Om beiling, ekteskap og kjærlighet

Bildekilde: Aschehoug

...ja, eller kanskje like mye om sosiale normer, det sosiale spillet, manerer, forventninger og krav til kjønn, stand, beiling, ekteskap og kjærlighet - i den rekkefølgen - men det ville blitt en litt lang overskrift. Jeg har med andre ord lest Emma (egentlig utgitt i desember 1815, men det står 1816 på tittelbladet) av Jane Austen (1775-1817).

Og som alltid når jeg leser Jane Austen, blir jeg litt sur fordi den britiske prestedattera ikke rakk å skrive flere bøker før hun døde. Det er så blodig urettferdig at hun kun blei 41 år! Men surheten varer aldri lenge, for fornøyelsen underveis i lesinga er så stor. Å være sur og lese Austen på samme tid går bare ikke, det er umulig, for verkene hennes bobler av overskudd og glede, og det er så alt for lett å le med forfatteren og av personene. Likevel er jeg surere nå enn sist, eller kanskje snarere trist, for nå har jeg bare en ulest Austenroman igjen, debutboka Fornuft og følelse fra 1811. Jeg både gleder og gruer meg til å gå i gang med den, men tenker å utsette det ei god stund, kanskje så lenge som til 2016 eller 2017 (Austenjubileum!). Etterpå er det nemlig bare gjenlesinger som kan gi meg den pure Austengleden, og da er det langt ifra sikkert at leseropplevelsene blir de samme som ved første møte.

Men Emma er og blir årets kosebok. Det er kanskje litt trøblete å si det allerede i januar, for å ikke snakke om at det gir meg heller dystre leseutsikter i de resterende elleve månedene, men jeg tror nok det er sånn det blir. Det er få forfattere som kan slå Jane Austen i intellekt og vidd, og det er få ting som er mer kos enn å leve seg helt inn i et litterært univers, totalt uten baktanker. Emma var den siste romanen som blei publisert mens Austen sjøl var i live. Overtalelse, som er månedens 1001-bok for resten av lesesirkeldeltakerne (jeg bytta bok fordi jeg allerede har lest Overtalelse to ganger), kom posthumt i 1818, det samme gjelder Northanger Abbey, som jeg leste på engelsk i 2013. Boka er den eneste av Austen som ennå ikke er oversatt til norsk, men det kan kanskje Merete Alfsen (f. 1950) gjøre noe med? Hun har i alle fall oversatt de øvrige titlene med stor suksess. Videre består forfatterskapet også av Stolthet og fordom (1813), den første Austenboka jeg leste, og Mansfield Park (1814), som blei lest i fjor.

Det er 20-åringen miss Emma Woodhouse som er bokas hovedperson, og vi følger henne i det som etter mine beregninger er et drøyt år. Hun introduseres slik: "Emma Woodhouse, vakker, begavet og rik, med et komfortabelt hjem og et lyst sinn, syntes å være velsignet med noen av tilværelsens største goder, og hadde i sitt nesten enogtyve-årige liv opplevd svært lite av motgang og ergrelser. (...) Emmas ulykke var at hun litt for ofte fikk viljen sin, og at hun hadde en tilbøyelighet til å synes litt for godt om seg selv. (...) Denne faren var hun imidlertid ikke klar over, og hun så slett ikke sin situasjon som noen ulykke." Der er hun, Emma altså, i et nøtteskall. Så uhyre presist karakterisert, så godt sett, og godt skrevet! For hvem kjenner vel ikke en slik tjueåring...?

Det hele begynner med at unge Emma og faren blir aleine på storgodset Hartfield, etter at Emmas tidligere guvernante og beste venninne, miss Taylor, gifter seg og blir mrs. Weston. Det er en ulykke, mener faren, den noe sykelige mr. Woodhouse, som akker seg og kaller henne "stakkars miss Taylor", mens Emma, også i sorg, ser at venninna faktisk er blitt svært lykkelig. Dessuten synes Emma det er veldig stas at det var hun som sørga for at mr. og mrs. Weston blei et par. For å komme over sorgen, leiter hun straks etter noen nye mennesker hun kan føre sammen i et passende parti. Og hun finner dem også. Harriet Smith, ei lokal ungjente med tvilsomt opphav, kan jo bli ei søt kone for den lokale presten, mr. Elton? Det tror i alle fall Emma, og dermed setter hun i gang med å "legge forholdene til rette". Men når hun endelig innser at det ikke akkurat er slik for de to involverte som hun ønsker, er katastrofa allerede et faktum.

Men Emma får ikke ture fram helt som hun ønsker likevel. De sosiale kodene, normene og ikke minst, det sosiale spillet, låser jenta fra øvre middelstand fast i en rekke konvensjoner og høflighetsfraser. De hun kan være og snakke nokså åpent og ærlig med er faren, som riktignok verken tåler trekk, stress, sjukdom, mye mat, arbeid, strev eller bekymringer av noe slag, mrs. Weston og familiens trofaste venn mr. George Knightley, som begge bor innen akseptabel avstand. Mr. Knightley og Emma er hverandres svoger og svigerinne på grunn av Emmas eldre søsters ekteskap med lillebror John Knightley. Men ekteparet Knightley bor dessverre i London - stakkars Isabella, sier mr. Woodhouse. Han liker verken ekteskap eller endringer, men verst av alt er når begge deler skjer samtidig.

Emma, som mer enn gjerne vil at andre skal finne sammen i ekteskapelig lykke, vil sjøl aldri gifte seg. Det har hun proklamert både ofte og intenst. For hvem skal da ta seg av faren? Det tør hun knapt tenke på. Derfor er det greiest å innrette seg som best en kan der en er. Styre husholdninga har hun gjort i mange år allerede, og hun kan lett avfinne seg med et noe avsondra liv på Hartfield så lenge hun har noen å snakke med i nærheten. Problemet er bare at det er få som er like skarpe som Emma. Den eneste som kan sette henne noenlunde på plass er fredsdommeren mr. Knightley, men de krangler mer enn de er enige. Derfor venter Emma i spenning når hun får høre at mr. Westons sønn fra første ekteskap, Frank Churchill, skal komme til Highbury. I all hemmelighet har hun sett for seg at han vil være en fin mann for henne, men at hun dessverre må avvise frieriet hans når de først kommer så langt. Inntil da har hun tenkt til å kose seg så mye hun kan, og hvem veit, kanskje hun mot all formodning blir forelska? Så lenge de kan skilles som venner, kommer det til å gå helt fint, mener Emma.

Men det viser seg at Emma kommer til å ta feil om både det ene og det andre. For ingenting går helt som planlagt i Highbury! Og her leiker forfatteren seg, med personene og deres karakteristiske trekk, med replikker, handlinger, misforståelser og intriger, med det sosiale laget de tilhører (eller tror de tilhører), med normene og de enda flere normbruddene. Mr. Woodhouse har jeg allerede skrevet litt om, han virker kanskje usigelig tragisk, men er i virkeligheten kilde til utrolig mye humor. For eksempel det at han i fine middagsselskaper helst vil by gjestene velling, for det er det beste for magen om kvelden. Og da mr. og mrs. Weston gifta seg, gikk han til landsbylegen Perry for å få bekrefta at bryllupskake ikke er sunt, så folk fikk bare et lite stykke hver. Eller hva med miss Bates, hvis snakketøy gjør sjøl en leser stressa? Monologene hennes kan fint strekke seg over både fire og fem sider, og for et spenn i tematikk! Seinere dukker det også plutselig opp en mrs. Elton, ett rett ut grusomt kvinnemenneske. Etter hennes egen introduksjon følte jeg meg helt ommøblert i huet. Og frustrasjonen Emma føler når hun snakker med Jane Fairfax, hvis avvisende kulde kjennes helt inn i sofakroken? Fysj! Hennes motstykke er den søte og naive Harriet, som ser opp til alt og alle.

Emma er, som andre Austenromaner, morsom, fornøyelig og vittig, med islett av både ironi og satire. For en overfladisk leser er det lett å tenke at dette er underholdningslitteratur. Men det er det virkelig ikke, for under all den intelligente humoren, ligger alvoret og 1800-tallets sosialrealisme, menneskene og deres ekte problemer. Boka har også mange kloke observasjoner, sanne utsagn og varme skildringer. At Austen er en menneskekjenner av rang, er det heller ingen tvil om. Og sjøl om jeg nevnte det i forrige Austeninnlegg, kan jeg ikke la være å gjenta det nå: jeg er så imponert over forfatterens evne til å karakterisere personene sine via replikkene. Det er helt fenomenalt! Det gjør at det blir leikende lett å lese, sjøl om det egentlig ikke er det. Men det kommer naturligvis an på hvor mye leseren plukker opp underveis.

Det er mange som tror at romantisk kjærlighet er temaet for romanen, men den handler snarere om ekteskapsinngåelse - og den riktige typen sådan. Ganske mye tørrere det, altså. Austen formidler en tro på at ekteskap inngått på like vilkår, hvor hun og han kommer fra samme sosiale stand, med noenlunde lik økonomisk bakgrunn, og i tillegg med en bevissthet om hva ekteskapet vil innebære, gir de beste og mest langvarige resultatene. Da er også premissene for kjærlighet langt på vei lagt. Om hun og han slumper til å være glade i hverandre før ekteskapet, virker å være mindre viktig, sjøl om ingen av ekteskapene som inngås i boka er direkte kjærlighetsløse. Det er vel her den romantiske tanken kommer fra, sjøl om jeg ikke fant de aktuelle scenene særlig romantiske. Når han erklærer seg blir det enten uhyre patosfylt, eller så trekker forfatteren seg helt tilbake og gjengir dialogen som et sammendrag. Begge deler funker, men det første blir lattervekkende, slik hun ønsker, mens det andre blir en smule skuffende. Er det rett og slett for vanskelig å skrive godt om? Om noen kunne klart det, er det dog Jane Austen.

Beklageligvis for meg, hadde jeg litt uønska selskap underveis i lesinga. Av en eller annen grunn dukka den britiske skuespilleren Matthew Macfadyen (f. 1974) opp i mange scener og avsnitt som inkluderte mr. Knightley. Dette er utvilsomt på grunn av hans medvirkning i filmen Stolthet og fordom fra 2005 - vi befinner oss jo langt på vei i samme univers, med mange av de samme problemstillingene. Han var ikke egentlig plagsom, jeg måtte bare lese replikkene hans litt langsommere og mer alvorlig, men om jeg kunne velge, ville jeg valgt han bort. Verre var det med hans kvinnelige motstykke, som her dessverre blei bekledd av en amerikansk, stiv, radmager, overfladisk og totalt sjarmløs Gwyneth Paltrow (f. 1972) - dette naturligvis på grunn av hennes rolle som Emma i den kleine filmen Emma fra 1996. Heldigvis klarte jeg å lese henne bort, men rett som det var, kom hun rekende igjen med det overlegne smilet sitt og ødela den gode stemninga.

Bortsett fra de noe uventa opptredenene til disse to hakket mer moderne personene, er menneskene i boka røde i kinna etter spaserturer i vårværet eller rideturer i kveldsmørket, med sine lange kjoler og kyser med bånd, tørklær i halsen, stilig sydde dresser og frakker med slag, de er muntre, vennlige, friske og forholdsvis komfortable med tingenes tilstand. Mange av dem er skildra som gode og snille, noe som raskt var med på å skape sympati og deretter en god leseropplevelse. Avslutninga på boka er kanskje ikke den mest troverdige jeg har vært borti, men jeg liker den likevel. Forfatteren har en elegant distanse til alt hun skriver om, også her, så ingenting blir påtrengende nært. Mest av alt er det som å lese et etterlengta, svært langt og detaljert brev fra en god venn.

Emma er såvidt jeg veit den lengste romanen til Jane Austen (men det kommer naturligvis an på utgave, versjon, sats, illustrasjoner og lignende). Min versjon var i alle tilfelle lang, og bikka side nummer 638 i kapittel 55. Boka er utgitt i Aschehougs (knøtt)lille bibliotek, og sjøl om formatet er hendig for eksempel i veska eller på reise, så er det grusomt å lese tjukke bøker i. Skrifta er trykt så langt inn mot midten at de tre-fire nærmeste orda på hver side er vanskelige å lese når en holder boka normalt. Når dette gjelder for om lag to hundre og femti sider i strekk, sier det seg sjøl at en kan bli litt sliten i henda av å tvinge boka mer opp enn det som er forsvarlig. Likevel gikk lesinga forrykende fort. Den første dagen leste jeg søtti sider, dagen etter søtti til. Den dagen jeg bare rakk ett kapittel, var jeg skikkelig sur da jeg la meg. For å lese Jane Austen er å tre inn i et eget rom og lukke døra godt igjen etter seg.