Stormfulle høyder

Jeg hadde lovt meg sjøl at jeg ikke skulle begynne på ei ny bok før eksamen. Faktisk hadde jeg ikke lyst til å lese noe som helst, og i alle fall ikke noe som ikke var pensum, før eksamen var overstått og vel så det. Men så nærma det seg noe så innmari fort. Og huet var fullt av kulturteorier og kunsthistorie, av estetikk, tankene til Hans-Georg Gadamer, musikken til Beethoven, av Sverre Fehns arkitektur, av operafeider og installasjoner, av malerier og modernisme, Baumgarten, Immanuel Kant og Kjersti Bale. Og jeg blei redd det skulle bli for fullt, så fullt at jeg ikke klarte å systematisere, ordne, kategorisere, tenke, se overbygninger, sammenhenger, referanser, svar og motsvar. Så jeg klappa sammen pensumbøkene, la fra meg notatene, putta pennen tilbake i koppen i vinduskarmen og lukka øya.

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg åpna dem, så jeg rett på en middels tjukk grønngul bokrygg med elegante bokstaver. Der stod den, den fjerde utgaven jeg eier av Stormfulle høyder (Wuthering Heights), skrevet av Emily Brontë (1818-1848) og utgitt ett års tid før hennes død, i 1847. Jeg huska brått noe av atmosfæren fra boka, som jeg har lest tre ganger tidligere, en desperat lengsel, et altoppslukende hat, en romantisk heftighet. Og jeg trakk fram boka fra hylla og begynte å lese.

Slik gikk plutselig mange timer. Og alt som kunne minne om eksamensstress blei borte. Dette trykket en får i huet før en skal prestere, når en opparbeider et voldsomt fokus, når en må kunne hundrevis av sider på rams, kjenne begreper, epoker, teoretikere, årstall, sentrale verk, -ismer, årsaker og virkninger, dette trykket letta og etterlot meg avslappa og rolig. Fortsatt klar for eksamen, men ikke anspent. Uten verking i nakken, med rolig pust. Slik blei kvelden god og natta rolig. Og jammen gikk det ikke bra dagen etter også.

Og to dager seinere var Stormfulle høyder utlest for fjerde gang. Denne intense, djupt fascinerende og mangefasetterte romanen fra midten av 1800-tallet byr fortsatt på noe nytt. Den er overraskende moderne i tematikk, stilsikker i språk, komposisjon og i bruken av virkemidler, og, imponerende nok, helt uten spor av den kvinnelige forfatteren og hennes fortellerstemme. Det er ei av de mest leste bøkene i Storbritannia, alltid med på pensum, ikke til å komme utenom i litteraturhistoria, med enorm ettervirkning og påvirkningskraft langt utafor imperiets grenser.

Mange kjenner sikkert til denne gotiske klassikeren - og om dere ikke har lest den sjøl, så har dere kanskje sett den i en eller annen filmatisering. Det fins mange av dem nå, men ingen kan måle seg med sjølve boka. Og den er verken tung, trettende eller vanskelig å lese, som klassikere kan være. Stormfulle høyder er lett tilgjengelig og bugner av humor, det er morsomme replikker, nådeløse skildringer, ironiske betraktninger og satiriske tilsnitt, alt i kombinasjon med det djupeste, eksistensielle alvor, formidla kort og konsist, som aforismer til ettertanke. Om en ikke vil tenke akkurat nå, underveis, midt i, er det bare å lese videre. Derfor treffer boka en stor leserkrets og kan anbefales både til den som vil lese gammel litteratur, til hun som foretrekker sosialrealisme, til leseren som liker kjærlighetsromaner, og til en som ønsker en sterk leseropplevelse. 

Men hva handler Stormfulle høyder egentlig om? Her er det mange svar, og mitt er så klart hjemla i min egen leseropplevelse. Ramma for verket er tre generasjoner av familiene Earnshaw og Linton. Førstenevnte holder til på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. Godset Thurshcross Grange ligger i et mye mer fruktbart område, med egen park, sentralt langs veien til Gimmerton. Vi kommer inn i fortellinga i året 1801 sammen med Mr. Lockwood, den nye leietakeren til Thurshcross Grange. Gjennom hans opplevelser og gjenfortellinger fra husholdersken Ellen Dean, får vi vite hva som har hendt i egnen de siste trettifem åra.

Akkurat som bostedene er hverandres kontraster, er familiene det også. Earnshawene er viltre og naturlige, de er ute dagen lang i arbeid og leik. Svært sentralt er forholdet mellom yngstebarnet Catherine og hittebarnet Heathcliff, som en dag blir tatt med hjem til gården. Han er av ukjent avstamning, kanskje sigøyner, kanskje noe annet, når han ankommer er han omtrent seks-sju år, han er mørk, morsk og mystisk og kan ikke språket. Men han elsker Catherine, og hun elsker han. Broren Hindley er derimot ikke så begeistra, og det er stadige disputter mellom gutta, av både verbal og fysisk art. Nede på Thurshcross Grange regjerer søskenparet Isabella og Edgar Linton. De er hvite og lyse i hud og hår, de er bortskjemte, pene og pyntelige i tøyet, de spaserer i parken med sine respektive kjæledyr eller nyter et stille inneliv. Kaoset oppstår når natur og kultur braker sammen, og det hele får uante konsekvenser når Edgar begynner å beile.

Den første delen av boka følger Catherine Earnshaw ganske tett. Hun er fra heiene, vill, utemma, hemningsløs, sterk, stri og sta. Hun er et vanskelig menneske å leve med, da hun har kraftige humørsvingninger og etter hvert en psysisk lidelse som hvis provosert kan utløse sterke anfall. Etter et opphold på Thurshcross Grange får hun et innblikk i et nytt liv, et rolig, danna og kultivert liv der det ikke skorter på penger, hun får sjansen til å bli en ny Catherine. Og hun tar den.

Hun gifter seg med Edgar Linton, som er svært glad i henne. Men Catherine er mest glad i seg sjøl, og i fosterbroren Heathcliff. Når han endelig vender tilbake, etter at Catherine har levd tre år i uvisse, skaper han nærmest sjokkbølger i hennes rolige liv. Catherine fanges i en destruktiv konflikt med seg sjøl, mellom et da og et nå, et gammelt og et nytt menneske, mellom Catherine Earnshaw og Catherine Linton, natur og kultur, mellom juridisk frihet og økonomisk frihet, fravær av byrder og nærvær av ekteskapelige plikter, mellom Heathcliff og Edgar. Det er ei heftig identitetskrise. Sjøl om hun i begynnelsen dekker over, er det også en nedadgående spiral. Å stå midt i mellom Edgar og Heathcliff, mellom sitt gamle jeg og sitt nye jeg, tærer på henne. Et utmattende svangerskap og en vanskelig fødsel tar til slutt hennes liv.

Den andre delen av boka følger barnet hun føder. Det er ei jente som får navnet Catherine etter sin mor, men som blir kalt Cathy. Hun vokser opp med sin far og Ellen som nærmeste omsorgspersoner, og er solid beskytta og høyt elska. Fram til hun er midt i tenåra lever hun et komfortabelt og bekymringsløst liv. Hun er en kombinasjon av det viltre og frie på den ene sida, og det kultiverte og konforme på den andre. I henne balanseres natur og kultur, ytre og indre, og hun framstår som et langt mer harmonisk menneske enn sin mor - sjøl under sterkt press.

Disse to kvinnene, mor og datter, er hver på sitt vis avhengige av Heathcliff, bokas tredje hovedperson, den brutale, gjensøkte, lidende elsker, som er helt og antihelt i ett. Han er en fascinerende og fæl skikkelse, kompleks, drevet av en kombinasjon av kjærlighet og hat, til henholdsvis Catherine og Edgar. Heathcliff er demonisk, intens, voldelig, men også sorgfull, desperat, melankolsk og ulykkelig. Catherine elsker han, han er en del av henne, de deler så mye at de ikke veit hvor den ene slutter og den andre begynner. Hans fravær er hennes krise, hun faller ut av alt, sitt liv, seg sjøl, og gifter seg med Edgar. Hennes død er hans undergang. Han forfaller fysisk og mentalt, gården også, han blir et tomt skall, alt som er igjen er et jaga blikk, desperasjon og voldsomme lengsler. Og hevn. Hevn over han som fratok han alt.

Når Cathy blir seksten år og det skranter med Edgar, setter Heathcliff i gang siste del av sin finurlige plan. Han lurer, narrer, manipulerer, presser, stresser, skremmer, truer og slår sin vilje igjennom. Alt han ønsker er å krenke Edgar like mye som han blei krenka, han vil at Edgar skal kjenne på den desperate sorgen, ensomheten, stillheten. Når Catherine dør, slår han seg til blods. I de atten åra han lever uten henne, leiter han stadig etter ånden hennes, noe av henne, en duft, et glimt, han oppsøker gravstedet og står som forsteina -. Men Emily Brontë lar ikke den mørke gjøkungen seire. Hun lar ikke han som har trua og trossa seg til eiendom, penger og makt sitte med gevinster, visshet og et smil om munnen. Han pines for hver dag han lever uten Catherine. Vel er han motbydelig, men innerst inne er han et sørgelig vrak. Og når han endelig er borte, er det en lettelse som brer seg.

Sentral tematikk er naturligvis kjærlighet, og kjærlighetens mange former. Her får vi kjærlighet mellom herskap og tjenere, søsken, søsken og fosterbarn, foreldre og barn, fetter og kusine, mann og kvinne, romantisk kjærlighet, desperat kjærlighet, platonske forhold og seksuell lidenskap. Brontë skildrer ekteskapsinstitusjonen og kvinnas posisjon i samfunnet, uten arverett, uten myndighet, som et menneske uten juridiske rettigheter, som eiendom. Både Catherine og Cathy lures inn i ekteskapets lange fangarmer uten å egentlig ville det sjøl, og holdes som fanger i det som skulle være deres lune hjem. Brontë diskuterer identitet og identitetspress, de strenge føringene, reglene, normene og kravene som legges på unge jenter og unge kvinner, enslige kvinner, gifte kvinner og enker. Det er nemlig her en finner svar på viktige spørsmål i boka, som hvorfor er det slik at Cathy ikke kan vende hjem når hennes mann dør? Og hvordan får Heathcliff kontroll over begge eiendommene? 

Men like viktig som drivkraft er hatet og de vemmelige følelsene. Forfatteren er like mye på svarte hittebarn sin side som kvinnas. Hun får godt fram hvordan landsbysladderen går om familien Earnshaw, som tar til seg et stygt, svart barn. Hun poengterer kort Hindleys hat overfor en slik nedrig, løgnaktig inntrenger. Hun skildrer mannlig konkurranse, maskuline samhandlingsformer og menns makthierarkier svært overbevisende. I tillegg legger hun inn kritiske kommentarer om overklasse og underklasse, om de utdanna og de uutdanna, om de siviliserte og de usiviliserte: Igjen dreier det seg om naturen og kulturen, i og utafor, både konkret og abstrakt. Naturen er i oss alle, og naturen som kraft er sterkt til stede i romanen på mange nivåer. Men når natur og kultur braker sammen, får det konsekvenser, og det har sin pris. Sivilisering, utdanning, opplysningstanker og moderne ideer om mennesket og samfunnet, og mennesket i samfunnet, er ikke noe som uten videre skal legges som et lokk over menneskene. Menneskets omgangsformer, som ekteskapet, skal ikke kue og stenge for den vi egentlig er, kulturen skal ikke, kan ikke, stenge for naturen. For naturen vil presse seg fram uansett, som piskende høstregn, røsslyngduft, i synet av en bleik halvmåne - i liv som i død.