tilværelsen. Hun tror hun finner, men blir skuffa hver gang. For sine romantiske forbindelser, for eksempel, kan hun gjerne være kunstner og fri helt fram til de vil fange henne, ta henne med bort og låse henne inne på kjøkken og stue som kone med stor K. Jenny vil være kunstner med stor K og er ikke villig til å ofre seg. Hun veit at det vil gjøre henne ulykkelig. 

Der Brontë i førsteperson er tro mot sin Jane, byr Undset her på en tredjepersonsfortelling hvor hun glir elegant fra menneske til menneske. Det er for eksempel Helge Gram som åpner boka, mens Gunnar Heggen avslutter den. Grepet er likevel ikke i veien for at leseren får nærhet til Jenny, og denne nærheten er i sin tur premisset for innlevelsen som gjør Jennys skjebne så ufattelig sår. Alvoret er om mulig enda mer til stede her enn hos Jane. Undset står heller ikke tilbake for Brontë når det kommer til de psykologiske skildringene, og Jenny framstår som levende og sterk hele boka igjennom. 

Kvinneperspektivet framholdes her som hos Brontë, men der Brontë angriper samtida, er Undset mye mer subtil og lar skildringene og handlinga i boka virke aleine. Hun krever ingenting, hun simpelthen viser fram hva som kan skje, og peker på høyst ulike årsaker til hvorfor det blir slik. Jenny er, sett med Undsets blikk, bare en av mange kvinner, og hennes skjebne er en av mange skjebner. Og en slik tematisering av kvinnerolla burde være nok - boka fikk i alle fall en knallsterk mottakelse da den kom. Det var alt fra ramaskrik til neddyssing, for ingen kunne vel være sånn som Jenny, velge slik? Men Jenny kunne, og Undset kunne skildre det, og romanen virker djupt, djupt i sine lesere, i dag som i 1911.  

Hva er din favorittbok på J?
Det blei altså todelt her denne gangen, hvordan er det med deg? Foretrekker du også Jane Eyre eller Jenny, velger du Juleoratoriet over disse, eller blei det Jorden rundt på 80 dager? Og hvorfor? Jeg har valgt disse bøkene av flere årsaker. For det første er de umulige å komme utenom i litteraturhistorisk sammenheng. For det andre er de svært viktige for meg personlig, og begge er verker jeg stadig vender tilbake til, i tanke og tekst og gjennom sporadisk gjenlesing av utvalgte avsnitt. Jeg blir liksom aldri ferdig med verken Jane eller Jenny, de har brent seg fast og er en del av meg, som leser og menneske. Skildringene av dem er mesterlige, jeg kommer tett på, kjenner dem, føler dem, ser dem og beveger meg med dem over boksidene. Og fordi det de ønsker, likeverd mellom mann og kvinne i kjærlighet og ekteskap, fortsatt er en utopi for så mange av jordas kvinner, er de forferdelig viktige som redde, men modige rollemodeller.

torsdag 21. mai 2015

Gjesteblogger: Heimstaddiktning

Bildekilde: cdon.com
Dublinere kom ut for hundre år siden, i 1914, og var James Joyces (1882-1941) gjennombruddsbok. Det var hans andre utgivelse og i min utgave består den av 15 noveller, noen på seks, sju sider, andre på 15 – 20 tettskrevne sider. Boka åpner med barn i hovedrollene og glir så over til å skildre ungdommenes livsvilkår, de voksne mennenes egoistiske ferd mot stadig nye ølflasker, med de forslåtte barna og konene deres i bakgrunnen. Mot slutten er det resignasjonen, døden og samtalene over det som kunne vært, om det som aldri kunne bli, som dominerer. Den løse strukturen skaper en forventning om utvikling, om et slags dannelsesprosjekt, men innfrir ikke. Verken karakterene eller byen lærer av sine feil.

Bak på boka står det at Dublinere skildrer menneskene i nådeløs realistisk prosa. Det vil si menn, menn i ulike aldre blir skildra nådeløst, kvinnene er stort sett snille, selvoppofrende og tålmodige. Novellene handler om arbeidsfolk som snyter, tøffer seg for sjefen og blir jekka ned, og når en blir jekka ned må en gå på fylla og banke den minste ungen når en kommer hjem. Skildringene kretser omkring de sinnssyke, fattige, grådige, men først og fremst udugelige og giddasløse mannfolk, som blir utlevert til leseren gjennom dialoger, grunn tankevirkesomhet og knappe miljøbeskrivelser. Trangen til å drikke hver dag blir ikke diskutert, bare vist fram.

De fleste novellene er ikke noveller i nåtidig forstand. Det er episoder, uten slutt eller begynnelse, det er fortellinger, hvor enkelte replikker står fram, og hvor mye blir fortalt i et enkelt språk. Noen enkeltscener har tett dialog og essens, mens andre noveller framstår som litt langdryge skisser, med et handlingsforløp som virker som en opptakt til en roman, men som ikke har bæreevne til det. Språket er ujevnt. Noen steder er det effektivt og kort, med rammende detaljer, andre steder er det skoleaktig oppramsende, som om fortelleren er trøtt og ikke lenger orker å utbrodere, men bare vil ha med alle elementene og så gå hjem.

Likevel, til sammen gir disse fortellingene, episodene, et dokumentarisk inntrykk av Dublin på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stort sett er det arbeiderklassens vilkår i denne byen som skildres. Konflikten mellom protestanter og katolikker ulmer under hjelpeløse politiske bestrebelser, menns totale selvsentrering og kvinners kamp for å holde sulten fra døra ligger tematisk synlig i overflaten. Livet er gledesløst og strengt for barn og kvinner. Varmen og humoren som irer og Dublin nå er kjent for, har kummerlige kår. Svikefulle svirebrødre er det også liten trøst i, men det finnes tapt kjærlighet – og den er som vanlig svært vakker.

James Joyce henter barskt og usentimentalt fra sitt eget liv. Fra en streng klosterskole, fra en voldelig far, fra det å være en skoleflink gutt med store forhåpninger og trang til å vise seg fram. Karakterene vandrer gatelangs, tar trikken eller båt over Liffey, møtes på et høstvått jorde, kikker på kjærester gjennom dørsprekken, og alle steder har navn og tid på døgnet og årstider. Det er med andre ord konkret. Hvor realistisk det er, lurer jeg på, for om Dublin bare huset slike skikkelser, kunne den knapt fortsatt å eksistere. Når James Joyce av og til streifer de gode menneskene, de som er limet i samfunnet, som ikke tar igjen, men som rydder opp etter andre og reiser seg med indre verdighet – er det knapt og vemodig. Så reiste han også for godt fra Dublin allerede i 1904, og lot byen leve som sitt litterære tema, mens han selv bodde i Trieste, Paris og Zürich og drømte om å få Nobelprisen i litteratur.

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 3, 2015

søndag 17. mai 2015

Gratulerer med dagen!

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen! Håper dere har hatt en flott dag, uansett hvor dere har vært og hvem dere har feira nasjonaldagen sammen med. Her har det vært sol og regn om hverandre, men god mat, god stemning og godt humør. Så sjøl om vi voksne er slitne etter ei lang og innholdsrik uke, og egentlig hadde mest lyst til å bli liggende i senga da vi blei vekt av småtasser klokka seks i dag morges, har det vært fint å være med og feire litt, i år også. Og det er jo sånn det skal være. Hipp, hipp!


Norge i rødt, hvitt og blått

Hvorhen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld
med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun,
to unge, nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss,
i 20 grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet av det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen,
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne,
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser seirens baunebrann,
utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg
Som tusen gledesbål i dag,
For alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott,
Et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn under skyen,
Skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen,
I det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

Tekst: Finn Valdemar Johan Bø, Arild Feldborg og Bias Bernhoft (1941).
Melodi: Lars-Erik Larsson.

fredag 15. mai 2015

Klar, ferdig, les!

Til alle deltakere i leseutfordringa Bokhyllelesing 2015: Beklager manglende startinnlegg! Jeg har i den siste tida vært på et sted helt uten datamaskiner, internett, wi-fi, bluetooth, nettbrett, smarttelefoner og til og med uten gammeldagse, pipende oppkoblingsmodem. Det har vært helt fantastisk! Men konsekvensen er jo da blant anna manglende oppfølging her, og det var ikke intensjonen. Men nå er fjerde runde i gang! Og jeg forskyver datoene med ei uke, slik at alle skal ha mulighet til å komme igjennom sin utvalgte bok. 

Hva: Bokhyllelesing 2015, fjerde runde
Kriterier: Les ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk
Når: Mellom 11./18. mai og 17./25. mai 

Påmeldte: 
- Silje skal lese Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij
- Birthe skal lese Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij
- Hedda skal lese Døde sjeler av Nikolaj Gogol
- Bjørg skal lese Dr. Zhivago av Boris Pasternak
- Signe skal lese Far Goriot av Honoré de Balzac (?)
- Trudelutt skal lese Hvite netter av Fjodor Dostojevskij
- Astrid Terese skal lese Hyrdefløyten av Anton Tsjekhov
- Monika skal lese Cancer Ward av Aleksandr Solzjenitsyn
- Elida skal lese Spilleren av Fjodor Dostojevskij

I denne runden vil jeg minne om at alle potensielle deltakere står helt fritt når det kommer til sjanger - du kan like greit lese ei fagbok som ei samling eventyr, reiseskildringer som romaner, lyrikk, dramatikk eller essays. Ellers står en faktisk også ganske fritt. Det eneste kriteriet er nemlig at boka opprinnelig er skrevet på russisk. Jeg håper dere koser dere med det dere har valgt! 

Noen av disse verkene er kan hende noe omfattende, og da er vel noen ekstra lesedager bare en bonus? Jeg veit ikke med deg, men jeg har alltid sett for meg at russiske verker er store, tunge, dystre og mørke. De rommer all verdens elendighet og litt til. Men er det en fordom som stemmer? Referansene til et helt lands - imperies - litteratur må jo være noe mer enn ett verk, sjøl om det er Krig og fred, som jeg forresten ikke har lest (Anna Karenina har jeg faktisk lest, og der stemmer langt på vei fordommene). Sjøl er jeg i gang med Døde sjeler, og koser meg med den - når jeg får lest. Her er det hektisk for tida, og forberedelser til muntlig høring i masteroppgava er i full sving. Men Nikolaj Gogol er overraskende morsom. Sånn sett ligger han nærmere Jane Austen og hennes harselerende, samfunnskritiske satire enn en kanskje skulle tro, sjøl om han ikke har ekteskapsinngåelse som utgangspunkt.

Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

onsdag 6. mai 2015

Anna Svärd

Bildekilde: Bokelskere
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) slektskrønike om den velstående familien Löwensköld i Värmland, innledes med den korte spøkelsesfortellinga Löwenskölds ring (1925), framholdes med Charlotte Löwensköld (også 1925) og avsluttes med Anna Svärd (1928). Samla kalles trilogien ofte "Löwensköldska ringen". I Norge er bøkene blitt nyutgitt på Forlaget Oktober i 2009 og 2010, og alle titlene er oversatt av Per Qvale (f. 1946). Jeg har nå lest disse tre bøkene fra ulesthyllene isteden for 1001-boka Gösta Berlings saga (1891) av samme forfatter, som jeg allerede hadde lest.

Der første bok, og samla romantrilogi, bærer navn etter en viktig gjenstand, har de to siste bøkene navn etter hver sin viktige og sterke kvinneskikkelse. Både den aristokratiske Charlotte Löwensköld og den fattige dølejenta Anna Svärd er i perioder hovedpersoner i hver sin roman, i tillegg til at de gjestespiller som bipersoner i den andres roman. Første bind er dessuten lagt godt tilbake i tid, og begynner i 1741, mens de to neste bøkene hovedsaklig utspiller seg fra begynnelsen av 1820-tallet og fram mot 1840, med ei avslutning rundt 1850, åtte år før forfatteren sjøl blir født. Handlinga i bøkene overlapper hverandre noe, men da Lagerlöf stadig ser hendelsene fra andre vinkler, blir det aldri repeterende eller traurig underveis.

Romanen Anna Svärd åpner derfor bittelitt før den forrige boka slutter, med ei fatal reise, fortalt i retrospektiv. Den som reiser, er den unge og velutdanna Karl-Artur Ekenstedt. Han drar fra det vesle stedet Korskyrka, der han virker som prest, og hjem til det fornemme herskapshuset til familien i storbyen Karlstad. Han skal hjem for at hans sengeliggende mor skal få be han om unnskyldning. Hun har vært streng og urimelig og ikke respektert Karl-Arturs vilje og ønsker. Han har fått flere kall fra Gud, der det siste i rekka er å leve som en fattig, med en fattig, og det må han etterkomme. Guds vilje er viktigere enn familiens. Mora, derimot, forventer at Karl-Artur skal be om forlatelse. Det er nemlig han som helt overraskede og uten grunn har brutt forlovelsen med den verdige Charlotte Löwensköld, det er han som setter familiens ære over kulls med å gifte seg med ei uvitende dølejente han ikke kjenner, det er han som fornærma dem og kasta skam over dem alle sammen i forrige familiesammenkomst.

Men det blir ingen fin forsoning, slik de begge håper på. Møtet, som foregår i moras værelse svært tidlig en vakker sommermorgen, blir i stedet et stygt og endelig brudd. Mora får et fælt slaganfall, som på mange måter er forårsaka av sønnen. Sønnen løper livredd av sted og er redd han har drept henne. Han tør aldri vise seg der i huset igjen, og mener det er alle andres skyld. Han har jo ikke gjort noe galt, han viste seg som en stor og from mann, villig til å tilgi sin urimelige mor. Dessuten gjorde han bare som organistfruen i Korskyrka, Thea Sundler, sa. Men det Karl-Artur ikke veit, er at fru Sundler handla etter en hemmelig avtale med Charlotte Löwensköld, hvis hovedintensjon var å forsone mor og sønn, de som alltid har vært så glade i hverandre. Mora har alltid klart å holde Karl-Arturs mange innfall noe i sjakk, hun har passa på at han har beholdt bakkekontakten. Prisen Charlotte betalte var å forlate sin elskede for alltid. Nå er Karl-Artur aldeles fristilt fra all fornuft. Ingen kyndig og klok mor, ingen forlovede som ordner opp. Hans nærmeste er nå bare ei dølejente, som verken kan lese eller skrive, og den manipulerende Thea Sundler, som på alle måter har mer glede av Karl-Artur enn sin egen ektemann.

Men alt dette veit naturligvis ikke denne dølejenta, Anna Svärd, noe særlig om. Hun, som kommer fra fattige kår lenger nord, fra Medstubyn, og som de siste åra har gått Sverige rundt som skreppejente, som kremmer, med all slags varer i sekken sin. Hun, som plutselig blei fridd til av en ung prest hun ikke kjente fra før, og som nå tror at hun skal bli prestefrue på en ordentlig prestegard med hest og ku, jente og gardsgutt. Fattiglivet skal hun aldri se igjen, tror hun, nå blir hun ei virkelig dame! For Anna Svärd veit heller ingenting om Karl-Arturs ønske om å leve i total fattigdom, og hun aner virkelig ikke at han har tatt til seg ti foreldreløse barn, som hun, hans kone, må ta seg av. Det sier seg kanskje sjøl at et samliv med et slikt utgangspunkt, som i tillegg blir heftig forstyrra og hyppig avbrutt av Thea Sundler, ikke kan bli så velfungerende.

Men Anna Svärd er sterk. Og der Karl-Artur vakler, ordner hun opp. Hun er ei stor og kraftig dølejente med masse virketrang, og i tillegg lar hun seg ikke vippe av pinnen. Hun syns ikke hun er mindre verdt fordi hun ikke er skolert, det som er viktig er at en gjør det riktige av de riktige årsakene, og at en er ærlig og lojal. Hennes gudstro er av det milde og folkelige slaget, med innslag av overtro. Historia om Anna Svärd er derfor ei god og positiv historie. Historia om Karl-Artur, derimot, er mer en undergangshistorie. Han vikler seg stadig mer inn i troa, som han omdefinerer og tilpasser etter eget forgodtbefinnende, han tolker tegn som knapt eksisterer og blir en fanatiker. At Thea Sundler nører opp under tilfeldige virkelighetsfjerne ideer hjelper heller ikke.

Øvrige personer figurerer naturligvis også i Korskyrka og i boka, men disse gis mye mindre spillerom her enn i det foregående verket. Selma Lagerlöf har stramma noe inn, så sjøl om fortelleren er allvitende og alle skildres i tredjeperson, er det mindre bevegelse mellom ulike synspunkter og perspektiver. For eksempel er både første og andre del av boka nokså konsentrert rundt forholdet mellom Anna Svärd og Karl-Artur, mens tredje og siste del av boka bryter ganske overraskende med dette, og går tilbake til et mer overordna perspektiv. Jeg finner denne bevegelsen noe underlig og unødvendig - den tjener i alle fall ikke til hovedfortellingas beste -, men jeg ser samtidig hvorfor Lagerlöf har vært nødt til å gjøre det slik. Om ikke disse sammenbindende elementene kom på plass, kunne ikke romanserien blitt kalt en trilogi. Men oppsummeringa kommer fort, og avslutninga enda raskere, som om forfatteren brått var lei det hele.

Men jeg reagerer på flere elementer i bokserien. For eksempel bruken av fullt navn eller titler, som Anna Svärd, Charlotte Löwensköld og friherrinnen. Dette skaper en unødig distanse når det blir brukt såpass konsekvent, og gjør fortellinga tidvis mer til noe ytre enn til noe indre. Og det passer jo ikke så godt sammen med hovedtematikken, som er av det svært indre slaget: ulike former for kjærlighet og ulike relasjoner til Gud. Dette belyser Lagerlöf veldig fint gjennom mange eksempler. Det er det sterke forholdet mellom mor og sønn, som til slutt drives i grøfta av stahet og sneversynthet. Det er forlovelsen mellom Charlotte og Karl-Artur, der hun helt uselvisk ofrer seg for hans framtid. Det er Charlotte og Schagerström, som plutselig inngår et fornuftsekteskap. Det er det utrolig søte prosteparet i Korskyrka, som har mer lit til menneskene enn til Gud, og det usympatiske Sundlerparet, som bare gir rom for Gud når det lønner seg. Det er Theas invaderende behov for å styre Karl-Artur, med alle mulige midler, og hans sjølvalgte blindhet: han ser handlingene kun i lys av eget gudsbilde og egen tro. Dette kjører den redelige, snille og sunne Anna Svärd helt ut på sidelinja. Sunn og usunn kjærlighet, til seg sjøl, barna, ektefellen, sine medmennesker og til Gud, settes slik elegant opp mot hverandre og skaper en kontinuerlig dynamikk trilogien igjennom.  

Sjøl om historiene er godt fortalt, og det er mange kloke, humoristiske og underfundige observasjoner underveis i teksten, skulle jeg likevel ønske at denne inderligheten, som Lagerlöf forsøker å skildre, kunne fått mer plass. Altså at forfatteren gikk enda tettere på enkeltpersonene, og at hun ikke bare sa hva som foregikk inni dem, men tok seg tid til å vise oss det, skildre det slik at vi også kunne føle det. For slik det er nå, er Lagerlöf mest på overflata, og flertallet av personene hennes mangler den dybden hun finner fram til i andre verk. En får aldri noen forklaring på hvorfor Karl-Artur handler som han gjør, annet enn at det er Guds ord. Hvordan legitimerer han det, for seg sjøl? For eksempel dette med de ti barna? Det er helt systematisk at han ikke reflekterer over egne handlinger, over sin lusne behandling av mora og Anna Svärd, sine forhold til Charlotte og Thea. Han er uansvarlig og kommer unna med det. Men er det egentlig troverdig når en er utdanna prest? Likeledes er det med flere andre personer i bøkene. De mangler enten handlingsgrunnlag, eller vi lesere mangler forklaring på det som skjer. Noen ganger får vi små drypp, ett her og ett der, og må pusle sammen historias helhet sjøl. Det er forsåvidt greit, men avstanden til det som skjer blir raskt stor, kanskje for stor, uten hint til de underliggende sammenhengene.

Noe som bringer mye liv og farge til teksten, er bruken av dialekt i replikkene. Anna Svärd, for eksempel, snakker skikkelig dølemål. Det gjør karakteren hennes mer troverdig, og bidrar til å kontrastere det ujevne forholdet mellom henne og Karl-Artur enda mer. Også andre personer blir karakterisert gjennom måten de snakker på og ordvalgene de gjør seg. På den ene sida har vi omstendeligheten til fru Sundler, på den andre sida det likeframme og bestemte hos Charlotte. Og det er mye mer jeg kunne trukket fram. Alt i alt er det derfor mye å kose seg med i disse bøkene, mye å lære av, mye å ta til seg. Og sjøl om personene kanskje forsvinner litt raskt ut av pannebrasken etter at bøkene er lest, så var det hyggelig så lenge det varte.

mandag 4. mai 2015

Nobelprisen, 1920

Året er 1920. Det har gått 19 år sia den første nobelprisen i litteratur blei delt ut. Da var den en ukjent pris, kan hende uten mening og betydning for de fleste. Nå har den vokst seg kjent, og den er blitt en langt større og mye gjevere pris. Utdelinga er en stor begivenhet, og prismottakerne er garantert både penger, berømmelse, heder og ære, samt en evig plass i litteraturhistoria. Gjennomgangen fra 1901 til 1920 viser oss først og fremst at det er middelaldrende til gamle menn som får prisen. De fleste er rundt seksti år. Den eldste var 85 da han mottok prisen, den yngste var 42. Så langt er prisen også svært mannsdominert. Inkludert inneværende år har den gått til 19 menn og ei kvinne. Videre er eurosentrismen er svært sterk, og kun én gang har prisen gått til en mann fra et land utafor Europa: indiske Rabindranath Tagore. Han skreiv riktignok både på engelsk og bengali, noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at verkene hans blei spredt. Inntil videre er det Tyskland som leder oppløpet med fire prisvinnere, mens hovedkonkurrenten Frankrike følger tett med sine tre.

De nominerte i 1920 var:

  9. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  7. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  4. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter
  4. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter
  1. Wilbur C. Abbott (1869-1947), amerikansk historiker
14. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  3. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter
  6. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  3. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
10. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
  6. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  2. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger
  2. Knut P. Hamsun (1859-1952), norsk forfatter
  2. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter
  2. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter

Og sia 1901 har disse mottatt prisen:

1901: Sully Prudhomme (1839-1907), fransk poet 
1902: Christian Matthias Theodor Mommsen (1817-1903), tysk historiker
1903: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), norsk forfatter
1904: José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk dramatiker
            og Frédéric Mistral (1830-1914), fransk dramatiker
1905: Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
1906: Giosuè Carducci (1835-1907), italiensk poet
1907: Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
1908: Rudolf Christoph Eucken (1846-1926), tysk forfatter og filosof
1909: Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
1910: Paul Johann Ludwig Heyse (1830-1914), tysk forfatter
1911: Count Maurice Polidore Marie Bernhard Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
1912: Gerhart Johann Robert Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
1913: Rabindranath Tagore (1861-1941), indisk poet
1914: Ingen utdeling
1915: Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter
1916: Carl Gustaf Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter
1917: Karl Adolph Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
            og Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
1918: Ingen utdeling 
1919: Carl Friedrich Georg Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

Og mye mer om prisvinnerne, i kronologisk rekkefølge, kan du lese på denne sida. Når du har pugga de tjue første vinnerne ei lita stund, kan du også prøve deg på dette lille spillet som er blitt laga. Pass på å trykke på knappen for forfattere fra 1901-1920. Finner du alle sammen?

Men hvem er det som egentlig mottar nobelprisen i litteratur for året 1920? Jeg har ikke skrevet mye om vedkommende, og heller ikke gitt noe særlig med hint. Men for å si det slik, denne bør du kunne!

lørdag 2. mai 2015

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen
Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen
Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf
Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas
Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler
Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei
Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol
I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë
Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann
Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller
Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur
I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!