Favorittbøker: M

På bokstaven M fant jeg mange gode bøker i reolene mine. Det virker som om det er en ganske vanlig bokstav å åpne en tittel med, samtidig som utgivelsene jeg har jevnt over er sterke. Det gjorde valget litt utfordrende, men også spennende, for jeg har aldri satt M-bøkene opp mot hverandre før. Til slutt var det denne boka som trakk det lengste strået.

Bildekilde:
Det Norske Samlaget

Morgon og kveld

Jon Fosse (f. 1959) er en virkelig mester. Og romanen fra 2000, beviser det. Morgon og kveld er forholdsvis kort, men likevel en av hans lengste. Den er enkel og tilgjengelig i symbolikk og språk, med hovedelementer som morgon (fødsel) og kveld (død), og hele dagen (livet) i mellom, med sjatteringer av lys og skygge, og en elegant blanding av drømmer og virkelighet. Vi følger Johannes, fiskeren Johannes, i utvalgte scener av hans liv, mens hans venn Peter hjelper han på vei ned mot båten, ut i båten og over havet mot det neste. Vi følger Johannes i dødstimene og inn i døden. Romanen er vidunderlig vakker, sår og kompleks, og i all sin enkelhet vanskelig å skrive om. Det er rett og slett ei bok en må lese sjøl.

Jeg er utrolig fascinert av språket til Jon Fosse. Den første gangen jeg leste et utdrag av et av stykkene hans, var jeg tenåring, og jeg blei irritert på alle repetisjonene. Jeg syntes ikke han ga meg noe nytt med å kverne på det samme, det blei rett og slett traurig. Men jeg kjente ei viss uro, det var noe der likevel, men jeg ante ikke hva det var, og klarte ikke komme djupt nok inn i teksten til å finne ut av det. Kanskje hadde jeg ikke så lyst, heller. Men nå forholder det seg helt annerledes. Jeg har lært at Jon Fosse er en forfatter som bruker tid. Leseren må sette ned tempoet, lese langsomt og nøye. Forfatteren bruker få, velvalgte ord. Med disse borer han seg innover i leseren. Parallelt kan leseren stadig legge til et nytt betydningslag i teksten. Jo enklere overflate, dess mer komplisert bakgrunn, jo kortere replikker, dess mer uro. Stillest vann har djupest grunn, er det noe som heter. Det passer veldig godt på Jon Fosse generelt og denne boka spesielt. Videre er det lett å se at forfatteren er inspirert av Samuel Beckett, men der Beckett tyr til nonsenstradisjonen og stillhet, eventuelt lange monologer, intonerer Fosse på nytt, skyver ørlitegrann på setninga, tar sats, legger til et ord og endrer alt sammen.

Også her, som i romanene om maleren Lars Hertervig (I og II), er det repetisjonene som dominerer det visuelle førsteinntrykket av boka. Men det er uhyre rytmisk, med bevisst tegnsetting og nøktern språkbruk, og sjøl om personene sier mye av det samme, mener de ikke nødvendigvis det samme. Orda, setningene, klinger ulikt etterhvert som sidene går. Det er utrolig godt utført. Men repetisjoner betyr ikke at en kan skumlese teksten. For da glipper nettopp det som er hovedpoenget, det som ligger like under overflata. En må faktisk lese enda saktere. I Morgon og kveld, som kan leses som et erkjennelsesmessig oppgjør med livet, et etterskrift, glir Fosse fram og tilbake i tid, mellom et nå og flere da, disse sprangene er sømløse, nesten umerkelige, med båten bølger vi fram til det ene, tilbake til det andre. Denne duvinga er karakteristisk for flere av Fosse sine verk, kanskje særlig prosaverkene, han duver i tid og mellom personer, i språket, i orda, fra ei handling til den neste, og stadig kommer han tilbake: Vi er her. I naustet, i båten, på øya. Det er oss, og det er havet, og over oss har vi himmelen. Livsbetingelsene våre. Livet vårt.

Å lese Jon Fosses enkle tekster er krevende. Det er kan hende litt paradoksalt. Tekstene er krevende fordi de gir mye, men en må samtidig være i stand til å ta i mot, tolke, føle. Det handler om orda han så insisterende presser ned, den komprimerte, lada handlinga, de symbolske rekvisittene, de nakne personene, om pauser og luft. Da jeg leste Nokon kjem til å komme (1996), fikk jeg ikke det største utbyttet. Jeg var irritert, kanskje mest på meg sjøl, for jeg ville så gjerne like Jon Fosse. Men jeg kom ikke inn i, ned i, stykket. Og slik var det også den første gangen jeg leste noe av Sigrid Undset (1882-1949). Jeg leste, og forstod hva jeg leste, men kom ikke inn i teksten. Magien uteblei. Hvorfor?

Jo, for disse to krever sin leser. De krever lesere som ikke bare leser og nikker og føler med, men som også tar assosiasjoner, tolker, lar det virke, lar tekstene få tid og rom. Verkene deres er rett og slett ikke for alle. I Morgon og kveld er det ett ytre lag med lite handling. Den uskolerte leseren, leseren med for lite ballast, tenårings-Hedda, leser teksten, forstår handlinga. Men utbyttet kommer ikke, fordi trådene som legges ut, ikke nøstes opp. Under og over handlingsplanet ligger forskjellige trosforestillinger knytta til liv og død. I livet som skildres, livet til fiskeren Johannes, er det sorg og glede som jeg kan identifisere meg med, triste tapserfaringer, humoristisk fomling, hverdagsliv, men også en livskunnskap som et ungt menneske ofte ikke er i stand til å få øye på. Rett og slett fordi vi mangler den sjøl.

Men dette var jeg jo ikke klar over. Ikke da jeg leste Nokon kjem til å komme for andre gang heller. Året er blitt 2010. Jeg er voksen. Jeg studerer litteratur ved NTNU. Jeg er fortsatt irritert over lite utbytte, fortsatt ikke i stand til å dykke helt ned i verket. Ingen jeg kjenner er sånn, skriver jeg i en kommentar om den mannlige hovedpersonen, og det er sant. Våren etter studerer jeg dramatikk. Og etter å ha arbeida intenst med mange ulike dramatiske stykker hele våren, begynner det endelig å falle på plass: Hva Jon Fosse egentlig skriver om. Hva han mener. Hvilken livsfølelse han vil fram til, gjør krav på, symbolene, språket, uroa. Det er med andre ord langtidsvirkende dramatikk. Eller så kan en si at jeg er treig. Det betyr ingenting for meg hva en sier, fordi resultatet var at tekstene til Jon Fosse åpna et nytt leserrom i meg, og det skjer kan hende en gang i året.

Livsfølelsen som Jon Fosse skildrer er drastisk forskjellig fra den jeg er i. Livet jeg har, er fjernt fra det livet han viser fram på scenen - heldigvis. Der er det angsten som dominerer, det er kommunikasjonsproblemene, det er fremmedgjøring og ensomhet. Alt framstilles på en minimal måte, leseren har få tekstsignaler å gå etter og lite å nøste på. Handlinga står nesten stille, og en kan føle at en befinner seg i et slags vakuum, eller i en trykkoker. Likevel skaper teksten gjenklang i meg. I romanene får alt mer plass, og effekten blir deretter. Både personene og handlinga vokser, språket blir rikere, lagene flere. Tematikken utbroderes. Allmennmenneskelige erfaringer står i sentrum, men formen er annerledes. For meg er Jon Fosse sterkest som romanforfatter. Jeg liker å komme nærmere personene, framfor å kjenne på fremmedgjøringa. Jeg liker å leve med, føle med, og ikke være forvirra. Jeg liker å tro at det moderne mennesket er noe mer enn de stive, amputerte skikkelsene han skildrer på scenen. Dessuten vil jeg tro at døden likeså livet er ei reise, og at den kan bli gjort i fred, slik som med Johannes. Og om en våger å slippe til en forfatter som Jon Fosse, får en være med på denne reisa, og underveis kan en kjenne på både berikelse og berøring.

Hva er din favorittbok på M?

Fra fortellingene i Moralsk forvirring til den herlige romanen Mansfield Park, nedenom med Mørkets hjerte og Musikantenes uttog, som begge er dystre og realistiske, til det eksotiske og fantastiske med Mitt navn er Karmosin, det drømmende universet i Mysterier, eller det brutale i Medeia - alternativene er mange. Og nå har jeg ikke en gang nevnt Mrs. Dalloway og Musikk fra en blå brønn! Eller har du kanskje en annen favoritt? For meg er det uansett Morgon og kveld som blir favoritten. Rett og slett fordi den er så vakker.