søndag 27. oktober 2013

Meg og Margaret

Bildekilde: NY Times
Det var jul, året var 2002, og jeg var en helt normal tenåring på alle mulige måter bortsett fra én: Jeg klarte ikke, sjøl om jeg anstrengte meg veldig, å finne bøker som jeg virkelig ville lese. Jeg hadde lest mine egne bøker hjemme flerfoldige ganger, til og med de dårlige, og jeg hadde attpåtil lest brodern sine, mest i smug. Flere ganger hadde jeg saumfart ungdomsbokhyllene på biblioteket etter nytt uten hell. Og skolebiblioteket på videregående var mest en vits; det samme var norsklæreren. Jeg blei anbefalt å lese Stephen King, kom igjennom de første tretti sidene og har aldri rørt fyren igjen. Samtidig jobba jeg også i bokhandel, og hadde såvidt begynt å ha overoppsyn med barne- og ungdomslitteraturen. Men jeg fant virkelig ikke noe som lokka. Alt var velkjent og lest for lenge sida (Hagerup, Gaarder, Ewo, Berggren m.fl.), bokstavelig talt i en annen verden (Robert Jordan o.l.), helt utafor (for eksempel dramamøkka Tusen biter) eller for barnslig og derfor uinteressant.

En dag begynte jeg for alvor å snoke i bokhyllene til mamma. Jeg hadde gjort det mange ganger før, mest for gøy, noen ganger for å rydde, men denne gangen var det en mening bak snokinga. Hun satt ved datamaskina mens jeg spurte om smått og stort, om titler, forsider, baksider, forfattere. Og veldig forsiktig om innhold. Jeg lot fingeren gli over bokrygger med forfatternavn som Knut Hamsun, Kerstin Ekman, Fjodor Dostojevskij, Sigrid Undset. Jeg hadde hørt navna før, mange ganger, de var viktige hjemme hos oss, og å se dem, trykt på tjukke bøker med skumle, underlige eller abstrakte forsider, gjorde dem enda mer ruvende og truende enn det de hadde vært i fantasien. De var skikkelige Voksenbokforfattere som skreiv om Voksne temaer. Temaer jeg var for lita til å forstå.

Og der var jeg, altså, på julaften også. Midt mellom den trygge ungdomslitteraturen og den farlige, ukjente Voksenlitteraturen. Og så pakka jeg opp Alias Grace (1996) av Margaret Atwood (f. 1939).

Ikke at jeg leste boka umiddelbart. Den havna i hylla, og i en lang periode så jeg på den nesten daglig. Jeg lurte på om den tjukke boka, med sine 565 sider, kunne være noe for meg. Historia om et grusomt dobbeltdrap. Om ungjenta Grace, på bare seksten år, som blir anklaga og dømt til livsvarig fengsel. Om et intrikat spill som kretser rundt hva som er virkelig og hva som er fiksjon, om hvem som gjorde hva og hvem Grace egentlig var. Jeg konkluderte med at jeg kanskje var for ung for denne boka også, for uerfaren, for barnlig. Jeg vurderte å bytte boka på jobben, men gjorde det ikke. Forsida var så fin. Den varme brunfargen, øya til jenta. Det var noe der. Det var min første Voksenbok.

Men sjøl om jeg ikke helt turte å lese boka, så satte forfatternavnet seg. Margaret Atwood. Ei canadisk dame med lange negler, permanent og stor nese. Med firkanta ansikt og stoisk ro. Jeg kikka på boka, Alias Grace, der den sto i hylla, og jeg fant en bakvei til de skumle, seriøse Voksenbøkene: Den slappere fetteren kriminallitteraturen. Men der blei jeg ikke lenge. Etter å lest gjennom ymse verk av Agatha Christie, stifta bekjentskap med Minette Walters, Kim Småge, Kjersti Scheen, Unni Lindell, Karin Fossum, Karin Alvtegen og Ira Levin samt en haug andre forfattere, blei jeg rett og slett lei. Det var det samme hele veien. Oppskrifta, altså. Og løsningene kunne lettere og lettere forutsees. I enkelte bøker lå frampekene gnidd utover boksidene.

Men brått var det der igjen. Forfatternavnet. Det hadde akkurat blitt 2004 og jeg var med på varetellinga. Boka sto der bare, i tre eksemplarer, og dama på forsida så på meg, men likevel ikke egentlig på meg. I ukene som fulgte spurte jeg forskjellige mennesker om boka, om forfatteren, om hva slags bok det var, om noen hadde lest? Men ingen hadde lest. Alle svarte at det var krim. Øya til dama forfulgte meg der jeg flytta meg rundt i butikken. Hylla sto sånn, at hun kunne se meg nesten over alt, bare ikke bak peisen der diktsamlingene var stabla, og heller ikke borti ved permene. Og jeg så henne. Jeg leste bakpå, gang på gang, og skjønte ikke helt hvordan dette kunne være en krim. Det sto jo roman.

Og en dag fikk jeg en kunde som på et vis jeg ikke husker, klarte å informere meg om at det slettes ikke var en kriminalroman. Hun hadde nemlig lest den, hun. Og det burde jeg også. Sa hun. Og da var det gjort. Slik kom boka hjem til meg, og jeg leste:

"Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Broen var under reparasjon: Hun kjørte rett igjennom fareskiltet. Bilen styrtet over tredve meter ned i juvet, braste gjennom tretoppene som var dunete av ungt løv, slo ut i flammer og veltet ned i den grunne bekken på bunnen. Biter av broen falt oppå den. Det var ikke stort annet enn forkullede rester igjen av henne."

Det var åpninga på Den blinde morderen, Bookerprisvinneren fra år 2000 (utgitt samme år). Men det visste jeg ikke da. Jeg bare leste. Leste og leste og leste, alle de 628 sidene, mange av dem flere ganger. Og jeg var helt lamslått av hvor flott det var, hvor detaljert det var, hvor mange nivåer som fantes, i komposisjonen, språket, stilen, i personene, mytene, fortellingene. Og jeg solgte fire eksemplarer av boka i månedene som fulgte, en oppsving ingen i bokhandelen forsto seg på. Men så hadde jo ikke de lest boka. De trodde den bare var enda en krim. De kunne jo ikke vite at den var så mye mer, at den var en slags krim også, men ikke en vanlig krim, mer en roman avec, et puslespill, et spill med nivåer, en kinesisk eske. Etter Den blinde morderen fulgte naturligvis også Alias Grace, og i en måned eller så, ville jeg ikke annet enn å leve i Canada på 1840-tallet.

Deretter kom verket Penelopiaden (2005), og jeg forsvant ned i en verden av hengte kammerpiker, antikke idealer og felles vestlig tankegods i en elegant og skremmende innpakning. Mytene blei viktige, Homer likeså. Jeg levde meg inn i Atwoods beretning, i Penelopes forferdelige situasjon og ønska meg Iliaden og Odysseen til jul og bursdag. Men de hengte kammerpikene skulle vise seg å ikke være noe i forhold til det jeg hadde i vente da jeg i 2009 begynte å lese romanen Tjenerinnens beretning, Atwoods forferdelige framtidsberetning fra 1987. Jeg var helt uforberedt da jeg satte i gang. Offred, hennes status som tjenerinne, det grusomme samfunnet, ritualene, den urolige stemninga i boka - jeg ville ikke lese om noe av det. Men jeg måtte, for det var så solid skrevet, så tydelig tenkt, så grøssende godt skildra.

Derfor var det kanskje aller mest en lettelse da jeg fikk Moralsk forvirring (2006) og oppdaga at dette var ei helt normal bok, ei samling fortellinger fra et langt kvinneliv. Ei bok jeg kunne lese og fryde meg over, rett og slett fordi den var så god, ei bok som fikk meg til å undre meg over livet, både Margaret Atwoods liv, hovedpersonen Nells liv og mitt eget. Og som i tillegg var stemningsfull, spennende, morsom og rørende.

Jeg har med andre ord hatt et intenst og viktig forhold til forfatteren Margaret Atwood i elleve år nå. Jeg har fordypa meg i fem romaner så langt, og jeg har lært vanvittig mye av hvert eneste verk, både teknisk og om meg sjøl som leser og menneske. Jeg kjøper alt jeg kommer over med hennes navn på, men lesinga går langsomt. Hun er så kraftfull og unik at jeg må stålsette meg lange tider i forveien. Men nå er det lenge sida sist! Jeg gleder meg til å lese henne igjen, både til gjenlesinga av Den blinde morderen, som jeg snart må få til, og første lesing av framtidsromanen Oryx og Crake (2003), som er første bind i den kritikerroste trilogien om disse to, hvor Flommens år (2009) og MaddAddam (2013) er de andre titlene. Det kan bli utfordrende for en som ikke er vant til å lese science fiction og dystopier og den slags. Men jeg klarte jo Tjenerinnens beretning, så hvorfor ikke denne også?

Prisvinnende Margaret Atwood er en av de aller dyktigste, viktigste og beste nålevende forfatterne og en av mine store favoritter. Jeg anbefaler henne varmt til alle.

19 kommentarer:

  1. Den anbefalingen tar jeg til meg! Jeg har lest Alias Grace, men det er så lenge siden og jeg husker helst det urovekkende i hvordan Grace ble behandlet i et mannsdominert samfunn, men også at hun forsvarte seg med det hun kunne. Denne må jeg lese om igjen, kanskje jeg var for ung den gangen. Men jeg har også lyst til å lese MaddAddam-trilogien. Det får bli til neste år. En spennende tekst du har skrevet om ditt forhold til Atwood!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er bra, Birthe! Jeg er gjerne med på å lese alt av Atwood, både gjenlesinger og for første gang. Kanskje vi kan begynne med "Oryx og Crake" sammen en gang på nyåret?

      Slett
    2. Ja, det kan vi godt gjøre :)

      Slett
  2. Alias Grace noteres. Jeg har lurt lenge på hvilken Atwood som skal bli min neste, har kun lest tre, og skjønner jeg har mye godt i vente. Likte godt historien og det og forfatteren. Det er alltid fascinerende hvordan enkelte bøker og forfattere setter seg fast i sjel og psyke basert på, ofte, tilfeldige hendelser.

    Jeg begynte tidlig å snoke i foreldre og hyttehyller, noe som bla førte til at jeg var ulært både på sexy western (clay allison) og amerikautvandring (moberg) før jeg visste hva en tampong var - for å setter det ytterst på nålespissen -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra;) Hvilke Atwood-bøker har du lest fra før? Jeg vil gjerne bli oppdatert på Atwood, særlig de bøkene jeg enda ikke har lest sjøl. Noe spesielt du vil framheve?

      Høres ut som om du hadde en bratt litterær læringskurve, men kanskje det er like greit? Mye av barne- og ungdomslitteraturen er jo så klein at leserne med fordel kan avansere mye tidligere enn det legges opp til. Sånn det er nå, er det lettlestbøker helt fram til 12-årsalderen. Jeg savner den bredden som fantes før! For øvrig er jeg helt blank på Moberg, så der er det huller å fylle.

      Slett
  3. Jeg har ikke annet å si enn at jeg er helt enig med deg om Atwood, på alle punkter. Jeg har fremdeles 100 sider igjen av The Handmaid's Tale, og synes det er fantastisk og lese i rolig tempo og bare dvele ved alt hun får til. Presise observasjoner, poesien og rytmen i språket, det stille drivet i hele teksten. Hun er så intens og samtidig så klar.

    Jeg vil anbefale deg å lese diktsamlingen Power Politics fra 1971. Jeg har lest den mange ganger det siste året, og føler meg aldri ferdig med den. Som man jo heller ikke skal med en god diktsamling. Og så falt jeg veldig for Lady Oracle, som var den første Atwood-romanen jeg leste. Den er mer fandenivoldsk enn de andre bøkene jeg har lest av henne, både snedig litterært og morsom.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fin kommentar og anbefaling! Det er så herlig at flere har vett på å rose Atwood for den begava, kloke og framsynte forfatteren hun er:)
      Jeg har sett at du har skrevet begeistra om "Power Politics" i flere innlegg, og ser ikke se bort ifra at jeg skaffer meg den etter hvert. Tror likevel romanene kommer først, så "Lady Oracle" noteres. Nå ser jeg veldig fram til å lese "Oryx og Crake" på nyåret, bli gjerne med:)

      Slett
  4. Herlig å lese om ditt lange forhold til Margaret Atwood og forfatterskapet hennes:) Tjenerinnens beretning er første bok av Atwoodbok for meg, så eg gleder meg til å lese meg videre i forfatterskapet. Har fått mange gode tips her om bøker å fortsette med, men heller foreløpig mot Oryx and Crake som neste bok ut.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for koselig kommentar! Og velkommen som Atwood-entusiast:) Hvis du vil slenge deg på en samlesing av "Oryx og Crake" på nyåret, er det bare hyggelig.

      Slett
    2. Er mulig eg slenger meg på samlesinga:) Får sjå kva som dukker opp under juletreet først;)

      Slett
    3. Det hadde vært hyggelig å ha deg med:) Men det med julegaver skjønner jeg veldig godt! Kan hende jeg brått må legge om noen leseplaner, jeg også...

      Slett
    4. Jeg er veldig klar for Oryx and Crake og kan forsake mang en bok for å starte på den, så det vil være veldig kjekt at flere er med!

      Slett
    5. Helt enig, jo flere, jo bedre! Jeg vil også gjerne lese. Har ett eksemplar på engelsk i hylla, og henta den norske utgaven på biblioteket i går. De må jo ligge enda ei lita stund, men jeg gleder meg veldig til å begynne!

      Skal du lese på engelsk eller norsk?

      Slett
    6. Jeg har ikke tenkt på hvilket språk jeg vil lese den på, men siden jeg leste den forrige på engelsk blir det sikkert det. Får se hva jeg får tak i :)

      Slett
    7. Jeg har "Oryx and Crake" i samme utgave som du har "The Hanmaid's Tale" - i grønt med sølvdetaljer. Veldig pen, men boka er jo ganske tjukk. Og jeg har hørt at den har et komplisert språk, at det er mye dobbeltbetydninger osv. Litt usikker på om jeg kommer igjennom og får med meg alt. Men jeg må nok bare forsøke!

      Slett
    8. Ja, de er så fine! Skulle gjerne hatt en slik, men jeg får nok støtte meg til biblioteket denne gange - der hadde de både engelsk og norsk.

      Slett
  5. Jeg elsker, elsker, elsker Atwood! Har lest 8 bøker av henne, men det er helt umulig å si hvilken som er min favoritt. De er alle så forskjellige og jeg elsker dem alle av ulike grunner. Krim, scifi, fantasi, romantikk... Romaner, noveller, dikt... Hun kan alt! :-D Og uansett hvilken stil hun bruker , har hun alltid noe å si.

    Og du skrev så pent om henne! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for koselig kommentar, Reeta! Og så hyggelig at vi deler en favorittforfatter til, i tillegg til Monika Fagerholm!

      Jeg tror ikke jeg har lest mer enn seks Atwood-bøker så langt, men jeg har heldigvis noen titler på lur. Og forfatterskapet er stort - det er mye å ta av! Jeg har veldig lyst til å lese den diktsamlinga som Line nevner over, og har funnet den på norsk, "Maktpolitikk". Har du vært borti den?

      Slett