Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokelskere

De aller fleste kjenner til skuespillet Hamlet. Omtrent like mange veit at det er skrevet av den britiske dramatikeren William Shakespeare. Og nesten like mange veit at det er et gammelt stykke, og om de ikke veit omtrentlig hvor gammelt det er, så veit de at det absolutt ikke er fra 1990-tallet. Likevel er det dette verket jeg nå velger å trekke fram i forbindelse med sjette runde av Bokhyllelesing 2015, der vi nettopp skal lese bøker fra 1990-tallet. Det var overraskende lite med 1990-tallsbøker i hyllene mine, derav bommerten. Denne utgaven fra 1996 var en av de få titlene jeg fant. Godkjent eller ei, tragedien er lest og omtale følger.

De som ikke kjenner så godt til stykket, eller som er interesserte i en antatt bakgrunn for karakteren Hamlet, kan lese mer om det her. Hamlet er et av William Shakespeares mest kjente, mest spilte og mest leste verk, og er på alle måter en fullendt tragedie - en ypperlig hevntragedie. Shakespeare levde mellom 1564 og 1616, og en antar at Hamlet er skrevet rundt 1600 og utgitt i 1604, da han var på høyden som datidas store dramatiker (forøvrig er det på omtrent samme tid som en viss Cervantes utgir sitt verk om en viss sprø, fektende ridder). Hamlet er videre Shakespeares lengste skuespill, med sine 4042 linjer og nesten 30 000 ord. Jeg har lest en gjendikting av André Bjerke (1918-1985) som også har et fint etterord av Shakespeareekspert og professor Olav Lausund.

Hamlet er prins i Danmark, og som vi alle veit: Something is rotten in the state of Denmark. Og den som er pill råtten er ingen ringere enn Claudius, den nye kongen, som også er onkelen til Hamlet. Attpåtil har han, kun få måneder etter den forrige kongens død (som logisk nok var faren til Hamlet), gifta seg med Gjertrud, dronning av Danmark og mor til Hamlet. Slikt er etter mosaisk rett og andre gamle lover blodskam. Denne blodskammen gjør Hamlet fortvila, trist og lunefull. Han er svært skeptisk til onkelen sin, og det med rette.

Men verre blir det når gjenferdet til Hamlets far dukker opp. Han kan fortelle at han blei drept med gift i øret mens han sov - av Claudius. Og Hamlets oppdrag er intet mindre enn å hevne sin far. Dermed settes hele maskineriet i sving. Det endelige utfallet er uunngåelig. Men på veien dit er det mye som skjer. Mange personer blandes inn, flere dør, ord vris og konfliktene er mange. Og Hamlet? Jo, han spiller gal, splitter pine, helt kjeks, for å holde Claudius uvitende om gjenferdet, alt han veit og hevnen han planlegger.

Men når Hamlet virkelig får anledning til å drepe Claudius, mens sistenevnte sitter og ber, gjør han det ikke. Unge Hamlet, som har fått sin fars gjenferds utvetydige ordre, tviler. Sjøl om handlinga er riktig i forhold til æreskodeksen, sjøl om det er forståelig og legalt å ta livet av sin fars morder, er det ikke moralsk rett. Oppdraget vipper Hamlet av pinnen og vender han enda lengre inn i seg sjøl. Han tviler på alt - alle menneskene rundt seg, gjenferdet han har sett, seg sjøl, sine egenskaper, sin kjærlighet, sin forstand. Hvordan kan noe som er så galt og kjennes så feil, være rett? Hvordan kan han komme ut av ei slik knipe uten å måtte gjøre det som forventes og kreves, uten å måtte gå på akkord med seg sjøl og sin integritet? Sjølmordet virker å være den eneste mulige løsning, men fordi det ses på som drap av Gud, er det heller ikke moralsk godkjent. Hva i alle dager skal han gjøre? 

Samtidig som Hamlet baler med slike indre spørsmål, som kommer til uttrykk i monologene hans, kommer en skuespillertrupp til Kronborg slott. Hamlet ber dem om å sette opp et stykke, og vil at en av skuespillerne skal lære seg noen nyskrevne linjer utenat. Her, i skuespillet inni skuespillet, lar Hamlet truppen spille ut at en sjalu bror dreper den gode kongen. Dette får Claudius til å reagere kraftig. Ikke bare er han redd for å bli avslørt og drept, men han har også fått visshet om at noen - Hamlet - veit sannheten. Det blir en kamp mot klokka. Hamlet, som slettes ikke er koko, men veldig farlig for Claudius, må vekk fra Danmark snarest. Og med hovedpersonen av scenen, vikler Shakespeare stadig flere inn i sitt finmaska nett og gjør seg så klar til å stramme. 

Stykket er som sagt en hevntragedie, og en meget elegant en sådan. Shakespeare har alltid flere handlingstråder gående, og handlinga er på flere nivåer i både fortelling og historie. I bakgrunnen ligger også ei fortid og presser, noe som gjør at storpolitiske relasjoner blir trukket inn ved hoffet. Spenninga er på både et ytre (det konkrete hevnoppdraget) og et indre (Hamlet) plan, og det er flerfoldige hevnmotiver ute og går, som alle henger sammen (Hamlet er ikke aleine om å miste sin far i dette stykket). Slik kan skuespillet ses som en skikkelig komplisert billedvev, med mange ulike tråder i mange forskjellige farger under og over hverandre hele veien. Noen av dem blir nesten borte, som Ophelia, og gjør at stykket i sin helhet fortsatt kan være vanskelig å tolke. En kan spørre seg om det er meninga at det skal være kun én tolkning, eller om Shakespeare bevisst åpna for mange muligheter. Jeg er tilhenger av det siste. Hvorfor ellers ville Hamlet sjøl være så tvetydig?

I tillegg til å være formfullendt etter antikke idealer, er skuespillet svært galgenhumoristisk, overbevisende og intelligent i replikkene. Shakespeare lesser på med dobbeltbetydninger, ordspill, ordkløveri og vidd, slik at det dramatiske alvoret blir parert med både Hamlets tungsindige grubleri og hoffmennenes ytre fakter. Men ingen vrir mer eller bedre enn Hamlet, og han får parkert (bokstavelig talt) sjøl den skravlesjuke skrytepaven Polonius, som blant anna har denne replikken:

(til Gjertrud)

Madame, jeg sverger at jeg skyr all kunst.

At han er gal, er sant, og det er sant

at det er synd, og synd at det er sant.

En snodig vending! Men jeg unngår denslags,

for jeg er mot en kunstig uttrykksmåte.

Vi innser: han er gal. Så gjenstår nu

å finne grunnen til en slik effekt;

jeg mener: grunnen til en slik defekt,

for en defekt effekt må ha sin grunn. (...)

Og en slik defekt har virkelig en grunn. En god grunn. Eller flere: Noen skylder på Ophelia, og at hans kjærlighet til henne gjør han gal. Andre skylder på hans far, som så brått blei revet bort. Det er klart en sønn må få sørge! Atter andre skylder på mora, som gifta seg igjen alt for fort. Men alle, unntatt Horatio, er uvitende om hvordan det egentlig henger sammen, og at det er Claudius som er den store skurken. I stykket fins også antydninger til at Hamlet egentlig vil studere, ikke sture rundt på Kronborg, men at han, som egentlig arveprins, men indre sett for ung til å bli konge, er blitt frarøva sitt livs viktigste verv mot sin vilje. Da er vi tilbake til hevnen: Han hevner altså ikke bare sin far, men også for seg sjøl. Og derfor blir det enda vanskeligere, men desto viktigere, å gjennomføre. Det er ei stor og tung bør Hamlet bærer, som fører til ei identitetskrise uten like, som igjen får uante konsekvenser, ikke bare for Hamlet, men for hele hoffet og hele Danmark. En kan bli gal av mindre.

Å ha lest og sett et Shakespearestykke eller ti hører med til allmenndannelsen. Hamlet er kan hende et litt krevende sted å begynne, men til gjengjeld er det svært interessant. Det Danmark Shakespeare tegner opp er et fascinerende sted, og hendelsene som skaker slottet Kronborg til grunnen, kan alle mennesker kjenne seg igjen i. Og dermed er vi igjen inne på Shakespeares mesterlige komposisjon: kampen mellom det gode og det onde som går for seg inni Hamlet og som deretter manifesteres mellom for eksempel Hamlet og Laertes, går også for seg inni leseren. En slik imponerende effekt kan skyldes lite annet enn stor skrivekunst.