Bokhyllelesing: Gyrðir Elíasson

Bildekilde: Kultbok.com

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 skulle vi vende blikket mot vår egen tid og lese dikt- eller novellesamlinger. Etter mye att og fram valgte jeg meg novellesamlinga Mellom trærne fra 2011, skrevet av den islandske fulltidsforfatteren Gyrðir Elíasson (f. 1961). Novellesamlinga, som bærer tittelen Milli trjánna (2009) på islandsk, er oversatt til norsk av Tone Myklebost og utgitt på Bokvennen forlag. Forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris for boka i 2011.

Med andre ord: Forventningene var høye. Jeg har hatt dilla på gammel islandsk litteratur, bedre kjent som sagalitteratur og islendingesagaer, i flere år nå, og gleda meg veldig til å gå i gang med ny islandsk litteratur, faktisk min første skjønnlitterære voksenbok, om jeg ikke tar helt feil. Og Bokvennen forlag, hvilken bokelsker er det som ikke kjenner til og respekterer det nybrottsarbeidet de driver med? Jeg veit ikke om noen andre forlag i Norge som på samme måte kan innestå for litterær kvalitet i utgivelsene sine. Gode premisser, altså. Men så blei det heidundre meg helt feil likevel.

Noveller, står det utapå boka, og det er mye mulig at disse korte tekstene får passere som noveller hos mange. Men for meg er flertallet av dem ikke noveller. Det er knappe tekster, skisseaktige, tilsynelatende hurtig nedskribla - tablåer, sier en, - skriveøvelser, sier en annen. Det korthugde, maskuline og påtatt røffe er uten tvil et fellestrekk med tåttene fra sagatida, men der stanser også likhetene. Dette er verken noveller eller tåtter, jeg lander nok på noe midt i mellom og skal forsøke å forklare hvorfor, sjøl om det kan hende er både vanskelig og tidkrevende.

Novella som sjanger har en rekke faste kjennetegn. For eksempel omhandler teksten få personer, det er gjerne ett spenningsmessig høydepunkt, teksten er avgrensa i tid og rom og har ofte det ungdomsskoleelevene kaller "en overraskende slutt". Gyrðir Elíasson, som uten tvil er en dyktig forfatter, presenterer her tekster som regel med en eller to personer, i høyden tre. De er ofte menn, noen unge, noen gamle, mange midt i livet - det vil si litt satt, med noe erfaring og en del erindringer å vise til. De omtales enten i førsteperson eller i tredjeperson, men er navnløse med få unntak, og de får utfolde seg fritt over toppen fire-fem sider. (Mellom trærne inneholder 47 tekster.) Tekstene er som regel tydelig avgrensa i tid, enten nå eller nær fortid, men ikke alltid i rom - det er mye fjell, trær, bilkjøring og småsteder som grumses sammen for mitt indre blikk. Her er tekstene rett og slett for knappe for en som ikke kjenner godt til det islandske landskapet gjennom egne opplevelser eller et rikholdig bildemateriale. Dessuten kan både spenningspunkt og sluttpoeng utebli totalt. Tekstene er derfor ikke, slik jeg ser det, noveller, men heller skisser, utsnitt, som et minne, eller som historia bak ett konkret fotografi.

Om en skal lese Mellom trærne opp mot sagasjangeren eller tåttene, faller den også i fisk. I disse gamle sjangrene legges det stor vekt på genealogi, samt at teksten har en bestemt funksjon - den skal for eksempel være oppbyggelig. Hovedpersonens utfordringer har også en funksjon - han utsettes for ulike prøvelser for deretter å vinne sin fortjente plass her i livet. Det kan dreie seg om tro, men også om makt og ære. Hos Elíasson er kampen mellom hedendom og kristendom forskjøvet til en slags overtroisk vandring i grenseland. Grensene for det sannsynlig er oppheva, noe som etterlater leseren i dobbel uvisse: Først hvorfor disse elementene har plass i fortellingene i det hele tatt, deretter hvilken funksjon de har. For det skjer jo ikke stort. Tekstene slutter like brått som de begynner, og inngår ikke i en større helhet slik som tåttene i et sagakorpus, sjøl om forfatteren muligens har forsøkt på det med å sette sammen 47 småtekster.

Min første innvending er altså dette med sjangeren. Tekstene til Elíasson innfrir ikke helt, fordi de veksler mellom å være helt stillestående, nærmest intetsigende, til det dagligdagse og realistiske, til det mørke og skittenrealistiske, til det såre, til det definitivt uvirkelige, det vil si at vi beveger oss over i en slags magisk realisme, der ymse fantasivesner som jeg absolutt ikke vil treffe, vekkes til live. Et slikt spenn i ei og samme samling er sprekt, men kommer overraskende på leseren. Og jeg merker at jeg savner bindeledd, utover de mange mannlige hovedpersonene som ferdes rundt på Island med begrensa tanker om de rundt seg, men med mange tanker om sær litteratur og amerikansk musikk, som blir formidla til leseren på et noe omstendelig vis.

Min andre innvending er rett og slett oversettelsen. For å komme nær ei historie er jeg nødt til å komme inn i språkrytmen og ha følelse med språket. Det skjedde dessverre ikke her. Og det har to årsaker: For det første er moderne islandsk ganske arkaisk, men stor avstand mellom skriftspråk og talespråk. Skriftspråket ligger tettere det norrøne enn en skulle tro, og vårt nynorske skriftspråk er i mine øyne og ører perfekt til nettopp slike oversettelser. Oversetter Tone Myklebost har valgt å legge seg på det jeg vil kalle stivt riksmål, blant annet med svært få a-endinger. Språket virker derfor oppstylta, og passer ikke overens med de menneskene jeg møter i tekstene, mennesker som sløver rundt i bilen, som formidler et minne, som opplever noe underlig, som oppsøker øde steder og lignende. De er ikke forfina overklassemennesker, åndssnobber eller kapitalister, men vanlige arbeidsfolk.

For det andre fant jeg flere skrivefeil i boka. Om dette skyldes oversetteren eller manglende språkvask vites ikke, men det er uansett irriterende. Hadde jeg kommet inn i bokas rytme og forfatterens livsverden i større grad, ville jeg nok ikke sett dette i det hele tatt.

Tematikken i Mellom trærne er heller ikke ensarta - uten at det er et problem i seg sjøl. Disse menneskene vi møter er ofte i ei slags stillstand i vid forstand, enten i livet eller i nået. De har tid, de har fravær av presserende forpliktelser som arbeid og familie, innkjøp og oppussing og andre ting som skal gjøres. Det gjør at de ofte er i sine bobler med egentid. Om ikke, så skaper de seg litt egentid, tekstens tid er deres egentid, ei stressfri, rolig tid. De har tid til å tenke og føle - men tenker og føler forbausende likt. De går tur og får se noe som får dem til å huske. De går tur og gjør noe de vanligvis ikke gjør. De kjører og observerer. De kjører og bor på hotell. De skuer utover trær og opp på fjelltoppene. De går inn mellom trærne og støter på noe uventa. Det dreier seg om opplevelser, noen ganger livsendrende opplevelser, ofte knytta til natur, om stemninger som sitter i ryggmargen, ofte knytta til unatur. Det er opplevelser som i stor grad bygger karakter, forklarer livsvalg og holdninger. Men det er ei overvekt av ensomhet, mørke, angstfremkallende skildringer og død. Der hovedpersonen er sammen med noen, ender det flere ganger med at den andre faller fra.

Elíasson formidler disse tunge og mørke opplevelsene på en liketil måte. Språket er nesten nøytralt, avslappa. Det er mye ro og stillhet i fortellingene - støy og mas uteblir totalt. Sånn sett minner han litt om Ingvild H. Rishøi, som også tilstreber enkelhet i sine tekster. Av og til blir det vellykka hos dem begge - språket på overflata er enkelt, men følelsene under er kompliserte. Det usagte skaper spenning i teksten, og ei streng dirrer. Men når det ikke fungerer eller treffer, blir det fort ganske intetsigende. Språket kan være godt, teksten kan ha flyt, situasjonen kan være interessant og leserforventningene kan være på plass, men ingen spenning og ingen streng. Jeg opplever at kontaktpunktet til meg som leser mangler. Er det da ei vellykka fortelling?

Men så er det kanskje for mye forlangt at 47 små tekster skal treffe akkurat meg med samme tyngde. Når nesten alle tekstene er hjemla i et maskulint fokaliseringspunkt, med tydelig islandsk forankring og sterk identitet som øyboer, full av motvilje mot det hurtige, moderne samfunnet, full av melankoli og svart humor, blir det mange hindre for en lett og oppstemt kvinnelig leser fra Norge som ønsker kontinuitet, ei fortelling med utvikling og budskap, ikke tilsynelatende tilfeldige utsnitt og utklipp. Men at ti tekster skal treffe er vel ikke så storkrevende? Det blir en fattig leseropplevelse når det går mangfoldige sider mellom hvert kontaktpunkt. Når jeg tenker: Er dette alt? Er det ikke noe mer her et sted? Hva er det som gjør denne forfatteren bejubla? Hva er det jeg ikke forstår? Er det noe mer å forstå?

Så handler det kanskje heller ikke om å forstå, men å føle seg i ett med. Å se Elíassons mytiske vulkanlandskap med fjelltopper og trær, se de ensomme menneskene hans, virkelig se dem, der, mellom trærne der borte, bak den stammen, en ser fotavtrykkene på stien, hører mjuke, dumpe dunk for hvert skritt, den røde jakka mellom de lave, grønne greinene, stoffet i jakka gnisser, lyngen krasler mot dongeribuksebeina. Du ser dem, hører dem, føler dem, men du kommer aldri helt nær, ser ikke ansiktet, kjenner dem ikke. De forblir bare forsvinnende rygger, vage konturer og stille skygger der borte mellom trærne.