Terje Vigen

Bildekilde: Lydbokforlaget

De fleste som har gått igjennom et mer eller mindre fullstendig grunnskoleløp i Norge, har ved en eller flere anledninger vært borti en fyr ved navn Terje Vigen. Han var i mine kretser kjent for hvitt hår og ivrig roing en gang for lenge sida da de ikke hadde danskebåten, men vi var litt usikre på om håret eller roinga var viktigst. Noen trodde han var god venn med en som het Henrik, men han hørte vi aldri noe om, så det kunne jo ikke stemme. Konsensus var det derimot om at Terje Vigen kom for seint hjem til middag eller noe sånt en gang. Det hadde jo vi gjort også av og til, og da vanka det ofte kjeft. Best å ikke prate noe mer om det. At Terje Vigen var en oppdikta figur, var ikke klart for oss i det hele tatt første gang vi hørte om han. Vi var muligens ti eller elleve år gamle, og verden utafor vår egen by var strengt tatt svært uinteressant, for å ikke snakke om at alt før vår egen eksistens egentlig ikke eksisterte (eller, vi tok en Morten Harket og anerkjente rett og slett ikke tidligere tiders eksistens). Gamledager (ja, i ett ord) var en grøt der vi fant både vikinger og bestefar og den vonde suppa vi fikk da vi feira krigen.

Seinere dukka samme fyr opp igjen. Terje Vigen, altså, ikke Morten Harket. Denne gangen gikk vi på ungdomsskolen og burde sånn sett hatt huet litt mer med oss. Men hormonene hadde tatt helt over, og vi var i vår mest intense fjortisfase. Da passer det innmari dårlig med krig, lidelse og død - det er likevel ingenting som slår å få ei kvise midt i panna to dager før skolebildet skal tas. Jeg veit at vi leste et utdrag i en eller annen norsktime, men vi visste ikke hva fra, eller hvor fra, og vi fikk aldri somla oss til å dekode hva det egentlig handla om. Og om Terje Vigen var ordentlig eller ikke, var vi fortsatt usikre på. Vi leste, altså, men vi forsto ikke en tøddel. Men Terje Vigen inspirerte i alle fall til egenproduserte dikt, vi var i gymgarderoben da vi først begynte, og i løpet av noen dager blei det 22 vers, som alle rimte, sjøl om målformen (bokmål-dansk-svensk-nynorsk-nødrim) kanskje ikke hadde vakt særlig begeistring hos folk over førti.

Det sier seg sjøl at dette diktet, som vi lærte oss utenat og proklamerte til og fra skolen, tok piffen fra den egentlige Terje Vigen. Han dreiv bare og rodde uansett, trodde vi, i vårt dikt var det adskillig mer action. Så det så. Deretter kom videregående. Og han Terje dukker opp igjen og vekker morsomme minner fra da vi kunne alle de 22 versa utenat. Vi lærer litt om bakgrunnen for diktet (det opprinnelige diktet, altså), og skjønner at napoleonskrigene ikke handler om kake, at det faktisk var vanskelig og at det var gørr å spise sild hver dag og aldri få brødskiver med sjokoladehapå på grunn av kornblokadene, som ikke er det samme som politiblokade. Endelig blir det også klart, en gang for alle, at Terje Vigen ikke er virkelig, men at hendelsene som skildres, delvis er basert på virkelige historier. Og det vi fikk vite, sjøl om vi fortsatt ikke fikk tak i alt, var veldig realistisk.

Men sjøl om jeg fant hendelsene med og rundt Terje Vigen både spennende og interessante, på barneskolen så vel som på ungdomsskolen og videregående, skulle det gå svært lang tid før jeg kom borti historia om Terje Vigen i sin helhet, og enda lenger tid før jeg klarte å pusle fragmentene sammen til et helhetlig bilde. Ja, for det er jo ei historie, sjøl om den formidles i diktform. Et episk eller dramatisk dikt, kalles det også av forfatteren sjøl, og det er jo ingen ringere enn skiensgutten Henrik Johan Ibsen (1828-1906). Sånn sett hadde de litt rett, de som hadde plukka opp noe Henrikgreier allerede på barneskolen.

Diktet "Terje Vigen" blei skrevet i 1861 og publisert i boka Digte ti år seinere. Ramma for diktet er en fortellesituasjon, hvor temaet og hovedpersonen nettopp er Terje Vigen, som i diktets nåtid er død. Via fortelleren går vi bakover i tid, og i korte riss får vi tegna opp den fattigslige bakgrunnen til Terje Vigen og så hans liv som sjømann på sørlandet. Deretter følger vi han svært detaljert gjennom noen avgjørende episoder av livet. Han gifter seg tidlig og får et barn, ei lita jente ved navn Anna. Henne elsker han mer enn noe annet, så når det blir krigstid og nødsår, gjør han alt for at den lille familien hans skal overleve. Han ror i flere dager, tvers gjennom blokadene og helt til Danmark for å skaffe korn - tre tønner bygg. Når han så er på hjemveien, så nær at han nesten kan gå i land med korntønnene, blir han tatt av engelskmennene. Han ber for sitt liv, for kona og dattera, men offiseren er hjerteløs. Og straffen er umenneskelig: fem år i fengsel. Når han kommer hjem, er både kona og lille Anna borte. Han finner dem i en fellesgrav for fattige.

Terje Vigen er kanskje knust, men han gir ikke opp. Han finner arbeide, som fisker og los, og jobber hardt. En kveld snur så alt. En britisk yacht står i fare for å gå på grunn i uværet. Ombord er ingen ringere enn den engelske offiseren som arresterte Terje. Han har med seg familien sin, blant dem ei lita jente. Terje Vigen befinner seg brått i en mektig posisjon som los. Nå kan han både krenke og hevne, han er herre over liv og død, han kan la dem forgå i havet og ingen vil noensinne få vite -. Hva velger han? Terje Vigen tar barnet. Og han hever åra til slag, akkurat som offiseren gjorde.

Men resten må du nesten lese sjøl. Eller høre, som jeg gjorde. Jeg kom nemlig over NRK Radioteatrets innspilling fra 2002 for ei tid tilbake, og raska den med meg slik jeg gjorde med alt det stod "Ibsen" på i et anfall av noe jeg tror var sterk samlemani. Ikke før jeg tok av plastikken for å høre på lydboka, så jeg at diktet, som er inndelt i seks spor med varierende lengde, var lagt opp som en monolog med bergenseren Bjarte Hjelmeland (f. 1970) som eneste skuespiller. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, kanskje til og med skuffa, for jeg tenkte at dette umulig kunne leve opp til Hærmennene på Helgeland og andre Ibsen-godbiter. Men det varte ikke lenge.

Innspillinga var rett og slett utrolig flott, og "Terje Vigen" var en solid, spennende og veldig fin lytteopplevelse. Bjarte Hjelmeland hadde helt riktig stemme for diktet og dramatikken, og han balanserte den så fint, så fint. I noen scener er det bare han, og stemmen er stille, liten. Enkelte passasjer er svært rørende. Så intonerer Hjelmeland annerledes, henter fram vekslende styrke og kraft ettersom situasjonene rundt Terje Vigen endrer seg, og bare med stemmen får han oss til å føle med han, det er sinne, fortvilelse, sorg. Stemmen blir et rop som bærer over storm og uvær, orda blir levende og jeg ser det for meg, scene for scene. Resultatet er uttrykksfullt og mektig, men likevel med rom for assosiasjoner og undertekst. Og mot slutten var jeg overbevist om at Bjarte Hjelmeland var Terje Vigen, så bra var det.

Jeg er imponert over at én skuespiller klarer å være både forteller og hovedperson, etablere ramme og være det dramatiske høydepunktet i en tekst som er fylt med sterke og svingende emosjoner. Og helt uten at det blir svulstig eller pompøst! Det vitner uten tvil om et svært godt håndverk i bunnen, hvor dramaets krav til komposisjon og handling er ivaretatt, som i sin tur er behandla med respekt av NRK Radioteatret og deretter framført med innlevelse og forståelse for materialet. I tillegg til Hjelmeland er det lagt på troverdige lydeffekter og stemningsfull musikk, som til sammen utgjør et kraftfullt, men nydelig lydbilde. Anbefales!