Catilina

Bildekilde: Bokelskere

Før jul leste jeg Catilina (først utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850) av Henrik Ibsen (1828-1906), et stykke jeg ikke har vært borti på litt mer enn ti år, og da som hørespill. Å lese teksten sjøl var en ganske annen opplevelse!

Catilina er en tragedie på blankvers, altså med vers der det ikke er enderim, men strenge krav til jambisk form. Dette formmessige grepet er mye tydeligere når en leser stykket sjøl enn når en hører det. I hørespillversjonen jeg har her hjemme, glir det svært godt mellom de ulike personene, i såpass stor grad at det av og til kan være forvirrende å høre hvem som snakker hvor. I lesestykket er ikke dette ei utfordring i det hele tatt, da replikkvekslingene er tydelige i det tekstlige uttrykket. Men det blir mindre flyt, og mer hakkete rytme, både på grunn av den jambiske versefoten, og på grunn av endringer i hvem som snakker samt innskutt scenetekst. Jeg må derfor jobbe litt ekstra for å få flyt mens jeg leser, for det vil jeg jo gjerne ha.

Hovedlinjene i stykket er enkle: Vi er i Roma. Hovedpersonen er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.). Catilina har blitt utskjelt i senatet av ingen ringere enn erkefienden Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.). For å unngå den intense skammen og et eventuelt attentat som kan ende med hans død, må Catilina reise fra Roma sammen med kona Aurelia. Aurelia har et landsted de kan reise til, men det har han solgt bak hennes rygg for å finansiere sin egen karriere, inkludert å være rundhånda med bestikkelser. Det sier mye om hva slags mann hun er gift med. 

De bestemmer seg derfor for å reise om natta, i ly av mørket. Aurelia går for å pakke og hvile. Men nattestid er det noe som skjer med Catilina. Han jages, plages, nærmest hjemsøkes, av Furia, ei kvinne som lokker, vrir, leiker og manipulerer. Hun nører oppunder krefter som dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt i Catilina, slik at det stormer og bruser og han blir som besatt. Han ombestemmer seg. Han skal ikke flykte med Aurelia, han skal kjempe! Han skal samle sine allierte, hevne seg og seire! En oppmerksom leser forstår hvor dette går og hvordan det hele henger sammen. Catilina sjøl ser det knapt, og både vil og vil ikke stanse det som er i ferd med å utspille seg. Er det kanskje skjebnen? Må Catilina endelig betale for sine synder?

Der jeg opplever at hørespillversjonen har både intensitet og driv, er tekstversjonen naturlig nok noe flatere. Skuespillerne er jo ikke på plass og tolker stykket for meg. Leseren må derfor legge til ulike visuelle og auditive kulisser sjøl. I tillegg er dette et stykke som skal spilles ut på en scene, og denne utspillinga må leseren eventuelt ta i eget hode. Stilen kan også by på utfordringer, da personene i perioder uttrykker seg noe omstendelig. Det legger en demper på det som er viktig i mye av dagens litteratur, nemlig tempo. Nå kan en ikke forvente samme tempo i en tragedie som i en komedie, og heller ikke i 1800-tallslitteratur som i moderne litteratur, men like fullt: I perioder går det noe langsomt, og det kan være utydelig hva som egentlig går for seg. Jeg opplevde videre at jeg savna det hørespillversjonen bidro med. Lydkulissene skaper indre bilder for meg, som gjør at både Catilina og omgivelsene hans blir mer levende. Innlevelsen til skuespillerne skaper spenning og får meg med som lytter. I tekstversjonen er Catilinas kvaler og kriser de samme, men det treffer ikke så hardt. Det samme gjelder Furias grusomme egging.

Like fullt er det ille å lese stykkets siste sider, fordi undergangen er uunngåelig og vond. Og jeg føler med Catilina der han endelig, men for seint, forstår i alle fall deler av konsekvensene av det han har gjort, både mot Aurelia, Furia og Furias søster, samt seg sjøl. For det er jo han som har sverga hevn over gjerningsmannen Furia er så hatsk mot, uten å vite hvem det er. Så må han også bøte med det han holder aller høyest: Seg sjøl. 

Og i dette ligger kanskje dramaets viktigste funksjon: At vi, gjennom Catilinas kamp, kvaler og undergang, får en mulighet til å gå inn i oss sjøl og reflektere rundt egne valg. Martres vi av dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt? Ris vi av vår egen Furia? Hvordan kan vi forsones med feil og urett vi har begått i fortida? Hvordan kan vi ta gode valg, slik at vi slipper å ende opp som Catilina, fanga i vår egen revesaks? Kan vi se hvor han trår feil, og på hvilken måte, slik at vi kan lære? Jeg tror at det må ha vært noe av Ibsens poeng med dette stykket.

Og det er jo det menneskelige som er det interessante her, uansett om det er den såre tvilen i Catalina, det gjenkjennelige glimtet i det stormannsgale behovet for å lykkes eller at Catilina i ømmere øyeblikk sammen med Aurelia gir uttrykk for å ønske noe annet enn dette livet han sitter så fast i, der alt kretser om makt og midler. Han søker også ro og hvile og et behagelig liv der han ikke alltid må jage etter mer, og ikke alltid jages av egne indre demoner. Så får han også det, helt til slutt, men på en helt annen måte enn han så for seg. 

Tragedien om Catilina tillegges en ekstra dimensjon gjennom at Catilina virkelig har levd, og mye om hans biografi er kjent stoff. Stykket kan derfor fint brukes som et springbrett videre inn i antikk historie og antikk litteratur, eller som en vei videre inn i Ibsens verker. 

Legenden om Sankt Alexis

Bildekilde: Bokelskere

Jeg fortsetter med å lese middelalderlitteratur, og denne gangen er det mer en skikkelse enn en tekst jeg har tatt for meg. Jeg har lest Legenden om Sankt Alexis, et samleverk som gjenforteller flere av de mest kjente tekstene fra Alexis-diktningen: en syrisk legende fra 500-tallet, grunnteksten fra 900-tallet som er på latin, det gammelfranske helgendiktet fra ca. 1050 og middelalderens mysteriespill fra ca. 1380. Tekstene er utvalgt av, presentert ved, oversatt og til slutt kommentert og satt inn i en større sammenheng av Helge Nordahl (1927-2018). Boka utkom i 2003 og er en del av serien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Kort fortalt er dette fire versjoner av samme tekst som er samla i samme bok. Slik blir det ekstra lett for leseren å sammenligne, følge forskjellige utviklingstrekk i tekstene og se hva som diktes inn, utvides, dramatiseres, nedjusteres, fjernes og så videre, i takt med tidas skikker og religiøse idealer. Det er kanskje særlig framtredende ved de to nokså sjangerspesifikke sistetekstene, der det var tydelige føringer innafor form som måtte hensyntas. I tillegg består boka av sju tekstfragmenter til, som har vært med i ulike versjoner. Fragmentene kaster ytterligere lys over Alexis.

Men hvem er egentlig denne Alexis, som det skrives så mye om? I den syriske legenden skrives det at han hadde grunnrike foreldre. I de andre versjonene sies det at faren er en adelsmann, eller en greve, eller den fremste ved keiserens hoff. Vi befinner oss altså i de høyere lag av befolkninga, og Alexis er ung og privilegert og har fått god utdanning. Vi møter han på litt ulike tidspunkt i de forskjellige tekstene, men felles er det at Alexis er evnerik og vakker og i gifteferdig alder. Faktisk er han så klar for giftermål at det skal skje nokså raskt. Men Alexis kjenner at dette ikke er helt rett. Han vil ikke ha et verdslig liv, og han ønsker ikke å innfri sine foreldres krav om å leve som gift og seinere overta deres eiendommer og verdier. 

Alexis veit at et slikt valg får konsekvenser. Han veit også at foreldrene og hans forlovede ikke vil forstå (i noen versjoner rekker de å gifte seg, i andre ikke). Han finner på en unnskyldning, drar i smug så fort han kan og tar sjøveien til Syria, seinere til fots til Edessa. Og der blir han. Der gir han fra seg rikdommene sine og navnet sitt, og han lever på gata som en tigger, et liv via til bønn og til Gud og kun fra hånd til munn. Det sendes ut letemannskaper etter Alexis, og også Edessa oppsøkes på veien. Men ingen gjenkjenner den forsofne tiggeren utafor kirka, og farens menn vender hjem med uforretta sak. Slik får Alexis leve i mange, mange år som ussel og fattig.

Livet til Alexis ender på ulike måter avhengig av versjon. I den syriske legenden dør han i Syria, utslitt av fattigdom og sykdom. I andre versjoner vender han hjem til Roma og havner ved tilfeldigheter i sin fars hus, der han lever uten å bli gjenkjent i mange år. På dødsleiet, eller rett etter døden, innser foreldrene hvem de har hatt i huset så lenge uten å vite om det. Og sorgen deres blir ufattelig stor, og offeret til Alexis blir enda mer uforståelig. Slik ender tekstene veldig trist. 

Det religiøse aspektet er naturligvis veldig tydelig i tekstene. Og Alexis får en opphøyd status fordi han velger et liv via til Gud og sier ifra seg alle verdslige plikter, rettigheter og fordeler. Et slikt valg er svært fjernt fra de fleste av dagens lesere, kanskje er det også derfor jeg finner det så fascinerende. Svært få jeg kjenner, hvis noen, ville være villige til å forsake alt for et uvisst liv i fattigdom og nød, der bønn er hovedaktiviteten. Kontrasten blir umiddelbart stor. Jeg tviler ikke på at flere mennesker, både kvinner og menn, opp igjennom historia har valgt Gud - historiebøkene er fulle av eksempler, fra Frans av Assisi (1182-1226) til dronning Kristina av Sverige (1626-1689). Og de hadde gode grunner, også utover det religiøse, for å velge som de gjorde. Men i dag? Er det et nærmest utenkelig valg i dagens vestlige samfunn? 

I møte med slike dilemmaer blir Alexis-skikkelsen ei viktig motvekt til våre travle tider, som minner oss om at menneskets eksistensielle spørsmål alltid er de samme, at idealene om hva som er et fullverdig liv svinger, og at integritet er en viktig egenskap. Om vi legger vekk skjermene våre og vender fokuset innover, vil mennesker i dag kanskje også kunne kjenne etter, og finne en slags gjenklang i tekstene om Alexis i seg sjøl. Det er i alle fall noe av det viktigste denne leseren tar med seg videre.

Helgendiktet om Alexis regnes som den franske litteraturens første store mesterverk, står det bakpå boka. Det er noen år eldre enn Rolandssangen, som jeg også har lest. Det sier mye om hvor utbredt, viktig og allment kjent diktet var, og dets påvirkningskraft er trolig umulig å overvurdere. De mange oversettelsene, versjonene og fragmentene av Alexis-diktningen underbygger det samme. Litteraturhistorisk er dette uhyre interessant, men det når også utover kun den fagdisiplinen. Gjennom å lese ulike versjoner av samme tekst, får en unike glimt inn i fortidsmenneskenes ideer og tanker. Og her er eldre litteratur i en særklasse, som gjennom å være ei primærkilde for mentalitet ofte gir svært etterrettelig informasjon. 

Kruttårnteatret - Jungelboken

Bildekilde: galeiscenen.no

Er du i Stavernsområdet i juli? Og er det en dag du kanskje er litt lei av både sol og is og båt og bading og krabber og unger som gnåler, krangler og maser, knuser vinduet til soverommet på hytta med fotballen, kræsjer på sykkel og har gnagsår hver gang dere skal gå Kyststien? Da kan du enten la ungene være hjemme og ta deg en tur bort på Fredriksvern verft og finne Galeiscenen, eller du kan ta med deg hele hurven og gjøre det samme. For der, der spiller nemlig Kruttårnteatret sin årlige sommerforestilling, og den er vel verdt å få med seg for både små og store.

Årets forestilling er løst basert på Rudyard Kiplings Jungelboken. Regien er original og litt som en kinesisk eske: Først iscenesettes det en speidertur der det fortelles ei historie i teltet, deretter blir vi med inn i nevnte historie, som er Jungelboken (og her bytter alle naturligvis roller), og godt inni Jungelboken blir vi med Mowgli til menneskelandsbyen der vi opplever teater, som er Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen (nok et rollebytte). Smart uttenkt, elegant regissert og utrolig morsomt gjennomført! 

Mer er det egentlig ikke å si om handlinga, annet enn at hvis du kjenner disse to historiene, så får du enormt mye mer ut av stykket enn om du stiller helt blank. Det er jo logisk. Bruk derfor gjerne noen minutter mens du likevel står i kø og venter på å komme inn (for stå i kø bør du, om du vil ha de beste plassene, som sjølsagt er foran) til å lese deg opp på begge deler. Og fortell for all del barna litt også, slik at du ikke hele tida må forklare hva som skjer, for her går det fort i svingene. Det er femårsgrense, av en grunn, men for at barna skal ha skikkelig glede av stykket, bør de være fra åtte år og oppover. Men egentlig er barna bare en unnskyldning for å gå på årets morsomste teater. For det er alltid de voksne som ler aller mest.

Kruttårnteatret har en ekstremt god besetning som etter mange år sammen er overlegent samkjørte både når det kommer til sang, dans og skuespill. Gjengen består, i år som i fjor, av Tiril Heide-Steen, Bernhard Arnø, Nils Jørgen Kaalstad, Christian Skolmen og Christian Greger Strøm. I tillegg har de med seg en svært dyktig musiker med god sans for timing og humor i Peder Varkøy, og han utfyller gruppa svært godt. Tenk at en så liten trupp kan få til så enormt mye, og generere så mye trøkk! Publikum får både gåsehud og latterkrampe, ilinger nedover ryggraden, ømme magemuskler og god lyst til å svinge dansefoten flere ganger underveis. Og da jeg så stykket, var det også flere som sang med, fordi låtene som brukes er kjente, sjøl om teksten alltid er helt ny.

Skuespillerne synger fletta av flere godt etablerte artister og varierer uttrykket enormt i løpet av spilletida - denne gangen fra opera til "Händerna mot himlen" og en hel haug poplåter. Det er dramatisk, det er raskt og morsomt, det er nødrim og rap, det er store fellesnumre med imponerende spennvidde i registeret, og det er sololåter - til og med også med trompet og kazoo. De korer så det er en fryd, enten de er utkledd som mus eller om de er ulver og andre jungeldyr, eller om de er speidere. De danser godt sjøl om variasjonen er liten, og de er overraskende solid koordinerte, også på et litt klønete spillested som Galeiscenen, med lite plass og en scene i flere høyder. De utnytter scenen for øvrig til det fulle, akkurat som ute på citadellet. Og det er så gøy med skuespillere som tør å være fysiske, ikke bare med og mot hverandre og i uttrykket, men oppunder taket, i stiger, på line, med publikum og over hele spillestedet.

Det som likevel er mest imponerende, også i år, er hvor gjennomarbeida alt sammen er. Fra kostymer (og ikke minst kostymeskiftene, som av og til må gå vanvittig raskt) og sceneskift til replikker og plassering på scenen og alt i mellom. Og hvordan det er ulike former for humor i alle ledd, fra navn til kostymer. Skolmen er for eksempel alltid vinneren av ymse ukledelige parykker, bare det i seg sjøl er utrolig gøy. Og han er helt gjennomført ironisk, rolig i stilen og helt bakpå. Det blir en utrolig artig kontrast opp mot Arnø, som nesten alltid har gutteroller, der han får leike seg med å være barnlig eller ungdommelig i stil og tone. Han kan da være konkret og flåsete og gjøre opprør. Greger Strøm bidrar med så mye fysisk komikk - den mannen kan spille hva som helst. I år måtte jeg særlig le av tigerdrakta hans, som var litt for liten, og hvor sprø han så ut da han føyk inn og var Mikkel Rev. 

Verken Heide-Steen eller Kaalstad hadde store og bærende roller i år (som hun hadde for eksempel i fjor), men de hadde utallige andre roller, noe som var utrolig godt turnert. De er så allsidige og smidige, fra slangen Kaa i et imponerende kostyme til komiske aper på menneskekurs, videre til omsorgsfulle ulveforeldre som lider tragiske skjebner, og en utrolig svett Baloo, hoho! Og igjen det fysiske - å spise en banan med skallet på, eller å sluke en tent fyrstikk - slikt skaper engasjement og oppsikt blant barna. Herlig gjennomført! Det er kun voksne tilskuere som eventuelt får med seg litt nøling, noen tabber og improvisasjon, for alt går så kjapt, og stykket er avhengig av at alle fem (seks) alltid er på merket. 

Det eneste jeg har å utsette på årets forestilling, er at de i fjor, som mange år tidligere, klarte å få ei låt til å sette seg skikkelig hos publikum. Hvem kan vel glemme gjengens versjon av "Shallow"? Den var helt ubetalelig! Og fra i fjor, jeg husker den faktisk fortsatt: Jorda rundt på åtti dager, du må regne med diaré og mageplager - melodien her er "Wake me up before you go-go". Det fikk de ikke helt til i år, sjøl om det nærmer seg med chugge en kasse med Fanta exotic. Men det er ikke gitt at det klaffer hvert år, og stykket står så stødig uten at en versjon av ei låt klistrer seg til hjernen.

Men så er stykket over. De spiller nesten hver dag i en måned, og enkelte dager har de to forestillinger, rett etter hverandre, mens sola steiker og det gamle båthuset nesten blir som ei badstue. For en utholdenhet de har! Men de får det så uendelig fint fram: Kjærligheten til yrket sitt, engasjementet for teater og evnen til å leike. Kombinasjonen av dette, og den gleden de sprer, er livsnødvendig, og kanskje det aller viktigste publikum tar med seg hjem. 

Hans og Grete

Bildekilde: Brageteatret

I mars tok jeg med meg barna på teater. Det har blitt noe vi gjør, så ofte som vi kan, fordi teater er noe vi har glede av uansett alder, og det er en fin fellesaktivitet. Vi bygger opp forventningene i forkant gjennom å snakke om teaterstykket vi skal se, vi leser boka eller teksten skuespillet er basert på, og vi stiller spørsmål til hverandre: Hvordan lager de det godterihuset, egentlig? Er det et ordentlig hus? Kan de ha en hel skog på scenen? Er heksa skikkelig slem? Slik åpner vi stykket allerede før vi har sett det, samtidig som er veldig klare over at den historia vi kjenner og forholder oss til, kanskje blir litt annerledes på scenen. Men det er greit, for er det noe som er lov i teater, så er det å leike!

Og denne gangen var det Brageteatret som skulle leike seg. Brageteatret er regionteater for Buskerud, de har holdt på i 25 år nå og de er drivende dyktige i alt de gjør, enten det gjelder produksjoner for Den kulturelle skolesekken eller familieforestillinger. Forestillinga Hans og Grete tilhører sistnevnte kategori, og er ei forestilling Brageteatret reiste rundt med denne våren. Utgangspunktet er eventyret til brødrene Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) med samme navn, dramatisert av Lucy Kirkwood (f. 1984) og Katie Mitchell (f. 1964) og oversatt til norsk av Øyvind Berg (f. 1959). Og allerede her er det gjort en utrolig god jobb. For et nokså lite og enkelt eventyr spilles ut og blir så mye, mye mer.

Det er Hanne Tømta (f. 1968) som har regi, og sammen med kun fire skuespillere og en musiker, klarer hun å skape en humoristisk, spennende, musikalsk, leiken og akkurat passe farlig forestilling. Barna lever seg inn i universet til de to brødrene, og ikke minst fabulatoren, som rulles inn på scenen i begynnelsen. De er også helt med når Hans og Grete får kjeft av stemora si, så intens kjeft at kroppene deres blir fysisk skrå! Redselen de kjenner på når de er helt aleine, er vond og trist, men i møte med heksa snur det igjen: Fra det skumle til det komiske og tilbake. For denne heksa har noen nokså tydelige kjennetegn, og ett av dem er at hun klør seg i rompa. Og til barnas store glede gjør hun nettopp det!

Ungdommene tar til seg den nokså rå humoren, det overtydelige og samtidig tvetydige kroppsspråket, den stive mimikken (særlig i ansiktet til Grete, som er helt flat i alle scener med stemora, men som får utløp for aggresjon og frustrasjon når hun er med Hans), den artige gestikuleringa og ikke minst blikkene. Videre er flaggermusa Stuart en underfundig karakter, som uten å si så mye som et ord, likevel får markert seg nokså heftig. Stilig grep! For den voksne tilskueren er det også mye å hente. Tøffelfarens sårhet og vanskelige posisjon, ungenes oppfinnsomhet i møte med ulike utfordringer, stemoras manipulasjon og mye mer - det er skikkelser og situasjoner en på ulike måter kan kjenne igjen fra eget liv. 

Skuespillerne i Hans og Grete har en presisjon som er helt overlegen! Jeg veit ikke hvor vi var i rekka med tanke på spillesteder, men hele ensemblet var så samkjørte og på plass at det var en glede å se på. De hadde mange scener der alle fire var på scenen samtidig, og da spilte de konstant på hverandre. Og så mye moro de må ha hatt det med transportetappene! I stedet for at dette var trøtte og traurige passasjer med ryggen til publikum, som jeg har opplevd før, utnytta de hver centimeter på scenen, de dreibare og enkle kulissene, hverandre, lyssettinga og bakgrunnen. Hver bevegelse var så på plass, de var helt rytmiske og koordinerte, nesten som en dansetrupp! Og det var utrolig underholdende og imponerende på samme tid.

Og i tillegg til det fysiske, som de uten tvil har brukt tid på å få på plass, var det også mange replikker og en del sangnumre med koreografi. To av skuespillerne holdt seg forståelig nok kun til sine hovedroller som Hans og Grete, som de gjorde kjempebra, mens de to andre hadde imponerende nok tre roller hver. Med så mange vekslinger, stemmer, kostymer, kroppslige uttrykk og replikker å holde styr på, er det rart det ikke går i surr. Men det gjorde det ikke. Og dette velsmurte maskineriet som til sammen blei stykket Hans og Grete, var intet mindre enn en fryd.

Vi fikk kanskje ikke innfridd alle våre forventninger, men det gjør ingenting. For skuespillet som vi så på scenen var ganske annerledes enn det eventyret vi hadde lest hjemme. For eksempel var ikke flaggermusa Stuart der, og hele rammefortellinga med brødrene Grimm mangla også. Og vi hadde vel ikke egentlig sett for oss at de skulle se sånn ut, disse barna? Og huset til heksa var vel litt annerledes i tankene? Ja, for sånn er det å leike med tekst, uttrykk, kulisser og replikker. Og du verden som det funker i denne versjonen til Brageteatret!

Så, etter at teaterstykket var over, hadde ikke vi så mye annet å gjøre enn å hinke hjemover på samme rare måte som Hans og Grete, syngende på sangene fra stykket, fortsatt i eventyret, i skogen, rett ved heksehuset der, på hjørnet, sammen med Hans og Grete og Stuart, og er det ikke heksa vi ser? Jo, det er det. Hun klør, igjen, og nå skal vi overliste henne enda en gang. Sammen! Tusen takk til Brageteatret for en fantastisk fin teateropplevelse!

På scenen: Marie Berg, Bjørn Ingar Frivold, Rebekka Jynge, Christian Greger Strøm og Peder Varkøy.

Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no

Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.

Don Juan

Bildekilde: Bokelskere

Å være en "Don Juan" er et begrep som nærmest har gått inn i europeisk dagligtale. Det er ei referanse de fleste tar, og som her hjemme i Norge har sitt synonym i "pikenes Jens". Det betyr rett og slett en jentefut, eller, sagt med dagens vulgære språkbruk, en knullegutt. Eller knullemann, for den virkelige Don Juan er ikke helt pur ung lenger. Men hvem er egentlig Don Juan? Og hva ligger bak hans mange erobringer, eller "kvinnebetvingelser"? Og hva er det dramatiker Jean-Baptiste Poquelin (1622-1673), fra 1644 bedre kjent under pseudonymet Molière, vil fortelle oss?

Vel, for å finne ut av det, må en rett og slett gå til hovedkilden, som i dette, som så mange andre tilfeller, er tekst. Og her gjelder det altså teaterstykket Don Juan eller Stengjesten fra 1665. Men det kunne også vært et annet stykke, lærte jeg underveis, for dette er ikke egentlig en helt original idé fra Molière. En litterær Don Juan eksisterte allerede i 1630, da på spansk. Seinere kom det to italienske og så to franske versjoner, der det er stor sannsynlighet at Molière kjente til i alle fall en eller to av disse, før han skreiv sin egen variant. Den som vil lese mer om det, anbefales å lese etterordet til oversetter Hanne Herrman (f. 1958), som også har skrevet et svært solid forord til stykket. 

Men tilbake til hovedspørsmålet. Hvem er egentlig Don Juan? Når teaterstykket begynner, er det faktisk tjeneren hans, Sganarelle, vi møter. Gjennom fem akter blir vi bedre kjent med både Sganarelle, Elvira, Gusman, herr Dimanche, Charlotte og Mathurine, for å nevne noen. Hver på sitt vis er disse med på å kaste lys over Don Juan, slik at vi både ser den overfladiske sjarmen og den underliggende desperasjonen. 

Tjeneren Sganarelle er til stadighet innblanda i Don Juans hyklerske påfunn. Han stiller opp, glatter over, forklarer og bortforklarer, avleder og bidrar med mye komikk. Samtidig strever han med å forstå hvorfor Don Juan gjør som han gjør, for sett utenfra gir det ikke mening. Sganarelle sier mot slutten av stykket: 

Min herre, hva slags djevelsk tone var det De anla der? Det var jo verre enn verst; jeg likte Dem mye bedre slik De var før. Jeg har alltid bedt for Deres sjels frelse, men nå tviler jeg på om det nytter; jeg er redd Guds tålmodighet, som har båret over med Dem til nå, ikke vil tåle denne siste nederdrektigheten.

Elvira er gift med Don Juan, men han har plutselig reist fra henne. Hun ønsker ei forklaring, så hun reiser etter for å få han i tale. I lange tider har hun ikke hørt på de fæle ryktene, som hun nå forstår er sanne. Hun er fortvila over hans mange utenomekteskapelige forhold, sin egen godtroenhet og naivitet, men enda mer fortvila over hans sjel. Vil han noensinne kunne angre, frelses og komme til himmelen? Eller vil han få som fortjent? Hun ber Don Juan om å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Når han atter en gang kommer til kort, og innrømmer at han ville vekk fra henne og ikke lenger vil være sammen med henne, skjønner hun at hun har blitt holdt for narr:

Det holder. Jeg vil ikke høre mer, jeg beklager at jeg har lyttet så lenge allerede. Det er motbydelig å få hele sin skam brettet ut på denne måten. I slike situasjoner må et rent sinn vite å velge side med en gang. Bare ikke innbill deg at jeg har tenkt å bryte ut i anklager og forbannelser her. Nei, mitt raseri skal ikke sløses bort på nytteløse ord; mitt rødglødende raseri skal spares til hevnen. Jeg gjentar det: Gud kommer til å straffe deg, din løgner, for den urett du har begått mot meg. Og om du ikke frykter himmelens vrede, bør du i hvert fall frykte en krenket kvinnes raseri.

Men er det noe Don Juan ikke gjør, så er det å frykte. Det får vi et strålende eksempel på i fjerde akt, der Don Juan duperer ulike kreditorer. Særlig er scenen med herr Dimanche underholdende. Handelsmannen, som står under Don Juan på den sosiale rangstigen, har et stort beløp å kreve inn. Men Don Juans stadige avbrytelser, høfligheter, invitasjoner og gester, lar han aldri slippe til med sitt økonomiske krav. Og rett som det er, er han på vei ut igjen, med uforrettet sak. Don Juan er skruppelløs og bryr seg ikke om at han utnytter andre og lever på deres penger.

Et annet eksempel på skruppelløsheten finner vi i andre akt. Don Juan beiler til to unge bondepiker på samme tid, der den ene til og med er forlova, noe han også sørger for å ødelegge. Han setter jentene opp mot hverandre, samtidig som han hvisker til dem begge omtrent det samme: Hun er sjalu fordi jeg snakker med Dem. / Hun ønsker at jeg skal gifte meg med henne, men jeg har sagt til henne at det er Dem jeg vil gifte meg med. Og slik holder han på - for moro skyld. Han villeder kvinnene, krenker mennene, avslutter ekteskap, ødelegger familier. Og i løpet av stykket avsløres det at Don Juan er svært klar over hva han gjør, han velger det sjøl og er bevisst sine valg.

Men det kan jo ikke gå i all evighet. Og det gjør det ikke heller. For etter hvert som stykket skrider fram, og komikken spilles ut, innhentes Don Juan også av et alvor: Fortida. Fortida kommer i alle varianter, det er faren hans, det er Elviras far og brødre, det er kirke og hoff og kreditorer, det er soldater og Pierrot, det er Elvira sjøl og til og med Sganarelle. Og for å understreke og tydeliggjøre alvoret, er det også en statue som gjør seg gjeldende, altså en steingjest. Jeg skal ikke avsløre dens rolle eller dens symbolske betydning, men den er helt avgjørende for Don Juan i stykket.

En komedie, ja. Molière er kjent som den store komediedikteren på 1600-tallet, og var berømt i sin samtid. Fra 1659 skreiv han minst ett stykke i året, og han spilte i nesten alle stykkene sjøl. I følge Store norske leksikon er ni av stykkene til Molière med på lista over de ti mest spilte stykkene i fransk teaterhistorie (hvilket stykke som er det siste, står det ingenting om). Andre kjente titler er for eksempel Tartuffe (1664), Misantropen (1666) og Den innbilt syke (1673). Men dette er ikke bare komiske tekster som vi ler godt av og glemmer etterpå. Dette er tekster med allmennmenneskelig, viktig innhold, som legger opp til at en som leser eller tilskuer tar til seg moralen som ligger til grunn for stykket. Særlig gjelder det Don Juan. For det går ikke godt med Don Juan, og slik trekker Molière tragedien inn i komedien.

Og slik besvarer han også de innledende spørsmåla om hvem Don Juan er, hva som ligger bak hans mange erobringer og, ikke minst, hva han sjøl ønsker å videreformidle til publikum. Her finner vi både oppgjør med samtidas hykleri og et forsvar for frihet, formulert som monologer fra Don Juan. Det tekstlige opprøret, som også vekker et konkret fysisk opprør etter at stykket blei oppført, er svært gjennomført, da Molière ikke bare lar Don Juan bryte med lover, regler og normer, men sjøl også bryter med de antikke kravene om dramatikkens tidmessige, stedsmessige og handlingsmessige enhet. Videre bryter han med Det franske akademis retningslinjer for dramatikk. Det provoserte ekstremt i samtida, og Hanne Herrman poengterer at det etter Don Juan ikke kom "flere åpenlyst provoserende stykker fra hans hånd". Og Don Juan blei sensurert, og knapt spilt. Opprøret med hykleriet hadde altså sin pris.  

Men er et stykke som Don Juan relevant i dag? Kanskje mer enn noensinne. Der kongen, staten, religionen og den kulturelle eliten tviholdt på stramme rammer for alle mennesker i den franske samtida, er vi nå nærmest uten rammer. Å ligge rundt er for mange helt greit, til og med på tv. Å ha gjeld er ekstremt vanlig, og det er mange som ikke betaler det de skal, når de skal. Til og med det blir underholdning på tv. Å krenke andre drives det med over en lav sko i alle kommentarfelt, vi har til og med folk som lever av det, de heter komikere og/eller påvirkere. Det lages søple-tv av "don juanske" liv, enten som drama eller som virkelighets-tv, og det er mulig å slippe unna fortida. Derfor seiler historia om Charlotte og Pierrot opp som den ekte og gode, i alle fall for denne leseren, og det er rørende hvordan Pierrot på alle måter kjemper mot Don Juan. Der ligger det i alle fall et ekstremt viktig poeng, som aldri mister sin relevans: Kjærlighet.

Og kan hende er det nettopp kjærligheten det er verdt å ofre sin frihet for? Om Don Juan var modig nok, må vite. Men det ville blitt et ganske annet stykke.

Den vesle vampyren

Bildekilde: Bokelskere

Her jeg bor, er vi så heldige å fortsatt ha et eget regionteater. Teatret reiser gjerne ut på turné med ulike forestillinger for barn, ungdom og voksne flere ganger i året, og har en god bredde i produksjonene sine. I tillegg reiser de jevnlig på turné med flere scenekunstproduksjoner gjennom Den kulturelle skolesekken. Teatret er sjølsagt Brageteatret, som har base i Drammen, og høstens familieforestilling er Den vesle vampyren. Om det er noen som synes den tittelen virker litt kjent, er det helt riktig. For forestillinga er basert på ei bok, ei bok som etter hvert blei en hel bokserie, om nettopp en liten vampyr. 

Bokserien heter enkelt og greit det samme som første bok, Den vesle vampyren. Bøkene er skrevet av den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg. Hun blei født i 1948, og debuterte med første bok om den vesle vampyren i 1979. Hun fulgte opp allerede i 1980, og gjennom hele 1980-tallet kom det ut nesten ei bok hvert år om den vesle vampyren, i tillegg til andre barnebøker. Utover nittitallet skreiv hun også om bursdagstrøffelhunden Sjokolovski. De norske vampyroversettelsene kom kjapt og blei stort sett gjort av Tormod Haugen (1945-2008). Jeg er blant leserne som fant hele vampyrserien på biblioteket som liten, og som lånte og leste alle bøkene mange, mange ganger. På verdensbasis er serien oversatt til over tretti forskjellige språk, og har solgt over ti millioner eksemplarer. 

Men hovedpersonen i bøkene er slettes ikke den lille vampyren som har gitt navn til serien. Nei, hovedpersonen er en ni år gammel gutt ved navn Anton Bohnsack. Anton er en helt vanlig gutt. Akkurat når vi blir kjent med han, er det lørdag kveld. Og denne lørdagen er Anton hjemme aleine. Helt plutselig er det noe som dunker på vinduet hans. Det er nokså rart, for Anton bor i blokk. I sjette etasje. Like fullt åpner han vinduet, og inn kommer det et underlig vesen. Han er liten og bleik, stinker ganske kraftig, har bustete hår og minner mest om en gutt. Men det er altså en vampyr. Og han heter Rydiger von Schlotterstein.

Bildekilde: brageteatret.no

Slik går det hele i gang i boka, og slik begynte også teaterforestillinga om Den vesle vampyren. Anton er keitete og usikker, litt på utsida som han er, mens Rydiger er brautende og trygg. Han har jo tross alt vært vampyr i hundre år allerede! Derfor passer det ekstra godt at han snakker bergensdialekt i stykket, mens Anton er en forsiktig østlending som gjerne vil, men ikke helt får det til. Anton og Rydiger rekker egentlig ikke å bli så godt kjent med hverandre denne første kvelden, men Rydiger melder at han kommer tilbake neste uke. Og det gjør han. Slik vokser det fram et flott vennskap, både i boka og på scenen, som gjør at den ensomme Anton begynner å glede seg til lørdagene. Når han så får låne ei kappe av Rydiger, kan han også ta del i Rydigers liv - med luftakrobatikk og luftsisten, besøk på kirkegården og møte med flere vampyrer.

Stykket ligger nokså tett opptil boka, og det var en hyggelig overraskelse. Riktig nok er persongalleriet redusert noe (broren til Rydiger, Lumpi, er ikke med, kun søstera), og det er gjort noen moderniseringer (Anton har mobiltelefon), men ellers er kjerna intakt. Vennskap er hovedtematikken, og budskapet som formidles gir trøst og håp til barn som kjenner seg aleine. Det fins nemlig noen der ute, et sted, som kommer susende inn i livet ditt når du minst venter det - kanskje gjennom vinduet? 

Jeg tok naturligvis med meg mine egne barn på forestillinga, og det var en fryd å se at dette passa veldig godt for alle tre. De henta ut ulike budskap og satte pris på forskjellige aspekter ved stykket. Minsten syntes det var fryktelig spennende, tidvis litt skummelt, og forstod ikke humoren. Men vampyrene var noe som engasjerte, og det var helt topp å ta bilde med Rydiger etterpå. Midterste tok noe av humoren og syntes ikke stykket var skummelt, men veldig spennende! Boka skal helt klart leses. Eldste hadde lest på forhånd, var helt med på all humor og kosa seg med å kjenne igjen både seg sjøl og venner (og familiemedlemmer, uten sammenligning for øvrig!). 

Også for min egen del var dette et stykke som fungerte. Brageteatret har gjort god bruk av skuespillerne, der alle unntatt Rydiger og Anton har flere roller. Utrolig gøy med far og mor som også er nabolagets ramp og slamp! Og som foreldre er de akkurat passe uinteresserte og opptatte. Slik blir kontrasten stor til den sårbare og ensomme Anton, som er nydelig spilt. Så keitete og rar kan en nesten ikke lære seg å være. Rydiger er kanskje lettest å spille, med mye komikk og mer fysisk teater, for eksempel når han sutter på en seigmann, eller i den utrolig morsomme scenen der Rydiger og Anna er på besøk hos Anton og møter foreldrene hans. 

Videre løftes ulikhetene mellom vampyrlivet og menneskelivet fram. En ting er døgnrytme, en annen er matvaner, en tredje er utseende. Det blei også gjort et poeng ut av dette med kiste og garderobeskap, noe som var enkelt å forstå sjøl for de minste. Rekvisittene er kjempefine og praktiske, og korte, effektive sceneskift der disse snus på, er ei klok løsning. Bevisst lyssetting var med på å framheve enkeltelementer, høyder og/eller avstander, bygge oppunder stemning og kontrastere vampyrlivet og menneskelivet. Bruk av dukker var en enkel og effektfull måte å løse flyscenene på. Sammen med mye humor, noe alvor og en sjarmerende historie, blei dette ei flott forestilling for oss alle. Vel verdt å få med seg!

Daga

Bilete: Bokelskere

Fleire gongar har det vore slik for meg, at dei bøkene som ikkje er mykje å sjå til, ofte gjev meg sterke leseropplevingar. Det gjeld til dømes Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979) - ei bok med ei utruleg keisam framside, men med eit utruleg originalt innhald. Og no, Daga av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Ei forside som ikkje seier stort før ein har lese, men med ei tekst som inneheld så mykje.

Daga er eit skodespel. Det vart sett opp for fyrste gong i 2004, og kom som bok på Det Norske Samlaget same år. I stykket møter me ein gammal, blind mann som heiter Jon. Kvar dag trekkjer han av eit kalenderblad frå kalenderen sin. Bladet puttar han så i eit norgesglas. Norgesglasa, fulle av desse blada, fyller heile kjøkenet til Jon. Dei er alle stader, og Jon kan mest ikkje laga seg kaffi utan å slå borti eit glas eller to. Kvar dag kjem også kompisen Per på vitjing. Han har vore på sjøen i mange år, men ikkje no meir. No er desse dagane alt dei har. Begge ber med seg ei sorg over at livet ikkje vart kva dei håpa og trudde. Kan hende dei gjorde nokre feil? For no, no, er dei gamle og stusselege, og fyller dagane med å krangle og drikke. Dei har ikkje nokon andre. Dei ventar eigentleg berre på å døy.

Men nett i dag kjem det nokon. Nokon andre. Nokon som snur alle desse tomme dagane og dei fulle norgesglasa på hovudet. Ei ung kvinne kjem. Ho heiter Marianne og har med seg eit lite barn. Og dei to, nett som dei to gamle, har ingen andre. Ho og barnet, sonen Uno, er heilt åleine. Plutseleg er ikkje livet heilt over likevel. Kan hende er det noko som dei to gamle kan gjere. Kan hende er det meininga at det skal vere nett slik, at dei to skal hjelpe han og ho. Og historiane deira ser ut til å krysse kvarandre på fleire punkt.

Og meir enn det vil eg ikkje seie om handlinga. Dette er ei tekst - eller eit skodespel - som ein må lesa eller sjå sjølv. Her finn ein personar ein kan kjenne seg att i, sjølv om ein ikkje er ein gammal mann. Det er skildra eit lite liv ein kan sjå føre seg. Kan hende ein har kjent på noko av det same sjølv: Er dette livet mitt no? Korleis kom eg hit? Kva hadde hendt om eg hadde gjort noko annleis? Gått i A-klassen, ikkje i B? Sagt nei, ikkje ja? Flytta til Førde, ikkje til Bergen? Hadde det då, hadde eg då, vore annleis? Meir eller mindre lukkeleg? Og kva med den store kjærleiken? Teksta gjev oss ikkje noko svar, men oppmodar oss til å tenkje rundt eige liv og eigne val saman med Jon, Per og Marianne.

Symbolikken i teksta er ganske tydeleg, men veldig fin. Den vert konkretisert med alle kalenderblada, og talet på antall dagar vert også sagt i fleire replikkar. Og etter kvart får kalenderblada ein ny funksjon, vert nyttige, vert meir enn tørre ark i norgesglas. Det same gjeld fleire gamle gjenstandar. Det vert eit frampeik og ein parallell til slutten, noko som gjev skodespelet ein nydeleg komposisjon. Slik vert det insisterande, nesten krevjande, og sterkt. Alle desse dagane, og Jon berre er -. Er det ikkje nok å berre vere? Somme stunder er det langt ifrå nok. Men tida, dagane, er det einaste me alle har til felles. Tida går uansett kor du er og kven du er. Og her på jorda har vi berre vår eigen tid, enkelt og skremmande på same tid. Slik vert også tittelen sterkare; Daga. 

Løvåsen har eit poetisk og på same tid eit konkret språk, knytt opp til nett dei omgrepa Jon har. Språket er korkje underleggjerande eller abstrakt, men kretsar kring Jon og livet til ein blind mann i eit lite kjøkenrom. Her finn ein få vyar og draumar, det er det som har vore og det som er no. Løvåsen syner fram det stusselege hjå Jon og Per, men han driter dei ikkje ut. Dei er nett slik dei er, på godt og vondt, og det vert henta opp att i språket. Det er ei sår, vondvakker stemning i stykket.

Skodespelet har fem scener. Løvåsen har nokså mange scenetekstar - overraskande mange - og dei kretsar kring kva skodespelarane gjer på scena, med kvarandre, med norgesglasa, at dei kjem inn og ut av døra og så vidare. Det gjer at regissøren og skodespelarane ikkje har så mykje rom til å spele ut alternative tolkingar av teksta. Men det trengjer dei eigentleg ikkje. Dette er eit stramt og godt komponert stykke som får fram nett det forfattaren vil syne fram. Stykket vekkjer kjensler hjå lesaren, og får oss til å tenkje.

Eg er veldig glad for at Samlaget held fram med å trykkje og gje ut dramatikk. Eg ville aldri ha fått med meg oppsetninga på Hedmark Teater, og ville då aldri fått vere med inn i nett denne verda til Sigmund Løvåsen. Eg trur alle har godt av å tenkje rundt eige liv frå tid til annan, og eg er takksam for at eg fekk gjere det på nett dette viset. Skulle skodespelet verte satt opp att, vil eg svært gjerne sjå det, for dette lika eg svært, svært godt.

Hekseyngel

Bildekilde: Bokelskere

Felix har alt. Store vyer og visjoner, suveren kunstnerisk frihet, godt med suksess og respekt, ære og berømmelse - og han er leder for selveste Makeshiweg teaterfestival. Der styrer han alt som en slags dukkemester, han gidder knapt å gå i møter og vil i alle fall ikke bry seg med så kjedelige detaljer som finansiering og politikk, der gjør han kun det han må. Alt annet får Tony ta seg av, Felix' gode venn og trofaste kollega. Slik kan nemlig Felix fokusere fullt ut på det han er god på, som er å virkeliggjøre det han ser for seg i hodet og gjenskape tekst på scenen. Og Tony kan gjøre det han er god på.

Når vi kommer inn historias startpunkt, i scene 1, akt 1, jobber Felix og Tony fram mot ei oppsetting av William Shakespeares (1564-1616) siste skuespill Stormen (1610-1611). Det skal bli unikt! Med dette stykket vil festivalens viktighet befestes, og han, Felix, vil bli enda mer berømt, og ingen vil kunne bestride hans geni. Ingen! Ja, sånn skal det bli! Han ser for seg hele stykket, bit for bit - frakken til Prospero, den skal sys sammen av mange, mange kosedyr, den skal være diger, med de døde øynene hengende rundt overalt, Ariel må spilles av en transvestitt på stylter, det skal sjongleres, det trengs hatter, bowlerhatter, og det må være en ung danser, det må være Anne-Marie Greenland, hun er perfekt, som skal spille Miranda, og slik, gjennom Miranda, gjennom Stormen, ei ny gjenfortelling av Stormen, vil kanskje smerten etter hans egen kjære Miranda blekne. Kanskje. Det er i alle fall håpet.

Men det går sjeldent slik en planlegger. Og det gjelder Felix også. Mens han planlegger hvordan kosedyrfrakken skal se ut og sørger over dattera si, treåringen som brått døde av hjernehinnebetennelse og som har sendt han hodestups inn i arbeidet med Stormen, har Tony helt egne planer. Tony har jobba i det skjulte, og nå, akkurat når prøvene har begynt, er tida moden for å avsløre hva han har holdt på med. Han har styrets stemmer og sitt navn på alle økonomiske papirer, det er enkelt, egentlig, å gjøre resten: Han kupper festivalen, sørger for å få Felix avsatt og tar rolla som leder sjøl. For Tony skal opp og fram, han sikter høyere enn en liten teaterfestival, han skal inn i politikken, og Felix er kun en liten sving på veien. 

Felix, som verken så eller hørte eller forsto noe som helst før det var alt for seint, opplever at alt raser sammen. Etter tolv år kan han fortsatt huske dagen ned til den minste detalj. Han, som knapt hadde begynt å komme seg etter datteras død, han, som var helt aleine i verden, og som ikke hadde andre enn Tony og jobben og ideene sine, han blir fullstendig overkjørt på dette ene skjebnesvangre tirsdagsmøtet. Han blir sveket, han blir utsatt for noe forferdelig på verst tenkelige tidspunkt, han blir fratatt alt, han blir etterlatt på bar bakke. Han kommer seg unna byen så fort han kan, og finner seg et sted der han kan slikke sine sår og viktigst av alt: Planlegge hevn.

Forfatter Margaret Atwood (f. 1939) har nemlig i sin versjon av Stormen, som hun altså kaller Hekseyngel (på engelsk i 2016, på norsk i 2017, tittelen er ett av de shakespearske banneordene det er lov til å si) endra på absolutt alt, bortsett fra en ting: Grunntemaet. Det er fortsatt hevntanken, ideen om hevn, visualiseringa av hevn, vissheten om at hevnen kommer, som er primus motor i teksten. Det er det som gjør av hovedpersonen står opp hver morgen, det er det som skaper motivasjon og struktur og trekker historia framover. På grunn av prologen veit vi som lesere litt om hvilken retning dette kommer til å ta. Spenninga ligger derfor ikke nødvendigvis i hvordan det skjer, og i alle fall ikke mot hvem, ikke hvor og heller ikke når, men om de kommer til å få det til, og på hvilken måte de klarer å gjennomføre alle lagene i sitt narrespill, alle skuespillene i skuespillet. Og bare så det også er sagt - her har vi ei historie der vi som leser heier på at hevnen skal gjennomføres. Sjøl om den ikke nødvendigvis er helt lovlig, vil den, når den er gjennomført, opprette en slags balanse. 

Hvordan Felix klekker ut, regisserer, pønsker fram, trikser, planlegger, innhenter, opererer, iscenesetter og setter det hele i gang, trenger jeg ikke å gå inn på her. Ei heller med hvem - for det er litt av en gjeng! Nei, menneskene og omstendighetene kan være ei gavepakke til den som vil lese boka. For faktum er at dette er en fryd av ei bok fra begynnelse til slutt. Romanen er sjølsagt sprekkfull med intertekstualitet, så jeg er veldig glad for at jeg leste Stormen først. Stykket ga Atwoods tekst mer dybde, samtidig som jeg også opplevde at Atwood belyste Shakespeares tekst på nye måter, og gikk inn i temaer som får liten plass i skuespillet. Det var utrolig interessant og veldig spennende å sette disse verkene opp mot hverandre og oppleve at de berika hverandre snarere enn begrensa hverandre. Det er uhyre profesjonelt og elegant gjennomført fra Atwood sin side (slik som Miranda), og det er kløktig av henne å gå i dialog med Shakespeare på den måten. Det skaper igjen flere metanivåer, slik at den som koser seg med slikt, her har mye å hente ut.

Inndelinga av romanen er lik som i skuespillet. Framfor kapitler er det her akter og scener der vi følger handlinga i Stormen og Hekseyngel parallelt (for den som følger med i begge tekster, vel å merke). Atwood har et nydelig grep om helheten, og det virker ikke som om så mye som et hårstrå er på feil side. Komposisjonen er utrolig kul, det er ei fantastisk godt uttenkt handling, hovedpersonen Felix er mangefasettert og menneskelig og troverdig, og romanen er i det hele tatt et enormt imponerende prosjekt. Og alle detaljene, for en bragd! Dette er så mesterlig! Jeg koste meg så med lesinga, samtidig som jeg blei glad og energisk av å lese, fordi boka er så helhetlig og stilig gjennomført. Og den følelsen er det lenge sida jeg har hatt. 

For å ikke ødelegge leseropplevelsen for andre, og for å ikke komme i den leie situasjonen at jeg må gjenbruke masse adjektiver for å beskrive hvor enestående dette er, vil jeg bare si: Les. Hekseyngel er kanskje ikke den enkleste Atwoodboka å bryne seg på, men den gir utrolig mye til den riktige leseren. Og den går ikke ut på dato, i og med at den er basert på et skuespill fra 1611. Hekseyngel kan trygt leses i morra, til neste år, om ti år, om hundre år, og fortsatt gå i dialog med Stormen og leserne, fortsatt gi mening og ha et tydelig budskap. For her sirkler vi til stadighet rundt det djupt menneskelige, slik Shakespeare også gjør i Stormen. De som kjenner Atwoods skrivestil, får her ei skikkelig kosebok og veit at de kan glede seg. Alle andre oppfordres til å lese. 

Fremragende oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), som vanlig. For et vokabular, og for ei nydelig håndtering av to verk i ei bok!

Stormen

Bildekilde: Bokelskere

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) utga romanen Hekseyngel i 2016 for å markere at det da var fire hundre år siden William Shakespeare (1564-1616) døde. Den er ei moderne gjenfortelling av det som regnes å være Shakespeares siste egne stykke, skuespillet Stormen fra 1611. Derfor måtte jeg naturligvis lese Stormen før jeg leste Hekseyngel.

Fra før kjente jeg til Stormen av omtale, gjennom utdrag og gjennom de intertekstuelle referansene i Karen Blixens (1885-1962) fortelling "Stormer" fra samlinga Skjebneanekdoter (1958). Men fordi jeg på daværende lesetidspunkt ikke hadde lest Shakespeares Stormen, fikk jeg nok ikke så stort utbytte av den fortellinga som jeg kunne fått.

Skuespillet Stormen kan framstå som litt utilgjengelig å tre inn i ved første gjennomlesing. Det foregår på ei øy, det har mange personer, det hoppes i tid i dialogen sjøl om handlinga er svært konsentrert, menneskene snakker i symboler og bilder som er fremmede for oss i dag, hovedpersonen Prospero har lært seg magi i løpet av sine år på øya, ånder er en del av persongalleriet, politisk maktkamp blandes med fantasier og en vanskapning, det trylles og drømmes slik at en er usikker på hva som er fantasi og hva som er virkelighet - grensene viskes ut. Og går det egentlig bra til slutt? Sjangermessig er også stykket vanskelig å plassere, da det har både komiske og tragiske elementer om hverandre. Derfor plasseres det som regel sammen med Perikles fra 1607-08, Cymbeline fra 1609 og Vintereventyret fra 1611 og på disse tre brukes ofte samlebetegnelsen eventyrspill, eller Shakespeares romanser. 

Hovedtemaet i stykket er hevn. Prospero, som er den egentlige hertugen av Milano, blei for tolv år siden offer for et komplott. Han og datteren Miranda, da tre år, blei lurt om bord i et skip. Planen var at skipet skulle forlise, men Prospero og Miranda kom seg i land på øya og overlevde. Og siden den gang har Prospero pønska ut ei hevn, samtidig som han har lært seg magi. Nå som endelig tilfeldighetene vil ha det til at han får samla svikerne og ført dem til øya, kan han iscenesette planen. Det blir et skuespill inni skuespillet, altså et metanivå, der Prosperos ord og handlinger kanskje også kan tolkes som Shakespeares egne. Det gir stykket en interessant dimensjon, og åpner for flere symbolske tolkninger i ulike lag. Ved endt stykke kan en derfor like gjerne lese det på nytt, og vil da få en annen leseropplevelse. Slik er det absolutt ikke med alle tekster!

Stykket er likevel overraskende endimensjonalt i handlinga. Bortsett fra hevntemaet, handler det om fint lite annet. Jeg har lest flere andre stykker av Shakespeare tidligere, og de har alltid hatt mye mer handlings- og detaljrikdom enn det en finner i Stormen, som er svært konsentrert rundt sitt prosjekt. Eksempler er Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Othello (1604) og Kong Lear (1605), som alle har hver sin hovedkonflikt, men også ei rekke andre knuter på tråden, slik at en som leser stadig nøster og pusler sammen en helhet. Her er det bare hevnen, eller hevnlysten, som styrer stykket. Men når den da så kommer, blir jo ikke alt slik det en gang var. Det er også en visshet, eventuelt en visdom, å ta med seg.

Stormen i seg sjøl er interessant, og karakterene er spennende å bli kjent med. Replikkene deres er bare riss i ei overflate - de er så mye mer. Men det krever at leseren gjør en innsats. Og det er unntak. Miranda, for eksempel, er en ganske flat og uinteressant person, og hennes beiler Ferdinand er like flat. De er der bare, mistenker jeg, for å symbolisere at verden går videre, og for å gi en positiv utgang. Før dette har de naturligvis hver sine roller i Prosperos skuespill, der han nærmest styrer dem som marionetter. Svikerne eller skurkene i stykket, altså de som har bedratt Prospero med mål om at han skulle miste livet, framstår som viktigere. De har alle slags nyanser, fra fullstendig dust til svært angrende, noe jeg opplever som sannsynlig. Prosperos hjelper, ånden Ariel, er uten tvil den underligste karakteren, og det forklares heller ikke hvordan en ånd på så selvfølgelig vis tar del i et stykke. På den andre sida figurerer det jo et spøkelse i Hamlet. Vanskapningen Caliban blir en heller ikke helt klok på. Hva slags vesen er han? Og, om han er så grusom, hvorfor har ikke Prospero tatt livet av han? Disse to er de mest fremmedgjørende elementene i stykket, altså de elementene som bryter mest med vår samtidige virkelighet og som skaper avstand mellom 1600-tallsteksten og nåtidsleseren.

Jeg setter stor pris på etterordet til Olav Lausund (f. 1936), som setter både stykket, karakterene, konfliktlinja og Shakespeare sjøl inn i en konkret historisk og litterær sammenheng. Slike etterord tror jeg er en viktig inngangsport for mange lesere, for det er ikke til å legge skjul på at det tross alt har gått mer enn fire hundre år sida stykket blei skrevet, og da med en helt annet form og estetikk enn det som er vanlig for nåtidas dramatikk. Bare tenk på kontrastene mellom Shakespeare og Fosse! Ei god innføring er derfor gull verdt for å få så mye som mulig ut av stykket og lesinga. En god oversettelse er like viktig - her ved Erik Bystad (f. 1952), som også har skrevet et flott forord der han hjemler sine tekstlige valg. 

Men kan et stykke fra 1600-tallet fortsatt være relevant? Ja, det mener jeg så absolutt. Det er mye å hente i Stormen, særlig hvis en setter seg nøyere inn i teksten, sjøl om det også ligger et lag av mystikk og hemmeligheter over stykket. Men er ikke livet også slik? Hemmelighetsfullt og stormfullt og tidvis vanskelig å forstå? Trenger vi å forstå alt, avklare alt, sette to streker under svaret? Mitt svar er nei, og det lever jeg helt fint med. Jeg liker at noe er ubesvart og holdt i det skjulte - som for eksempel hvordan det går med Prospero etter stykkets slutt. Han mister sine nærmeste, var da planlegginga, hevnen, iscenesettelsen, magien, smerten, verdt det? Så bryter han også med magien i sin monologepilog, oppgir sitt prosjekt og går tilbake til å være "bare" den gamle Prospero. Men han kan aldri fullstendig bli sitt gamle jeg igjen. Og sånn er det vel også med oss lesere i møte med tekster, være seg dramatikk, lyrikk eller epikk. Vi tar med oss noe, mens noe annet blir liggende igjen.

Bokhyllelesing: August Strindberg

Bilete: Bokelskere

I september er utfordringa i Bokhyllelesing 2020 å lese ei bok i ein sjanger du til vanleg ikkje les. Eg tok difor fram eit skodespel av den svenske kunstnaren, forfattaren og dramatikaren August Strindberg (1849-1912), av di eg les alt for lite skodespel, men har mange på vent i hylla. Tittelen på skodespelet er Eit draumspel. Det vart skrive i 1901-1902, utgjeve i 1902 saman med to andre tekstar og satt opp for fyrste gong i Stockholm i 1907. Mi utgåve er frå 2004 og er omsett til nynorsk av Edvard Hoem (f. 1949).

Eg har hatt boka særs lenge, kan hende litt for lenge. Eg kan hugse at eg har teke ho fram mange gongar, lese den fyrste sida, der forfattaren har skrive kva stykket handlar om. Eg kan hugse at eg har hatt eit ønskje om å lese, men at eg ikkje har vore klar. Noko med den teksta på fyrste side har det utan tvil vore, teksta har vore kaotisk og vanskeleg å gripe og ho har latt lesaren, det vil seie meg, tru at stykket også er slik. Men det er jo ikkje sant i det heile. For teksta er der, open og klår til å verte lesen, om lesaren berre kan gå med på føresetnadane til Strindberg.

Kort skrive er det slik i Eit draumspel: Guden Indra sender dotter si ned til jorda for at ho skal setje seg inn i korleis det er å vere menneske. Og då er ho nøydd til å røyne sjølv båe kjærleiken, lukka, kvardagen og fattigdomen, blomar og skit, venskap og einsemd, sorg og sut, fortviling, motløyse og ei lengt etter den endelege frigjeringa - døden. Ja, som ho seier i stykket, det er ikkje lett å vera menneske, arme, arme menneske! Det er synd på menneska.

Stykket er satt opp som om det skulle vere ein draum, med til dømes mange brå sceneskift og eigen logikk, der personar kan verte borte like fort som dei dukkar opp, og der stader og gjeringar og ytringar repeterast. Til dømes er dei utanfor eit slott og inni ei grotte, ei mann ventar på ei dame på eit teater, lenge, dei tettar alle sprekkane i eit lite hus for å halde varmen inne og Kristin seier eg tettar, eg tettar, Indra seier det er synd på menneska. Men sjølv om desse elementa, og manglande ytre form som til dømes bruk av omgrep som akt og scene, som stykkar opp teksta, gjer at skodespelet kan verke framand, er det heile vegen realistisk. Personane me råkar i stykket er vanlege folk - dei må arbeide heile tida viss dei skal tene nok pengar til mat og klede og husvære. Dei ventar. Dei lid. Dei sørgjer. Og Indra, som no har menneskeham og vert kalla Agnes, er med på venting og liding og sorg.

Parallellen til Bibelen, med Gud som sende sin son ned til jorda er sjølvsagt openberr. Her sendar ein gud dottera si ned til menneskja, men ho skal ikkje verte ofra, ho skal røyne. Slik at ho, når ho kjem heim att, skal gjere godt? Ein annan parallell er livet sjølv, korleis me, som Indra, vert fødde og kasta inn i noko me ikkje veit kva er. I byrjinga er det leik og glede, så kjem arbeidet og suta. Og når me skal døy, kunne me gjerne hatt meir arbeid og sut, om me berre fekk leva! Med smerta, og sorga, men i livet. 

Og dette les eg, som ein draum, eit spel med draum og røynd på fleire nivå, der draumspelet kommenterar røynda. Men ein draum er det ikkje. Eg får mer ei kjensle av eit mareritt, der eg er fanga, der eg ventar på at eg skal vakne ordentleg, der eg på eit punkt er halvveges vaken og halvveges i draumen men likevel ikkje klarar å fortelje meg sjølv at no må eg vakne heilt, opne auga og ande. Eg får det ikkje til, eg er berre i dette, heilt til det er over. Igjen, det er nett slik me er fanga i våre eigne liv, i kvardagen, i rotet i heimen og maset på jobben, eller slik me ventar på alt som skal kome og at livet skal ta til, medan me sakte vert gråare i håret. 

Samstundes som eg fekk denne mareritt-kjensla av skodespelet, fekk eg også ei god kjensle. For Strindberg skildrar nært og realistisk gjennom sceneinstruksjonar og replikkar, og det kan vere trist eller fælt, men det vert aldri vonløyse og æveleg undergang. Nei, det er berre ein kamp, der ein vert dratt i fleire retningar, der kjenslene seier noko og fornuften noko anna. Å, som det kan trekkje i ein, så ein mest vert galen! Agnes kjenner det, med -. Kven som vinn, spør du? Det er ikkje viktig. Det er sjølve kampen som er livet, og det er det som vert skildra her.

- Arietta, kommer du?

Bildekilde: nlb.no

Har du hørt om Lånerne? Ja, du veit vel hvem det er? Disse bittesmå menneskene som lever i huset ditt, under golvet, i veggene, i kriker og kroker, og som låner ting av deg? Det vil si, for deg blir jo tingene borte. En liten kopp. En potet. Ei hårnål. Litt tråd. En sokk. Et bær. Litt papir og den aller minste blyanten. Plutselig er det borte. Kanskje du tenker at du har glemt det? Kasta det? Eller at noen du bor sammen med har rota det bort, tatt det eller rydda det på plass? Men så er det ikke det som har hendt. Det har vært en Låner der! Den har rappellert ned fra kjøkkenskapet og pilt tvers over kjøkkenbenken, den har gjemt seg bak brødristeren akkurat mens du laga middag, og krabba halvveis under skåla med mandler mens du var på vei bort til kjøleslapet. Så, der, bæret. Bringebæret. Oppi sekken med det. Merker du noe? Ett bær, så ett bær til. Kanskje tre. Du ser fortsatt ikke forskjell i skåla. Eller? Så må Låneren komme seg tilbake i en fei, før du ser eller hører eller skjønner noe som helst.

Det var i alle fall slik den engelske forfatteren Kathleen Mary Norton (1903-1992) så for seg det hele. Kanskje det begynte som ei humoristisk forklaring på hvor det blir av alle småtinga vi omgir oss med, alle disse mer eller mindre verdiløse gjenstandene som brått blir borte og som like brått kan dukke opp igjen på de mest uventa steder? Eller er vi rett og slett sløve? Eller...? Norton begynte å skrive om Lånerne i 1952. Til sammen blei det fem bøker, der den siste, den eneste av disse fem som ikke er oversatt til norsk, kom i 1982. Deretter fulgte filmatiseringer, teateroppsetninger og tv-serier, og i 2010 kom også en animert variant. Jeg har hørt ei dramatisering av de tre første bøkene, gjort av Helge Andersen (1943-2013) for NRK Radioteatret i 2003. Da jeg ikke har lest bøkene, veit jeg ikke hvordan adaptasjonen står seg i forhold til originalhistoriene. Jeg kan derfor ikke foreta ei sammenligning.

- Arietta, hører du?

I NRKs variant er det ungjenta Arietta som er hovedpersonen. Hennes fortelling lager ei ramme rundt de utvalgte hendelsene som dramatiseres. Arietta veksler mellom å fortelle direkte til lytteren og å spille ut episodene i samspill med tre andre sentrale Lånere: Mora Hjemmely, faren Paps og den fremmede Skytter. I tillegg synger skuespillerne, og NRK har produsert et rikt og interessant lydbilde som passer både fortellinga og målgruppa svært godt. Resultatet er et fengende, spennende og engasjerende hørespill for hele familien. 

Arietta er en Låner. Hele hennes eksistens er altså avhengig av menneskene som bor i huset, der hun bor under golvplankene i stua sammen med mamma og pappa. Videre er Arietta og mora avhengige av det pappaen klarer å "låne" til familien. Før var Lånerne mange, og mange familier kunne bo i samme hus. Men når de blir observert av mennesker, må de som regel flytte på seg. Det blir for farlig for dem å bli boende - menneskene er redd dem og vil ha dem bort! Derfor er det bare Arietta, mamma og pappa som er igjen. Og det er ganske kjedelig når du er aleine om å være barn - et nokså stort og modent barn, i miniformat, men med minst like stor eventyrlyst og utforskertrang som alle andre barn. Når vi kommer inn i fortellinga, er det slik at Arietta er lei av å bare stulle rundt under plankegolvet sammen med mamma. Hun vil også låne! Hun vil også se verden! Hun vil være med Paps ut og opp!

- Jeg hører noen roper på meg...

Så får hun bli med Paps. Men det er en farlig verden der ute. Katter, for eksempel, er helt grusomme å komme ut for. De er observante, de er raske! Det går nesten galt. Men hva med menneskegutten, da? Nei, han får vel ikke med seg noe som helst. Men plutselig ser han henne -. Og ikke bare det, de snakker sammen! Men der Arietta tror hun har funnet et vennskap, ser foreldrene hennes bare fare. Avsløringa av deres eksistens betyr at Lånerne må komme seg vekk. Ute i naturen venter en helt annen verden, der Arietta får bruk for all sin kunnskap og kløkt for å overleve. Heldigvis møter de Skytter også, en Låner som veit å klare seg på egenhånd.

NRK og Helge Andersen har laga en opplevelse av ei lydbok! Her i huset satt vi limt fast til sofaen mens vi lytta, og det som egentlig skulle være en liten smakebit på lydboka, blei hele greia. Vi kunne rett og slett ikke slå av midt i, ikke når det var så spennende! Og nå går alle sammen rundt og traller på Arietta-sangen som Lars Bremnes har skrevet til hørespillet.

- ...og jeg går en annen vei!  

NRK gjorde mange kloke valg i sin produksjon av dette stykket, og det er usedvanlig godt å lytte til. For eksempel er Heidi Gjermundsen i hovedrolla som Arietta et fantastisk valg. Hun bærer hele hørespillet med stemmen! Gjermundsen er uhyre profesjonell og varierer stemmebruken så utrolig godt, fra den tillitsvekkende hviskinga, den ivrige snakkinga og den søte latteren, til tenåringsopprøret hennes, reaksjonene på mora og farens holdninger, oppførsel og meninger. Hun er gjenkjennelig, nær og varm, helt uten å gi ansikt til Arietta, bare stemme, følelser og tilstedeværelse. På toppen av det hele er Gjermundsen en svært god vokalist, og med et fengende, repetitivt musikalsk tema blir det rett og slett mesterlig. Med seg har Gjermundsen ei rekke andre erfarne skuespillere, som gjør at helheten blir en fryd. Marit A. Andreassen er Hjemmely, Trond Brænne er Paps og Aksel Hennie er Skytter. Hørespillet kan så absolutt anbefales, og jeg gleder meg veldig til å høre Lånerne igjen og igjen.

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.