Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.

Biografi: Richard Løvehjerte

Bildekilde: Oktober

Denne boka har med få unntak blitt lest seint om kvelden, mens jeg har venta på at minsten skal falle til ro for natta. Og det har forsåvidt kledd teksten, som omhandler en mørk epoke i europeisk historie (middelalderen, seinere bevist å ikke være fullt så mørk som tidligere antatt) og mørke handlinger (korstogene til Det hellige land). I sentrum av dette står kong Richard Løvehjerte, også kjent som Richard I (1157-1199). Stavemåten på navn i det følgende er på engelsk, fordi det er slik forfatteren har skrevet det i boka. Og forfatteren er naturligvis Thorvald Steen (f. 1954), etter hvert godt kjent for sine mange historiske romaner. Denne heter Løvehjerte og kom i 2010. Tidligere har jeg også lest Den lille hesten (2002) og Kamelskyer (2004).

Roman, ja. Men boka er også noe mer. Steen portretterer og lever seg inn i Richard med mye patos og historisk korrekte fakta, slik at en også kan kalle dette en slags biografi, og i alle fall en fiksjonsbiografi - en utgivelse som opererer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Derfor er det denne boka jeg har lest til Ingalills biografilesesirkel, der temaet for oktober er eventyrere. Om ikke en korstogsfarer er en eventyrer, så veit ikke jeg. Gjennom store deler av middelalderen var det ridderne, det vil si adelige menn, som reiste rundt, stort sett på hest eller til fots, med rustning og lanse, på oppdagelsesferder, på skattejakt, på banketter, på korstog, for å duellere eller turnere, delta i krig eller bevitne ymse rojale begivenheter. De var leiesoldater og sirkusartister, livgarde og politiske representanter. Det fremste idealet var sagnkongen Artur, og etter hvert som ridderdiktinga, balladene og den høviske litteraturen bredte om seg, kom også mannlige helter som Tristan, Lancelot, Yvain med flere. Også virkelige menn var mange ridderes ideal. Som for eksempel kong Richard Løvehjerte, kristendommens fremste forsvarer og erobreren av Den hellige by, Jerusalem.

Boka åpner med halvannen side fra år 1199. Richard ligger til sengs med store smerter. Han har koldbrann i skuldra, og de legekyndige aner ikke hva de skal gjøre. Mora Eleanor av Akvitania (1122-1204) er der, erkebiskop og rikskansler Hubert Walter (1160-1205) også. Richard glir inn og ut av bevisstheten. For leseren er det tydelig hva slags scene dette er, så det er derfor ikke overraskende at Steen like etterpå går tilbake til Richards barndom. I korte, utvalgte episoder følger vi unggutten på vei mot kongetrona, og deretter hans vei østover, før han vender hjem til sitt privilegerte, men kronglete liv som konge over både britiske og franske områder. Av sine samtidige blir han løfta fram som en helt, som gjennom sine grusomme massakreringer av muslimer og tidsriktige antisemittisme virkelig var kristenhetens beskytter. Steen har litt annet fokus.

I knappe setninger, og uten særlig mye overbevisning, forsøker forfatteren å kaste lys over kongens indre liv - som om det er noe han kan ha store forutsetninger for å kunne gjøre. Hva den virkelige Richard egentlig tenkte og følte om korstog, sin nemesis Saladin (1138-1193), mora Eleanor, kongeplikten, sin hustru, dronning Berengaria av Navarra (1165/1170-1230), Gud og så videre, er for det meste helt hemmelig. Så det Steen skriver må tas med en klype salt. Og han portretterer en konge som tviler, på det meste. Det kan naturligvis være tilfelle, men Steen har ikke historisk belegg for å kunne hevde det. Likevel er det et pluss at Steen ikke bare byr på rein heltedyrking.

Steens Richard går i krig og korstog med brask og bram, uavhengig av om fienden er hans egen far eller selveste Antikrist (samtidas populære kallenavn på Saladin). Han er avhengig av lojale og ikke minst økonomiske støttespillere for å lykkes i øst, men er litt for autoritær og flåkjefta til å bli godt likt. Han har ingen skrupler, og slakter i boka ned omtrent tre tusen muslimer, inkludert kvinner og barn, noe forfatteren poengterer flere ganger. Mange av dem dreper han sjøl. Han er altså en konge som ikke er redd for blod. Og han er heller ikke redd for å drepe foran Saladin, hvis styrker var vitne til massakren. At Saladin gjengjeldte med å ta livet av alle sine kristne krigsfanger, hopper forfatteren elegant over. I Løvehjerte er Saladin en tvetydig skikkelse: Han er militærstrategen som lar den blodtørstige, kristne kongen leve. Han er Richards fiende og hans redningsmann. Dette bringer Richard ut av balanse. Kan en slik edel handling, å redde sin fiende, begås av en ond mann? Kan det også hende at Saladin er skapt av Gud, er et menneske, som han sjøl? Og: Kan kristenhetens forsvarer være et dårligere menneske enn Antikrist?

Mange av disse spørsmåla er naturligvis interessante, ikke minst fra et etisk eller filosofisk ståsted, og ikke mindre i dag enn den gang da. Men formulert i hodet på Richard blir det fort en del forenklinger, samt repetisjoner, noe som trolig skyldes både form og forfatter. Derfor framstår den faktiske krigen og maktkampen mellom Saladin og Richard også som en livslang og stadig økende besettelse. Og når Saladin dør, litt etter det mislykka korstoget og ikke for Richards hånd, føler ikke Richard noen form for glede, noe han trodde han ville da han dro til Det hellige land. Her er altså et fnugg av utvikling å skimte - fra den ekstatiske krigsherren ved det herja blodbadet til noe som minner om refleksjon hos en litt mer moden mann. At Saladins kropp ikke lenger eksisterer, fjerner ikke skikkelsen Saladin fra Richards tanker. Slik blir Saladin også et symbol i teksten, og kilde til mye sjelelig uro og det vi i dag ville kalt mentalt stress. Akkurat dette viser Steen fram på en god måte.

Videre er boka delt i tre, etter de geografiske områdene Richard befinner seg i: del I heter Jerusalem, del II Dürnstein, del III Rouen. I hver enkelt bolk har så Steen delt opp teksten i mange små, nummererte kapitler, som tar for seg viktige og uviktige hendelser. Mye er Richards private grublerier, der han for eksempel drøyer i det lengste med å trekke seg tilbake fra Det hellige land. Hva vil mora si, paven, folket, hvis de får vite at han ikke har erobra Den hellige by, slik han skulle? Han har også ymse plager, og både i øst og hjemme i Rouen trenger han hjelp til å hanskes med smertene. Det blir mange bagateller etter hvert, kan hende litt for mange. Men slik er det kanskje om en har gått seg vill i sitt eget hode og ikke har noen å betro seg til. Ja, for hvem kan en konge egentlig stole på? Rikskanslere? Allierte? Bestevenner? Brødre? Sin egen mor?

Disse dilemmaene opptar stadig mer av Richards tid. Han blir urolig og mistroisk og ser konspirasjoner rundt hvert hushjørne. Samtidig må han leve med at han er ansvarlig for mange menneskers død, noe som går mer og mer inn på han jo eldre han blir. Plutselig ser han hva det betyr, at disse talløse, navnløse menneskene er noens sønn, bror, ektemann, at de har familier som venter, som er avhengige av dem, som har gitt alt og som nå ikke har noe igjen. Og de nedslakta vantro dukker opp igjen, sammen med ansiktet han frykter mest av alle: Saladin. Slik bringes spørsmål om samvittighet, moral, ondt og godt med mer på bane, men som likevel kun tematiseres indirekte i teksten. På mange måter er det fint, for da skapes et eget rom der også leseren kan delta.

Noe av det vanskeligste med historiske romaner, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Hvor mye kan en forfatter tillate seg, i skjønnlitteraturens navn? Hvor mye, og hva, kan en tolke av sparsommelige eller rikholdige historiske kilder? Steen holder seg, så vidt jeg kan se, nokså tett til standardfortellinga om Richard Løvehjerte - det vil si at en kan finne igjen det meste på Wikipedia eller lignende nettsteder. Men det at han i tillegg er selektiv med tanke på det som fortelles om Saladin, gjør at jeg trekker mye av Steens informasjon i tvil, noe som forstyrrer det som skal være ei skjønnlitterær lesing. Noe som virker som en tilfeldig håndtering av historiske fakta, gjør både forfatteren og boka mindre troverdig.

Den historiske kontekstualiseringa som forfatteren også prøver seg på, er ganske klein. Richard skal liksom være en danna og skolert mann, da han som kongssønn har tilgang på de beste lærere. Men det refereres aldri til noen slike, og Richard har heller ingen skolerte tanker. Han er i det hele tatt ganske enkel, og bryr seg om svært lite anna enn seg sjøl. Mora er hans læremester, og hun verdsetter korstog og poesi. Hun har klokketro på sin sønns framtid, så lenge han gjør noe innafor ett av de to vidt forskjellige feltene. Kombinasjonen er ikke egentlig utroverdig, men blir skralt skildra. Nest etter mora, finner Richard kulturelle og særlig litterære impulser hos sine eldre stesøstre. Her byr Steen på et stykke dårlig historisk spekulasjon om identiteten til Marie de France. Andre ganger, som når Steen av en eller annen grunn plutselig vil skrive om dogen i Venezia, går han helt ut av Richard, som han ellers følger tett i tredjeperson. Et slikt brått og uprofesjonelt brudd burde naturligvis vært luka ut. Og det med Anne Hofer er bare flaut. Et element som derimot bakes godt inn i teksten, er Hildegard av Bingen.

Å lese to historiske romaner på rappen, er kan hende ikke det beste. Det er i alle fall veldig vanskelig å ikke sammenligne. I dette tilfellet trakk Steen det korteste strået. Både Fange 59. Taterpige og Løvehjerte er litt monotone bøker skrevet i tredjeperson. Forfatterne sier lite, og kverner heller på det samme flere ganger enn å trekke inn nye elementer. Begge tekstene mangler i stor grad ytre spenning, uten at det egentlig er et minus. Men da må det andre innholdet i boka være minst dobbelt så bra, og trekke både handling, personer og lesere framover. Der Basso viser en genuin respekt for stoffet, er Steen så til de grader pretensiøs. Hun portretterer ei fattig taterjente, han en rik konge. Og vips er vi inne på kjønn og klasse, ganger to! Det er ikke særlig moro å se at slike kjønnsstereotypiske mønstre gjentar seg sjøl både i skrift og hos forfattere. Et annet tankekors er hvordan Basso forsøker å vise oss hvordan Maria har det, mens Steen hele tida forteller oss hvordan Richard har det. Det verste eksempelet i så måte må være denne setninga: Han fortsatte å dø. Tusen takk, Thorvald Steen, for at du skildrer så sanselig.

Videre må det nevnes at særlig i siste tredjedel av Løvehjerte er det noen setninger som i det hele tatt ikke henger på greip. Her har både forfatter og forlag slurva, og det er i beste fall bare irriterende. Men med alle disse faktorene lagt oppå hverandre, hjelper det pent lite at romanen bærer en så fin tittel. Den er rett og slett ganske pompøs. Opp som en løve, ned som en skinnfell, er det noe som heter. Og boms! - der ligger både Richard Løvehjerte og Thorvald Steen.

Biografi: Skrivende kvinner

Bildekilde: Bokelskere

I fjortende runde av biografisirkelen til Ingalill er temaet forfattere, og jeg har lest Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner fra 1996. Verket er skrevet av Elisabeth Aasen (f. 1935), som også står bak verk som Driftige damer (1993) og Barokke damer (2005). Denne boka er bygd over samme lest, der Aasen på en fin, tilgjengelig og oversiktlig måte presenterer et mangfold av kvinnelige forfattere og setter dem inn i en konkret historisk kontekst. Ikke én biografi der altså, men mange, komprimert i ei bok, med mange flotte tekstutdrag og nydelige illustrasjoner. Boka er et bidrag til kvinnehistoria, litteraturhistoria, idéhistoria og religionshistoria.

Dette er de viktigste kvinnene som omtales i verket:

Dhuoda (ca. 803-etter 843), ei aristokratisk kvinne bosatt i den sørvestlige delen av Frankrike, som skriver ei lærebok, et moralsk speil, til sønnen sin, Wilhelm (boka minner sterkt om det norrøne læreverket Kongsspegelen fra 1200-tallet). Verket fullføres i 843. Dhuoda er spesiell fordi hun ikke er tilknytta et kloster eller en lignende institusjon, men likevel både er lese- og skrivekyndig. Det tyder på svært god utdannelse, sannsynligvis ved en av Karl den stores klosterskoler.

Hrotsvit av Gandersheim (ca. 935-etter 973), ei intellektuell og talentfull kvinne tilknytta Gandersheim Stift (kanonissestift) - et sted for aristokratiske kvinner som ville noe mer med livet enn å føde barn og støtte ektemennene sine, og som ønska mer frihet enn en fikk i et kloster. Hrotsvit blei opplært av magistra Rikkardis og abbedisse Gerberga og fikk en solid, klassisk dannelse med de viktige fagene aritmetikk, geometri, musikk, astronomi, grammatikk, dialektikk og retorikk, samt naturligvis både latin og gresk i tillegg til det tyske morsmålet. Hun er kjent for tre store arbeider, Historiske epos (blant anna om Otto I, 912-973), Legender og Dramaer. Særlig det siste verket byr på saftig språkbruk, mye dramatikk, kjappe replikker, humor, spenning og sterke virkemidler.

Hildegard av Bingen (1098-1179), tysk mystiker, abbedisse, profet, teolog, naturviter, lege, politisk rådgiver og komponist, bør egentlig ikke trenge en nærmere introduksjon. Så støtt står hun, at musikken hennes fremdeles framføres! Hildegard begynte å se syner allerede da hun var rundt tre år, men begynte ikke med systematisk nedskriving før førti år seinere, da en stemme i synene (Gud) kommanderte henne til å gjøre så. Arbeidet tok ti år og er hennes mest kjente: Scivias, sciate vias fra 1151, på norsk Kjenn veiene. Hildegard var berømt over store deler av kontinentet i sin levetid og hadde en utstrakt korrespondanse som inkluderte maktpersoner som keisere, konger, paven, biskoper med flere. Hun gjorde også mange prekenreiser og blei slik berømt også blant den gemene hop. Andre store arbeider fra hennes hånd er Physica, om naturen, og Causae et Curae, om sjukdommer og behandling av disse.

Héloïse (ca. 1100-1163/64) er den franske studenten som blir forelska i læreren sin, den berømte teologen Pierre Abélard (1079-1142). Hun er usedvanlig vakker, men det er hennes intellekt som for alvor vekker hans begjær, og forholdet deres blir så intenst at hun blir gravid og han blir kastrert. Seinere går de begge i kloster. Og her kunne historien slutta, men brevvekslinga deres, som holder fram til hans død, har holdt den i live, og inspirert mang en høvisk kjærlighetshistorie, bare tenk på den tragiske fortellinga om Tristan og Isolde, og verk som Roseromanen og Den nye Héloïse. Brevtemaene deres var kjærlighet og klosterlivet og balansen mellom disse - studenten, som nå er abbedisse, fortsetter å benytte teologen som sin lærer, sjøl om hun på mange måter er vel så lærd som han.

Maria fra Frankrike/Marie de France (virka hovedsaklig mot slutten av 1100-tallet) er en av sin tids mest kjente forfattere - fortellingene hennes, Lais, blei til og med oversatt til norrønt utpå 1200-tallet (Strengleikar). Fortellingene, som skulle resiteres til musikk eller synges, er oppbyggelige, høviske kjærlighetsfortellinger på vers, med mange legende- og eventyrmotiver. Forfatteren var mest sannsynlig tilknytta ett eller flere hoff, men hennes virkelige identitet er fortsatt ukjent. Uansett må hun har vært ei lærd kvinne, for verkene hennes tyder på klassisk dannelse og et godt språkøre - Marie kunne latin, engelsk og gammelfransk såpass godt at hun også virka som oversetter.

Den hellige Birgitta (ca. 1303-1373) er svenskenes store helgen (kanonisert i 1391) og grunnlegger av birgittinerordenen i Vadstena. Fru Birgitta hadde visjoner, som Hildegard, og hun skreiv dem ned både på svensk og latin - Revelationes. I tillegg utførte hun noen mirakler, og blei derfor sagnomsust og hellig i stedet for kjettersk og brent (det var en svært kort vei mellom disse to, noe skjebnen til Marguerite Porete viser). Adelig som hun var, var hun heller ikke redd for å tre inn i politikkens verden - være seg for å be den svenske kongen om å få et klosterbygg, eller for å få pavens tillatelse til å opprette en egen klosterorden, og dessuten for å få han, for tida i eksil i Avignon, tilbake til Roma. Fru Birgitta dro på mange pilegrimsreiser, og var ei berømt og sagnomsust kvinne i sin samtid.

Caterina av Siena (1347-1380), Italias store helgen, ender sine dager som et utsulta og avmagra lik, kun 33 år gammel. I dag kalles tilstanden hennes for "hellig anoreksi", en svært alvorlig variant av sjukdommen, og vedkommende ville straks vært under overvåkning og mang slags behandling. Den gangen var det noen, deriblant unge Caterina, som trodde at gudskjærlighet og smerte gikk hånd i hånd - jo større lidelser (deriblant gjennom askese), jo større kjærlighet. Caterinas høyeste ønske var å svette blod. Det fikk hun nok ikke til, men hun hadde problemer med å spise og store smerter i den forbindelse. Hun hadde også mange visjoner og fikk etterhvert et stort følge i sitt barmhjertighetsarbeid blant folk, blei berømt i sin samtid og etterlot seg nesten fire hundre brev, en bønnesamling og verket Dialogen - hennes samtaler med Gud. Det spesielle med Caterina er at hun ikke var tilknytta et kloster, at hun var uskolert og at hun lærte å lese som voksen. Hun blei kanonisert i 1461.

Julian av Norwich (ca. 1342-etter 1416), ofte kalt Dame Julian, britisk, innemurt eremitt, ei visjonær kvinne med flerfoldige åpenbaringer. Julian var godt skolert, men skreiv på sitt eget morsmål, ikke latin. I tillegg til å vie sitt liv til Gud på fromt vis i enecelle vegg i vegg med kirka, var hun også datidas sjelesørger. Gjennom tre vinduer hadde hun kontakt med omverdenen, og Julian blei ofte rådspurt i små og store problemer. Når hun ikke fikk "besøk", skreiv hun på visjonene sine. Julian regnes som mystiker, men av en annen art enn de andre - hun er mer jordnær og intellektuell, skriver Aasen. Julian skiller seg også ut i omtalen av Gud: Gud er sannelig vår Mor, like mye som han er vår Far.

Margery Kempe (ca. 1373-ca. 1439) er kvinna bak The Book of Margery Kempe, den første engelskspråklige sjølbiografi. Kempe sjøl var analfabet, så hennes liv blei diktert til en skrivende prest. Verket handler om hennes liv som borgerkone - hun nyter samlivet med mannen, brygger øl og eier ei mølle. Men ingenting går som det skal, og gradvis, over mange år, skjønner hun at Jesus forsøker å få henne inn på den rette sti. Hun får åpenbaringer, drar på flere pilegrimsreiser og insisterer på et fromt og kyskt liv. Det er vanskelig å få ektemannen med på prosjektet, for han vil ha det som før, med sengehygge og godt med mat, også på fredager. Men med Jesu hjelp får Margery sine ideer igjennom. I hjemlandet blei hun flere ganger arrestert for å være kjetter og lollard, men alltid frigitt igjen. Kempe var verken nonne eller eremitt, hun ønska bare å leve reint og rett.

Christine av Pizan (1364-ca. 1430) var den første kvinnelige, profesjonelle forfatter i Frankrike. Faren hennes var ved hoffet, noe som gjorde at hun fikk god utdanning. Da hun blei enke i en alder av 25 år, bestemte hun seg for å ikke gifte seg igjen. Hun ville leve av å skrive, og forsørge seg, mor og barn ved egne inntekter. Hun skreiv minst seksten verker fra 1399-1405, inkludert en biografi om den avdøde kongen. Mest kjent er hun for debuten, Hundre ballader, og Boken om Kvinnenes by, et stort dialogisk arbeide. Der aktualiserer og diskuterer hun kvinnas stilling, og det stilige er at argumentasjonen hennes fortsatt er gyldig! Hun sier blant anna at hadde gutter og jenter fått lik behandling og lik utdanning fra starten av, hadde de kommet like langt. Evner er avhengig av skolering for utvikling, ikke kjønn eller sosial stand. Å snakke om "det svake kjønn" er bare tull. Hun var med andre ord middelalderens svar på Simone de Beauvoir. Pizans siste verk (1429) var en hyllest til Jeanne d'Arc.

Jeanne d'Arc (1412-1431) er Frankrikes redningskvinne nummer én. Hadde det ikke vært for henne, hadde de kanskje vært briter, hele gjengen. Jeanne hadde hørt guddommelige stemmer fra hun var lita, og da hun var 17 år, sa stemmene at hun skulle få landets rette konge krona, og gå til krig mot England. Og Jeanne gjorde så, iført mannsklær. Hell hadde hun også. I alle fall fram til hun blei tatt til fange av franskmenn med britiske interesser. Da raste kjetteranklagene på grunn av disse stemmene, og det endte med at Jeanne blei brent. Men allerede samme dag begynte ryktene å gå, skriver Aasen. De hadde brent en helgen! Jeanne blei ikke formelt kanonisert før i 1920. I løpet av sitt korte liv dikterte hun svært mange brev, og hele prosessen mot henne blei også skrevet ned. 

Fra alle disse kvinnene gis det også tekstutdrag fra deres viktigste verker. Og i tillegg nevnes en hel mengde andre kvinner som hver på sitt vis er viktige og gjennom Aasens ord endelig får sin plass. Men det er ikke bare skrivende og tenkende kvinner Aasen henter fram, gjennom boka viser hun at de kanskje først og fremst er handlende kvinner, som grunnlegger klostre eller skoler, som virker som leger og rådgivere, abbedisser, hærførere og forfattere, de er lærde og kloke, de er sjeldne begavelser - og alle har etterlatt noe konkret, som vi enten kan lese, reflektere over, synge, bruke eller besøke i dag. Og det i seg sjøl er fascinerende!

Andre eminente damer som Aasen løfter fram er Anna Komnena, Mechthild av Hackeborn, Gertrud den store av Helfta, Mechthild av Magdeburg, Beatrijs av Nazareth, Hadewijch av Antwerpen og Marguerite Porete, som hver på sitt vis prega sin samtid, og som også har hatt eller fremdeles har påvirkning på tanker og ideer - særlig av religiøs art. Også mange, mange flere nevnes.

Aasen gir oss ikke bare utdrag fra kvinnenes viktigste verker, men også en innføring i middelalderens rike symbolverden, der kristendommen naturligvis står sentralt, kanskje særlig for mystikerne. Og mange av de mest fremtredende mystikerne var kvinner. Aasen veileder leseren i nordisk mystikk, hovedarbeider, særskilte symboler og det som for oss kan virke som uvanlige uttrykksformer - som å være Kristi brud og å gå til ektesenga med Jesus. Her blir det fryktelig kort mellom den guddommelige kjærligheten og den jordiske kjærligheten, og med feil briller på, kan det fort bli en litt annen leseropplevelse. Aasen setter disse uttrykksmåtene i direkte forbindelse med trubadurdiktinga, og peker på hvordan den høviske fortellinga og den verdslige kjærligheten trekkes inn i religionen. Å elske er det samme, uansett!

De skrivende kvinnenes vei i historia er mangslungen, spennende, interessant og aktuell. Aasen har skrevet et flott kulturhistorisk verk som beriker og inspirerer. Av og til er det litt mange repetisjoner, men stort sett gir hun solide overblikk og fokuserer på relevante detaljer. Tekstutdragene er flotte, og all honnør til det rike tilfanget av oversettere som Aasen har fått tak i. Her var det mye spennende lesing, særlig satte jeg pris på dramatikken til Hrotsvit og utdraget fra Boken om Kvinnenes by av Pizan. At hun var en profesjonell forfatter, er det ingen tvil om. Det kan en egentlig si om flere av kvinnene, for det er vittige og skarpe penner i sving. For min del kunne det gjerne vært flere tekstutdrag fra dem alle, og gjerne flere kvinner også!

Favorittforfattere: M

Da jeg begynte med alfabetprosjektet mitt, var bokstaven M den jeg raskt gleda meg til å nå. Ikke bare fordi jeg da snart ville være halvveis (eller over halvveis, jeg frykter at de fem-seks siste bokstavene blir vanskelige og muligens må få en provisorisk løsning), men fordi jeg endelig ville få anledning til å skrive (enda mer) om ei dame som har imponert meg i ti år, og som fortsatt gjør det. Den andre favoritten har jeg ikke ofra en tanke før nå, men det blei raskt klart at det måtte bli to levende damer denne gangen. Litt spredning er det da blitt likevel; den ene er norsk, den andre canadisk. Den ene har nettopp hatt sitt store gjennombrudd, den andre har vært berømt og bejubla i flere tiår. Begge har mottatt flerfoldige priser og utmerkelser, og utgis av Aschehoug.

Margaret Atwood (f. 1939)
For de av dere som har fulgt med her på bloggen ei stund, er dette neppe noen stor overraskelse. Min begeistring for den kloke, fenomenale og enestående Margaret Eleanor Atwood øker fra år til år, og hun er min soleklare nobelpriskandidat helt til hun mottar den evige heder.

Atwood debuterte i 1961 med ei diktsamling, og så langt har hun skrevet fjorten diktsamlinger til, pluss fjorten romaner, ni novellesamlinger, barnebøker, librettoer og en rekke verk om litteratur og litteraturkritikk (både essays og artikler). I tillegg kommer bidrag til og redigering av ymse antologier, debattinnlegg, samleutgaver, manus til tv og film og så videre. Atwood har så langt vært en engasjert og uredd intellektuell som ustanselig forsøker å få til et seriøst ordskifte om kvinnerolla, kunstnerrolla og samfunnets ansvar, særlig i forhold til kunst og miljø. Hun har vært tilknytta flere store universiteter helt sia 1965, og har æresgrader fra 19 universiteter, inkludert Harvard, hvor hun også har studert. I tillegg har hun mottatt over seksti priser, blant anna Bookerprisen (2000), er oversatt til mer enn tretti språk, og er adla (CC).
Slå den, sier jeg bare.

Og her kunne jeg egentlig stoppa, for det jeg hittil har nevnt, bør være grunn nok i bøtter og spann for å lese hele forfatterskapet. Hun er vel verdt tida, sjøl om hun av og til kan være en utfordring (f.eks. Den blinde morderen fra 2000). Men når en først har begynt, kan det være vanskelig å stoppe. Jeg begynte med nettopp Den blinde morderen, en roman med så mange lag og henvisninger og historier at det var slitsomt å henge med, men også uhyre interessant. Jeg tror jeg aldri har lest så sakte, tatt så mange pauser, tenkt så mye på symbolikk, virkemidler og språk som da. Romanen er en av få jeg stadig vender tilbake til, og jeg planlegger å lese den igjen om kort tid. Videre leste jeg Alias Grace (1996). Det er en tett, spennende og velskrevet historisk roman som skildrer kontrastene mellom fattig og rik, kvinne og mann, rett og galt, virkelighet og fantasi. Romanen kan også leses som et psykologisk portrett. Og etter den har ytterligere fem Atwood-verk til funnet sin vei til bokhyllene mine.

Atwood skriver utrolig godt. Hun skildrer presist og virkelig, hun er morsom, skaper spenning raskt og elegant, og bruker gjerne gamle myter og legender (som i Penelopiaden fra 2005), motiver fra folkedikting og eventyr eller virkelige hendelser i tekstene sine (f.eks. Alias Grace). Romanene hennes er digre flettverk, labyrinter, med mye å hente for både fersk og røynd leser. Noen ganger holder hun seg til sine egne erfaringer, som i Moralsk forvirring fra 2006. Andre ganger skaper hun et sjokkerende framtidsunivers, som i Tjenerinnens beretning (1985) eller Oryx og Crake (2003). Atwood berører, engasjerer, utfordrer og inspirerer i hver eneste tekst. Svenska Akademien kan vennligst få ut fingern.


Merethe Lindstrøm (f. 1963)
Den mediesky Merethe Lindstrøm var plutselig på alles lepper da hun i 2012 mottok Nordisk Råds Litteraturpris som tiende norske forfatter og som andre norske kvinnelige forfatter. Det var romanen Dager i stillhetens historie (2011) som fikk det til å gå varmt, og jeg kjøpte den like etter prisutdelinga. Men den er fortsatt ulest; jeg føler at jeg må sette av den tida som teksten kanskje kan kreve, og det har jeg hittil ikke hatt tid til. Men i sommer håper jeg at muligheten kommer. Heldigvis har jeg lest andre verk av Lindstrøm, som gjør at hun er viktig for meg. Sentralt står den sterke novellesamlinga Gjestene fra 2007, som forøvrig også var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Lindstrøm debuterte i 1983 med en samling fortellinger. Hittil har det kommet fem novellesamlinger til, pluss sju romaner og ei barnebok. Lindstrøm bruker altså mye lenger tid på verkene sine enn Atwood, uten at det skal holdes i mot henne. På det punktet tror jeg forfattere er utrolig forskjellige, og at begge deler kan føre til spennende og komplekse tekster. Da jeg enda ikke har lest noen romaner av Lindstrøm, men eier flere, vil jeg ikke uttale meg om dem. Men i det korte (eller halvlange, novellene hennes er ofte litt lange) formatet er hun en av de beste i landet. Lindstrøm skriver fram stemninger og følelser lett og usentimentalt. Hun skriver spennende og lada tekster henta fra en verden som minner om vår, og ofte er menneskene hun skriver om så godt portretterte at de framstår som virkelige. Lindstrøm problematiserer ofte identitet, ensomhet, erfaring, sterke følelser som sorg og savn, samt å være et menneske på leit etter noe i seg sjøl eller hos andre.
Jeg opplever at hun stiller spørsmål ved sentrale verdier som lojalitet, ærlighet, medmenneskelighet, stabilitet, vennlighet o.l. Hva innebærer disse orda egentlig?

Gjestene blei ei viktig novellesamling for meg fordi Lindstrøm makter å gå inn i flere mellommenneskelige relasjoner som kan være både uønska og ubehagelige - uten at hun på noe vis velter seg i eller inkluderer sex og vold. Det er menneskene, deres følelser, de skiftende sinnsstemningene og opplevelsene av disse som er viktige. Samtidig er språket så nedtona og komposisjonen av tekstene så bevisst og solid, at det ikke er plass eller rom til lange, tårevåte utgreiinger. Hun kan derfor settes i bås som forfatter like lite som Margaret Atwood. Lindstrøm er en oppvakt og sansende observatør, og en klok og stillferdig formidler som lar tekstene ha luft nok til å leve sitt eget liv, både underveis og etter endt lesing.

Hvem er dine favoritter på M?
I min søken gjennom hyllene har jeg kommet fram til at det særlig er mange kvinnelige forfattere med fornavn på M. Noen av dem er Marie de France, Mirjam Kristensen, Margaret Mitchell, Marisha Pessl, Margaret Skjelbred, Magda Szabó og Muriel Barbery. Kanskje noen av disse er din favoritt? Hvorfor? Eller er du en av mange som sverger til Miguel de Cervantes Saavedra? Eller kanskje du har funnet deg en helt annen yndling? Slikt er det spennende å vite.

Riktig god lesehelg, alle sammen!

Maries Lais

Det er ei rar lita bok, Fortellinger av Marie de France. Samlinga er bedre kjent som Les Lais, blei skrevet i løpet av siste tredjedel av 1100-tallet og blei gjendikta til norrønt under regjeringstida til kong Håkon Håkonsson, med den flotte, nærmest visuelle tittelen Strengleikar. Jeg har lest en mer moderne prosaoversettelse av verket, kreert av Helge Nordahl, som har valgt å ikke være tro mot den opprinnelige versefoten og det lyriske oppsettet til de France, men er (forhåpentligvis) svært nær originalen innholdsmessig. Hovedtematikken er hvordan kjærligheten arter seg mellom forskjellige mennesker, som regel en høvisk og oppriktig, edel kjærlighet mellom mann og kvinne, men det er også eksempler på kjærlighet mellom foreldre og barn, konge og vasall, mellom mennene i hirden, dronninga og ei terne og mellom mennesket og Gud. Den forbudte kjærligheten er også viktig, særlig hvis den på noen måte kan bli anerkjent som legal eller hvis noen av partene utsettes for urimelige prøvelser. Egenkjærlighet opptrår også, men den faller sjelden i god jord. Viktigere er det da å være nesten sjølutslettende i sin kjærlighet til noen andre, og gjerne i forhold til sin tro.

Sjøl om ikke Gud og religion blir direkte tematisert, er det en vesentlig del av bokas bakteppe: fortellingene, som Marie de France stort sett ikke fant på, men hørte eller var vitne til framsyninger av og deretter skreiv ned, oppstod i et kristent Europa, med mange referanser til samtidig britisk og fransk kultur, hvor religion var et viktig premiss. Klostre, kirker, nonner, munker o.l. dukker ofte opp i kulissene og presenterer den moralske rettesnora menneskene bør eller må rette seg etter. Marie de France sjøl var, mest sannsynlig, ei fransk adelsdame, muligens med britiske, royale gener, som i lengre perioder var en del av eller svært nær det britiske hoffet. Hva hun egentlig heter, vites ikke, vi kjenner kun til fornavnet Marie, etternavnet er hun blitt gitt i seinere tid. Som en del av den britiske adelen så og hørte hun mange flotte samtidige sanger og fortellinger (en tanke går til syngefabelen Aucassin og Nicolette, som et stilmessig forbilde, sjøl om denne er nedskrevet etter de Frances levetid), og heldigvis skreiv hun ned et lite knippe. Tolv lais er det i originalen, og Nordahls gjengivelse er den første på norsk sia Håkon Håkonssons tid (regj. 1217-1263) som framlegger alle tolv.

Laisene er av varierende lengde, originalitet og kvalitet, om jeg kan være så frekk å si det. Tekstene, hvor enkelte motiver er svært gamle, kan sammenlignes litt med våre moderne noveller, men med helt andre krav til stil og innhold - bl.a. går laisene originalt på vers. Datidas litteratur var først og fremst underholdning for eliten, en liten, skolert og svært bevisst elite, men den skulle også være oppbyggelig. Her kan en parallell være de mange legendene som florerte i middelalderen - og noen av de Frances tekster kan minne litt om dem, men uten en bestemt helgen i spissen (forøvrig tilskrives legenden om St.Patrik Marie de France). Hun skriver bl.a. om de elskende som dør på toppen av et fjell, og hvordan dette gravstedet i ettertid er blitt viktig innafor religiøse og kulturelle riter. Spenning, handlingstopper og snertne avslutninger er ikke de Frances styrke: her er det veien som er viktig, fordi den fører menneskene fram til sjølinnsikt, erkjennelser og handlinger som er vesentlige for deres skjebne, og derfor også deres elskedes skjebner. Vil de elskende få hverandre til slutt? Eller gir de opp, distraheres? Her får alle så hatten passer - som i et eventyr. Marie de France benytter seg også av andre eventyringredienser som menneskers overtro, tilfeldigheter og magi, skumle fiender og harde prøvelser.

Da jeg ikke er ekspert på middelalderlitteratur tør jeg ikke å uttale meg mer generelt om bokas kvaliteter eller mangel på sådan, som rein litteratur. Men det er heller ikke slik laisene er viktige for meg. Marie de France forteller så mye om sin egen kultursfære gjennom verket, altså om elitens tro, oppførsel og handlinger, hvordan det arter seg og hva det er hjemla i. Hver for seg gir fortellingene unike innblikk i middelalderens England, dens symbolikk og referanser. Menneskene er humoristiske, høviske, lidenskapelige, modige, fromme og simple - og til sammen er det all grunn til å anta at historiene er representative for datidas faktiske levesett: hva forholdt de seg til, av myter, religion og lovverk? Hvordan levde de, hva tenkte de på, hvilke midler hadde de for å oppnå det de ønska? Det er fascinerende, sjøl om den ytre spenninga stort sett ikke eksisterer.

På et annet plan er det interessant å se at Marie de France skriver om mye av det samme som forfattere skriver om i dag: menneskets rastløshet og søken etter et innholdsrikt liv, fylt med kjærlighet, vennskap, lykke, ønsket om å oppnå ære, respekt og suksess (eller kan noen fortelle meg at Knausgård handler om noe annet...?). Det får meg til å tenke at den kloke Sigrid Undset kom med en korrekt observasjon da hun oversatte Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord: "Sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager." Og tida viser at Marie de France, uansett om hun hadde en klart formulert slik tanke eller ikke, har blitt en representant for nettopp dette. Det er vel derfor en kan kjenne seg så godt igjen i Les Lais.