Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.