Hollases krønike

Bildekilde: Aschehoug

Noen ganger kan det være en utfordring å ha lest mange bøker av samme forfatter på relativt kort tid. Det blir nesten umulig å sette verkene opp mot hverandre. Slik er det i alle fall for meg nå, med forfatter Ragnhild Jølsen (1875-1908) og romanen Hollases krønike fra 1906. I Hollases krønike tar Jølsen steget fullt ut - i sin dyrking av det folkloristiske, bibelske allegorier, i spill mellom godt og ondt og i skildringer av djevelskap. Resultatet er et dystert og grufullt verk som passer godt til årstida, men som framstår som mer endimensjonalt enn de forrige romanene (Ve's mor fra 1903, Rikka Gan fra 1904 og Fernanda Mona fra 1905).

Året er uvisst, men etter bokas opplysninger å dømme, er vi i regjeringstida til Frederik V (1723-1766) og Juliane Marie (1729-1796). De gifta seg i 1743, og med hans tidlige død i 1766, har boka kun tjuetre år og spille seg ut i. Den er altså lagt enda lenger tilbake enn Rikka Gan, hvor vi befinner oss i åra rundt 1800. Etter min oppfatning strekker Hollases krønike seg over noen år. Vi følger stadig den usympatiske hovedpersonen Hollas, som gjerne kalles Hollas, den onde. Han makter seg, tvinger i gjennom egen vilje, svindler, lurer, manipulerer, utnytter, slår falsk mynt, slenger katter i peisen, sparker bikkjer, pisker hester, mishandler og dreper. Så er han også skildra som en underlig utseende mann; stiv i hofta og lett haltende. Alle som har lest mer enn tre folkeeventyr, veit hvilken skikkelse Jølsen sikter til her.

Etter som tida går, tilegner Hollas seg stadig mer makt i området der han bor. Han besitter storgården Munkejord, ligger stadig i strid med de uheldige naboene om hvor "egentlige" landegrenser går, og ender opp med å tilegne seg svært mye land. Den eneste som står han i mot, er den gamle, morsomme Søren Krumholt. De har en flottfeide, hvor Hollas for en gangs skyld ikke går seirende ut. Dette ligger under gjennom bokas fire hoveddeler, og er destinert til å tas opp igjen. Det gjør det også, og Hollas, som nå er blitt enda mektigere da han eier kirka (og får tilnavnet kirkefyrsten), svarer så hardt han bare kan. Men det skal vise seg å også påvirke han sjøl. Faller han endelig for egne triks?

For mange høres kanskje dette svært lovende ut. Dystre folkelivsskildringer fra 1700-tallsbygda, med mørk humor og ingen grenser, kan sikkert forføre mang en leseglad sjel. Og mange avsnitt er det fynd og klem over, mens andre vipper helt ut i det groteske. Uansett er hovedinnvendinga mi at helheten blei litt for ond, for karikert, for stiv. Når alle skal være hverandres motsetninger hele tida, blir det fint lite plass til gråsoner og mellomting - der flest mennesker befinner seg. Der Jølsens tidligere verk byr på sterk indre kamp hos steile kvinnfolk som må lide seg igjennom det verste, som står last og brast med den onde slekta, som velger å bryte eller som springer omkring på nattestid og ser syner, er her konflikten og spenningsnivået forflytta fra det indre til det ytre. De rike kontrastene fins ikke lenger innad i ett menneske, kontraster som skaper dynamikk og gjør personene interessante og uforutsigbare, men utspiller seg mellom to (eller flere) mennesker. Det bibelske og det folkloristiske ligger som sagt tjukt over teksten. Kanskje dette er med på å forklare og "unnskylde" typene som Jølsen benytter seg av?

På den ene sida finner vi naturlig nok Hollas, den onde. Han er bare grusom. På den andre sida, altså som de lyse og gode skikkelsene i boka, finner vi flere. Hollases myndling, "jålen" Netta, er kanskje mest naiv. Hun tror det beste om alle, inkludert Hollas. Og når hun er vitne til hva Hollas gjør (katt i peisen, irrasjonell oppførsel, sykelig sjalusi, raseri, falskmyntneri), klarer hun på en underlig måte å bortforklare og fortrenge alt sammen. Hun er mest interessert å bli godt gift, og vimer den veien mannfolka peker. Presten er en annen god person, men han er nokså matt i framtoninga, og er ikke såpass snartenkt at han klarer å hamle opp med Hollas. Han holder sine prekener, tror på folks mulighet til å forandre seg, forsøker å forvalte sitt embete og hjelpe de fattige (med Hollases falske mynter...). Men han heller ser ikke Hollases sanne ansikt. Prestens jomfruelige, fromme og engleaktige kunstnersøster, Angelica, blir til gjenstand for Hollases beundring. De er hverandres rake motsetninger. Han egler seg inn på når han kan, og manipulerer henne. Men heldigvis for Angelica, som synes å ha himmelske kontakter, blir det i hennes tilfelle ikke fatalt. I motsetning til stedatteren til kirketjener Kristen, som ironisk nok ikke er særlig kristen. Også Kristen er endimensjonal i hele sin kjipe framtoning. Er folk virkelig sånn?

Styrkene ved boka ligger først og fremst i det rike, kraftfulle og manende språket. Jølsen bruker mange dialektord, bryter opp tradisjonell syntaks og benytter tankestreker på nesten hver side. Det skaper luft og rom i en tett tekst - Hollases krønike er med sine knappe 150 sider Jølsens lengste roman. Deretter er forfatteren veldig sanselig og til stede i bokas mange skildringer av naturen, både om natta med sølvskimrende måne og om dagen med bølgende kornaks i solskinnet, og det tradisjonelle jordbrukssamfunnet, med alle dens husdyr, redskaper, arbeidsritualer og riter i forbindelse med sjukdom, død og overtro. Særlig interessant fant jeg avsnittene om Gule, signekjerringa. Det er tydelig at Jølsen har blitt fortalt mange av disse "gammeldagse" elementene, og det at hun syr dem inn i fortellinga om Hollas, den onde, gjør at bakteppet framstår som mer troverdig og sant enn hovedpersonene sjøl. Med mindre en da velger å lese romanen mer symbolsk, som en nesten permanent utspilt indre kamp i ett menneske, med Hollas som det onde og Angelica som det gode. Begge trekker i deg, begge vil vinne deg over til sin side. De mange bibelsitatene og den religiøse overbygninga i teksten kan peke mot en slik lesning. Min konklusjon er likevel den at Hollases krønike er for mer spesielt interesserte, enten det er i forfatterskapet eller tematikken, mens den første Jølsenromanen jeg leste, Rikka Gan, fortsatt står seg som den mest fullendte og intense av forfatterens arbeider. Derfor anbefaler jeg heller den.

Jeg har lest boka samtidig med Birthe. Du kan også lese om Hollas, den onde, på bloggen hennes.