Catilina

Bildekilde: Bokelskere

En gang i blant må jeg over heia, som jeg sier, for å delta på forelesninger, ha veiledning, presentere tekst på skriveseminar, hente pensum og bibliotekbøker eller noe annet studierelatert. Som regel tar jeg toget, og bytter på å slumre og lese mens jeg slingrer i vei gjennom landskapet, men av og til er det faktisk mest praktisk å kjøre bil. Og fordi jeg kjører aleine, kan jeg kose meg med akkurat den lydboka jeg vil. Og i tilfelle det var noen tvil: det går fortsatt i den eneste ene - Henrik Johan Ibsens (1828-1906) dramatikk. Denne gangen leita jeg fram ungdomsdramaet Catilina - første gang utgitt i Christiania under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850. Henrik Ibsen begynte visstnok på stykket da han var 19 år gammel, men hadde rukket å bli 22 innen det blei utgitt, finansiert av vennen Ole Schulerud. Da hadde Ibsen forlatt Grimstad, apotekene og sønnen sin for godt, og det er en sterk debut han leverer, hvori en kan finne kimen til mye av tematikken han kretser om i resten av sitt forfatterskap.

Catilina er opprinnelig en tragedie på blankvers, det vil si uten rim. Sånn sett passa nok stykket ganske godt for bearbeidelse til hørespill, hvor det språklige kanskje kunne benyttes mer slik det forelå enn hvis det hadde vært skrevet på rim. Hørespillet er ikke så langt, alt er unnagjort på omtrent halvannen time, men det er ganske tettpakka med handling og ord, så det gjelder å ha øra med seg. Dessverre kan det være en liten utfordring for mange lyttere, for flere av stemmene i stykket er ganske like, slik at noe tid stadig går bort til å finne ut hvem det egentlig er som prater. Dette kunne de kanskje tenkt litt på forut for castinga.

Det er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.) som er hovedpersonen i stykket, og vi befinner oss i Roma i det første århundret før vår tidsregning begynner. Catilina framstår som noe kaotisk, sint, hevngjerrig og krigersk, ikke minst mot Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.), hans argeste motstander. Cicero, og hans bruk av retorikk og sine store talegaver i senatet, driter ut Catilina så til de grader at han føler at han må reise fra Roma sammen med kona Aurelia for å unngå skammen. Fire av disse talene er forresten bevart. Catilina kan rett og slett ikke bli i Roma lenger, det er drepende, bokstavelig talt, og han må vekk. Vi kan reise til landstedet mitt, sier Aurelia. Men det har Catilina solgt for å få råd til sin politiske virksomhet, særlig bestikkelsene. Hva skal de gjøre?

Sammen med Aurelia legger Catilina en plan om å reise fra Roma om natta. Men når mørket og skyggene kommer, er det andre krefter som begynner å trekke i han. De personifiseres gjennom kvinna Furia, hvis søster den unge soldaten Catilina voldtok og skjendet slik at hun i etterkant tok sitt eget liv. Furia har sverga på å følge sin dødsfiende Catilina helt inn i dødsriket, og hun driver han inn i den ene farlige situasjonen etter den andre. Catilina, som på sin side har sverga å ta livet av Furias nemesis før han visste hvem det var, ser delvis hvilken vei det går. Men han ser ikke klart nok, og han lar sine mange begjær skygge for det gode liv med Aurelia. Han vil ha Furia, hevn over Cicero, han vil ha makt, han vil vinne, han vil kullkaste senatet, ja, gjerne hele republikken! Og dessuten kan han sjøl gjerne lede, først lede menn i strid, deretter lede dem alle som senator, eller keiser. Flere blir med han, for fakta er at den rike adelen i Roma sitter på alt for mange privilegier og alt for mye rikdom. Og hva med folket? Denne stille mobiliseringa, som førte til at en liten gruppe mennesker kom svært nær sitt mål, er i ettertida blitt kjent som den catilinske konspirasjon eller den catilinske sammensvergelse, og blei avslørt av nettopp Cicero. En kan bare tenke seg til hva som skjedde med de avslørte.

Stykket har driv og kraft i massevis, og er både spennende og interessant. Men samtidig mangler det den retninga og den profesjonelle kontrollen som Ibsens seinere verker har. Her er forfatteren seg ikke helt bevisst sine mange muligheter, virker det som, bare sine evner. Både Catilina som person, tida stykket er lagt til og stykket som helhet virker ikke helt fast. Det spriker, og det er noe rot og litt forvirring med detaljer som bidrar til at helhetsinntrykket blir mindre fullendt. Virkninga på leseren, tilskueren eller lytteren blir dermed mindre sterkt enn det kunne vært.

Det at stykket er mindre intenst enn de foregående, var faktisk en aldri så liten nedtur. For de to Ibsenhørespillene jeg har lytta til så langt, Kongsemnene (1863) og Hærmennene på Helgeland (1857), har vært så fantastiske! Sånn er det å bli bortskjemt, eventuelt slik går det når en begynner midt i Ibsens historiske fase, og ikke følge forfatterskapet kronologisk. Likevel er hovedproblemet med stykket at dette aldri blir særlig viktig for meg. Der jeg i tidligere hørespill har vært helt med, stansa bilen og holdt pusten i de mest avgjørende scenene, var det her ikke noe problem å kjøre videre og samtidig tenke litt på hva vi skulle ha til middag. Og jeg tror dette er på grunn av hovedpersonen.

Catilina er en godt voksen mann som lar seg rive med av ungdommelige drifter og en smule stormannsgale tanker. Han er umoden og ureflektert, mens den historiske Catilina kanskje var mer det motsatte. Slik det framstår i stykket, er det Catilinas personlige årsaker til å vinne makt som er drivkrafta hans. Og for meg virker det som en voldsomt sterk reaksjon på Ciceros taler, omtrent som en fjortenårings utøylelige raseri over feil pålegg på matpakka. Som politiker burde Catilina være med på dette spillet, eller i alle fall være klar over at andre var det. Hadde det vært plass til litt mer kontekst, ikke bare om maktkampene med Cicero, men også litt mer om samtida, folkets situasjon, den urettferdige fordelinga av ressurser og goder, og at Catilina virkelig ønska å endre på dette, så hadde det vært lettere å leve seg inn i hvorfor han er villig til å begå dette offeret, hvorfor han setter sitt eget liv på spill for å knesette de mektigste. Jeg veit ikke om det er originalteksten eller bearbeidelsen til hørespillformatet som er synderen her. I tillegg kommer sjølsagt den faktoren at jeg nå for tida er mer interessert i og opptatt av middelalderen enn antikken, og at jeg da er i stand til å lese inn mye mer i Ibsens historiske skuespill som er forankra i en norsk og norrøn tradisjon.

Sjøl om en kan diskutere om Catilinas agenda presenteres godt nok eller ikke, kommer en ikke bort ifra at Catilina er litt endimensjonal som person. Hvem er han, bortsett fra hans "vilje til makt"? I scenene med Aurelia får vi møte en mjukere mann som ønsker noe annet, som ønsker å  leve fredelig og rolig, som vil legge Roma, korrupsjonen og alle anklagene bak seg. Men spennet mellom denne Catilinaen og den andre Catilinaen mangler på sett og vis et mellomledd som forklarer kompleksiteten, som sier noe om hvorfor det må være enten-eller. De fleste befinner seg jo et sted på midten, og det ville nok ikke vært helt umulig for Catilina heller. Her blir kontrasten for eksempel til de komplekse personene i det eminente symboldramaet Gengangere (1881) svært stor. Jeg forstår heller ikke hvordan Catilina kan gå rett inn i en slik situasjon som males opp mot slutten. Vel var både grekerne og vikingene fulle av skjebnetro, men de hadde også mange valg de bevisst kunne ta underveis.

Kvinneskikkelsene i Catilina minner sterkt om de to kvinneskikkelsene vi møter i dramaet Hærmennene på Helgeland. Den lyse, milde og gode er Aurelia, som på mange måter passer med den like lyse og rolige Dagny. Disse to er kjærlige, oppofrende, naive, aksepterende og på mange måter mer enn mannen fortjener. Men samtidig får de fram det beste i sin mann, noe han også erkjenner. Den mørke, destruktive og onde er Furia, som har sin tvilling i den sterke og ukuelige Hjørdis. Begge disse kvinnene vil utfordre skjebnen og drive den dit de vil. De bruker alle triks de veit om, og forener seg mer enn gjerne med mørkemakter. Lange passasjer i Catilina kan tolkes både konkret og som Catilinas indre kamp, der han trekkes fram og tilbake mellom lys og mørke. 

Hørespillet er laga av NRK Radioteatret i 2005 og er inndelt i tre akter. I hovedrollene i stykket finner vi Trond Espen Seim som Catilina, Bjørn Sundqvist som Cicero, Rebekka Karijord som Furia og Heidi Gjermundsen Broch som Aurelia. Seim er svært overbevisende og intens, og fortvilelse og forvirring kommer godt fram i stemmen. Sundqvist kan av og til være litt for stakkato og oppramsende etter min smak, men samtidig kler det Cicero godt å være så formell. Dette er jo i retorikkens glanstid. Karijord og Broch er begge gode, men dessverre er stemmene til disse to fryktelig like. Dette er uheldig, særlig mot slutten, når de veksler mellom monologer og dialoger. Da er det vesentlig å vite hvem som er hvem. Om de hadde blitt lagt litt lenger fra hverandre i uttrykket, for eksempel med tanke på tempo, intensitet og temperament, eller ved bruk av en dialekt, ville det ikke vært noe problem. Dette er forøvrig løst fint i Hærmennene på Helgeland.

Hørespillet byr på mange fine lydmessige virkemidler. Noe av det fineste, som også virker svært autentisk med tanke på tidsperioden stykket er lagt til, er sangen (her tenker jeg på den antikke dramatikken, der korsang var viktig). Det er som regel svært enkelt, en- eller tostemt (Karijord og Broch), med mye moll og disharmoni, toner som glir mot hverandre og fra hverandre. Sangen gjenspeiler den indre og ytre kampen som foregår i stykket. Det er Henning Sommero som er komponist.  

Alt i alt var det en fin lytteopplevelse, men for de av dere som er ferske Ibsenlyttere eller -lesere, vil jeg anbefale å gå kronologisk til verks. Da vil kvaliteten på stykkene og styrken på opplevelsene øke nesten fra gang til gang! Da Ibsen gikk igjennom Catilina tjuefem år etter utgivelsen, så han nok mye av det han ikke så den gangen. I alle fall sa han: "Mangt og meget, hvorom min senere digtning har drejet sig, - modsigelsen mellem evne og higen, mellem vilje og mulighed, menneskehedens og individets tragedie og komedie på en gang, - kommer her frem i tågede antydninger." Og det er på mange måter sant. Catilina blei uroppført i Stockholm i 1881, men hadde ikke Norgespremiere før i 1935.