Betatt, besatt

Bildekilde: Bokelskere

Jeg har hatt lyst til å lese Besettelse (1990) av dame Antonia Susan Duffy (f. 1936), bedre kjent som A. S. Byatt, i mange, mange år. Men det har liksom aldri passa helt. Boka er en av de større - min norske utgave er på 550 tettskrevne sider. Til ei slik lang fortelling må en ha tid, lyst og overskudd. Og når en i tillegg veit at det er fortellinger inni fortellingene, doble lag og mange mennesker, steder og tider å holde styr på, kan en like greit forberede seg på en omfattende leseropplevelse med en gang.

Jeg var egentlig ikke forberedt. Jeg hadde ikke en gang tenkt til å begynne på ei ny bok. Jeg hadde nettopp lest ferdig Stormfulle høyder for fjerde gang, og det var så herlig å bare være i den boka, drømme meg bort, være oppslukt, lese uten floker og pigger, men med flyt, stemning, glede. Da jeg la fra meg Stormfulle høyder blei jeg sittende og glane i ulestreolen, delvis ubevisst på jakt etter en tilsvarende leseropplevelse. Uten å helt vite hva jeg gjorde, tok jeg fram Besettelse. Og så begynte jeg å lese.

Og dermed var det gjort. Jeg var som besatt, jeg også, og kunne sjølsagt ikke slutte å lese før boka og alle fortellingene den rommer var ved veis ende. Det tok tid, dog ikke så lang tid som frykta, og desto viktigere: Det var verdt hvert minutt! Det betyr ikke at jeg er kurert for mursteinsangsten, men jeg er i alle fall ikke lenger redd for den enestående A. S. Byatt og hennes monumentale forfatterskap.

Å være besatt er noe som skildres utførlig i boka. En person kan besettes av en tanke, et menneske, en idé, et prosjekt, av tekst, av stemninger, av musikk, av ei jakt. Ordet besatt er til forveksling likt på betatt, noe som også passer svært godt i denne sammenhengen. For Besettelse er ei betagende bok med alle dens partier og etapper, sjangervekslinger, tidsplan, skildringer og personer. Men den er også kompleks, underfundig, morsom, ironiserende, intelligent og klok. Byatt våger å gjøre narr, henge ut, synse, tenke høyt, peke på - og ikke glatte over, dekke til, skjule eller av andre konformitetshensyn overse. Det er som om hun skriver det som er sant. Og det er naturligvis leseren som sitter igjen med gevinsten av herlig ærlighet. I det følgende vil jeg bare berøre brøkdeler av alt som kunne vært sagt, for boka er rik, på alt.

Besettelse foregår på to tidsplan og har slik jeg ser det fire hovedpersoner. Jeg vil her fokusere mest på nåtidsplanet fordi jeg ikke vil avsløre vesentlige poenger for dere som ikke har lest boka, men som kanskje har planer om å gjøre det. Det hele åpner med at den unge litteraturforskeren Roland Michell, som er spesialist på den viktorianske forfatteren Randolph Henry Ash, finner utkast til et hittil uoppdaga brev av Ash, stila til ei navnløs kvinne. Og tonen i brevet er helt ulik Ashs forøvrig. Uten å helt vite hva han gjør, stjeler han utkastene, og begynner ørsmå undersøkelser for å se hvem kvinna kunne ha vært. Det leder han raskt til Maud Bailey, en annen litteraturforsker, og i et motvillig tospann begynner de å grave i gammel britisk litteraturhistorie, i diktsykluser, episke verk, i brev, notater, romaner og dagbøker.

Jeg vil ikke si hvordan det går, annet enn at de finner noe, og at de følger små spor på kryss og tvers av forfatterskaper, på jakt etter neste hint, formuleringer, ordbruk, symboler, en visshet. Det er vanskelig, for uten konkrete bevis kommer de ingen vei, og skjønnlitterær tematisering trenger ikke å ha sammenheng med en potensiell virkelighet. Romanen er dessuten også lagt til åttitallet, slik at våre moderne oppfinnelser som mobiltelefon og internett er langt ifra allemannseie. Boka er befriende umoderne og det må forskes på "gamlemåten". Derfor må Roland og Maud også flytte på seg, de kjører Mauds lille bil og oppsøker steder der Ash har vært. For nå har de en teori å jobbe med: Hva hvis han ikke var aleine?

Svært mye kan sies om et så innholdsrikt og omfattende verk som Besettelse. For eksempel om stålkontrollen Byatt har over stoffet, om de retningene hun skyver leseren i og om framstillinga av dette eventyret, som besetter Roland og Maud slik at de risikerer både kjærester, arbeid, penger, venner og kollegaer. Handlinga er godt skissert, Byatt skildrer fint og veksler mellom detaljfokus og store sveip over landskap og interiør. Hun er en sanselig forfatter, det er stadige fargespill mellom orda, og det ligger små, betydningsfulle gjenstander og glinser mellom linjene. Jeg blei ytterst fascinert av boka, for enhver litteraturelsker er denne romanen er drøm - å åpne opp for ukjente koblinger mellom historiske personer, å gå på oppdagelsesferd i litterære verker, å leite etter intertekstuelle koblinger, å gi rom for det plausible - det er helt herlig! Og særlig imponert blei jeg av Byatts rekontruering av viktorianske tekster. Besettelse byr nemlig på flere verk inni verket, og Byatt har skrevet dem alle.

Noen tenker kanskje at dette ikke høres særlig spennende ut. Men boka var spennende, på flere ulike nivåer. For det første er det spenning knytta til hva Roland finner. Hvem er kvinna? Blei brevet sendt? Hva skjedde da? Så er det spenninga mellom de ulike personene i boka, for eksempel Roland og Maud. Videre blir det hakket mer intenst når andre enn Roland og Maud får nyss i at noe vesentlig om Ash nå kan være avslørt. Det blir ei litterær skattejakt - hvem får tak i bevisene først? Og hva står det egentlig der? Så beveger Byatt seg bakover i tid for å belyse hva som faktisk skjedde. Foregikk det hele slik som vi hittil har forestilt oss? For min del var det også spenning i de viktorianske tekstene, i symbolikken, i kontrastene mellom de to ulike forfatterskapene, i dialogen mellom dem. Men disse fragmentene bærer samtidig preg av å være mye mer omfattende enn den øvrige teksten - utdragene er kanskje ikke alltid så lange, men de er metta med symbolikk, noe som gjør dem tunge.

Besettelse har en viktig undertittel: En romantisk fortelling. Og boka er på mange måter veldig romantisk. Byatt kretser rundt mange slags typer kjærlighet, fra det romantiske, erotiske begjæret, besettende forelskelser og dysfunksjonelle samboerskap til platonske avstandsforhold, nære vennskap, oppofrende ektefeller, en forsakelse av selvet. Vi får blant annet hemmelige kjærlighetsbrev og altoppslukende affærer, men også hjerteskjærende skjebner og forferdelig triste hendelser. Og midt oppi alt det som berører, kommer Byatt trekkende med litteraturteorien og litteraturanalysene på 1970- og 1980-tallet som en stygg og møkkete kontrast. Det er Freud og feminisme og frigjøring og sex bortimot overalt, sjøl i fortellinger for barn, i barnevers, i uskyldige brev og dagboknotater. Alt kan leses og tolkes som noe seksuelt, og flere av forskerne som skildres i boka har utgitt store arbeider basert på en forfatters seksuelle framtreden og antatte legning, og funnet "bevis" i deres litterære produksjon. Når Byatt viser det fram slik, blir det ganske latterlig.

Samtidig som Byatt bygger på den romantiske romantradisjonen, er det også lett å se arven fra den gotiske tradisjonen, et landskap særlig søstrene Brontë beveger seg i. Også hos Byatt finner vi gamle slott, leiting i forlatte rom, familiehemmeligheter, mørke og stormfulle netter, spiritualitet, oppgraving av kister, kommunikasjon med de døde og så videre. Det er lett å tenke at det fort blir klisjéprega med slike velbrukte ingredienser, men det blir det ikke. Vel benytter Byatt seg av både den britiske og franske kulturen, med tilhørende litteratur, myter, symbolikk og landskap, men hun gjør det på sin egen måte, slik at det verken er trettende eller leksikalsk. De viktorianske tekstene reflekterer det indre livet og utviklinga i datidas personer, og en legger merke til at det svinger voldsomt mellom ulike sinnsstemninger.

Men det som virkelig underbygger Byatts genialitet og eleganse er de siste sidene av verket. Disse sidene snudde alt jeg hittil hadde lest, slik at jeg som leser igjen måtte revurdere det jeg trodde jeg visste i lys av ny informasjon. Elegansen ligger i at forfattere, kritikere og litteraturforskere alltid må arbeide slik, da delene belyser helheten og helheten delene - slik trekker Byatt også leseren inn i dette arbeidet og gir oss en grunnleggende forståelse for hennes prosjekt. Men jeg var helt uforvarende - jeg ante ikke at det skulle virke så sterkt. Noen få sider med blomster og idyll etterlot en gråtende leser, som etter ei lang, strabasiøs, besettende, betagende, intens og sår reise endelig fikk ro.