Den amerikanske jenta

Norsk forside ved
Exil Design og Pax

Og på 467 sider var det gjort. Finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961) er min nye favorittforfatter. Og egentlig trenger jeg ikke skrive så mye mer enn det. For meg er det mer enn nok. Men for alle andre blir det vel en ganske stusselig introduksjon til romanen Den amerikanske jenta, som jeg nettopp har lest. Boka kom ut på svensk i 2005, og blei oversatt til norsk i 2007. Jeg har lest den norske utgava denne gangen, som Pax forlag og Kyrre Haugen Bakke står for. Men jeg merka det godt underveis, at jeg savna det svenske, syngende målet, den finske krafta, nærheten til forfatter og tekst. Så neste gang blir det Fagerholm på svensk. Ja, for jeg må jo lese oppfølgeren også, Glitterscenen, fra 2009.

Det er vanskelig å oppsummere hva Den amerikanske jenta handler om, fordi jeg ikke vil avsløre for mye av det som skjer i boka. Men denne amerikanske jenta, hun heter Eddie. Og hun drukner i Buletjern i Trakten, et lite sted utafor Helsingfors, i august 1969. Og hva som egentlig hendte den dagen, og natta i forveien, får vi ikke vite før mot slutten av romanen. Ytre sett er romanen en kriminalroman, med ei lang spenningskurve som strekker seg fra begynnelse til slutt, for det fins et lik, og en gjerningsmann, og sammen med ungjentene Sandra og Doris jakter vi noen år seinere på den egentlige løsninga. Men alt kompliseres når det ikke bare er snakk om ett lik, men to. Björn er også død. Hvorfor? Og så blir det tre. Og fire.

Indre sett handler dette om så mye mer enn hvem som har gjort hva. Sandra Wärn, den lille, ensomme jenta med hareskåret, ankommer Trakten for første gang på begynnelsen av søttitallet. Ålendingen har bygd drømmehuset. Men Lorelei Lindberg er ikke så glad og begeistra som hun skal være. Og så rakner alt sammen. Lille Bombay også. Heintz-Gurt får skylda, han og helikopteret som kom og henta Lorelei Lindberg. Tilbake sitter Sandra med alle jaktselskapene og de mange cateringdamene og en Ålending som lukker døra. Ute i myrtraktene, bortafor Buletjern, bor det ei lita, vanskjøtta jente som heter Doris Flinkenberg. Når myrpappaen setter fyr på huset, både en og to ganger, er det Doris som må redde myrmammaen. Og hun svarer med å rundjule lille Doris Flinkenberg, gang på gang. Men endelig får den forbrente og forfrosne Doris komme til søskenbarnmoren. Søskenbarnmoren, som ikke har klart å leve sia Björn døde. I huset i den mer vasstrukne delen av skogen søker Doris og Sandra sammen på bunnen av det nye svømmebassenget uten vann. Og her blir fortellingene virkelige.

Monika Fagerholm skriver sterkt og stødig om den vesle plassen Trakten, skogen, det forlokkende Buletjern og de skadeskutte ungjentene. Hun er alltid på dem, med dem, i dem, men i tredjeperson. Derfor kan hun hoppe mellom dem når det passer henne, bryte kronologien uanstrengt, vende tilbake. Fagerholm skildrer de samme situasjonene fra forskjellige synsvinkler, hun legger lag på lag og tilfører noe nytt hver gang, en detalj, som en rød regnfrakk eller et par støvler, en lyd - som et skudd, et blikk - gutten i skogen. Hendelsene utbroderes langsomt, av og til er det ulidelig spennende, for vendingene er både uforutsigbare og interessante. Romanen har en genial komposisjon og en overlegen dramaturgi; Fagerholm lar informasjonen piple fram i kontrollerte størrelser. Leseren pusler helheten sammen, venter utålmodig på neste bit, bare for å oppdage at puslespillet må legges på nytt, for noe er feil.

Og noe er virkelig helt feil. Med Bencku, som bare tegner rare kart, drikker seg dritings og streifer rundt i Trakten. Med tvillingene Rita og Solveig, som skjuler noe, noe viktig, aner Doris Flinkenberg. Og med huset i den mer vasstrukne delen av skogen, med den lange betongtrappa som går rett ut i ingenting. Doris snoker rundt på egen hånd. På låven til Bencku finner hun tingene til den amerikanske jenta, Eddie, under en hemmelig lem i golvet. Hos Sandra finner hun et bilde i nattbordskuffen til Ålendingen. Dessuten virker ikke telefonnummeret til Heintz-Gurt. Og Ingen Herrmann kan fortelle at Eddie løy og stjal. Hvem var hun egentlig, den amerikanske jenta? Og hvem er Sandra Wärn?

Det er utfordrende å vurdere hvem som er hovedpersonen i Den amerikanske jenta. Jentene betrakter hverandre, seg sjøl og sine omgivelser, og har alltid mye å fortelle, om Bombenedslaget Pinky Pink, Rita, Bencku og Kenny og alle de andre som kommer til og reiser fra Trakten. Men det er Eddie som setter i gang alt sammen, som forener Sandra og Doris. Men vi blir aldri kjent med Eddie, ikke egentlig, og mange hemmeligheter tar hun med seg når hun dør. Ikke en gang Bencku kan svare. Og Björn er jo også død. Fagerholm skriver mest om Sandra, den lille silkehunden, Sandra med hareskåret som går på den franske skolen. Hun er med i jetsettlivet, observerer mye, men forstår ikke alt, hun er jo bare et barn. Det er Sandra vi blir best kjent med, men vi kommer aldri innpå henne. Søster Natt/Søster Dag opprettholder en distanse gjennom hele boka, en distanse som i sin tur er med på å skape Doris' skjebne. Doris, derimot, kommer vi tettere på. Det er hun som bryter ut av de intense leikene, den altoppslukende verdenen til Ensomhet&Angst, til slutt alt sammen.

I tillegg til Sandra, Doris og Eddie, bipersoner som Ålendingen, Lorelei Lindberg, Det Sorte Fåret, Bencku, familien Backmanssons, Micke Friberg og andre originaler, spiller både musikk og steder viktige roller i boka. Sjølve Trakten er tungt vekta i hele teksten, med sine mørke skoger og djupe vann, støvete veier og brått vekslende vær. Buletjern med Loreklippen får symbolsk betydning, i likhet med svømmebassenget uten vann i huset i den mer vasstrukne delen av skogen. Mange gjenstander tillegges også stor verdi og kan brukes i tolkninger av personer og verket i sin helhet. Eksempler er ringeklokka, kassettene til Doris, stoffene fra Lille Bombay, ringen, regnfrakken, kartet, støvlene, pistolen. At disse tinga lades skaper et voldsomt trykk i teksten, og som leser venter en bare på at elementet skal bringes fram igjen og igjen og igjen til en får tak i hva det egentlig symboliserer og hvordan det henger sammen med helheten.

Fagerholm er en unik og fascinerende forfatter. Mest imponert er jeg av språket, som er så mektig, og den spesielle skrivestilen. Jeg opplever at forfatteren nesten opphever setningsnivået, hvor hun setter punktum spiller ingen rolle, for historia sprenger seg fram. Setningene hennes er ofte ikke grammatikalske, men hun er så insisterende og sterk at det er vanskelig å kritisere henne for noe. Forfatteren veksler mellom svært lange fortellende setninger, rask, indre monolog, muntlig språk og setninger på bare ett ord. Hun er så nært disse ungjentene som en kan komme reint språklig, hun speiler dem, er dem, deres nivå, interesser, leiker og fantasi, det barnlig konkrete og det ungdommelig drømmende. Her et utdrag fra side ni:

"Det hendte seg i Trakten, ved Buletjern. Eddies død. Hun lå på bunnen av tjernet. Håret sto ut fra hodet i fyldige, lange lokker, som blekksprutarmer, øynene og munnen var sperret opp på vidt gap. Han så henne fra Loreklippen der han sto og stirret rett ned i vannet, han så skriket som kom fra den åpne munnen hennes, det som ikke hørtes. Han så inn i øynene hennes, de var tomme. Fisker svømte ut og inn gjennom dem og de andre hulrommene i kroppen. Men først senere, da det var gått en tid.
     Han holdt aldri opp å se det for seg.
     At hun var blitt sugd ned i tjernet, som i Bermuda-triangelet.
     Nå lå hun der og var utenfor rekkevidde, på ti meters avstand, synlig bare for ham, i det grumsete og mørke vannet.
     Hun, Edwina de Wire, Eddie. Den amerikanske jenta. Som de kalte henne i Trakten.

Og han het Bengt. Tretten år gammel i august 1969 da allting skjedde. Hun var nitten, Eddie. Edwina de Wire. Det var rart. Når han siden så navnet hennes i avisene, var det som om det slett ikke var henne.
     "Jeg er en fremmed fugl, Bengt. Er du også det?"
     "Ingen kjente min rose i verden, unntatt jeg."
     Hun hadde snakket slik, med underlige ord. Hun hadde vært en fremmed der, i Trakten.
     Den amerikanske jenta. Og han, han hadde elsket henne."

Den amerikanske jenta er herlig original i navn, perspektiv og framføring. Den er også sjangeroverskridende, og har trekk fra mange ulike romantyper som oppvekstromaner, psykologiske romaner og kjærlighetsromaner i tillegg til å være en spenningsroman. Fagerholm skriver direkte og utilslørt, mye er rått og intenst, både tematisk og som leseropplevelse. Forfatteren byr på intelligent intertekstualitet og morsom parafrasering underveis, i tillegg til skildringa av mange sterke sanseopplevelser. Hun spinner et nett av myter rundt Sandra og Doris, myter som begynner med Eddie. Eller er det virkelighet? Fagerholm leiker med hovedpersonene sine, og med leseren.

Underveis i lesinga kunne jeg ikke la være å tenke på to andre forfattere. Den ene er Kerstin Ekman (f. 1933), som med sin Hendelser ved vann (1993) også kretser omkring unge mennesker, kjærlighet, død og et nærmest uløselig mysterium knytta opp mot et tjern. Den andre er Per Olov Enquist (f. 1934) som forteller litt på samme måte som Fagerholm: Begge åpner med det viktigste først. Hvem som dør, når og hvordan. Og etterpå må de rekonstruere alt som virkelig hendte for å forklare hvorfor det blei nettopp slik. Teknikken er totalt overveldende når den er godt gjennomført, fordi alt lades, alt tillegges mening og viktighet, også i en roman på 467 sider.

Den amerikanske jenta er en tragisk beretning hvor veien fra latter til gråt og fra liv til død er forbausende kort. Kontrastene mellom de mørke og de lyse kreftene trekker i hver bokside. Fagerholm framstår som en skarp menneskekjenner som skildrer mennesker i deres vanskeligste fase av livet: tenåra. Fantasien er vilter, ingenting er sikkert, og alt kan endre seg på mindre enn en dag. Bare et kyss, et par skøyter, lyden av et skudd-. Det er utrolig imponerende å ha kontroll på så mange ulike fragmenter, så mange puslespillbiter, og at det komplekse resultatet er såpass intenst hele veien. Jeg har bare to kommentarer, hvorav den ene er retta til forlaget: å ha innholdsliste bakerst i boka er ganske teit. Hva med å ha den foran? Min eneste innvending til verket er at det ikke er rørende. Men det kommer nok av distansen. Dessuten tror jeg ikke at det trengs. Romanen står fjellstøtt mellom de solide, grønne permene.