Favorittbøker: F

Allerede da jeg begynte på dette prosjektet, ante det meg at noen bokstaver kom til å være mye dårligere representert i gjennomgangen enn andre, og i verste fall kanskje ikke i det hele tatt. Ikke bare fordi jeg ikke har gjeldende titler i hyllene mine, men fordi de knapt fins. Naturligvis gjelder dette først og fremst de unorske bokstavene Q, W, X, Y og Z - jeg har ikke forventninger om å finne noen bøker på disse bokstavene i det hele tatt her i bokhyllene. For når blei det egentlig sist utgitt ei norskskrevet bok med tittel på for eksempel X? Men det en kanskje ikke skulle tro, er at også mer vanlige bokstaver er sjeldent brukt i det første ordet i en tittel. Som for eksempel bokstavene F, G, O og P. Titlene er der, så klart, men de er ikke særlig vanlige. Likevel klarte jeg til slutt å finne hele åtte bøker med tittel på F i bokhyllene her hjemme. Og favoritten blei til slutt denne.

Bildekilde: Gyldendal

Fuglane

Fuglane fra 1957 er hittil den eneste romanen jeg har lest av Tarjei Vesaas (1897-1970). Den blei kjøpt heller tilfeldig for mange år tilbake, og tanken var opprinnelig at den skulle være ei gave til en eller annen, brodern, tror jeg. Men så var det noe ved boka som fikk meg til å beholde den, og seinere lese den sjøl. Og for å bruke et svært velbrukt uttrykk: det har jeg aldri angra på.

Forut for lesinga hadde jeg sjølsagt en viss kjennskap til de to fine Vesaas-forfatterne fra Telemark, og Tarjei hadde jeg vært borti gjennom pensumnoveller (særlig den der med gutten på bussen er en gjenganger) og et par dikt (strengt tatt var vel det hennes felt). Dessuten hadde jeg også lest om dem, og en kommentar som hadde satt seg fast, var noe om at denne Tarjei var så kjenslevar. Det fikk meg til å tro at jeg kanskje burde være i et visst modus før jeg leste Fuglane.

Men til slutt kunne jeg ikke vente lenger, jeg ville rett og slett bare lese boka. At den skulle være så stemningsfull, lada og rørende kunne jeg jo sjølsagt ikke vite. Hovedpersonen er Mattis, kalt Tusten, den litt enkle bygdeoriginalen på stedet. Han er ikke opptatt av det samme som alle andre, og framstår derfor fort som litt dum i ulike sosiale situasjoner. Men Mattis er ikke dum. Han er først og fremst snill, og vanvittig glad i søstera Hege, som han bor sammen med på en liten plass i skogen. Hege gjør alt for Mattis, hun arbeider så de får penger, lager mat, syr klær og så videre, og han gjør alt for henne. For eksempel forteller han henne at rugdefuglene kommer, sjøl om det er midt på natta. Og han prøver stadig å gjøre noe, hjelpe Hege, få seg arbeid som alle de andre, men han får det bare ikke til. Det er som om noe i Mattis ikke klarer å skille alle sanseinntrykka fra hverandre, det blir så sterkt, alt sammen, og så voldsomt å ta innover seg. For Mattis er det verst med menneskene, for stemmen sier en ting, ansiktet en annen, kroppen en tredje. Også går det så fort. Jeg tenker at det er derfor han gang på gang søker til naturen. Der kan han sanse, ta det innover seg, tenke. Der finner han tegn, tegn bare han kan se og tyde, og der finner han ro.

Det ville ikke vært vanskelig å gi Mattis en diagnose eller to. Men når jeg leser fiksjon, synes jeg ofte at sånt kommer i veien. Det blir mer en forstyrrende forklaring, en klam og påståelig unnskyldning, noe jeg som leser nesten automatisk må godta, som skal underbygge et visst perspektiv, en livsfølelse eller et handlingsmønster. Men det er for enkelt. Jeg slipper å leve meg inn i hvordan hovedpersonen egentlig har det, for det forklares jo gjennom diagnosa. Derfor er det så fint at Vesaas nettopp ikke kommer med slike formuleringer. Han er bare tett på Mattis, hele tida, sanser gjennom han, oppfatter gjennom han, røres gjennom han. Og det smitter over på leseren, som virkelig får muligheten til å leve seg inn i Mattis, til å følge blikket hans over vannet, ut til den vesle øya, kjenne treårene mot handflatene og stemme føttene mot plankebunnen i båten. Og denne muligheten for innlevelse gjør at leseren ser hva som er så viktig med fuglene, hvorfor de er viktige og hva de innevarsler, både reint konkret og som symbol.

For livet til Mattis og Hege kan ikke fortsette slik, stillestående, ensomt. De trenger mer penger. Mattis trenger å drive med noe konkret, han trenger et prosjekt så han ikke går i veien for Hege hele tida, han trenger å være nyttig, verdig. Og Hege trenger først og fremst kontakt med andre mennesker. Mer kontakt enn det Mattis kan by på, en annen kontakt. Hun er blitt helt isolert på grunn av den spesielle broren, og småsamfunnets stigmatisering er hard. Når sjansen så kommer, må hun ta den -. Men det betyr endringer. Og Mattis er ikke så flink med endringer. Han blir redd av det ukjente, blir utrygg av å ikke vite. I sin desperasjon er Mattis så inderlig menneskelig og liten, men ikke slik at en på noe vis ser ned på han, snarere tvert i mot. Han er modig og sterk, og med hans logikk gir handlingene mening. Men mest av alt blir Mattis en speiling av en sjøl, og det er både godt og vondt.

Tarjei Vesaas holder både språket og handlinga i boka enkelt og ukomplisert. Mattis er også enkel, i alle fall ved første møte. Men så er det mer der enn en skulle tro, akkurat som i det naturnære, billedrike språket, i de gjentakende handlingene og i stedene en vender tilbake til i teksten. Her er det mulig å hente ut svært mye for en observant leser, og en kan gjøre mange fine tolkinger. Med sitt følsomme perspektiv åpner Vesaas for en annen måte å se verden på, en annen måte å være i verden på, som er vel så viktig som alle andres. Vesaas dømmer aldri Mattis, kommenterer aldri. Han lar Mattis kjempe slik han må, ensom og aleine. Det er tydelig at han ser på slike som Mattis som en berikelse, at dette ved Mattis som framstår som ukjent og annerledes kanskje egentlig er det opprinnelige og naturlige. Her blir distansen til vårt moderne samfunn svært stor, men også veldig interessant å reflektere over. 

Bokas univers er mest godt å være i. Det er stille, litt langsomt, fylt med mjuk omsorg fra forfatterens og hovedpersonens side. Måten Mattis er på, ser på Hege, ser på naturen og arbeidsoppgavene han får, er langt på vei positiv og rolig og prega av et ønske om å få til, være verdig. Det er disse tegna i naturen som skaper uro, Mattis blir for eksempel redd og må gjemme seg. Det er fordi han sanser med hele seg og ikke veit hvordan han skal takle det. Men Vesaas lar dette uttrykkes gjennom Mattis sine handlinger og forklarer ikke unødig. Slik blir det heller aldri overtydelig eller svulstig. 

Sjøl om følelsene her på mange måter får dominere, eller utspilles fritt, er dette ikke en sentimental roman full av dramatikk og klisjeer. Vesaas antyder, kommer med små drypp, og det er mer enn nok. Det gjør at leseren lager egne bilder, kommer i takt med Mattis og tar seg tid til å kjenne etter i seg sjøl. Slik blir også de siste sidene utrolig virkningsfulle. Jeg grein meg igjennom i full fortvilelse over det Mattis gjør, vel vitende om hvordan det kom til å gå. For frampekene er der.

Hva er din favorittbok på F?

Langt opp på lista mi kom også bøker som den skremmende romanen Forrådt av Amalie Skram, Flommens år av alltid imponerende Margaret Atwood, Fru Marta Oulie av den intense Sigrid Undset og den ikke mindre skremmende Fluenes herre av William Golding. Hver av disse bøkene byr på sterke leseropplevelser som sitter i lenge, og kombinerer viktig tematikk med rystende scener. Men denne store og komplekse kjærligheten som Vesaas formidler med så små, knappe og velvalgte ord, kan nesten ikke overgås. I et slikt enkelt menneske som Tusten, fins alt. Det er en viktig lærdom, kanskje den viktigste av dem alle.